Hoppsann, Tor Åge, der springer Roger forbi (En digresjonsomtale)

Hei, det er Tor Åge! En digresjonsbiografi, eller: Han kom aldri til månen, lyder tittelen til Roger Pihls bok av året. Og av dette kan vi lese oss til litt av hvert (det vil si, vi kan gjette oss til det ut fra tittelen, og få det hele fornøyelig bekreftet i selve boka):

1. Tor Åge Bringsværd (vår høystærede og -kjærede Forfatter av Fantastisk Fabelprosa – hele Norges (og vel så dets) Nissefar og SF-suverén og «den snille anarkisten» med verdens hellige skrifter under neglene) kjente (den ikke fullt så kjente, men Tross Alt) forfatteren Roger Pihl meget godt. Og vice versa, bevares.
2. Også i vår digitale tid, når ringerens herrenavn vises på telefonens display, holdt Tor Åge Bringsværd fast ved gamle vaner (som å introdusere seg selv i telefonen) – om det bare bidro til allmenn hygge og trivsel. 
3. Tor Åge kom aldri til månen, og det gjorde heller ikke hans vidunder-makker gjennom mange år (fylt med norsk SF’s glansdager) Jon Bing. Men de hadde reservert billett!
4. Det fins mange slike digresjoner å fortelle om Tor Åge & co. Nok til å fylle ei hel bok på 500 – forunderlige og morsomme, til dels alvorlige og foruroligende, inspirerende og romrakett-glødende – sider. Ja da, folkens!

Og ikke er det dumt heller, å hedre sin avdøde (per 2025) venn med en digresjonsbiografi fylt til permene med kjent & ukjent (for denne leseren) lesestoff. Tor Åge (B) var selv en stor tilhenger av digresjoner, av skritt til siden og lekende sprett omkring i gresset, utenfor stien og godt unna motorveien. Bøkene hans er fulle av dem! Og bøkene var for Tor Åge Selve Livet.

I hvert fall bød de på mange gode omveier på livsreisen, og hva annet har vi å vise til når romraketten engang slukner? Jeg mener: Tross Alt!?

Peile seg inn

Her kunne det passe seg å skrive mer om Tor Åges lidenskap for å skrive. For han skrev så ofte han kunne. Skriving var å foretrekke framfor fester og feiringer. Å drømme seg av gårde inn i fremmede verdener, å suse inn i fantasiens veldige verdensrom …

Dette kan du lese mer om i Roger Pihls bok.

Før det blir for sent og sjansen går fra meg, vil jeg gjerne dra en personlig digresjon og fortelle om min egen (altså anmelderens) kontakt med Tor Åge Bringsværd oppigjennom. Når skulle det passe bedre? Og rett nok har vår kontakt vært rimelig beskjeden (sammenliknet med det dype vennskap mellom Tor Åge og Roger Pihl), men skal man nå være beskjeden hele tida? Nei, vi begynner med oss selv for en gangs skyld, så får vi kanskje Styrke & Mot til å rette lyset mot Rogers og Tor Åges nære vennskap mot Slutten av Anmeldelsen.

(En Liten Digresjon er På Sin Plass: Om du skulle synes jeg OverDriver bruken av Store Forbokstaver, så er det et virkemiddel hentet like ut av A.A. Milnes Ole Brumm samt Huset på Bjørnehjørnet, To Bøker som Betydde Mye for Tor Åge B, og som derfor har det med å Trenge Seg Fram på just Denne Måten Akkurat Nå. Forstå det (analyser gjerne) den som kan. Mer om Tor Åge & Den Vesle Bjørnen med Altfor Liten Forstand kan du lese (blant annet) i Roger Pihls bok).

Hvor slutter Tor Åge?

Hvor var jeg? Jo, nå skal du høre. Tor Åge er kanskje den forfatteren jeg har hatt det lengste og dypeste leseforholdet til, opp gjennom livet fra barn via yngling til (forsøksvis) verdig herremann. Ruffen, Det blå folket, Vår gamle gudelære med flere (bildebøker) husker jeg som høytlesning fra mor mi. Ker Shus og Barndommens måne var blant «voksenbøkene» jeg slukte som barn. Tor Åge introduserte meg (for eksempel) for det urgamle indiske eposet om Rama og Hanuman (Ramayana, via skuespillet Sangen om Rama) og (sammen med Bing) til den store kanon av science fiction , fra Angloamerika og videre rundt kloden i ring. Ja, rundt hele blodomløpet med: Stanislaw Lem på samme innpust som Bradbury, Italo Calvino på utpust med Asimov, Jorge Luis Borges i samme åndedrag som van Vogt.

Jeg tror halve dannelsen min skriver seg fra Tor Åge? Minsanten! Hvor begynner jeg og hvor slutter Tor Åge, jeg vet sannelig ikke sikkert!

Til sin rett

Nåvel, la oss besinne oss! Vi må fastholde jeg-følelsen og insistere på individets ukrenkelighet! Vel snakker vi om digresjoner, men postmodernistisk intellektuelt skvalp om teksten-før-forfatteren-eller-eller skal vi ikke utarte til. Det fortjener ikke Roger Pihl og hans bok!

For Roger skriver på jordnært vis. Det vil si, jordnært, hva skal det bety? Jorda kommer til sin rett sett fra stor høyde, med romfarerens blikk for den skjønne helheten. Det insisterte Tor Åge på mang en gang. Dog får vi legge inn et godt ord for en viss vekselvirkning? For Helheten, den ligger jo også (samtidig) i (de mye utskjelte) detaljene? Hvorfor ikke springe av gårde med en detalj og se hvor den fører? Er ikke det i Tor Åges ånd, kanskje?

Poenget? Jeg kommer til det. Kanskje kommer jeg til poenget, tenker jeg vi sier, hva enn det skal være. Den som leser, får se.

Og slik var det også for Tor Åge når han skrev. Han visste ikke selv hvor det bar. Han dro selv ut på reise i fantasiens rike. Han var selv like spent på hvordan det skulle gå (i hans egen historie) som den gode leseren skulle bli. Hevdet han. Og det får vi tro ham på.

Fortryllende gode bøker kom ut av det, i hvert fall.

Lettbeint i stilen

Altså: Roger Pihl skriver slett ikke jordnært i kjedelig forstand. Han løfter minst ett bein fra jorda av gangen. (Den som har begge godt plantet i landjorda, blir stående stille, som kjent. Historien bak dette munnhellet går tilbake til en roman av Ingen Ringere Enn …). Men han skriver lettbeint, gjør han. Roger. Liketil og lett å like. En hyggelig veiviser langs Tor Åges veier. Og det kommer godt med, når man altså vandrer gjennom digresjoner, det vil si: over stokk og stein. Med seg i bagasjen har Roger minnene om Tor Åge, og da kan det ikke gå galt! Da må det bli en slags skikk på digresjonene. Tross Alt!

Jeg sier: En slags skikk. Og bruk.

Inn ei gate og opp noen trappetrinn

Men hva var det jeg skulle si? Jo, det var å komme trekkende med min egen kontakt med Tor Åge oppigjennom. Mens jeg har dere her. Vet du hva, den visa får jeg dra ved en annen anledning! (Men kort fortalt: Første gang jeg fikk brev fra Tor Åge (en gang på 90-tallet), var det (den gamle og sjeldne) konvoluttboka Sesam 71 som kom i posten. Dette som takk for at jeg hadde sendt Gyldendal forlag en fortsettelse på tegneserien Stasjon Nexus – slik Bing & Bringsværd hadde oppfordret leserne til å gjøre – et par tiår tidligere – i boka Åndeskrift). Nå handler det om Roger Pihls bok! Og da kan det passe å fortelle om hvordan Roger og Tor Åge ble kjent med hverandre, sånn passe relativt sent i livet. Det hadde seg slik:

Tor Åge skrev en gang (på 70-tallet) en spalte for Gateavisa, der han fikk betalt en symbolsk gave hver gang han leverte. (Jeg har hørt, fra eldre gateavister (den gang jeg selv var aktiv i blekka) at det dreide seg om ei flaske vin. Men Roger har hørt noe annet (fra Tor Åge selv), og jeg stoler (faktisk!) mest på Roger). I parenes bemerket: (I min tid som gateavist, mens vi er inne på det, sørget jeg for å hedre Tor Åge med et æresabonnement på livstid. Jeg ser nemlig ikke helt bort fra at min befatning med Tor Åges frislupne idéverden hadde en viss innvirkning på de steg min Frie Vilje førte meg videre i livet, inn ei gate og opp noen trappetrinn til et redaksjonslokale mv. Uten at jeg skal overdrive betydningen av én blant utallige forfattere jeg har lest. (Men igjen: Det er jo ikke mengden det kommer an på)).

I denne spalta gikk han (Tor Åge) en gang opp et omriss av en fisk i Islands hovedstad Reykjavik, noe som så fant form som Gateavisa-«artikkelen» «Den store fisken i Reykjavik». Fiskeripolitikk og internasjonale intriger kom da inn som digresjoner langsetter gatene.

Tor Åge oppfordret leserne til å fortsette leken, til å gå opp liknende omriss – med tilhørende analyser (les: digresjoner) i andre byer & tettsteder rundt om. (Litt på samme måte som han og makker Bing oppfordret leserne til å skrive fortsettelsen på Stasjon Nexus, for å ta et allerede nevnt eksempel. De likte å leke med leserne, gjorde de, Tor Åge og vennene hans). Ingen av Gateavisas lesere svarte dengang på oppfordringen, men da vår mann (Tor Åge) trykket opp artikkelen (m/Oppfordring) i sin bok Samtaler med svart hund (2003), så rant det inn et par svar.

Ett av disse (svarene) var fra Eilert Sundt, mannen som senere skulle komme opp med betegnelsen «kartozoologi» for det nye fagfeltet. Et annet var fra … du gjettet riktig (?) … vår mann (også han vår mann), Roger Pihl.

Dermed gikk det straks i straks med opprettelsen av Norsk kartozoologisk forening (med tre generalsekretærer), bokutgivelser innen kartozoologi mm. signert disse tre (førnevnte) herrer, og ovenikjøpet minst ett nytt litterært forfatterskap som skulle spire og gro ut av samværet. Hvem snakker vi om nå? Fortsatt om Roger Pihl, selvfølgelig, kjære venner!

Blir fort personlig

Roger Pihl er nemlig mann for sin hatt (eller det som måtte befinne seg der hatten kunne vært). Etter å ha blitt oppmuntret av Tor Åge, utga han sine første bøker om fjellklatring i Danmark (beretninger som tidligere bare fantes i småversjoner for spesielt utvalgte, som ledd i markedsføringa av en trykkeribedrift (!)). Han skrev etter hvert sin første roman m.fl. Og han forfattet, ikke minst, en oppfølger til Tor Åges historier om Bløtkakemannen, denne anarkistiske superhelten som skapte en internasjonal trend med å bløtkakebehandle politikeransikt. (Mer om dette i Hei, det er Tor Åge, men boka jeg her nevner (i farta) er altså Bløtkakemannen & Robin Robin av Roger Pihl. Med dette har vi – for øvrig – heller ikke gitt en uttømmende liste av Tor Åge-relaterte Pihl-utgivelser (!)).

Digresjon til side: Så vidt jeg vet er dette (Bløtkakemannen & Robin Robin) den eneste autoriserte, utgitte fan fiction basert på Tor Åges mangslungne & mange litterære univers. Men (og her avsluttes anmelderens egenopplevde digresjoner Oppi Alt Mylderet): Jeg (dvs. anmelderen) har (for en tid tilbake) fått tillatelse fra vår mann (Tor Åge) til en annen slik opptur, nemlig Det blå folket og datagribbene (antatt for snart fire år siden, skal (per løfte) utkomme snarlig). Nok om det! Jeg ville gjerne nevne det av rent personlige grunner. Men her gjelder det å Holde seg til Saken!

Hadde jeg nær sagt.

Stjernestøv

Roger Pihl har altså bakgrunn fra markedsføring, og noe av det mest utrolige med hele denne boka (vi snakker Hei, det er Tor Åge, vi henter oss inn), er hvor sympatisk også denne forfatteren – den tidligere markedsføreren (!) – framstår.

Flere av oss (som er gamle Tor Åge-fans) synes jo vi – på et slags vis – liksom kjenner Tor Åge allerede (selv om vi naturligvis ikke osv.) – gjennom de mange personlige gløtt han ga oss i skrift, blant annet i de såkalte råk-bøkene (hvorav førnevnte Samtaler med svart hund utgjorde andre råk.) Men under lesingen av Hei, det er Tor Åge, blir vi også kjent med vennen Roger Pihl. Synes vi. Han er en hyggelig fyr. Med hjertet på rette tid & sted. En real type. Som har kommet seg gjennom arbeidslivet (som markedsfører!) uten å ta varige skader på medmenneskeligheten.

Vi forstår ham (Roger) når han iblant blir beskjeden på eget intellekts vegne, og skygger unna fremmedordrike analyser av Tor Åges romaner, og vi bærer over med ham (Roger, ja, Roger) når han later som om han ikke selv driver med slikt som analyse. (Det er bare intellektet som må ta seg noen lettbeinte sveveturer før det kan komme til sin rett, ser du). For her flyr og ramler Roger Pihl fram over sidene, med digresjoner som armer og bein i alle retninger. Og det er vel sprunget: Roger har med dette skrevet en Verdig Digresjonsbiografi over sin venn Tor Åge Bringsværd.

Ei bok det er vel verdt å markedsføre, hvis det ordet må trenge seg på. Men vi sier heller: Spre utover landet som aske og frø, som stjernestøv og gammelt vennskap.

Hvil i fred, Tor Åge!

Bjarne Benjaminsen