Forfatteren Liv Margareth Alver, kjent for romaner som Oora og Gaios og Slangeringen (1-3), lot nylig publisere en novelle i Nye Nova: «I grenseland» introduserer oss for et gen-manipulert individ, avkommet etter hund og menneske. Novellen ble til i en chatgruppe som Alver deltok i sammen med to andre forfattere, der de kom på å skrive fra et felles univers. 

En av disse forfatterne var Trond Buland, kjent for to novellesamlinger i den gamle Nova-serien så vel som fra Nye Novas spalter. Han skrev et par innledende kapitler til en roman fra dette universet der «caninos» går omkring blant menneskene. Disse har Nye Nova nå fått anledning til å publisere (under). 

Samtidig ønsker Liv Margareth Alver og Trond Buland å åpne universet for alle som kan tenke seg å være med. Hva skjer videre med caninos, hvordan passer de inn i samfunnet? Alver utdyper: «Tenk å slippe løs hundefolket etter den store katastrofen, eller la dem overta samfunnet langsomt, men sikkert … og kanskje flere slike blandinger, f.eks katt/menneske, kan dukke opp? I DET universet er det plass for alt fra horror til romantasy …»

Du er herved invitert, enten til å skrive videre på Bulands roman eller starte på en helt egen – kortere eller lengre – fortelling. Send inn resultatet til bjarne@nyenova.no.

 

Red.

Vitnet

av Trond Buland

Prolog

Oldemor var en border collie. Hun var den første som ble mor til en av rasen. Den nye rasen, de spesielle. Som meg. Min oldefar var professor, ekspert i å blande gener. Egentlig møtte oldemor aldri datteren sin, ungen var for stor for livmoren hennes, så det var et menneske som bar ungen frem og fødte Lyda. De kaller oss Caninos (Canine – hund), og nå finner du oss overalt. Lyda var så vellykket at alle ville ha en. Vi går på to, vi snakker samme språk som deg, og vi liker, elsker og hater, som deg. Men vi er tjenerne. Slavene deres. Hundene deres.

Jeg er Gillian, halvt border, halvt menneske og jeg lever av å synge.

……………………

1

Jeg var kvalm og svimmel. Den siste drinken burde jeg ikke tatt imot. Jeg burde i alle fall ikke ha drukket den. Amatøraktig, å ta det man blir tilbudt av kunder, og i alle fall å ikke lure drinken diskret bort mens du stryker kunden på låret. De legger ikke merke til noen ting da. Slikker du dem litt i øret også, blir de både blinde og døve for alt. 

Selv om jeg synger for dem og ikke ligger med dem, forlanger sjefen at jeg skal være vennlig og holde dem med selskap. Må ikke skremme kunder, men logre litt for dem og gjerne kåte dem opp så de får lyst til å bruke litt mer penger i klubben, på bakrommene. Dessuten skal du jo alltid selv bestille drinkene, slik at du får brus mens kunden betaler dyrt for drinken. Vi har våre koder for det, som vi bruker når vi bestiller og som jentene i baren forstår.  Det er jo slikt det blir overskudd av.

Jeg støttet meg på veggen, og kjente magen trekke seg smertefullt sammen i krampe. Det gjorde vondt å kaste opp, det sprutet på skoene mine og jeg kjente at det dryppet fra munnen og ned i den dype utringningen på den røde kjolen. Jeg prøvde å tørke pelsen mellom brystene, uten å klare det så veldig godt. Nå stinket jeg, så selv den bedøvende parfymen sjefen likte at vi brukte for å dempe lukten av hund, ble overdøvet. 

Etterpå følte jeg meg litt lettere. Jeg la pannen mot murveggen. Den var våt og kjølig, og det gjorde godt. Hodet klarnet litt. Det regnet, jeg kjente at pelsen i nakken ble våt, og prøvde å trekke regnkappen litt bedre sammen. 

Jeg elsket å synge. Elsket måten det fikk meg til å leve enda sterkere, tettere på livet og verden, måten det fikk kroppen min til å brenne på den gode måten, hvordan sangen flyttet meg inn i en annen tilstand, en annen verden. Elsket å røre andre gjennom sangen.  Og likte følelsen av makt det ga meg, samme hvor falsk den følelsen var. Når jeg dro min mest sexy og dyriske versjon av “You ain’t nothing but a hound dog”, kan jeg sverge på at ingen i rommet var uberørt, og et par mannfolk ikke var langt fra å gjøre i buksa av ren lyst. Men så hadde jeg også brukt mange timer på å studere gamle opptak, både av Big Mama Thonton og ulver som hylte mot månen, for å finne fram til min stemme. Jeg kjente den kalde mursteinen mot panna. Tankene klarnet langsomt.

Så hørte jeg lyder, dempede stemmer og skritt, og trakk meg inn mellom søppelkassene. Ville ikke bli sett slik, våt og med spy på de røde skoene og ned mellom brystene. Dessuten var det jo aldri trygt for ei enslig tispe å være ute her, på denne tida av døgnet. Jeg forsvant inn i skyggen.

Lukten fortalte meg at det var mennesker, mer enn ett, og en canino. En tispe, kjente jeg. Jeg kikket forsiktig fram i sprekken mellom søppelcontainerne, og så dem. De var tre, ja, to høye menneskemenn, og en liten tispe. Av klærne og sminken og måten hun hadde farget pelsen på, så jeg at hun var hore. Kjolen var enda dypere utringet enn min, og viste gavmildt mye av de fire brystene. Det regnet, og hun var våt i pelsen. Dessuten var hun ung, ikke stort mer enn en valp. 

De to sto på hver sin side av henne. De hadde det blikket jeg visste signaliserte forventning, og luktet opphisselse. Kåtskap. Stakkars liten, tenkte jeg, har fått to kunder som vil ha røff hundesex i smuget, i regnet. Noen ville ha det slik, litt dyrisk og rått, mellom søppelkassene. Ikke min sak, men stakkars liten likevel.

Så glimtet det i noe metallisk i skjæret fra gatelykta. Den ene mannen dro fram en stor kniv. Et øyeblikk trodde jeg han ville drepe henne, og var på nippet til å rope ut, selv om det bare ville resultere i to døde caninos i stedet for en. Dette var ikke min sak. Min sak var å overleve, og synge i morgen også.

Hun sto urørlig, med tomt blikk. Til min overraskelse så jeg at han rakte henne kniven. Hun tok i mot den, og jeg så at hun fokuserte på den. Det var som om hun først så den nå. Det var plutselig bunnløs redsel i øynene hennes. De to mennene stirret på henne. Så gjorde den ene en glidende bevegelse over strupen, og sa med bestemt stemme «Kutt!», samtidig som den andre klikket tre ganger på klikkeren han hadde tatt opp fra lomma. Uten å nøle og med stor kraft, men med øynene like fulle av den samme bunnløse redselen, dro hun den lange kniven over strupen, fra øre til øre i en lang, glidende bevegelse som imiterte det mannen hadde vist med hånden. Blodet fosset ut og hun falt sammen, uten en lyd. Jeg så hvordan føttene hennes rykket mens blodet spredte seg ut over det våte fortauet. Hun hadde rosa sko med høye heler, så jeg.  

Jeg klynket. Jeg kunne ikke hjelpe for det, jeg klynket lavt. De to mennene snudde seg brått og stirret mot meg, den ene dro fram et blåglinsende våpen, og jeg løp. Jeg sparket av meg de høyhælte skoene og løp, løp, løp, over søppel og glasskår på våte fortau løp jeg, bort fra det jeg hadde sett, bort fra alt blodet.

Et svevebil fløt forbi da jeg kom ut i en av hovedgatene. Jeg kjente blodsmaken i munnen, mens jeg så meg fortvilet til alle kanter. Ingen av forfølgerne var å se, smuget bak meg lå mørkt og stille, og jeg fortsatte med litt ustø skritt ned gaten. Jeg blødde på den ene foten, hadde visst tråkket på glasskår. Regnet hadde trukket gjennom kappen min, pelsen min var våt og klam. Genekunstnerne hadde forandret mye da de skapte oss caninos, men lukten av våt hund hadde de ikke klart å endre. Heldigvis. Det var noe å holde seg fast i. Noe opprinnelig. Ekte?

Jeg skalv, uten at jeg visste helt om det var av kulde eller av det jeg hadde sett. Noen enslige sjeler drev forbi i det kalde regnet. Ingen så på meg. Ingen så på natten om natten, i byen. De som gjorde det var de gale, de som hadde mistet taket, de som ikke lenger var redd for å bli skadet. Gjenskinnet av flimrende neonlys-reklamer i 3D klistrer seg som mugg til husene, som råte.

