Forfatteren Øyvind K. Myhre gjennomgår sine fantasy-historier fra «fantazinet» Gandalf, som han utga på 70-tallet. Omarbeidede versjoner av disse tidlige novellene hans blir fortløpende publisert i nettmagasinet Nye Nova. Denne tredje novellen ut sto i sin opprinnelige form på trykk i Gandalf nr. 1 1973.
Red.
Torun Høien har laget forsidene til alle Gandalf-utgavene.
I ei skitten bakgate i den gamle byen Ilarnek i Mnar ligger en liten forretning som aldri har betalt skatt til storfyrsten, og som aldri er blitt inspisert av Handelens laug. Det er en pantelånerforretning. Det snakkes aldri høgt om denne forretningen, men det hviskes om den, og de som nevner den slår Hasturs tegn samtidig.
Forretningen er ikke alltid lett å finne. Hvis du ser etter den av nysgjerrighet, finner du den ikke. Men hvis du søker den i din ytterste nød, er det som om føttene dine finner vegen dit av seg sjøl.
Det er bare helt spesielle forretninger som interesserer innehaveren. Og jeg har aldri hørt at noen har gått dit for å kjøpe noe, eller for å betale og løse ut noe de har pantsatt.
Markgreve Kaleg vad Rigel hadde lenge tenkt på å oppsøke denne pantelåneren. De gamle eiendommene hans øst for byen og den buktende elva Ai var belånt langt utover sin verdi. Det forfalne godset, som skulte ut over byen og markene fra åsryggen øst for Ilarnek, lot seg ikke lenger vedlikeholde uten store påkostninger. Av virkelige venner som ville hjelpe ham hadde han ingen igjen, for rikmennene i Ilarnek husket ikke lenger de strålende festene og de ville orgiene han hadde holdt for dem. Derimot husket de godt alle hans lån, og unnskyldningene hans når de krevde sine dukater tilbake. Hans bønder hadde flyktet; hans slektninger ventet bare på at han skulle dø, i håp om at det ennå fantes verdier skjult i mørke kjellerrom.
Til sist gikk han til pantelåneren. Han fant straks den salryggete, vesle bygningen i den skitne bakgata og gikk inn.
En liten, krokrygget gamling satt i det halvmørke rommet og plirte mot ham. Det var noe ved denne mannen som Kaleg vad Rigel ikke likte; noe paddeaktig som minte om avgudsbildet i Ilarneks store tempel – bildet av salamanderguden Bokrug, som ble tilbedt i underlige seremonier fordi Ilarneks innbyggere ennå mintes det som skjedde i Sarnath, der innbyggerne hadde vanæret Bokrug.
Den vesle mannen blunket med runde øyne og sa med en kvekkende stemme: «Jeg har ventet deg, Kaleg vad Rigel.»
De kjøpslo, og pantelåneren fant et pergament hvor han skrev noe med underlige tegn som ikke engang Ilarneks prester kunne tyde. Og Kaleg vad Rigel snittet seg i armen og satte navnemerket sitt på pergamentet med sitt eget blod. Den gamle mannen bøyde seg knirkende ned bak disken og fant en tung skinnpose. Denne posen bar Kaleg vad Rigel med seg da han gikk, men pantelåneren hadde pergamentet.
Da Kaleg vad Rigel kom hjem til den forfalne borgen, ventet det ham et sørgelig budskap som imidlertid ikke syntes å forundre ham: Hans ugifte søster Kaliga var død, rammet av en plutselig sjukdom.
Ei tid var det flust med gull hos Kaleg vad Rigel. Han betalte gjeld og gjenreiste slottet. De ærverdige hallene strålte igjen i gull og kopper, glitrende glassmalerier og praktfulle søyleganger. Slottet gjenlød igjen av vill musikk, latter og begerklang. Kaleg vad Rigel var igjen en mann som de velstående i Ilarnek ville kjenne.
Men det var som om rikdommen ikke ville vare: Tjuver braut seg inn; jordskjelv ramte borgen så den måtte gjenreises, og Ilarneks borgråd vedtok en skatt som falt tyngre på Kaleg vad Rigel enn på noen annen.
Etter et år sto han igjen hos pantelåneren. Igjen satte han navnemerket sitt på et pergament, og igjen bar han med seg en tung skinnpose da han gikk.
Heller ikke denne gangen var rikdommen varig. Ilarneks borgere begynte å snakke om forbannelsen som ruget over slekta vad Rigel: De stadige ulykkene som rammet Kaleg; dødsfallene som rammet så hyppig og uventet i hans nærmeste slekt. Og etterhvert som det tyntes blant slektningene hans, kunne det merkes ei forandring hos Kaleg vad Rigel. Han ble taus og tankefull; han sluttet med de ville festene og ble nesten sparsommelig. Stadig oftere henfalt han i tunge grublerier: Mørk og taus satt han, ensom i det store slottet, og grublet. Bare en sjelden gang bega han seg ut, helst i grålysningen eller skumringen, og gikk til pantelåneren. Hver gang kom han tilbake med en ny pose, enda mørkere til sinns, enda innholdet i posene burde glede enhver som strevde med å få gullet til å strekke til.
Nå er bare Kaleg vad Rigel igjen av hele den store Rigelslekta. Han er blitt en gammel mann – ikke av år, men av utseende. Han snakker ikke med noen, men går for seg sjøl og mumler av og til noe uforståelig. Han snur på hver dukat, og enda er det som om gullet renner bort mellom fingrene hans. Kanskje er det tanken på fattigdommen som gjør ham så dyster til sinns, der han sitter for seg sjøl i mørket og farer sammen ved hver liten lyd, mens blikket hans søker forskremt etter alt som kan skjule seg i mørke kroker.
Kanskje er det det. Og kanskje er det heller det marerittet som kommer til ham hver natt. For hver natt drømmer han at pantet er forfalt. Og når han ikke kan betale, så kommer de og henter ham, alle de døde slektningene hans.