Det var en klar og mild sensommerkveld for noen få år siden. Jeg var på kurvfest, alle hadde hatt med mat, en eller to virkelig nydelige retter hver. Vi hadde spist og drukket godt. Rundt midnatt inviterte verten med seg selskapet ut på den store terrassen. Det var stjerneklart. Vi lurte på hva han ville. En selskapslek eller noe? Vi pleide ikke å ha sånne i denne vennegjengen, ble heller gjerne utover i de små timer sittende rundt bordet og diskutere politikk så fillene føyk.

Verten ser ut til å være i sitt ess, står rak i ryggen og vipper på tåballene, peker på stjernehimmelen og gir seg til å forklare, nesten forelese om stjernebilder og planeter.
«Der er sommertrekanten med de klare stjernene Vega, Deneb og Altair. Den ligger alltid i sør, hele sommerhalvåret. Den lyssterke stjernen der er Jupiter, og litt nede til venstre for den ser dere Saturn,» sier han.  «Du ser at de er planeter, og ikke stjerner, fordi de skinner med en matt glød og ikke funkler. Der er stjernebildet Orion, den store gule stjernen oppe til venstre er Betelgeuse og den klare hvite nede til høyre Rigel. Og de tre på rekke og rad midt på er Orions Belte: Alnitak, Alnilam og Mintaka.»

Verten har bakgrunn som høytstående offiser i Sjøforsvaret. Nå er han delvis pensjonert, jobber blant annet med å undervise til kystskipper-sertifikatet. En kanskje lett paranoid kongstanke for ham er at alt av GPS-systemer kan bli slått ut i en eventuell krigssituasjon, av hackere, sabotasje av internettkabler, sette kommunikasjonssatellitter ut av spill. Derfor er det helt nødvendig for kapteiner og styrmenn i marinen å kunne navigere på gamlemåten, med sekstant og kikkert og gode analoge sjøkart, helt uavhengig av GPS. Han har helt sikkert rett, i disse dager med såkalt hybrid- og kyberkrig.

ET KART SPENT OPP PÅ HIMMELEN

Festdeltagerne er i varierende grad interesserte. Noen synes åpenbart bare det er rart og nerdete; vi er på fest, ikke på et astronomi-seminar. Jeg synes det er et artig innslag, kjenner materien selv. Hvorfor ikke komme med litt påfyll i tillegg til at folk eter, drikker og «preiker skit»? Det skader i alle fall ikke, tenker jeg. Jeg hadde selv tenkt tanken på å bidra med litt innhold, opplesinger, på disse sammenkomstene. Jeg kunne lese et par Tsjekov-noveller eller utdrag av en Dickens-roman, for eksempel. Det ville kanskje åpne noens øyne for litteraturen. Nå smaker jeg litt på de vakre opprinnelig arabiske stjernenavnene, århundrer, kanskje årtusener gamle.

Festen fortsetter innendørs. Det prates om løst og fast. «You’re my man», tenker jeg om verten og setter meg ved siden av ham for å snakke mer om stjernehimmelen. Siden han nesten framviser en gutteaktig fascinasjon for astronomi, og han er en stolt eier av både en gammeldags sekstant og et utmerket teleskop, som han viste fram tidligere på kvelden, tenker jeg det er en god mulighet for at han deler min interesse for science fiction. Han er blant dem i denne gjengen jeg kjenner minst, jeg spør ham om det.
«Nei, science fiction er ikke noe for meg. Overhodet ikke,» svarer han.
«Men du er jo så glødende opptatt av stjernehimmelen. Den lille astronomi-timen du hadde for oss ute på plenen var fabelaktig!» sier jeg.
«Jo, takk for det.»
«Lurer du ikke på hva som finnes der ute? Om det er solsystemer rundt stjernene, om de har jordlignende planeter. Det kan finnes liv, til og med intelligent liv på noen av planetene,» sier jeg.
Jeg snakker om sånne ting jeg selv ofte har grublet på og fabulert rundt, som fascinerer og som ofte er motiver og troper i science fiction.
«Det bryr jeg meg ikke så mye om,» sier han.
«Men hva er stjernene og stjernehimmelen for deg, da?» spør jeg
«Et kart spent opp på himmelen vi kan navigere etter,» svarer han.

Stjernehimmelen kan benyttes til så mangt; til fabulering, som mennesket åpenbart har gjort siden de satt rundt bålet i steinalderen, gitt gudeverdenene, mytologien og fortellingene som er knyttet til stjernebildene, frammanet i menneskenes fantasi. Gitt astrologene som påstår at planetenes posisjoner i fødselsøyeblikket betyr alt for personligheten din og i stor grad styrer livsløpet ditt.

Den kan betraktes vitenskapelig, som et studieobjekt for astrofysikk og astronomi.

Den kan altså også betraktes helt pragmatisk og totalt fabuleringsfritt, som et kart for GPS-fri navigasjon, noe som nesten ikke var falt meg inn.

Så det er ikke interessen, men fantasien det går på, hvor langt man lar fabuleringen strekke seg. Jeg sliter med å forstå at det i det hele tatt er mulig å begrense tankeflukten på den måten min venn, verten på den seinsommer-festen for noen år siden. Hvorfor stopper det helt opp i det jordnære og pragmatiske hos ham, mens det hos meg er temmelig grenseløst?

Science fiction-litteraturen prøver å gå så langt som overhodet mulig i å fabulere og spekulere, uten å slippe trådene til faktisk vitenskap og vår egen samtid. Sjangeren har en iboende impuls til å forbli plausibel i spekulasjonene, i motsetning til søstersjangeren fantasy, hvor vi bare kastes inn i en verden uten å forvente at det redegjøres for hvordan menneskene har kommet til denne verdenen, hvilken historisk epoke vi eventuelt befinner oss i, hvordan magien kan finnes. Den bare er. Fantasy er take-it-or-leave it, mens science fiction viser trådene til vår egen virkelighet, grovt og generelt sagt. Det er en av grunnene til at jeg liker den. Science fiction-litteraturen gir meg rom for og næring til spekulasjonene mine, samtidig som den beholder en form for bakkekontakt med linjer fra realitetene her og nå. Jeg kan og vil relatere det spekulative jeg leser til virkeligheten rundt meg, i skrivende stund i Norge 2025. Sjangeren er et rom der jeg føler likesinnede tale til meg med sine spekulasjoner.

På festkvelden kom jeg ingen vei med å prøve å overtale min venn eks-marineoffiseren til å kanskje prøve seg på en science fiction-roman, selv om han var glad i å lese. Favorittsjangeren hans er biografier. Han likte best å lese om faktiske mennesker som hadde utmerket seg og utrettet noe: Churchill, Kennedy, Ghandi, Elon Musk. Nylig hadde han lest en biografi om Werner Heisenberg, atomfysikeren som ledet arbeidet med å utvikle en tysk atombombe, men som antakelig trenerte og strittet imot og forhindret at tyskerne ble de første til å få masseutryddelses-våpenet, og dermed kanskje ene og alene forhindret tysk seier i 2.verdenskrig.

I periodene jeg leser science fiction, virker mainstream, realistisk samtidslitteratur, eller som det heter på engelsk «mundane fiction», gjerne puslete og perspektivløs på meg. Jeg blir ikke så gira på å lese romanene som gjerne løftes fram av et samlet kritikerkorps som «bokhøstens beste». Om jeg likevel gjør det, lever de sjelden opp til forventningene kritikerne har skapt. Jeg opplever ofte at den gjerne individ- og familieorienterte samtidsromanen mangler noe i retning av et overordnet perspektiv, et tydelig idé-plan, og jeg lengter tilbake ut i romaner som speiler og utfordrer og setter vår tid og våre samfunn, vitenskapen og teknologien i et nytt perspektiv. Dette finner jeg mest av i den spekulative litteraturen, helst science fiction.

Hvorfor har jeg det slik, har jeg mange ganger spurt meg. Hvorfor virker science fiction på meg, og hvordan? Hvorfor når den inn til meg mens den overhodet ikke interesser andre? Det må jeg forsøke å svare på.

En forklaring er at science fiction gjennom den tidsforskyvningen inn i framtida den innebærer, så å si endrer perspektivet. Det er kanskje litt som når en ser på et bilde eller en situasjon en kanskje ikke helt, eller bare delvis, klarer å gripe. Hvis en flytter på seg og ser på det fra en annen vinkel, kan sammenhengene plutselig bli klarere, og det hele gir mening. Overført til science fiction gjør det å legge en handling inn i en framtid, med en annen teknologi, kanskje andre samfunnsforhold og kjønnsroller, å forskyve perspektivet, at vi ser klarere. Som i George Orwells 1984, som ved å ekstrapolere tydeliggjorde trekk ved et totalitært samfunn, eller hos Ursula Le Guin, spesielt i hennes to mesterverk Mørkets venstre hånd og The Dispossessed (ikke oversatt til norsk).

DYSTOPI OM 2025

La oss si at vi befinner oss en gang på slutten av 1990-tallet. Etter min hukommelse en relativt harmonisk periode, i et globalt eller i alle fall europeisk perspektiv. Krigen på Balkan var slutt. Det er ingen stor uro eller kriger i nærheten av oss. La oss si at noen skriver en science fiction/nær framtid-roman i 1995. Handlingen er lagt tretti år fram i tid, til året 2025. Kunstig intelligens har gjort et kvantesprang og er i ferd med å bli implementert overalt, med uante konsekvenser. USA har fått en ny president som snur opp-ned på alt, innfører svære tollmurer som begrenser verdenshandelen og får NATO-samarbeidet til å knirke i sammenføyningene. Israel begår et folkemord på Gaza og vil fordrive palestinerne. Russland har invadert Ukraina, og krigen raser på tredje året, uten utsikter til fred. Hele Europa ruster opp i stor skala. Hva har gjennom verdenshistorien hatt en tendens til å bryte ut etter perioder med stor opprustning? Denne romanen ville bli vurdert som temmelig spekulativ, kanskje bli sammenlignet med noe Philip K. Dick kunne skrevet på sekstitallet om framtida. På vaskeseddelen til den tenkte romanen fra 1995 ville det stå «dystopi».

Misforstå meg rett; jeg ser ikke på science fiction som en form for spådomslitteratur, noe som dessverre er en utbredt forestilling. Dette poenget er her for å illustrere hva tidsforskyvning kan gjøre med perspektiver og som god science fiction får til på tankevekkende vis. Sjangeren kan hjelpe oss til å se strømningen i samtida klarere. Som i en roman jeg nylig leste, og som er omtalt på Den engere krets; Ned Beaumans Venomous Lumpsucker– originalt og satirisk om naturtap, rovdrift på naturressurser, masseutryddelse av dyrearter og som kapitalismekritikk, en lissepasning til miljøpartiene og et varsku til de som vurderer å stemme for eksempel FrP i Norge.

Science fiction er for meg idélitteratur. Den behandler gjerne store temaer som samfunnsformer, storpolitiske linjer, nyskapende teknologi som endrer grunnleggende levevilkår for enkeltmennesket. Det kan dreie seg om teknologiske nyvinninger som beskrevet og i mange tilfeller forutsett allerede hos visjonæren Jules Verne (1828-1905, Frankrike). Eller virtuelle virkeligheter i cyberpunk på 80-tallet, kunstig intelligens som har vært en trope i science fiction-fortellinger i mange tiår. og oppdagelsen av stadig flere eksoplaneter med potensielt grunnlag for liv.

DØRA SOM VIDET SEG UT

Kan det være at folk som ikke får noe ut av science fiction, sliter med sjangeren rett og slett fordi de ikke forstår dens lesekoder? Ja, det tror jeg. Jeg finner støtte for dette hos blant andre den framstående amerikanske science fiction-forfatteren- og kritikeren Samuel R. Delany (1942-, USA). Etter en foredragsturne til en rekke universiteter på 1980-tallet, der han hadde møtt og snakket med en mengde studenter og undervisere, var det gått opp for ham at folk som sier at de ikke leser science fiction eller ikke liker SF faktisk ikke er i stand til å lese sjangeren. De har ikke verktøyene til å dekode informasjonen i science fiction, verken på setningsplan eller referansene som trengs i form av innsikt i vitenskap og teknologi som kan gjøre dem skikket til å tolke og forstå konseptene.

På spørsmål om science fiction virker på samme måte som andre typer fortellinger, svarer Delany klart nei: SF opererer på en annen måte enn andre typer skriftlige fortellinger, ikke minst i forhold de skriftformene som tradisjonelt blir benevnt som «litterære», altså det som på engelsk kalles «mundane fiction» – på norsk «realisme». SF har, som sjangerlitteratur, sine konvensjoner, spesielle fokusområder, interessefelt og områder det utmerker seg på, samt sin egen måte å skape ny mening og fruktbar fremmedgjøring (det SF-teorien kaller «Cognitive estrangement») ved hjelp av språket på: Om vi leser følgende setning: «Døren videt seg ut,» (eng. «the door dilated») uten å ha noen formening om hvilken sjanger vi befinner oss i, men kun har referanser til realistiske fortellinger lagt til samtida og tror det er det vi leser, blir vi forvirret. Ei dør kan ikke vide seg ut sånn uten videre. Det må jo være direkte feil. Skulle det ikke stå: «Døren åpnet seg», eller «døren gled opp»? Setningen stammer fra en roman av den renommerte science fiction-forfatteren Robert A. Heinlein. Vi befinner oss i en framtidsverden der dør-teknologien er annerledes. Dørene åpner seg litt på same måte som pupillene i det menneskelige øyet. (Kilde: James Gunn: Reading Science Fiction As Science Fiction, Palgrave McMillan, 2009). Å være uvitende eller ignorere sjangerens særegne aspekter fører til en blindhet overfor detaljer på setningsplan og hele meningsfeltet som utgjør en SF-tekst, dermed begrensede lesninger eller direkte feillesninger.

Det er jo åpenbart at lesekodene og kontrakten mellom forfatter og leser skifter etter sjanger. Vi forventer ikke å få servert en kronologisk fortelling når vi åpner en diktsamling, og om du er blitt fortalt at Shakespeares Macbeth er en krim og tar den til deg som en tradisjonell hvem-gjorde-det?-krim, så leser du enøyd og ensporet og går unektelig glipp av uendelig mange aspekter og storheten i teaterstykket.

Er ikke vi ikke kommet en god del lenger i dag? Ikke så mye, kan jeg noen ganger tenke. Å tilegne seg lesekodene for science fiction krever et visst monn av «arbeid», vilje til å lese seg inn i sjangeren, gjerne klassikerne som er blitt stående som bautaer, og underveis kanskje godta noe som er fremmed og rart, til og med helt uforståelig.

Man må lese seg inn i megateksten, sjangerens totale tekstkorpus, der tekstene referer til hverandre, motiver utvikles og gjentas i nye former, blir til troper og kanskje ender opp som klisjéer. Eksempler på slike troper er møter med aliens, roboter og androider, kunstig intelligens, kyberrommet, kolonisering av Mars, generasjonsskip osv.

På samme måte kan man jo snakke om megatekst når det gjelder eventyr eller krim. Eventyrene har en del felles trekk, motiver og troper går igjen på tvers av kulturer og tidsepoker: Troll og hekser, skumle dyr og snille dyr, fattiggutten som vinner halve kongeriket, forskjellige varianter av et Soria Moria-slott, gullskatter osv.

Krim-sjangeren har på samme vis en rekke intertekstuelle referanser og troper, jeg nevner i fleng: Seriemorderen, den forsofne etterforskeren som antihelt, den kriminelle som får et kick av å «spille et spill» med politiet, den livsfarlige fangen som lykkes i å rømme fra fengselet og begå nye forbrytelser osv.

PAPPESKEN PÅ LOFTET

Jeg for min del var så heldig at jeg fikk sjangerkodene så å si «inn med morsmelka». Da jeg var 13-14 år oppdaget jeg en diger pappeske på loftet. De inneholdt biblioteket til faren min, lesestoffet han hadde underholdt seg med på frivaktene de par tiårene han hadde vært til sjøs. Han hadde tatt med seg alle bøkene hjem og lempet dem opp på tørkeloftet i rekkehusleiligheten vår, uten å si noe. Tenkte han at jeg var for ung, for umoden, uinteressert? På den tida var jeg opptatt av fotball og sjakk, han tenkte at jeg sikkert hadde nok med det. Men han kjente meg ikke, hadde vært til sjøs i lange perioder det meste av barndommen min. Eller var det for at jeg skulle få gleden av å oppdage dem selv? Jeg velger å tro det siste.

Uansett var det som å oppdage en skattkiste, begravd i sanden på en øde øy. Jeg dukket ned i kassene, det var kun science fiction, hyllemetere, sikkert mye dårlig, reine røverhistorier og rom-operaer, enkle teknologioptimistiske heltefortellinger, men også noen perler og klassikere, om jeg ikke husker feil Arthur C. Clarkes Childhood’s End, Brian Aldiss’ Non-stop, et par romaner av Philip K. Dick. Jeg strevde voldsomt med språket i starten, men fikk tak i ei bra engelsk ordbok og sleit meg fram, side for side.

Det pussige er at jeg aldri snakket med faren min om esken på loftet, bortsett fra at jeg spurte om det var greit at jeg tok for meg av bøkene der, noe han bare trakk på skuldrene av. Vi snakket aldri om innholdet i eskene, bøkene, forfatterne, hvilke han likte, om han ville anbefale noen osv. Det sier vel litt om et far-sønn-forhold som var preget av at han hadde vært så mye borte gjennom store deler av barndommen min, og at vi sleit med å få kontakt med hverandre. Men det er en annen historie, mange ganger berørt i det skjønnlitterære forfatterskapet mitt.

Senere oppdaget jeg science fiction-bøkene i Lanterne-serien: Ursula K. Le Guins Skog vil si samfunn, Ray Bradburys Fahrenheit 451. Et par av J.G Ballards romaner. Jeg la i ung alder, uten egentlig å skjønne det da, et solid fundament i science fiction-sjangerens megatekst, som jeg seinere har bygget videre på.

Og siden har jeg perioder søkt tilbake til den samme typen leseropplevelse, de som virkelig har gitt meg undringsfølelse og hakeslepp. Det er utenfor mainstream jeg har tatt del i de mest oppsiktsvekkende scenariene, bildene og metaforene, hatt noen av mine aller beste leseropplevelser.

I realistiske samtidsromaner opplever jeg altså (altfor?) ofte at perspektivet er begrenset, gjerne til individ- og familiesfæren, noe vi i Norge ser hos feirede forfattere som Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård. De har mange andre kvalitetet, for alle del. Men noe av det beste ved SF er at perspektivet så å si alltid er mye videre, mer utenfra og ovenfra; hvordan samfunnsorganisering, politiske forhold og myndigheter, teknologi og vitenskap og nye oppfinnelser griper inn i enkeltmenneskets liv. Science fiction er ofte et speil satt opp i framtida som gir oss signaler om hva slags samfunn vi står i fare for å degenerere til (dystopi) eller kanskje kan oppnå (utopi) ut ifra de den kursen vi setter og de valgene vi gjør i dag. Derfor, pleide jeg å si til studentene mine, handler ikke science fiction om å spå om framtida, men mest om oss, her og nå, og de dilemmaene og valgene vi står overfor og hvordan vi agerer i vår samtid. Det dreier seg derfor både om politisk og eksistensiell litteratur.

Igjen kan det være på sin plass å sitere Samuel R. Delany: «Ved å plassere seg på utsiden av den virkelige verden, går den (science fiction-litteraturen) også i dialog med den, noe den verdslige litteraturen av vår verden (mundane fiction) ikke er i stand til å gjøre,» sa han i et foredrag han holdt på SF-kongressen Minicon i 1979 (min oversettelse).

Perspektivskifte altså. Eller å se verden gjennom ettertidas briller.

_{(Noen av momentene i dette essayet var også med i essayet «Hvorfor jeg liker science fiction» som sto på trykki i det danske litteraturtidsskriftet Trappe Tusind nr. 22-2023)}

_{Rolf Enger 31.august 2025}