Nesten nede ved havna så jeg et rødt skilt inne i en sidegate, og visste plutselig hvor jeg var på vei. Jeg støttet meg til veggen og gikk så fort jeg orket inn i skyggene. Bobbys Bar sto det med lysende bokstaver over døra, og vinduet var dekket av en like lysende kokospalme som svaiet lett i brisen fra havet. Den litt regnblekede plakaten som annonserte at dagens suppe var “whisky med H2O-crutonger” hadde jeg sett så mange ganger at jeg ikke lenger smilte av vitsen. Optikken hadde dessuten dødd, så den beveget seg ikke lenger.

I det trange smuget til høyre så jeg gjenskinnet av to øyne som ble borte bak søppelcontainerne. Noen ville ikke forstyrres. Jeg nølte utenfor døra bare et sekund eller to. En elektrisk svevebil i politifarger passerte langsomt i hovedgata utenfor, og jeg gikk opp de to trinnene, inn i skyggen, og presset meg mot inngangen. Mot varmen. Mot ly for regnet. Mot skjul.  

Døra glei opp, og jeg sto skjelvende midt i det vesle lokalet, dryppet vann og luktet våt hund. Rommet var behagelig varmt, mykt belyst og fullt av kinesisk jazz, forførende og intrikat, spilt høyt, men ikke ubehagelig. For menneskeører lød det sikkert dempet. Det hadde vært en stor greie for noen år siden, alle hadde spilt kinesisk jazz. Selv jeg måtte legge inn et par låter som kunne minne om det på repertoaret, sammen med den vanlige bluesen og standardlåtene kundene gjerne ville høre. Som alle motebølger hadde det kollapset og forsvunnet like fort som det dukket opp, og nå for tiden tror jeg det bare var på Bobbys bar du kunne høre det. Ikke at jeg er noen ekspert, men jeg tror at Bobby hadde god smak også. Kanskje fordi han var kinesisk?

Baren var nesten tom. En kunde satt ved bardisken innerst i hjørnet, en canino. Han kastet et raskt blikk på meg og konsentrerte seg så om glasset igjen. En massiv skikkelse vasket glass bak disken. Det var alt. Jeg sto midt på gulvet, uten å vite om jeg skulle sette meg eller storme ut igjen. Jeg hørte vanndråpene treffe gulvet rundt meg. 

Bak bardisken løftet Bobby blikket og så på meg. Jeg så at han rørte ved høyre tinning, sikkert for å justere nett-grensesnittet han hadde implantert der. Han smilte vennlig da han så meg, i den grad det var mulig å lese følelser ut av det orientalske ansiktet. Jeg hadde forresten problemer med å lese følelser i menneskeansikter generelt. Jeg tok dem mer på lukta.

“Hei, vesla! Hva står på? En hard kveld?”

Den vennlige stemmen fikk meg til å knekke helt sammen. Vennlige stemmer gjorde ofte det med meg. Jeg sank ned ved ett av de tre bordene i rommet, og skjulte ansiktet i hendene. Jeg gråt, kroppen rykket i krampe og tårene fløt og tok med seg restene av maskaraen. Som fra langt borte merket jeg at Bobby kom fram fra sin plass bak disken, og nærmet seg bordet. Jeg ante at den store kroppen sank ned i stolen ved siden av meg, stolen knirket faretruende, og så kjente jeg en tung neve på ryggen. Den første, instinktive reaksjonen min var å ville rømme, redd for slag. Så kjente jeg lukten av vennlighet og merket at den tunge hånden strøk varlig over ryggen min. Jeg slappet av og gråt enda hardere, det var som alle demninger brast i møtet med denne vennlige gesten.

Lenge satt han bare slik og strøk meg over ryggen, mens alle knutene i kropp og sinn hos meg gradvis løste seg opp og ble mykere. Jeg glemte ikke hva jeg hadde sett, men det ble langsomt mulig å huske det uten å ville hyle og gjemme meg på et trangt sted.

Langsomt stoppet gråten. Jeg kunne sa klart igjen. Caninoen på barkrakken stirret fortsatt ned i glasset. Han var nok redd for å blande seg borti ting han ikke hadde noe med. Bobby spurte lavt om jeg ville ha noe å drikke, og jeg hikstet fram at det hadde vært godt med et glass vann … eller en ingefærøl …

Han smilte til meg, og gikk bak bardisken for å hente glass. Jeg så at han kastet et blikk ned bak disken, og reagerte med en hurtighet som ingen kunne tro var mulig for den store kroppen. I ett sprang var han ute på gulvet og borte ved bordet mitt, grep meg hardt rundt overarmen, rev meg opp og slepte meg inn bak disken. Der nærmest kastet han meg innunder bardisken. Jeg krøket meg skjelvende sammen, og så at han tok et balltre som sto mot veggen og la foran seg. 

Jeg hørte at det gikk i døra. Et blaff av kald luft nådde helt ned til meg under disken. Livredd skjelvende prøvde jeg å ikke klynke, ikke puste, ikke røre meg, ikke tenke, ikke la hjertebanken høres som torden tvers gjennom den tynne bardisken. Jeg kunne lukte at det var mer enn en, og at de var mennesker. Menn. Jeg hørte en av dem spørre, med kraftig, mørk stemme om det hadde vært ei bikkje innom baren? Ei tispe? Hore? Rød kjole med splitt helt opp til ræva og regnfrakk? Uten sko?

Musikken forsvant plutselig. Det var helt stille noen sekunder, og jeg var absolutt overbevist om at de ville høre de redde hjerteslagene mine. Så svarte Bobby at ingen hadde vært innom på nesten en time, fortsatte det slik, måtte han snart legge ned hele butikken. Jeg så at han strammet grepet om balltreet, mens han snakket vennlig og rolig. En av de to jeg bare kunne høre, lurte på hvorfor det var vått på gulvet, og Bobby svarte at han hadde vært ute i bakgården for å hente et nytt fat øl, og det gikk jo ikke an å bevege seg utendørs uten å bli våt i slikt bikkjevær! 

De to spurte kunden i kroken om det samme, betraktelig mer bryskt, slik de var vant til å snakke til caninos, kanskje, til fillebikkjer? Han mumlet noe utydelig om at han ikke hadde sett en sjel på aldri så lenge og knapt så det nå heller. En av de to likte visst ikke tonen han svarte i, og lurte på om han ville ha en omgang pryl? Han i hjørnet mumlet noe utydelig igjen. Jeg kjente lukten av redsel, og Bobby hevet stemmen.

“Hei, la nå den stakkaren være i fred. Han har drukket her i timesvis, og ville ikke gjøre en sjel fortred! Drita full! Bikkjer tåler ikke alkohol, vettu!”

Det var plutselig stål i stemmen hans, og lukten av redsel i rommet ble blandet med en svak eim av usikkerhet. Jeg hørte de to snakke sammen, uten å oppfatte ordene. Så sa den ene noe om at det ikke var rart at det var dårlig besøk på slike steder som serverte skittent hundepakk, og jeg hørte døra bli åpnet og slått igjen, litt hardere enn strengt tatt nødvendig.

Lenge satt jeg sammenklemt under bardisken mens jeg prøvde å ikke gi lyd fra meg. Bobby løsnet ikke grepet om balltreet før det hadde gått nærmere fem minutter, og jeg hørte at han bannet hviskende for seg sjøl. Så hjalp han meg omsider forsiktig fram og på beina igjen. Jeg støttet meg til disken for ikke å falle. Hunden i kroken betraktet meg uttrykksløs mens han holdt begge hender rundt glasset. 

“Godt jeg har direktekobling til overvåkningskameraene utenfor”, sa han mens han strøk seg over tinningen igjen, “greit å få litt forvarsel når det kommer besøkende …”

Et øyeblikk ble øynene hans liksom sløret, som om han så på noe annet, og vinduene mot gata ble først grå og så svarte og ugjennomsiktige. Samtidig fortalte et klikk fra låsen at døra var stengt. Han lente den tunge kroppen mot bardisken mens han støttet seg på begge armene og så på meg.

“Så … uansett hvor lite smigrende beskrivelsen deres var, kan det se ut som om det var deg de to drittsekkene der lette etter. Jeg vet at dette er dumt av meg, at jeg sikkert skulle bedt deg om å komme deg vekk og ikke blande meg inn i noe. Det er sjelden bra for butikken, men jeg er jo kjent for ikke å være så smart.. Så kanskje det kan være greit for oss alle hvis du setter deg ned og drikker et glass vann mens du forteller gamle Bobby hva som står på?”

Jeg skottet bort på caninoen i hjørnet. Han så plutselig klin edru ut og møtte blikket mitt med faste, blå øyne og antydning til et smil. Skikkelsen var ikke lenger forhutlet og sammenkrøpet. Det var plutselig en sterk, ung canino med et stort arr tvers over det ene kinnet som så på meg. 

Bobby så på ham, og vinket ham bort til oss, samtidig som han geleidet meg fram til bordet og fikk meg ned i stolen. Selv satte han seg rett overfor meg. Bobby så det flakkende blikket mitt motl den høye, tynne caninoen.

“Ta det med ro, King her kan du stole på. Kanskje han til og med kan hjelpe deg, hva det nå enn er du har rota deg bort i.”

Jeg pusta dypt inn, og fortalte. Fortalte alt, om de korte, men uendelige minuttene i bakgata, i smuget bak klubben, om den tvilsomme drinken og at at jeg hadde følt meg sjuk, om de som hadde kommet mens jeg sto bak søppelkassene og spøy, om det som hadde skjedd. Klikkeren, kniven, den skarpe ordren, blodet som sprutet, tispa som sank sammen uten en lyd. Jeg tror knapt jeg pustet en eneste gang mens jeg fortalte. Da jeg var ferdig og endelig kunne puste inn, oppdaget jeg at jeg også hadde hatt øynene lukket hele tiden, som for å se tydeligere, eller unngå å se. 

Da jeg åpnet øynene igjen, så jeg at den fremmede caninoen hadde satt seg ved bordet, sammen med oss. Han betraktet meg intenst med alle sanser mens han lente seg mot bordet.

2

Trappa var trang og bratt. I gata utenfor hørte jeg suset fra den elektriske monorail-banen og svevebiler som langsomt glei forbi. Fortauene ble gradvis fylt av folk, i takt med at dagen våknet. Ikke det at storbyen noen gang sov, den bare tok det litt roligere noen timer. Nå var de timene over.

På veggen mot sidegata hang en holo-plakat fra Mennesket først. Pelsen reiste seg på ryggen min. Jeg kjente dem, det hendte at de demonstrerte utenfor klubben der jeg sang, de ville forby all “omgang” mellom mennesker og caninos, og helst sette alle caninos i leir. De skremte meg. Noen av dem ville mer enn å internere oss. Plakaten hadde hengt der en stund, og skriften hadde begynt å falme og hoppe.

Innvendig var det som å ha havnet i en film fra gamle dager. Falmet, brun tapet i den bratte trappeoppgangen. Heisdøra var utstyrt med et stort skilt som fortalte at den var ute av drift. En haug med gamle pappkasser lå i et hjørne, og støv og dritt samlet seg langs veggene og innerst på trappetrinnene. Det så ut som om skiltet hadde hengt der en stund. For jeg-vet-ikke-hvilken gang tenkte jeg at alt var kulisser. Utenpå var byen glitrende og velfungerende, i alle fall ut mot hovedgatene, men bak veggene hersket forfall og skitt. Unntaket var horehusene og klubbene, der hersket glamour bak grå vegger og snuskete lysreklamer.

Bak meg i trappa maste King taust på meg. Han hadde det visst travelt … Innimellom hørte jeg at han snuste mot baken min, men jeg orket ikke å bli irritert. Sånn er caninos. Jeg hadde sovet lite, divanen på bakrommet til Bobby var hard, og det tynne teppet hadde ikke gitt mye varme. Hadde ikke overskudd til sånt som å bli irritert av at noen snuste på ræva mi, enda det egentlig var det jeg levde av.

 

Bobby og King hadde hørt meg fortelle. To ganger måtte jeg skildre det jeg hadde sett, ingen detalj var visst uviktig. Så hadde de blitt enige om at det neppe var trygt for meg å gå heim om natta. Bakrommet på baren fikk holde, sa Bobby og rydda plass på sofaen der. Så kunne vi snakke mer dagen etter, om hva vi skulle gjøre. Noen han kjente ville nok gjerne høre min fortelling, sa King. 

Noen timers urolig søvn hadde det vel blitt på meg. Men jeg drømte hele tiden, så søvnen ga ikke hvile. Om og om igjen så jeg den skarpe kniven som kuttet strupen, det viljeløse, redde blikket, gang på gang hørte jeg klikkene, den bestemte stemmen. Blodet. Fossen av varmt, dampende blod som flommet utover fortauet. I drømme kjente jeg lukten av det, like sterkt som jeg hadde gjort i virkeligheten. I drømmen møtte jeg blikket hennes, og øynene tryglet om hjelp.

De to karene hadde visst sittet ute i baren hele resten av natta, bak mørklagte vinduer. Da jeg mysende kom ut i rommet i sjutida, hadde Bobby sovna i stolen. Han snorka lavt, og litt spytt rant ut av munnviken hans. Det var et under at den store kroppen ikke veltet ut og havnet på gulvet. King satt med lukkede øyne og jakkekraven brettet opp, men jeg så og hørte på pusten hans at han ikke sov. På bordet mellom dem sto en halvfull flaske med Lao Khao og to glass. Egentlig så den flaska mer halvtom enn halvfull ut, tenkte jeg. 

Bobby hadde våknet med et rykk som fikk flaska til å velte. King grep den før den traff bordet. Jeg sto i døra, usikker på hva jeg skulle gjøre.

“Sett deg, jenta mi”, gryntet Bobby med sløret stemme, reiste seg, fant en regnjakke og forsvant ut døra. Klikket da den gikk i lås igjen, var beroligende. King smilte til meg, men sa ingenting. Skjelvende og trøtt sank jeg ned i den ledige stolen. King reiste seg og fikk liv i en kaffemaskin. Den surklet astmatisk en stund, før duften av kaffe begynte å spre seg i rommet.  Noen minutter skvatt jeg til da døra gikk opp. Bobby kom inn, slengte regnkappen opp på en krok ved inngangen og plasserte tre porsjoner takeaway på bordet. Stekt ris og kylling etter lukten å dømme.

“Frokost og kaffe først”, slo han fast, og skjenket store kopper svart kaffe til oss alle tre. Jeg tømte et krus, før jeg tenkte på å røre maten. Drikken var varm, og smakte omtrent så mye kaffe som det de vanligvis kaller kaffe kunne gjøre. Etter at kaffe-rusten tok knekken på det meste av kaffeplantasjene, var den ekte drikken blitt utrolig dyr og sjelden. Jeg hadde en gang smakt det, og det var noe annet. Noe helt annet. Men dette surrogatet gjorde jobben sin, jeg våknet litt til liv, og ble i alle fall varm i kroppen. Bobby skjenket en kopp til, uten å spørre.

Vi spiste, uten et ord. Kyllingen var helt grei, selv om den aldri hadde hatt to bein og sagt klukk. Jeg hadde sett bilder av ekte høner, men visste at kjøttet ikke kom fra dem. Det var det samme for meg, det stoppet sulten. Omsider tørket Bobby seg rundt munnen, og så spørrende på King. Han skjøv bort isopor-kartongen med de sparsomme restene av saus, rettet seg opp i stolen og så på meg.

“Vi skal ut og gå. Det er trygt nok nå. Så trygt som det kan få blitt. Jeg vil du skal møte sjefen min. Jeg tror at hun gjerne vil høre det du forteller, best du får fortalt det til henne, ansikt til ansikt. Og jeg stoler ikke på nettet …”

Det regnet ute. Selvsagt regnet det. Trafikken holdt på å våkne, stadig flere fotgjengere, elektriske biler og sykler sneglet seg fram, og noen svevebiler fløt overlegent over de andre. Monorail-togene på sin opphøyde skinne midt i hovedgatene suste forbi, fulle av folk med øynene skjult bak VR-briller. Nede ved havna arbeidet de med å forsterke og utvide dikene, slik de alltid gjorde. Jeg hadde lest om jobben til Sisyfos. Dette var en slik jobb, å bygge stadig høyere diker mens havet steg. Hver gang de var ferdig med et prosjekt, begynte de på neste.

En liten gjeng ungdommer i svarte klær av surrogatskinn betraktet oss fra et hjørne. Jeg stusset litt på at de allerede var ute, så tidlig på morgenen. Dette var nattens barn. En av dem gliste utfordrende mot meg og jeg så at han hadde kunstige hundetenner. Det var mote nå, å se ut som caninos, klippe og farge håret, sette inn tenner, tilegne seg slang og oppførsel. Til min overraskelse så jeg at det faktisk var et par helt ekte valper i gjengen også, unge caninos pleide å holde sammen i egne gjenger. Han med gliset gjorde en håndbevegelse jeg forsto litt for godt, og King knurret mot ham. Gliset ble enda større, og vi gikk raskere. Bak oss hørte jeg latter, og en som ulte som en hund.

 

I fjerde etasje gryntet King at jeg skulle stoppe. Vi gikk inn en smal korridor, og stoppet utenfor en anonym dør. Små uthevede bokstaver på døra fortalte at her holdt A. Holm – konsulent – til. King trykket på den nesten usynlige knappen ved dørkarmen, noen sekunder gikk, sekunder der jeg visste at vi ble betraktet av opptil flere elektroniske sanser. Så gikk døra opp med et surr og et klikk. King skjøv meg bestemt foran seg, og inn. Vi sto i en gang, i halvmørke.

“Hvor i helvete har du vært, fillebikkje?” Stemmen var høy og hadde stål i seg. Hun som snakket var kraftig og hadde kortklippet, blodrødt hår. Det var en kjempe av en kvinne, med muskuløse armer under en sjokkrosa, ermeløs jumpsuit som absolutt ikke passet til hårfargen. På skulderen hadde hun en tatovert drage. Den beveget seg. Hun sto midt i rommet, og fylte det på en måte helt. 

King smilte, men jeg syntes jeg så usikkerhet i det smilet. “Hei, Anna. God morgen til deg også! Som alltid i godt humør?”

Stemmen hans var full av latter, men ikke uten respekt. Absolutt ikke. Hun gryntet noe til svar som jeg ikke oppfattet.

“Jeg vil du skal prate litt med denne tispa her. Hun heter .. vi kan kanskje kalle henne Nala, hun er sanger og hun har sett noe jeg tror du vil være interessert i. Kanskje du kan hjelpe henne? Og hun kan kanskje hjelpe oss…”

Han bøyde seg ned og snuste mot skrittet hennes, og hun dasket ham på nesen. Hardt. Nå smilte hun også, men det smilet var absolutt ikke usikkert. Av en eller annen grunn kjente jeg det ubehaget caninos ofte kjenner når noen smiler med blottede tenner. Instinkt.

Hun ga tegn til at King skulle følge henne. De to forsvant inn i et naborom, og lukket døra bak seg. Jeg sto alene, midt i rommet. Ved veggen sto en lav sofa. To lenestoler var plassert rundt et glassbord. I hjørnet sto et gammeldags skrivebord av det som så ut som helt ekte tre. En antikvarisk datamaskin sto midt på bordet. Jeg hadde en mistanke om at den var der til pynt.  

Fra naborommet hørte jeg stemmene deres, uten å oppfatte hva som ble sagt. Pelsen på ryggen min strittet. Likte ikke at noen snakket om meg. Jeg kjente at jeg var redd. Noe i meg ville flykte. Storme ut døra, ned trappene, ut i gata, bort, jeg ville gjemme meg, finne heim til det vesle rommet mitt, krype under teppet, blir usynlig. Så tenkte jeg på kniven og blodet og de to karene som hadde lett etter meg. Jeg sto stille. Noen lo på naborommet. Døra gikk opp igjen. Delvis skjult bak den så jeg at den store kvinnen, Anna var det visst hun ble kalt, kysset King dypt på munnen. Så var de tilbake i rommet der jeg ventet, han ett skritt bak henne. Hun fylte på nytt hele rommet.

Han trakk fram en klappstol, og ga tegn til at jeg skulle sette meg. Grasiøst som en danserinne feide kvinnen forbi meg og fant stolen bak skrivebordet. Hun så på meg. Øynene hennes var dypt blå. Blå som stål, ikke som blåklokker. Hun så ikke på meg, hun så inn i meg, gjennom meg, gransket meg. Jeg krympet meg under blikket, kjente trangen til å flykte igjen, ville legge meg ned på ryggen, blotte strupen og si at jeg underkastet meg. Jeg ble sittende, men kjente at ørene lå flatt inntil hodet. Det greide jeg ikke å styre, hunden i meg levde.

