Først i verden gjennom nordøstpassasjen var polarforskeren Albert Henrik Nordenskiöld. Finlandssvensken muliggjorde i 1878 en snarvei til Asia. Først 136 år senere, nesten isfri, utfordrer den Suez- og Panamakanalene. Fraktprisene kan halveres.
Noen gnir seg i henda. Men ikke fordi de mangler votter og fryser.
Isflakene smelter vekk under den drektige isbjørnbinna. Underhudsfettet så tynt at pelsen, som en flere nummer for stor daffedress henger og slenger på henne. Hun orker ikke de tohundreogsytten nautiske milene til Bjørnøya.
Vel halvveis vender hun seg over på ryggen, ser en siste gang opp på den lave grå himmelen, synker og blir borte.
Til og med i Nordishavets kalde og mørke djup råtner det og gjærer. På sjuhundretolv meter begynner først boblene, så hylsteret, som en gang var binna og hennes tre ufødte, langsomt å stige, som en enorm pelsvott, gjennom skyer av plankton og krill.
Overflaten hun bryter gjennom er arkene i en fremtidig barnebok om fabeldyr.
«Hva slags dyr er det?» spør den lille jenta og peker på bildet i boka.
«Det er isbjørnen,» svarer mora.
«Og det?» spør jenta og peker igjen.
«Det er en enhjørning.»
«Og det, og det?»
«Det er tigeren og neshornet,» svarer mora.
«Nå må du sove, jenta mi. Godnatt.»
Det var en gang en Kvitebjørn så sterk: Kong Valemon nedkjempet Kongens hær tre ganger, forførte Kongsdattera med gullkrans. Vandrende bjørn om dagen, men vendte som en moderne omsorgsfull betahann hjem hver kveld og sov hos henne, prinsessa. De fikk tre døtre. De måtte gjemme seg for den fæle trollkjerringa så eventyret kunne få en lykkelig slutt.
Allerede på vei inn i den sjette masseutryddelsen har eventyret vårt
for lengst sprengt tretallsstrukturen, og det kommer ikke til å slutte med at noen overvinner trollet.
Vi jakter tigere med bedøvelsespiler, setter på dem halsbånd med gps-sendere, overvåker den stadig sterkere innavlen, følger dem inn i dødsdalene om de da ikke bare med det samme slutter å ta til seg føde og legger seg ned under nærmeste tre.
Vandrefalk, havskilpadde, reinsdyr. 880 fjellgorillaer igjen i verden.
Motorveien gjennom nasjonalparken Serengeti skaper vekst i en fattig egn.
Jager antilope, gnu og vannbøffel vekk fra kilder og beiteområder.
Den vakre hvite ferskvannsdelfinen i Yangtze-elven ville ikke flytte på gamlehjem.
I tjue millioner år holdt den seg til sitt habitat, døde ut da elva ble demmet opp.
Kameleoner med halesnurr som skillingsboller, neshorn og elefantantilope. Tunfisk og villaks, og i norske elveutløp står sjøørreten mager og lusebefengt, går ikke opp for å gyte.
Salamandere, kolibri, surikater. Alle de rare fine dyrene så fint animert på Disney-film vi om få generasjoner ler og hygger oss med slik vi i 2026 ser førkrigs-Donald.
Om det finnes en Noa for vår tid har han gått seg vill i Brasils restskoger. Han kommer ut på en lysning akkurat idet politiet setter fyr på en traktor ulovlig brukt til å slepe tømmer.
«Kan dere kjøre meg tilbake. Jeg hadde en drøm. Jeg må bygge noe.»
«Tilbake hvor? Bygge hva?»
«?»
«Hva heter du?»
Han rister på hodet.
«Jeg er Noa.»
«Her ser vi ett av boligens seks bad.»
Løfter vi et øyenbryn eller er vi tørket opp innvendig, som Aralsjøen, siden tidenes morgen verdens fjerde største innsjø. Men tilsiget, elvene Sur Darya og Amu Darya ble ledet ut til de sterkt subsidierte bomullsmarkene i ørkenen. FN sier: Nest etter Tsjernobyl er Aralsjøen verdens største menneskeskapte katastrofe. På seksti år fordampet den til to stinkende giftpøler og et større basseng i nord der fisk ennå svømmer; Aralsjøen, ikke Orgelsjøen; Atal-sjøen. Her piper vindene atonalt og enstonig, virvler opp giftig støv fra det som engang var deponi for industriavfall, sprøytemidler fra åkrene omkring, sjøbunnen under rike fiskebanker.
Innbyggerne vandrer krumbøyd med munnene tildekket, hostende, alvorlig luftveislidende blant de utallige rustne vrakene etter engang så stolte
båter.
Det var ikke de som sank, men sjøen.
Kan en frynsete og knesatt Evolusjon en gang, på steder som dette, være i stand til å rette seg opp, lik en utslitt innhøster på bomullsmarkene, sukke tungt, gå i gang med den langsomme utplukkingen, knaingen, prøvingen og feilingen med det vesle han har i den slunkne bærenettet; multiresistente bakterier, trilobittaktige kneppedyr, edderkopper og skorpioner, bleke drømaktige møll?
(Teksten er inspirert av og står i gjeld til Den sjette utryddelsen av Elizabeth Kolbert, 2014)
Rolf Enger
Om Rolf Enger (f.1960): Forfatter av skjønnlitteratur og sakprosa (10 bøker, siste bok Novellekoden, 2024)- Tidligere lærer på Skrivekunstakademiet og skrivelinjen på Åsane folkehøgskole, hvor han begge steder har undervist i fantastisk litteratur. Tidligere medlem bl.a. i Forfatterforeningens litterære råd, Kulturrådets prosautvalg (2016-20) og litteraturkritiker i Bergens Tidende. Bidragsyter på en rekke seminarer, arrangementer og panelsamtaler om science fiction.
AV SAMME FORFATTER:
Fra Den engere krets: Utsikt fra ettertida – Nye NOVA
HAR DU HUSKET Å: