Jeg fører fargeblyantene til arket og begynner å tegne. Paprikaåkrene. Paprikaene er røde og vokser rett ut av den fuktige mosen. Noen uten et tydelig ansikt, men som jeg vet er broren, setter seg på huk og sier «Se, paprika!» Noen hører det. Bjeffingen, først langt borte, så nærmere. Rottweilerne kommer for å ta dem nå.
Da jeg har tegnet ferdig, legger jeg til side fargeblyantene. Fingrene mine har grønne flekker etter håndas kontinuerlige gnikking mot arket. Jeg ser på det jeg har skapt. En skog. Det skal forestille skogen rett utenfor murene, men den minner meg om skogen der jeg bygget trehytter og lekte krig som barn. Det var en annen verden, som jeg iallfall tror var virkelig. En verden der en skinnende kule på himmelen kalt sola gav liv. Jeg knytter hånden noen ganger. Hånda mi blir stiv og vond fortere enn før. Jeg lurer på, dersom det hadde vært lov å prate om tida som kanskje var før, ville noen av de unge i det hele tatt ha trodd meg om jeg fortalte dem om sola?
Overfor meg sitter Fritz og tegner noens mareritt. Tegningen hans forestiller en trapp som leder oppover, men som går nedover. På hvert trappetrinn møter man seg selv, men stadig mer vanskapt og forvrengt. Jeg kjenner til Fritz’ mareritt. Jeg hadde selv tegnet noen av dem. Spesielt husker jeg ett, der han stod midt i en maskerade der alle bar masker laget av minnene hans. For hver maske han rev vekk, glemte han ting om seg selv. Under maskene var det ansikter med øyne som dryppet svart veske, men som likevel insisterte på å alltid stirre på deg.
Jeg og Fritz legger tegningene våre inn i maskinen samtidig. Den skanner dem, og gjør dem om til væske som renner ned i glassene. Vi setter lokk på, og skriver navn på dem.
Fritz setter seg tilbake til pulten og begynner å tegne et nytt mareritt. Jeg har fullført kvoten min for i dag, så i stedet går jeg til vinduet og ser ut. Der ser jeg subjektene gå med bøyde nakker. De er ferdige på jobb, og nå stiller de seg i kø for å drikke dagens doser. Høyt der oppe ser jeg også den gigantiske morshjernen sveve over taket på bygningene. Ingen husker hvordan den kom dit, selv ikke vi gamle, som iallfall mener å erindre en barndom uten den. En dag var den der, og soldatdronene sa den alltid hadde vært der oppe, og var det eneste som noen gang hadde vært der. De kommanderte oss til aldri mer å snakke om stjerner og månen og sola og andre barnslige skrøner født av barnefantasi.
Det var morshjernen som produserte energi så biolabbene kunne dyrke maten vår. Den var livgivende. Ei mor. Vår Gud. At den livnærte seg på våre mareritt, var en liten parentes i margen.
De kalte oss privilegerte som jobbet som tegnere her på marerittfabrikken. Tenk, så heldige, vi som fikk jobbe så tett knyttet opp til morshjernen. Jeg løftet glasset der navnet mitt var skrevet med rød tusj. Privilegert var jeg ikke helt sikker på, men når man jobbet her, slapp man i det minste å stå i kø for å drikke marerittet sitt. Jeg tok av lokket, helte i meg innholdet, og svelget.
Etterord: Marerittet som er beskrevet i begynnelsen av novella er en ganske nøyaktig gjengivelse av et eget mareritt jeg hadde etter å ha lest novella The Stuff The Nightmares Are Made Of, av den japanske sci-fi forfatteren Yasutaka Tsutsui. Vet ikke om det er tilfeldig, men nevnte forfatters mest kjente roman har tittelen Paprika. Om ikke det var åpenbart allerede: Den fyren skriver gode fortellinger, og jeg kan anbefale deg å sjekke ham ut. Det er vel heller ikke til å skyve under en stol at forfattere som Franz Kafka og Kobo Abe også hadde en finger med i motivasjonen til denne lille novella. Dette med en gigantisk hjerne som styrer showet er i stor grad hentet fra TV-spill-serien Metroid.
PS: Ingen mareritt kom til skade under skrivingen av denne novella. Leseren derimot, vel, det gjenstår å se. Sweet dreams!
Emil Flakk