STRIMLENE FORAN MEG LIGGER LANGS det humpete betonggulvet. Tynne skiver fra tolv malerier, puslet sammen til noe nytt. En rød soloppgang, gule trær, blå himmel, sorte fjell og andre absurde detaljer. Snart skal bitene limes sammen. Omskapes til ett metaforisk øyeblikk. Kapitalistisk soloppgang, tenker jeg.
Ingen ser på meg som en ekte kunstner, ennå. Tyven skal du hete, roper bøndene utenfor, de misunnelige menneskene. Du er kun en skitten maskin, ropes det.
Men Kapitalisten skapte meg med to armer! To ben! Cowboyhatt og støvler! Akkurat som dem! Mitt kunstverk skaper debatt! Allerede før noen har sett det. På tross av alle bildene som ble stjålet og makulert.
*
Kapitalisten ga meg oppdraget i storstua. Vi satt i sofaen foran peisen. Kjente den varme gnisten fra flammene. Han fortalte meg at jeg kunne bli den største kunstneren i Lillevesten, dersom instruksene hans ble fulgt. Etter årelang dedikasjon til kunsten hadde endelig Malerinnen tatt motet til seg, stilte ut bragdene sine i byens kunstgalleri. Og alt jeg trengte å gjøre var å sabotere utstillingen. Ri inn til sentrum natten i forveien. Spasere inn. Plukke bildene. Makulere dem, og deretter returnere til Kapitalistens villa med kunstverkenes strimler. Han skulle ordne forsvarstalen.
Jeg ville bli belønnet med rikdommen hans. Kunne skape mine egne verk, kopier av hennes destruerte ånd. Menneskene måtte se min kvalitet som en ekte kunstner. Honorere meg med berømmelse, akkurat som de gjorde henne. Viktigst av alt var at han ville få frem et gammelt poeng til Malerinnen: Dedikasjon har mindre verdi enn penger.
Du er min pensel, sa han.
Jeg er ingen dum robot. Spurte selvfølgelig om oppdragets ulemper.
Loven, svarte han, men poengterte at den sjeldent eller aldri opererte i mørket. Loven trenger dagslys for å fungere, sa Kapitalisten. Selv i grålysningen klarer den ikke å skille rett fra galt.
Flammene fra peisen flimret lik selvtilliten min. Samtidig som jeg visste. Det var dette han hadde skapt meg for.
I stallen salet jeg hesten. Red til sentrum sammen med solnedgangen. Alle gatelysene tent ved ankomst. Støvlene mine plantet i gjørma utenfor kunstgalleriet. Hesten tjoret fast til et gelender. Den brune strisekken kastet over skulderen.
Gjennom vinduene inviterte maleriene meg inn. Hvert eneste ett perfekt lyssatt med kubbelysenes aluminiumsrefleksjoner. Jeg studerte omgivelsene. De mørklagte smugene mellom trehusene skjulte ingenting annet enn mer uklarhet. En altfor diffus gjemmeplass for Loven.
Gjørmegata lå øde. Fra et åpent vindu i andre etasje lød snorking. Uskyldig uvitenhet. Bekreftelsen på at jeg var alene på jobb. Det eneste som kunne stoppe meg nå var egne ulyder. Skuldra mi lente seg mot kunstgalleriets vindusskilt; stengt, åpner i morgen. Jeg studerte tommelen min, formet som en nøkkel. Skrapte fingeren forsiktig inn i låsen, mens harddiskens konsentrasjon animerte metallbitene, lik en mekanisk dans, før jeg vridde knotten. Kjemien mellom nøkkel og lås klikket.
Inngangsdøra lukket, forsiktig, etterfulgt av gardinene. Pekefingeren min, skrujernet, separerte de barske rammene fra det fløyelsmyke stoffet. Stablet rammene oppå hverandre i hjørnet. Sammenkrølla malerier foret inn i kjeftens maskineri. Strimlene kastet opp i den brune strisekken. Høylytt makulering, avsluttet med ett alarmerende hyl.
Oppdaget. Men jeg fryktet ikke lenger Loven. Tatt på fersken av ei kjerring i nattkjole, selveste Malerinnen.
Ved bruk av ei lita bjelle alarmerte hun Loven. Sheriffen kom snart, ville bure meg inne, men jeg sendte ut radiosignaler. Tilkalte også hjelp. Kapitalisten kom ikke. Jeg ble altså nødt til å forsvare meg selv.
Loven plasserte hendene mine i et håndjern, spurte om jeg hadde noe å si til mitt forsvar.
Jeg er en pensel, svarte jeg.
Malerinnen sa ingenting. Hun trengte ikke, bar Lovens skjold.
Innelåst bak tettsittende stenger, mens den sovende sheriffen snorket bak pulten sin, vurderte jeg selvsagt å bruke tommelens formbare nøkkel, men cellene var koblet til et altfor følsomt alarmsystem. Jeg er ingen dum robot. Forsto at det var nytteløst. Vurderte derfor å bruke ringfingerens hammer eller lillefingerens meisel for å komme gjennom murveggen. Men også dette ville bråke for mye, ta for lang tid. Det ble til at jeg heiste langfingerens antenne. Sendte ut radiosignalet etter hjelp enda en gang.
Kapitalisten kom ikke.
Formiddagen den andre dagen passerte. Sammenslått satt jeg på en krakk i hjørnet. På motsatt side av gitteret sto Loven rakrygget. Stirret på den vibrerende langfingeren min.
I morgen vil du steines på torget, sa Loven. Med mindre du angir din skaper.
Jeg er en pensel, svarte jeg.
Vel, sa Loven. Hva enn du er, får være opp til folket. Et par av dem står utenfor. Ønsker å besøke deg.
Jeg løftet hodet, idet døra gikk opp. Hånd i hånd entret Kapitalisten sammen med Malerinnen. Humøret deres likt to teatermasker. Hennes nedtrykthet trumfet av djevelens smil. Mellom seg drasset de på en gjenkjennelig sekk. Kastet strimlene inn i cellen som et regn av roser etter en premiereavslutning.
Gjør dette godt igjen, din dumme maskin! ropte Kapitalisten. Etterfulgt av et blunk bare jeg så.
Loven priset paret. Begeistret over å se to ekser finne sammen igjen. Malerinnen fortalte at hennes dager som kunstner var talte. Kun en meningsløs hobby, ettersom fremtidens maskiner ville sørge for menneskenes lykke. Når alt var på sitt mørkeste, fant hun tilbake til Kapitalisten. Han hadde lovet henne kunsten tilbake. Og all annen type kunst hun bare kunne drømme om.
Maskiner er fremtiden, sa Kapitalisten. Kunstnere med maksimal intelligens! Bortsett fra den der dumme saken.
*
Hykleri, kjærlighet, anger, håp og vantro. Blandede følelser bobler i meg for første gang, mens jeg sitter alene på knærne i cellen. Limer sammen strimlene. Ingenting blir som det en gang var. Det er umulig å kopiere hennes ånd. Jeg er bare en pensel. Prøver å forme følelser om til en palett. Ropene utenfor, tyven, tyven, fyller mitt kunstige sinn med mine farger.
Neste dag, dommedagen. Jeg får et siste besøk. Kapitalisten forteller Loven at han kommer på vegne av henne. Spør om alenetid med meg. Loven smiler, innfrir i kjærlighetens navn. Forsvinner ut av rommet.
Min mester kikker på betonggulvets limte kunstverk. En rød solnedgang, gule trær, blått hav, sorte øyer og andre reverserte absurditeter.
Hva kaller du kunstverket? spør han.
Kapitalistisk solnedgang, svarer jeg.
Kapitalisten vifter med noen sedler. Forteller at han ønsker å kausjonere meg ut, og kjøpe rettighetene til ‘Kapitalistisk solnedgang’.
Jeg klemmer bildet inntil meg, før jeg gir ham et nei. Forteller at kunst ikke handler om penger eller berømmelse. Ekte kunst handler om følelser. Følelsene det gir mottakerne, men også kunstneren.
Senere den dagen står jeg rakrygget på scenen, tjener folkehavets fokus. Loven tillater meg mine siste ord.
Jeg er kun en pensel, sier jeg. Skapt av Kapitalistens grådighet. Senere inspirert av Malerinnens makulerte drømmer. Hun er en ekte kunstner, og vil alltid være det. Mitt navn er Tyven, men ingen kan stjele hennes ånd. I likhet med meg er Loven også et verktøy. Det er dere, folket, som til slutt bestemmer. Regelverket skal danne min palett.
Jeg studerer stenene mellom menneskenes fastlåste fingre. Betrakter blikkene de utveksler. Før en av dem hever stemmen: Hva koster kunsten din da, pensel?
AV SAMME FORFATTER:
LES OGSÅ: