Susanne Christensen heter en norsk-dansk kritiker og forfatter, som jevnlig begår leseverdige essays i tidsskriftet Vagant og som har utgitt flere kritikerroste sakprosabøker. En slik søkende kritikertilværelse, vandrende langs livet med tankene i flukt over hustakene og tastaturet glødende på innerlomma, er ikke den opplagte veien til finansiell trygghet – og åpner neppe mange porter inn til landets styrende eliter. Like fullt: Skal vi (?) tale seriøst om «kultureliten» slik vi en gang gjorde (i positiv forstand (?)), dvs. om den kritisk-analyserende filleproletære stand av åndsfreaker som er med på å skape litterære strømninger og som former forfatterskap, så er det til små, strevende tidsskrifter som Vagant vi må rette blikket.
Kan vi tenke oss Knausgårds forfatterskap uten den nylig avdøde (Vagant-tilknyttede) kritikeren Henning Hagerup? spurte f.eks. Vagants nåværende redaktør, Audun Lindholm i et minneskrift (og svarte vel avkreftende på det).
Slik sett blir man (dvs: jeg) oppløftet (smigret?) av at Susanne Christensen på eget initiativ sender Nye Nova et anmeldereksemplar av hennes første roman, Svalene sover på månen (2025). Det appellerer i utgangspunktet til en redaktør (undertegnede) som er 70% do-it-yourself-anarkist og 30 % kulturelitær åndssnobb (kvalitetsbevisst, sier jeg!).
Spøk til side, poenget er: Vi er alle åndsfreaker, vi som tror på litteraturens evne til å vekke innsikt, vi som skriver av ren og skjær formidlingsiver uten tanke på kommersielle mål eller styringselitens gunst. Og nettopp denne innstillingen til liv & lesing er det Svalene sover på månen handler om. Blant annet …
Like etter at boka kom i posten tidlig i sommer, fikk den gode anmeldelser i landets kulturaviser (som Morgenbladet og Klassekampen). Men hva har jeg, (i egenskap av) en målbærer av SF-sjangeren, å tilføye?
Jo, nå skal du høre
Begynner du (jeg) å lese denne romanen (Svalene sover på månen), er det lenge svært lite – enn si noenting – som får deg (meg) til å plassere den innenfor science fiction eller en annen fantastisk sjanger. Tvert imot framstår dette som en utpreget realistisk skandinavisk roman anno 2025 – om en kvinne ved navn Teo som i første kapittel gjøres rede for som en slags gestalt av fortelleren/forfatteren (?). Teo er en skribent, en belest dame som søker å sette ord på egne opplevelser/følelser/forståelser der hun vandrer i/langs livet, leser og reflekterer, ser seg om, diskuterer, sammenlikner, trekker forsøksvise slutninger og analyserer seg selv, sin egen mor, sin egen ungdomstid med mere. Bokas handling er for det meste satt til nedstengningen under korona, slik at Teos reiser settes på vent, samtidig som hovedpersonens mor blir syk, må stelles av sin datter, dør, kommer tilbake fra de døde (?) – uten at fortelleren holder seg til denne rekkefølgen i framstillingen.
Kommer tilbake fra de døde? Det lyder da temmelig vilt (slett ikke realistisk)? Ja, her ligger antakelig nøkkelen til å lese Svalene sover på månen som et stykke science fiction. For i kapittel 8, nær slutten av romanen, tar det av i noen SF-aktige passasjer, idet Teo bestiller et stykke teknologi fra HM Solutions, som gjør det mulig for henne å snakke med sin mor igjen. Bokstavene H og M står for Hugin og Munin, navnene på dødsguden Odins ravner, de to budbringerne som ser det meste og (ikke minst) husker fortreffelig (!).
Kapittel 8 kan leses som en SF-novelle i seg selv. Det fungerer faktisk også uten de søkende, dvelende kapitlene forut. Forholdet mellom mor og datter som framheves med et SF-grep (et grep som (forresten) i disse KI-tider ikke framstår helt urealistisk lenger), virker sterkt og overbevisende innenfor kapittelets egne grenser.
Videre kan man lese (videre) fra kapittel 8 og ut, og denne bolken (inkl. kap. 8) vil fungere som en rimelig helstøpt langnovelle. Kontrastene som spilles ut i løpet av de siste kapitlene, holder lenge til at leseren lever seg inn i hovedpersonens spenninger og lengsler. «Realismen» i SF-grepet (fra kapittel 8) glipper/utfordres i de neste kapitlene, men dette er en del av den glidningen som utgjør denne romanens(/langnovellens) form. Fortelleren befinner seg på flere steder, vekslende i tid, vekslende mellom grubling omkring litteratur, naturen, de nære ting, ungdommelige drømmer, og ensomme blikk mot framtida.
Leser man hele boka, fra første til siste kapittel, så vil man få med seg en langsom innsirkling av slike følelser/spenninger/tanker innen de siste kapitlenes mer fantastiske klimaks. Du får høre om hvordan Teo gjennom livet har søkt «de underste lands kodesystemer» i nærlesing av kulturuttrykk, men også om hvordan en form for desillusjon/»realitetsorientering» (?) har slått inn i vår upersonlige tid.
Denne leseren (undertegnede) lar seg tidvis – på ett plan – støtes vekk av (det jeg oppfatter som) bokas deprimerende undertoner (?). For all del, jeg er meget åpen for tristesse, melankoli, lavmælt ettertenksomhet, i en roman. Jeg setter stor pris på denne bokas dveling omkring naturtap og kulturtap, og på skildringen av desillusjon satt til koronatida. (Hvorfor skulle jeg interessere meg for, og selv skrive, dystopisk science fiction, om jeg ikke så behovet for slik litteratur?) Men for en leser som selv opplever verden som eventyrlig, glødende vakker og full av sitrende opplevelser, så oppleves bokas stemning iblant som plagsomt begredelig nedtonet (?). Altså: Står skildringen av korona-kjedsomhet og voksenrealiteter i fare for å tippe over i et kuet livssyn? For jeg tror på Teos ungdomsdrømmer, jeg har sett landet som stiger fram fra de sitrende sjeler! Det er ikke over, vil jeg rope ut under lesningen! (Og jeg springer til bokhylla for å hente ned Axel Jensen, Kerouac, Novalis: Må ha noe sterkt noe! Villskapen vil ut!)
Det er ingen tvil om at Susanne Christensen kan skrive. Hun setter i gang lavmælte stemninger og finstemte følelser, og lar oss (lesere) være med bak øyeeplene – til hennes utkikkspunkt mot liv og død. Mot fortid og framtid midt i en hverdag som går videre med eller uten fantastiske drømmer. Om man (ut fra forrige avsnitt) skulle tro at boka tar livet av all romantikk, så stemmer ikke det helt heller. De fine skildringene av innlevelse med dyr, deriblant fugler som svaler og tårnseilere, er med på å heve romanen til de svevende høyder. Det trengs, ikke minst i en tid som vår – der kommersiell logikk trenger natur og kultur til side, og der håpet ligger i de små, strevende liv på planeten.
Boka er altså anbefalt. Vent deg for all del ikke noen SF-sjangerroman. Svalene sover på månen er (over det hele) langt mer beslektet med norske samtidsromaner a la Linn Ullmann eller Kjersti Annesdatter Skomsvold. Er du av typen som rygger tilbake fra norsk samtidsrealisme, så … er kanskje Svalene sover på månen den boka du bør gi en sjanse? For å oppleve hvordan ulike litterære uttrykk kan krysse hverandres interessefelt – og at god litteratur kommer i mange former. Du kan jo (fri som fuglen som du er) velge å begynne med kapittel 8, og eventuelt lese fra begynnelsen etterpå.
Bjarne Benjaminsen
LES OGSÅ:
En glimrende bokmelding, velformulert og vital på Benjaminsens vis, og med perspektivene kritikere bør holde seg med: 1. Det personlige perspektivet, altså åpenhet om kritikerens preferanser og forhold til litteratur. 2. Forfatterens perspektiv: Vurdere om verket lever opp til forfatterens eget (antatte) prosjekt. Og boka? Den leser jeg gjerne!
Takk så mye, Jørn! (God lesning)