Fritz våkner av dunder og brak. Glassene i lysekronen finner resonans med én gang og klinger synkront. Det er ganske sikkert lyden av naboen hans som borer og hamrer om morgenen og pusser opp hybelen! Minst én gang i året! Hver eneste gang er det ubehagelig med så mye støy tidlig, men i dag er det ekstra høyt! Kan det være at det ikke er snakk om naboens arkitektonske bragder lenger? Er det mulig at prosjektet er realisert? Det er det neppe – med en beundringsverdig takhøyde på 3,78 meter, i Frogners hjerte, der rosetter og stukkaturer skifter som italienske moter, er det neppe mulig å noen gang fullføre den påbegynte oppussingen. Nå er det nemlig snakk om norske jagerfly som øver og bryter lydmuren mens de flyr over Oslo. Det er syttende mai snart, og hæren vil vise fram det dyre utstyret sitt. Slik er det hvert eneste år. Det de kommer til å presentere er, blant annet, looping, røyk i rødt, blått og hvitt og sånt, mens barnetoget ferdes langsomt nedover Karl Johan, og de yngste vender blikket oppover og vil bli noe så kult som piloter når de vokser opp – selv om den bitre sannheten er at de fleste av dem vil slite med å bestå sykkelprøven. Men man får lov til å drømme – helt ulikt Fritz hvis drømmer blir frekvent sprettet opp av ulogiske frekvenser.
Mens han gnir seg i øynene, kommer katten hans, Ragnar, inn, kledd i en elegant mørk dress. Kan det være at han har kledd seg som hovmester?
«God morgen, Herr Fritz. Har De sovet godt, eller drømte De stygt igjen? Har De lyst på fersk kaffe? Jeg har hørt at alle baroner drikker kaffe, men vet neppe hvorfor de drikker,» sier han, sperrer opp gardinene og retter litt på blomstene i vasen.
«Ragnar, er dette dine sprell igjen?» undrer Fritz og tar på det første han ser – en halvren hvit singlett som ligger på gulvet. «Går du i forkledning igjen? Hvorfor har du på…» sier han mens han peker på Ragnar, like forvirret som en ape i dyrehagen som ikke skjønner en døyt av hva de besøkende egentlig driver med foran buret.
«Og forresten, jeg husker ikke at jeg sovnet! Er det mulig at du og Nikos slepte meg – sanseløs sliten – etter treningen i går!? Spiller dere meg et puss?»
«De kan være forvisset om at De fant veien til sengen uten vårt beskjedne bidrag. Og angående Deres bemerkning til antrekket mitt? Jo, la oss si at denne sømløse uniformen skal stå i samsvar med den sømløse tjenesten fra Deres lakei – det vil si fra meg. Men nok trivielle detaljer. Maten er servert i det vestlige galleriet: Om De ikke har noe imot det, slår vi følge nå, for det er synd om den rykende varme maten mister sin verdi ved å kjøles ned.»
«Ragnar, nå må du gi deg! Min lakei? Du? Er det ikke jeg som sikter dine organiske produkter i kattesanden ut gjennom det lille såldet hver dag og mater deg og Nikos annenhver time? Det forholder seg snarere motsatt!»
Ragnar senker blikket, blir taus og synlig flau. Han står der som en naken skulptur og venter på at skammen går over. Det blir pinlig stille. Ingen tar initiativ, før Ragnar endelig kremter. Fritz innser at han ikke har noe valg. Han skyver teppet fra seg, står opp og følger etter
Ragnar gjennom gangen. Men gangen føles usedvanlig lang. Er dette egentlig hybelen hans på 23 kvadratmeter? Og hvem er disse kattene i portrettene som henger på veggen? Denne her, for eksempel, ser akkurat ut som Von Grüntz, hans gode kompis, bare litt eldre. De kommer til enden av gangen, og Ragnar åpner døren og viser herren sin inn i stuen. Men det er ikke stuen hans heller. De er i en salong og den er mildt sagt praktfull! Nikos, Fritz’ andre katt som han adopterte på ferie i Athen, står ved bordet og smiler høflig. Men han ser også litt fjongere ut enn vanlig. Kan det også være at det ikke er hans sedvanlige …?
