Noe vidunderlig vil skje, roman utgitt på Pelikanen i 2025. Anmeldt av Jørn A. Jensen
Noe vidunderlig vil skje, Ragnhild Eskelands tredje roman, bygger på et velkjent science fiction-premiss, men tilhører ikke sjangeren i vanlig forstand. Den føyer seg snarere til den omfangsrike litteraturen som primært tapper av forfatterens eget levde liv. Slik sett følger Eskeland opp sine to tidligere utgivelser, særlig selvbiografiske Føling, som handler om å leve med diabetes.
Men i årets bok gjør hun et stunt som tilfører en urovekkende visshet om at alt står på spill. Romanen insisterer nemlig på at handlingen utspinner seg på verdens siste dag. Vi blir minnet om det gjennom teksten, uten å belemres med hva, hvordan og kanskje hvorfor. Først i siste avsnitt avsløres hva slags ende jorda møter.
Dermed leser vi med erkjennelsen om at alt vi får innblikk i, straks skal bli borte. Romanens prosjekt blir på denne måten å verdsette og opphøye det hverdagslige, men også menneskenes refleksjoner og relasjoner.
Noe vidunderlig vil skje er ikke en dystopi, heller ikke en apokalyptisk roman i vanlig forstand. Dem har vi saktens fått til overmål de siste tiårene. Men ved å låne varsomt fra slike sjangere, løfter og transformerer Eskeland det som ellers kunne bli en innimellom trøttsom rapport fra en småbarnsfamilie i et lite nordisk land.
Det er hovedpersonen Alice som geleider oss gjennom dette siste døgnet. Skildringene har opplagte lån fra forfatterens eget liv, supplert med hverdagsobservasjoner som vi kjenner oss og ikke kjenner oss igjen i.
Mye er knyttet til de to barna, Ole og Håkon, til fødsler og til mannen Bjørn. Det samme er forholdet til den senile moren, som famler frem og tilbake mellom morsmålet fransk og det norske. Det får forresten Alice til å fundere på hva språk betyr for tilhørighet og identitet, og for hennes egen plass i verden. Vi får dessuten servert en forsiktig sex-scene et stykke inn i boka, og vi lærer en del om tilberedning av høns på fransk vis.
Denne spesielle dagen får også Alices tanker til å vandre tilbake i tid, til egen barndom og forholdet til ungdomskjæresten Emil, og vi forstår at det henger uavklarte elementer i forholdet Alice har til foreldrene og søsteren Laura. Alt, smått og stort, berettes med et fint flytende språk, som gjør det lett å lese seg inn i tankene til Alice.
Intensjonen hennes om å la den siste dagen fylles av det ordinære, kommer klart frem i korte betraktninger. Alice vil ha denne dagen som den er, forstår vi, hun ønsker seg en manifestasjon av hva hun er, og i utvidet forstand, hva mennesker er. Mot slutten av boka formulerer hun seg slik:
«Kanskje kunne øyeblikket da etses inn i jordens skorpe slik at en stakkars arkeolog, om tusenvis av år, millioner, når planeten hadde blitt fri for dette viruset som var menneskeheten […] grave oss opp og oppdage at en gang, i en fjern fortid, fantes vi og vi betydde noe.»