Illustrasjon: Jørn A. Jensen
Vi, tretten herrer av natt og mørke, livløse og udødelige. Vi som ikke lever, kan ikke dø.
Vi trenger verken lys eller varme, fakkelen som blafrer fremfor oss her i hallen er kun et symbolsk minne om en tid hvor blodet vårt var varmt og øynene våre trengte lys for å se. En tid hvor vi fremdeles var besudlet av liv. En barnslighet som kanskje har utspilt sin rolle.
Vi venter på natten, på mørket og den forbannede solens nedgang. Snart, snart kommer månen.
Jakten venter, jakt og blodfråtsing. Vi sitter i stillhet, alt som er verdt å si er sagt for hundrevis av år siden.
Lyden er uventet og fremmed. Det gir ingen mening … det er unektelig lyden av sang. Barnesang. Et barn har vandret inn fra kulden og inn den åpne porten. Hvilke foreldre bringer sine barn til dette fjellet? Hvilke foreldre slipper sitt barn ut av syne her? De dødeliges stupiditet er en evig gave.
En skapning så ung og uskyldig at den ikke evner å se fare eller trussel. Sulten jager gjennom meg og vi sukker unisont. Forventningen sitrer i oss alle. Stemmen kommer nærmere, hvorfor ikke la byttet komme til oss? Sangen er ordløs og melodien vandrer i alle retninger, men den er full av glede og uskyld.
I hodene våre kan vi allerede føle øyeblikket hvor stemmen går fra glede til redsel. Et øyeblikk av nytelse de dødelige aldri kan forstå. Nærmere og nærmere kommer stemmen, klarere og klarere blir den. Et pikebarn. Jeg kjenner allerede det varme søte blodet fylle munnen. Ah … den første smaken når tennene trenger gjennom huden og den første bloddråpen kommer.
Duften når oss. Den lover en smaksopplevelse av de sjeldne.
Hvert øyeblikk nå vil stemmen svikte og frykten melde sin ankomst. Hun kommer dypere og dypere inn i slottets mørke. Hun vandrer blant statuer og kunst fra den tid vi fremdeles trodde slikt hadde en mening. Før vi forsto at intet de dødelige bedrev eller tenkte hadde noen mening. Deres eksistens har ingen mening før tennene våre trenger gjennom huden deres.
Til slutt ser vi henne der ute i korridoren. Hun hopper og virvler rundt i en slags målløs dans. Synger og traller, vettløse ord og fraser uten mening. Langt mørkt hår flommer nedover den snøhvite kjolen når det ikke kastes rundt det smilende ansiktet i ville dansesirkler. Hun står på terskelen til hallen og titter inn, bare synet av den bleke halsen vekker nytelse i meg. Jeg klarer nesten ikke å vente, blodtrangen er nesten ikke til å bære.
Hun kan ikke se annet enn fakkelen og den lille sirkelen den lyser opp. Vi sitter skjult i det dype mørket dødelige øyne ikke kan penetrere.
Hun virvler inn i dansesirkler, hun sirkler fakkelen et par ganger før hun strekker hånden sin inn i flammen og kveler den.
«Nå skal vi leke», sier hun.