Nikos trekker ut stolen for Fritz, og som en plaget sjel i hypnose på den berusede Dr. Freuds kontor, setter han seg lydig.
Han fortsetter å stirre på Nikos. Nei, han har åpenbart ikke på seg sin vanlige sløyfe – jo, dette er et kokkeforkle!
«De må bli anmodet om å bestille,» hvisker Ragnar bak Fritz’ rygg, trer frem og rekker ham menyen.
Bare tenk deg det – han får en meny! Her hjemme i sin lille hybel!?
Fritz’ blikk senker seg på de to sidene menyen består av.
På første side er det … kan dette være? Noen tegninger av lydbølger!? Ingen bokstaver, ingen navn på retter, bare lydbølger! Han tenker med en gang på favorittalbumet sitt av Arctic Monkeys. Herlig musikk, det skal man gi dem.
«Ehm … jeg vet ikke … hvordan skal …»
«Hvordan skal De tolke lydbølger?» avbryter Nikos. «Det er lett! Tettere og høyere kurver tyder på høyere frekvens, mens løse og lave kurver tyder på ganske lav frekvens, som menneskeøret kanskje ikke engang oppfatter. Men vi katter kan godt skille mellom lyder i menneskets uhørbare del av spekteret, så vi kan nok hjelpe Dem å bestille, om De synes dette er for vanskelig.»
«J-ja … jeg syns det,» medgir Fritz.
«Så flott! Se der – den tredje nedenfra, som går mest i sikksakk! Denne er nydelig!» Fritz bare nikker.
Dermed springer både Ragnar og Nikos av gårde mot kjøkkenet. Fritz hører dem tale en blanding av norsk og gresk og er ikke sikker på om de krangler eller diskuterer. Det tar ikke lang tid før de kommer tilbake, trillende på en liten kjøkkenvogn med et kuppelbrett, Ragnar løfter det opp og setter det foran tallerkenen på bordet. I det samme innser Fritz at det ikke er noe bestikk der – ingen gaffel, ingen kniv, ingen skje, bare en … lydgaffel?«Men s-skulle det ikke være …» stammer Fritz.
I det øyeblikket brytes lydmuren igjen. Et usedvanlig kraftig smell! Fritz spretter opp, og søler ufrivillig vann i fanget.
«Hva faen?» sier han, men stemmen blir dempet av Ragnars onde latter:
«Skulle det ikke være en gaffel der!? Jo, der har du den!» brøler han og løfter opp sin egen, helt lik Fritz’.
Ragnars latter stanser for et sekund. Han tar lydgaffelen nærmere øret og sier: «Men hør nå, lillegull – latteren min resonnerer med bølgen på 440 Hz!» Han ler enda høyere og ondere, akkurat som milliardærer ler: HA-HA-HA, med markerte pauser mellom hvert «HA».
Fritz ser mistroisk på ham samtidig som Nikos løfter kuppelen fra serveringsbrettet elegant. Hvor fant de et kuppelbrett? Sist gang på IKKJEA unnskyldte de seg bare med at de kom til å ha dem på lager i nærmeste fremtid. På brettet er det tomater i tomatsaus. Og så et lite tysk flagg på en liten tannpirker stukket i en av tomatene.
«Bon appétit,» sier Nikos med utpreget fransk aksent.
Fritz ser på Nikos og prøver å smile. Nikos bukker høflig. Så løfter han blikket mot Ragnar. Som om han vet hva Fritz er i ferd med å spørre, former han bokstaven V med poten, skyter ut klørne, smiler ondt igjen og stikker i bordet slik en fisker stikker i vannet med en lyster. Så åpner han munnen vidt og later som om han tygger. Hjørnetennene er lange og skremmende. Ikke noe å tulle med.
«Javel, det må gjøres slik …» sier Fritz og stikker med lydgaffelen i en av tomatene på tallerkenen. Nå har også Nikos satt seg til bords, og alle har forsynt seg.
Etter at de har spist en stund, snakker Ragnar igjen:
«Og du, Fritz – jeg ser at du henger med geipen. Du ler ikke, men husk at du kanskje burde gjøre det likevel. Hva så om du sølte litt vann i fanget … Det ser ut som om du tisset i buksa, men men… Du vet … latter er jo viktig. Det er jo det vi gjør i dette livet – lager lyder som kan gjalle i evigheter. På en veldig spesiell frekvens, vel å merke.»
Fritz skal akkurat til å svare, men stemmen blir på ny kvalt av flyene som bryter lydmuren. Han har ikke fått noen uvilkårlig refleks ennå og spretter opp igjen. Denne gangen søler han tomatsaus i fanget sitt. Det ser unektelig ut som om en spagetti western har utspilt seg på den hvite singleten, en uoversiktlig mørje av hakkede tomater.
Ragnars overlegne HA-HA-HA stanser brått. Han ser på tomatsausen, deretter opp på Fritz, med et blikk som kunne partere en fullvoksen elg, for ikke å snakke om en vanlig mann hvis ånd er villig, men kjød er skrøpelig.
«De skjønner det vel nå, herr Fritz?» sukker Ragnar, og rister lett på hodet slik man gjør overfor et litt tregt barn som sliter med nesten alle fag og ikke består sykkelprøven fem ganger på rad. «Hele problemet Deres er at De er feilstemt. Som et gammelt piano ingen
gidder å bære ned fra åttende etasje og kjøre på pianoverksted – og ingen gidder å gå opp i åttende etasje heller, siden begge heisene er i ustand.»
Fritz stirrer på ham, halvt lammet. «Er de i ustand igj…Herligheter! Feilstemt?»
«Nettopp. Her på Frogner, og i universet for øvrig, opererer vi på 440 Hz. 440 Hz punktum. Standard tonehøyde. Naboen Deres som borer til stadighet? Trodde de han borer på måfå i hvilken som helst tonalitet? Nei, nei, der tar De en grovt feil. Han borer i en ren A. Jagerflyene over taket? Perfekt A. Luftfarten har også presise instrumenter til å måle det. Til og med latteren min resonnerer i A – jeg har gått på hovmesterskole for å mestre det. Men De, min gode mann, De vibrerer et sted nede i de grumsete frekvensene. En sliten, sur G-dur som nekter å gi etter. Jeg beklager på det sterkeste, men må si det rett som det er – i G-rise dur!»
Nikos nikker samtykkende og begynner demonstrativt å polere sin egen lydgaffel mot det hvite kokkeforkleet.
Fritz blir sittende og gruble, med tomatsausens avkjølende effekt mot huden. Noe av den ender opp i buksa. Nå lekker den ned lysken. Skikkelig ubehagelig. Men er det dette som er selve greia? Er det slik at alt bråket og spetakkelet rundt ham – naboens evinnelige oppussing, de norske jagerflyenes brautende manøvrer, og nå to aldri så pratsomme katters nevroser i hans egen salong som han ikke har på hybelen sin – egentlig bare er universets måte å prøve å stemme ham på? Som om han er et gjenstridig instrument i et orkester som nekter å rette seg etter den overbetalte dirigenten?
Han senker blikket ned på menyen, og så på Nikos, som bestemt slår lydgaffelen mot bordkanten. En ren, krystallklar tone fyller rommet. Den vibrerer i eikeparketten, i stukkaturen, i den spiddede tomaten med det tyske flagget, og til slutt… tvers gjennom Fritz selv. Han føler at hans stemning er i ferd med å endre seg. Kanskje slutter han å drømme stygt?
I det samme bryter jagerflyene lydmuren for tredje gang. Et infernalsk, altoppslukende smell ryster bygningen. Akkurat som når de avslutter Oslos årlige musikkfestival Tons of Rock.
Men denne gangen spretter ikke Fritz opp. Han sitter helt rolig. Han kjenner hvordan han vibrerer i perfekt, A dur-stemt harmoni. For en gangs skyld er han i takt med både borende naboer, Frogner, hovmesteren og kokken, og viktigst av alt – med seg selv.
«Se der, ja,» smiler Ragnar lurt og skyver tallerkenen litt nærmere. «Nå er De klare å innta frokosten før 17. mai-toget har passert? Stemmer det?»
Forfatterpresentasjon: