Synkronisitet: Et begrep lansert av den sveitsiske psykoanalytikeren Carl Gustav Jung (1875–1961). Teorien beskriver sammenhengen mellom en indre psykisk tilstand og en ytre, objektiv hendelse som ikke har noen åpenbar årsakssammenheng, men som oppleves som meningsfull. Det mest kjente eksempelet stammer fra en terapitime i Zürich rundt 1930, da en kvinnelig pasient fortalte Jung om en drøm hun hadde hatt om en gyllen skarabé. I nøyaktig samme øyeblikk dunket en ekte skarabé (en rosebille, Cetonia aurata) mot kontorvinduet hans. Jung fanget insektet og rakte det til henne med ordene: «Her er skarabéen din».
Det historien tier om er at Jung innså det enorme potensialet i dette sammentreffet – og ikke minst i selve insektet. Han bestemte seg derfor for å ansette skarabéen på flekken som sin personlige assistent.
Flere år etter det første synkronisitetstilfellet behandlet Carl, nå en etablert psykoanalytiker, sin femte pasient den dagen på kontoret i Zürich, nærmere bestemt ved Küsnacht, som ligger like utenfor bysentrum.
«Søren annamme – uten pause … Den femte siden vi begynte klokka ni i morges. Hva er i veien med folk!? Moderne tider har lagt for stort press på alle! Har alle gått fra vettet. Men, men … Sånn er livet – stundom er det ikke lett. Men allikevel for mye kø hos oss. Deres kriser er min unntakstilstand», tenkte han.
Men ulikt de to første, som klaget over det vanlige – angst og molefonkenhet, den tredje, som innbilte seg å være en perserkatt; og den fjerde, som slet med raserianfall (hun kastet ting i gulvet, truet med døden, holdt monologer i drøye to timer når hun kranglet med mannen sin og snakket om foreldrene hans fra Østerrike som hun bare kjente fra hans egne beretninger – helt vanlig; det moderne folk ellers gjør, noterte han ved en anledning), hadde den femte pasienten et dyptgående problem: Hun klarte nemlig ikke å stole på folk.
Det hele startet på skolen da hennes beste venninne bare pakket sammen – bokstavelig talt alle kniplingene og serviettene de lekte med – og rett og slett ble bestevenn med en annen jente. Siden da hadde hun vært mistroisk og klarte ikke å knytte bånd til folk. Slapp ikke mannfolk innpå seg heller. Nå, like før hennes 53-årsdag, holdt fortidens gjenferd på å ta knekken på henne. Hun bestemte seg for å søke profesjonell psykiatrisk hjelp.
Hun lå på den fine psykiaterdivanen i rødt lær og var i ferd med å fortelle Carl hva hun drømte. Carl senker et diskré blikk på det lille lommeuret sitt, og så ut mot vinduet for å se om assistenten var på plass, for det kunne vel sies at han hadde for vane å dukke opp et par sekunder for seint av og til, men dessverre tenderte det til å vokse til en manér ingen i Sveits hadde hatt forståelse for – møte opp flere minutter senere enn det skulle vært. Derfor vred tvilen inni ham som en orm like før den bet – hva om Osi tar seg en siesta midt på dagen!? Da kommer terapien ikke til å ha noen effekt – uten ham taler han for døve ører og psykosene vedvarer.
Så begynte pasienten å forklare – at den samme venninnen fra skolen ga henne et smykke formet som en skarabé, laget av gull. Carl blunket, tenkte seg litt om, jublet inni seg, kremtet og sa lavmælt, liksom lite begeistret: «Er det slik, ja …», skrev i journalen sin og ble stille. Blikket hans ble fanget av et merkelig syn rett bak vindusglasset. Nå fikk moroa starte for alvor.
«Herlighet! Kan det være?!»
Han skvatt opp, skrittet mot vinduet og åpnet det. Han stanset litt, før han forsiktig plukket opp en nesten usynlig gjenstand. Ansiktet hans glødet av overraskelse. Så gikk han tilbake til Gertrude med en varsomt lukket knyttneve. Carl holdt knyttneven lukket et sekund lenger enn nødvendig – for ekstra dramatikk. Han kjente den jålete Osi romstere utålmodig der inne, en liten vibrasjon som betydde: ‘Slipp meg ut nå, sjef, lyset er perfekt!’
Det virket for henne som om det var en liten fugl han hadde fanget og ville vise henne. Eller en liten kylling. Pasienten visste at i tillegg til å drive med psykoanalyse, drev Carl også med organisk hønseoppdrett. Bare som en hobby – akkurat som Churchill murte vegger, plukket Carl egg. Og det var forresten så bra luft der ved Zürichsjøen.
«Her er den gylne skarabéen din, Gertrude!» sa han og viste insektet til henne. Det glinset majestetisk i alle farger fra gull til grønt på neven hans og brisket seg som en skrytepave. Hun bleknet.
«Åh, mein Gott … Ja! Det er akkurat en slik jeg drømte om!»
«Jawohl …» Carl trakk pusten dypt, før han tok et dypt drag av pipen, slik det ellers var mote blant psykoanalytikere på den tiden.
«Du vet, Gertrude … Dette insektet er ikke typisk for våre sveitsiske strøk. I Syden – ja. Kanskje Spania – godt mulig. Men stikk i strid med den etablerte orden, finnes det en skjult, tildekket orden i universet. Vi ser den ikke, men den sender oss stadig meldinger. Om vi bare våger å se, kan vi se den dypere sannheten!»
Helt teatralsk og nærmest innøvd lot Carl insektet krype opp på fingertuppen sin. Idet skarabéen installerte seg der, møttes blikkene deres et kort sekund. Det var ikke et blikk mellom mann og natur, men mellom to sveitsiske profesjonelle, to økonomiske giganter, to bankkjemper som sjekket at koden på safen tikket som den skulle.
Carl pekte mot vinduet som sto på gløtt – en åpning akkurat stor nok for en velnært rosebille, men for liten til at nysgjerrige spurver kunne slippe inn. Skarabéen tok av og fløy elegant ut i friheten. Gertrude ble sittende taus med munnen på åpent gap og bare lyttet til den kloke terapeuten.
«Løsningen her er ikke at jeg foreskriver deg sterke opioider, slik min gamle venn Sigmund ville gjort. Det var hovedsakelig av slike grunner vi brøt med hverandre i 1913 – ikke på romantisk vis, skjønner du, men profesjonelt, etisk og ikke minst akademisk. Løsningen er at du tar kontakt med venninnen din og snakker om det som skjedde for lenge siden. Hvem vet, kanskje det i denne samtalen dukker opp en annen, utenomjordisk sannhet. Kanskje blir dere venninner igjen. Kanskje fortsetter dere å samle på servietter og lager decoupage på, la oss si, slike potter.»
Han nikket mot den lille, tomme potten på bordet sitt. Gertrude brast i gråt.
«Vel, vel …» trøstet Carl og ga henne et lett klapp på skulderen.
«Danke schön, Carl, vielen Dank», hikstet Gertrude og ga ham en diskré, tykk konvolutt som han rutinert dyttet ned i skuffen, for å sprette den opp senere med sin pålitelige Victorinox-kniv. Innholdet, det vil si summen, følte han på fingrene; det trengte han ikke å sjekke med en gang; han visste hvor mye som var inni den – nok til å ta seg en lengre ferie, dra til fjells og ikke motta brev de neste tre ukene.
Gertrude var ute av kontoret. Det ble stille. Carl reiste seg, gikk til døren, åpnet den, sniffet alvorlig og tittet ut i gangen en gang til for sikkerhets skyld. Ingen der. Bare portrettene av forfedrene hans med for lange barter. Han lukket døren og slengte seg på skinnsofaen der pasienten hadde ligget for et kvarter siden.
«Åkei, Osi! Du kan komme inn igjen.»
Ingen respons. Ingenting.
«Osi, er du døv!?» ropte Carl.
I det samme snublet insektet over vinduskarmen og falt ned på ullteppet.
«Unnskyld, perdono, Carlito! Jeg gjemte meg under et roseblad og hørte deg ikke, mi amigo», svarte insektet med en kjekk, spansk aksent. Carl smilte vennlig.
«Det går bra, det går bra.. Forresten … Bra spilt, Osi! På slutten var det mye bedre enn da vi startet i morges. Øvelse gjør mester! I den første timen tok det deg litt tid å forstå signalet mitt. Pasienten begynte nesten å tvile!»
«Javel, perdono igjen, Carl, mi patron. Det er akkurat som når man trener – først kommer man inn i gymnastikksalen, og vektene føles tyngre i første sett enn når man er varm! Jeg må også innrømme at den siste replikken, den om verdensrommet, hørtes mer troverdig ut i tilfellet Gertrude enn Benedikte, hun med lav energi. Da sa du noe som …»
«Ja, ikke minn meg på det!» avbrøt Carl. «Jeg sa at verdensrommet sender oss tegn hver dag, men formuleringen ble litt klønete da jeg viste deg til henne, og du så litt nifs ut med alle dine tentakler. Som om universet som sender oss skremmende omen. Dessuten gjør nærværet hennes meg alltid litt stresset. Men jeg forstår – hva har et insekt å gjøre med at de er deprimerte? Av og til føler jeg at vi mister tråden. Helt. Synes du kanskje jeg skulle sagt det på engelsk? Noe som: It is a sign from above?»
Insektet var enig.
«Vel, da prøver vi det neste gang … Tror du vi legge til noe romantisk på spansk … Det er ikke viktig … Som avtalt – her er lønna di», sa Carl og rakte Osi fem mynter – én franc for hver pasient.
«¡Hombre, cinco francos! Gud velsigne deg og dagen jeg bestemte meg for å søke på jobben som assistent i psykoanalyse!» jublet den beskjedne, men ganske religiøse skarabéen.
Skarabéen klarte ikke å skjule gleden; han var helt fra seg! På den tiden var fem franc mye penger. Det er det for så vidt i våre dager også, det må understrekes, men bare av og til – med dagens valutakurser vet man aldri. Men i skrivende stund er det like lite som 60 kroner. Osi begynte å frakte den første mynten til den lille sparebøssen sin i hjørnet.
Sterk som han var, løftet han den først opp i et «sumoløft», satte den ned på kant og begynte å rulle den langsomt mot kassen. Akkurat slik de gjør med gjødselkuler i naturen.
Da alle de fem myntene hadde falt ned i fondet hans, klingende og asynkront, var det på tide å diskutere dagsordenen for neste arbeidsdag. I morgen skulle de ha herr Johan igjen. De måtte sjekke om terapien Carl hadde foreskrevet fungerte – at han så seg i speilet og sa flere ganger på rad: «Jeg er ingen perserkatt, jeg er ingen katt heller – jeg er en elegant eiendomsmegler fra Basel, bare med bustete hår.»
Hvis ikke, måtte de spille det samme spillet igjen: Carl forklarer i det vide og det brede, mens Osi står i beredskap bak glasset, flyr inn når Carl senker pipen, blir plukket opp, og flekser litt på Carls neve. Så sier Carl noe som at universet er av den mening at herr Johan ikke er noen katt, på samme måte som Carl ikke er noe insekt? Holder dette? Ja? Så bra – enda en ny rolle for Osi.
Da alle detaljer var drøftet og kvelden meldte sin ankomst, ble det bestemt at begge to skulle få en liten bonus. Det ble et stykke eple på Osi, som han kunne gnage på i timevis før han begravde seg i blomsterkrukken på Carls bord for en «powerblund» eller Kurzschlaf som det heter på tysk. Carl så betraktet Osi knaske søtt på eplet sitt, mens psykiateren selv unnet seg en fransk konjakk og nippet sakte til den. Vel fortjent, bruder! Men også denne gangen ble det mang en slurk for mye, noe som var mote blant psykoanalytikere i gamle dager, men kanskje også nå til dags.
Tankerekkene ble stadig mer uklare, men én kunne skimtes: at alle likte Osi så mye at akkurat han gjorde Carls psykiatervirksomhet betydelig lettere. En tilsynelatende ubetydelig bitteliten skarabé? Vel, kanskje handler dette med tilfeldigheter ikke bare om tilfeldigheter likevel?»
Forfatterpresentasjon: