Poetikk i kosmos

Astronautmonologen av Terje Dragseth, Cappelen Damm 2025, anmeldt av Jørn A Jensen

Poetikk i kosmos

Terje Dragseths første roman, Astronautmonologen, kaster oss hodestups ut i det store, mørke kosmos. I romskipet Sjøhesten, utenfor De åpne stjernehopene, skriver astronauten sin beretning. Om bord er et mannskap på femti forvirrede avatarer, og på slep i et følgeskip befinner RobotRobert seg. Sitt formelle oppdrag oppfatter astronauten som et heller tvilsomt prosjekt: Å trekke bevissthet ut av gigantstjerna YZÁs kjerne. En tvangstanke bare Allmaskinen og dens «hypervitalistiske vitenskapelighet» kan finne på, tenker astronauten.

Allmaskinen kan vi anta er en metafor for den kristne gud. Som Jesus-liknende figur møter vi også den mystiske forhåndsprogrammerte overvåkeren Molok, «løftet inn i vårt forgjengelige univers». Både Allmaskinen og Molok frykter den intermentale AOM-lyden som vil oppstå når to syngeskåler «møtes fonetisk». 

Astronauten får innimellom frigang til Den hvite byen, der også romanens kjærlighetsfortelling finner sted. Denne byen kan vi godt oppfatte som en mega-konstruksjon i rommet, fullt på høyde med det vi finner i romoperaer.

Så langt de fysiske rammene for romanen. Men ikke heng deg opp i dem, for reisen vi blir med på er først og fremst i astronautens hode. Og for en reise, for en mental, ja, muligens intermental reise det er, for å hente et begrep fra Dragseths Voodoo Science (2022)!

Vi kastes fra den ene tankeblokken til den andre, her er plausibel og ikke så plausibel bruk av vitenskapsbegreper, her er spekulasjoner om hva materie, univers og eksistens er, om fysikkens lover, om meningen med livet. Ikke minst oppstår mistanken om at vår grublende, nøttespisende astronaut egentlig er en digital bevissthet, ja en KI, eller en hybrid, en androide. Eller kan astronautens bevissthet være fanget i en Matrix-verden, rett og slett?

Det er i kaskadene av begreper, hypoteser og pseudo-hypoteser vi kjenner igjen Dragseths sprelske egenart. Tenk bare på den lovpriste dikt-samlingen Bella Blu (2013), også den definert som science fiction. Eller nevnte og ferskere Voodoo Science, der prosa og poesi veves sammen til et ambisiøst hybridverk.

Dragseths unike rytmesans, den uvørne innsettelsen av metafysikk, teknologi, filosofi og hverdagsobservasjoner gjennomsyrer Astronautmonologen. En skulle tro det ga oss slitsom lesing, men så flyter det så bra, vi dras med og vi dras inn, vi blir forundret og forvirret. Vi suges inn i språklig nytelse.

Blir vi klokere?  Vi får i alle fall mye å tygge på, og vi blir konfrontert med store tanker. Vi blir utfordret til å spørre hva bevissthet og eksistens egentlig er. Det berøres blant annet i denne kryptiske setningen fra side 29: «Forma av datastrukturer gjennom syntetiske molekyler, kybernetiske koblingssystemer i korteks (mikroprosessorer) som styrer alle aktive handlinger, så er denne tilværelsen så tett på det kvasimenneskelige som det er mulig å komme.»

Setningen er ellers et godt eksempel på Dragseths sterke hånd: å forene sprikende tankefragmenter, eksterne referanser, egenkonstruerte begreper og lånte begreper i en stream of conciousness som danser i en messende rytmikk. Dragseth er en musiserende lyriker og ordmaner. Det understrekes i opptredener der han lese-synger fra egne tekster.

De mange begrepene fra vitenskap, noen forståelige, noen kastet inn for klangens eller lekenhetens skyld – skal vi forholde oss tolkende til dem, eller bare aksepterende? Begge deler? Hva er for eksempel en polarisert kuppel, som Den hvite byen ligger under?

Den hvite byen, ja. Det er nærliggende å peke på likhetstrekk med byen Oblidor i Axel Jensens ikoniske roman Epp fra 1965, der hovedpersonen er fanget i en fremmedgjørende, teknologisk avansert verden, uten særlig mål og mening.

Også språket i Astronautmonologen synes å være beslektet med Epp. Tankestrømmene fra protagonistens indre flyter lett i begge romanene, og fortellerne er opptatt av å rapportere, å nedtegne. Hos astronauten er det også drøftinger av egen formidlerrolle. Som en tidlig anmeldelse fra Emil Otto Syvertsen i avisa Fædrelandsvennen (7.10.25) foreslår: «Det som står veldig klart for meg … at det jo handler om litteratur, om å skrive og å fortelle.»

Forskjellen mellom de to ligger ellers i en relativt grei lineær fremstilling i Epp, mens Dragseth skaper uvisshet knyttet til tid, sted og persongalleri. Og han drar inn langt flere termer fra her og der, setter dem sammen til språklig fyrverkeri, opplagt som en fortsettelse av poesien i Voodoo Science, som på side 131:

COMPUTER OK
UTFASER TEKNISK FEIL
KLINISK LYTTE INNADVENDT BYTTE KOMPONENTER
INTERMINNE PROSESSOR AK12
LYTTE FRA ENHET 004 UTEN Å SE 005
BYTTER VRENGT INFRARØDT LYS UTADVENDT
ULTRABØLGE OG 100 GRADERS VARME
DET KOKER I MIN HJERNE
PUNKTUM ZERO
RESET DELAY

Hvis du frigjør deg fra forventninger om et tradisjonelt science fiction-narrativ, og er åpen for en tur i Dragseths språklige berg-og dalbane, skal du unne deg Astronautmonologen.