“Så, Nala! Du har sett noe, hører jeg. Noe ubehagelig …” Stemmen hennes var mykere nå, og jeg nikket, mens jeg prøvde å finne min egen stemme et sted dypt der inne under skallet. Før jeg rakk det, fortsatte hun.

“Fortell det til meg. Jeg vet at du har fortalt det før, til King her og til Bobby, men jeg vil høre det med mine egne ord, hver detalj. Så ta deg god tid, tenk gjennom alt sammen, og se om det er noe du ikke har fått med før, noe du husker nå, noe du ikke har forklart.”

Jeg kremtet og prøvde å si noe, men stemmen sviktet. Halsen var så tørr. Jeg slikket meg urolig om munnen.

“King, gi jenta her et glass vann! Og ta det rolig, vesla. Jeg vil deg ikke noe vondt, tvert imot.”

King knurret noe lavt, forsvant ut og kom tilbake med et glass. Jeg fikk vannet og drakk, takknemlig. Det var lunkent og smakte av klor, men gjorde godt. Utenfor hørte jeg lydene fra gata som et fjernt sus. Regndråper rant ned over vinduet. Jeg kunne skimte et gløtt av himmel. Grå, naturligvis var den grå. Det er fargen himmelen har.

Så fant jeg stemmen, og fortalte, enda en gang, om det jeg hadde sett. Jeg snakket langsomt, prøvde å huske hver detalj, hvert ord som hadde blitt sagt, klærne deres, måten de sto og gikk på, alt. Luktene, den svake eimen jeg kom på først nå, lukta av ett eller annet kjemisk, kanskje et rensemiddel, som jeg også hadde kjent da de to karene kom inn i baren.  Det gjorde vondt å måtte fortelle. Samtidig kom det litt mer på avstand for hver gang, ble litt mer en fortelling og ikke fullt så mye virkelighet.

Underveis kom Anna med små spørsmål om ting som var uklart for henne, lurte på ting jeg ikke helt forsto, ville ha meg til å huske flere detaljer, som hvor mange ganger de hadde klikket, nøyaktig hva de hadde sagt, hvordan klærne hennes hadde sett ut. Hele tiden oppmuntret hun meg til å fortsette, til å huske mer… Jeg merket at hun på en måte tok i bruk noen taleformer og kroppsspråk fra caninos når hun snakket med meg. Det gjorde meg på en måte roligere, men også litt usikker. Følte meg manipulert, ble mer på vakt, kanskje?

Hun kjente åpenbart caninos godt, noe kysset bak døren for så vidt også bekreftet. Jeg visste at noen menneskekvinner fikk særlig glede av å pule caninos-hanner, noen av dem kom også til klubben der jeg sang. En gang hadde jeg overhørt to svært berusede menneskedamer som hadde snakket om hundepikkens gleder. De hadde vært såpass grove i språket at jeg, som hadde hørt mye – jeg sang tross alt på et horehus – valgte å finne meg et annet sted å sitte. På en måte fikk jeg en følelse av at dette var noe mer, et mer komplisert og mer sammensatt forhold. Måten de to snakket sammen, med og uten ord, vitnet om det. De var partnere, også ute av senga. Og hun var nok sjefen, det forsto jeg, men det var mer enn det involvert.

Jeg fortalte lenge. Prøvde å få med alle detaljer, alt jeg hadde sett, også om flukten til Bobbys bar og om de to som hadde lett etter meg der. Omsider var jeg ferdig. Hun lente seg tilbake i stolen, og så på meg. Jeg drakk det siste av vannet, og King gikk for å fylle glasset igjen. Jeg kjente at jeg var iskald. Hun la hendene hardt om de nakne skuldrene sine. Jeg så dragen bevege seg under fingrene hennes. Den brune huden ble hvit der fingertuppene presset mot den. Jeg kjente lukten av uro, en anelse av nervøs svette. Nervøs, og kanskje sint.

“Det er en interessant fortelling du har der, Nala. Svært interessant. Og nyttig. Vi har hørt slike historier før, men ikke av noen som sjøl har sett det. Veldig interessant. Veldig nyttig. Det var bra at King satt og furta på Bobbys bar akkurat da du kom dit. Bra at han tok deg med hit. King er ingen idiot, ikke hele tiden i alle fall…”

King, som satt i sofaen ved veggen, la ørene flatt inntil hodet og knurret lavt, og hun smilte til ham.

 

Trond Buland