I sin nye science fiction-roman har Øyvind Myhre gjort seg stor flid med å skape et fascinerende og tankevekkende lappeteppe av en verden, men teppet er dessverre overdimensjonert og altfor lett å snuble i.
Av Nicolai Alexander Styve
Nå som Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen har syklet over åsen, er det verdt å merke seg at Øyvind Myhre er blant våre nålevende forfattere med flest fabelprosautgivelser bak seg. Mange av Nye NOVAs lesere har garantert god kjennskap til han, men det er nok mange yngre lesere eller lesere som ikke leser fabelprosa, som kan ha lite kjennskap til Myhres forfatterskap. Selv må jeg innrømme at jeg har lest mer om han og bøkene enn bøkene i seg selv, og for en relativt ny leser av Myhre er det oppløftende å se at det hos en slik veteran fremdeles ikke skorter på iveren, kreativiteten og ambisjonsnivået.
«Hell og lykke i Agadan» er i utgangspunktet en klassisk science fiction-fortelling om mennesker som lever på en annen planet. Et slikt utgangspunkt gir forfattere mulighet til å gi menneskeheten en ny sjanse og til å forestille seg hvordan vi ville klart oss i nye omgivelser. Så er tankespranget å finne ut av om vi mennesker klarer å bevare vår historie og våre forgjengeres kunnskap til å lage en ny og bedre verden uten like mange problemer.
Det er jo så klart fristende bare å fly vekk fra jorden på et romskip når det virker som at menneskeheten står overfor en eksistensiell krise. I virkeligheten kan det ofte føles sånn, i hvert fall, bare man logger seg på internett. Alt og alle haster, og verden går liksom alltid snart under på den ene eller andre måten.
Premisset i boken er at det for lenge siden oppstod en slik krise på såkalte Gamle Jord. Vi tok selvfølgelig ikke godt nok vare på naturen, så noen flyktet derfor til planeten Lagaliak, og leseren får etter hvert vite at mennesker har bodd her i flere tusen år. Har vi endelig klart å skape en perfekt verden? Uten å avsløre for mye vil jeg si at det enkle svaret er ja, men at dette er en sannhet med store (bio)modifikasjoner.
Begrepet virkelighetsflukt i min tittel er dobbelttydig i denne sammenhengen. På den ene siden viser den til fabuleringen om en annen verden, som er så troverdig og livaktig i sin fremstilling at man drømmer seg bort og «glemmer» virkeligheten. På den andre siden viser begrepet til den bevisste handlingen å flykte fra noe. Som oftest de ubehagelige realitetene og forpliktelsene. Akkurat slik som menneskene på Gamle Jord og slik som leseren.
Og her er det mye å drømme seg bort i, for Myhre har skapt en underlig planet med et besynderlig mangfold av liv. Alt sammen har for meg vært en sann glede å utforske! Det gjelder Lagaliaks geografi, fargerike stjernehimmel, historie og menneskenes kulturer og språk. Her er det verdt å nevne at Myhre ikke bare bruker ulike norske målformer, men både svensk og dansk blir brukt om hverandre. Folk snakker litt rart, liksom, men man skjønner i stor grad hva de sier. Det er et kløktig knep som funker godt.
I første del av boken at føles det som å begi seg ut på et eventyr i nye vakre omgivelser og alt det merkverdige som rører seg av flora og fauna.
«Midt på natta nådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningene som hadde levd her før menneskene kom. (…) Villgraset var ikke gras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjellige skapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år (…) Noen av dem levde av lys, andre av å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne stå i lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne de trekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nytt sted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær, som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto helt stille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilker med en slags blader som de veivet med.» 10
Lappeteppe-roman?
Samtidig ble min reise i Lagaliak i stor grad en vond påminnelse om hva menneskene flyktet fra, og hva vi mennesker kanskje aldri vil klare å flykte fra. Det er slik jeg forstår Myhres overordnede prosjekt. Bringsværd gjorde nylig samme tankesprang i boken «Kintsugi» fra 2024. Men der han skrev en kollektivroman med periodiske rapporter om tingenes tilstand via fiktive utdrag fra historiske og religiøse tekster, blir vi her pent nødt til å oppleve og utforske alt gjennom hovedpersonen Reiged, som innledningsvis lever et enkelt liv på en gård i riket Agadan.
Han er en slags Askeladden-figur: en eventyrlysten, heltemodig, prinsippfast, hjelpsom og «en nyfiken ung mann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lenge om gangen» (8). Det er gjennom han vi gradvis lærer om alt som har skjedd på planeten, og hva som er ståa i dag. Dette gir oss begrenset oversikt over planeten og store deler av menneskelivet. Men selv om vi får begrenset oversikt, får vi ikke nødvendigvis begrenset innsikt.
For det er veldig mye Reiged skal lære seg underveis. Både om seg selv og verden. Etter en reise på leting etter «hell og lykke» (grønnskimrende krystaller) får han en traumatisk virkelighetsorientering. Det går fort fra magisk til tragisk når Myhre tar uttrykket «man skal tidlig krøkes» til et ekstremt nivå. Jeg vil ikke røpe nøyaktig hva som skjer her, men Reiged blir uansett nødt til å reise videre til storbyen Eleka Wando, som styres av modikene.
Modiker er «vakre, kloke og nesten udødelige […] De har mekaniske og elektroniske intelligenser, meker, som tar vare på dem, og som hjelper dem å ta kloke beslutninger i alle saker» (vaskeseddel). Vanlige mennesker kalles natuler, og modikene hersker over dem. Det gjør de med strenge lover og bioter. Bioter ser ut som mennesker, men fungerer litt som roboter. De mangler både språk, sjel og vilje og er i grunn slaver.
Som natul er heller ikke Reiged fri til å gjøre som han vil, og han har aldri før sett noe til overfloden i Eleka Wando. For natulene er samfunnet brutalt og dystopisk, mens modikene lever i et utopi: De er overbevist om sin rettskaffenhet og fortreffelighet, overlater alt tankearbeid til maskinene og alt fysisk arbeid til biotene og natulene. Storbyen deres fremstår på flere måter som en grotesk og makaber hippie-utgave av Capitol i Panem fra «Dødslekene». Ikke bare på grunn av den grovt ujevne maktfordelingen, men byens innbyggere er noe av det mest kuriøse jeg har vært borti:
«Mange av gjestene hadde tatoveringer, levende bilder eller ekstra kroppsdeler som satt så godt på kroppen at de måtte være vokst ut: Et øye i panna, ekstra fingre, en hale til å vifte med. Frisyrene varierte: Grønne hestehaler snodd og flettet rundt livet, blanke isser, hårdusker på uvanlige steder. Noen menn hadde skjegg som var kunstferdig frisert; andre var glattbarbert. Nesten alle var gylne i huden. Et par kvinner hadde sjøllysende hud som blinket med grønne og hvite striper.» (75)
I denne storbyen utvikler Reiged et nært og mildt sagt ukonvensjonelt forhold til modiken Eilekewaki og blir på sitt vis innlemmet i modikenes samfunn. Det skjer deretter veldig mye rart og vondt med stakkars Reiged, og det blir mange urovekkende inntrykk å fordøye. Her er romanens tematiske tyngdepunkt, men det er også her romanen tar en mer intrikat vending.
Fordelen med intern synsvinkel er at leseren kan finne ut av ting underveis ved å få presentert bakgrunnshistorie og verdensbygging gradvis via dialog, reaksjoner, betraktninger og hendelser istedenfor å «dumpe» lange avsnitt med tørt bakgrunnsstoff. Det gir mer rom for innlevelse. I Eleka Wando er det mye nytt å ta stilling til, og det åpenbarer seg gradvis en mer kompleks verden enn man tidligere fikk inntrykk av. Myhre undervurderer absolutt ikke leseren her, og det er spennende og ikke minst provoserende å ta del i modikenes forbløffende verden. De lever et liv som er helt umulig (og sikkert moralsk utenkelig) for oss i dag, men det er allikevel mulig å trekke en parallell til oss selv og gjenkjenne både atferd og holdninger som man kan finne enten attråverdig eller kritikkverdig. Om Reiged er en upålitelig forteller, derimot, blir opp til hver enkelt leser å vurdere, men denne tvetydigheten skaper større tolkningsrom og gjør meg ekstra nysgjerrig og engasjert.
Myhre har dessverre valgt å kompensere for den interne synsvinkelen ved at Reiged har fått en historiebok av bestefaren sin, og fra tid til annen enten husker han ting fra boken eller leser i den. Med jevne mellomrom blir man altså forelest slike avsnitt:
«I historieboka sto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reist over slettene og uryddet det stedlige livet. Så spredte de jord og frø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte de alle de skapningene de hadde meg seg.» (11)
«Reiged hadde lært at modikene i Eleka Wando brukte kunnskapene sine til å sørge for at alle i Agadan kunne leve trygt og lykkelig. De blandet seg ikke inn i hvordan natulene levde, eller hvordan de ordnet sakene sine seg imellom, men de satte regler og grenser for hva de kunne gjøre.» (54)
Anmelderen synes romanen ble vel innviklet, han ville ha vasket innholdet?
Det er interessant å lære om Lagaliak, modiker, natuler, bioter og maskiner, men med jevne mellomrom kjente jeg på en kognitiv dissonans, der min empati for Reiged kom i konflikt med kunnskapen om at han og verden er en konstruksjon. Jeg ble rett og slett bevisst på at forfatter henvendte seg til leser, og dette brøt tidvis med illusjonen og hemmet innlevelsen min. Dessuten gjorde det meg rastløs; jeg ville videre i handlingen, og jeg ville oppleve mer på egen hånd og uten innblanding. Det var som å være turist på en guidet omvisning i turistområdene eller å lytte til en forelesning.
For det er mye ta innover seg, og man får liten tid til å fordøye alle inntrykkene underveis. Det samme gjelder Reiged. Han prøver å finne ut av hvem han er, hvem han vil være, og hva han føler for Eilekewaki. Han lærer om livets harde realiteter – makt, lidelse, kjærlighet – og om naturlover og teknologi.
Det Reiged gjennomgår, får meg til å tenke på «Din tanke er fri», sangen som utfordrer det totalitære og undertrykkende. Jeg tenker også på det politikeren og akademikeren Cicero i antikken sa: Liberae sunt nostrae cogitationes («frie er våre tanker») og det filosofen René Descartes sa: «cogito ergo sum» («jeg tenker, altså er jeg»).
For meg utfordrer Myhre alle disse ideene med jevne mellomrom via Reiged, som selv gjennomgår en eksistensiell krise i Eleka Wando. Han går fra å være en handlekraftig, entusiastisk og selvstendig person med mye pågangsmot til å bli en undertrykket observatør. Et passivt individ hvis eneste funksjon er å bli utnyttet og ta til seg informasjon. Han tenker og føler så mange motstridende og tvilende tanker og følelser at han blir handlingslammet. Han tviler hele tiden på sannheten, på historiene, på alle rundt seg, på seg selv og sine egne tanker.
«Hvem var han sjøl? Var han noe mer enn ei fortelling han fortalte seg sjøl; et bilde han lurte seg sjøl til å se? Hvem var den virkelige Reiged? Fantes den virkelige Reiged? Det hadde han aldri lurt på før. Nå lurte han på det hele tida.» (235)
Man ser dessuten hele romanen gjennom et kaleidoskop på et tematisk sammensurium av dikotomier. Det handler om frihet og undertrykkelse, høy og lav klasse, by og land, det høyteknologiske og det primitive, makt og avmakt, egoisme og medmenneskelighet, logikk og følelser, vold og sex, rus, regenerering, kloning, miljø, telepati, sjeler, magi, overtro, identitet, sannhet, virkelighet. Det er her romanen demonstrerer fabelprosaens evne til å kritisere, reflektere, speile, belyse og inspirere.
Det spesielle med science fiction er jo at den kan glede og utfordre; den kan være fremmedgjørende, underliggjørende og vise oss fra våre beste sider, men samtidig analysere våre mest tvilsomme. Sjangeren er en aktiv problemløsning, og i den finner man styrke i maktesløsheten og håp i engstelsen. Etter min mening utgjør bokens ambisiøse kompleksitet både dens styrke og svakhet i så måte. Det er når mengden informasjon tar mer plass enn mellommenneskelige forhold, karakterutvikling, meningsfylte samtaler, skildringer og handling at jeg heller opplever prosjektet som overambisiøst.
Det levner ingen tvil om at Myhre har skapt en verden som er storartet og stimulerende, men jeg stiller spørsmålstegn ved om kompleksiteten er et poeng i seg selv. Av og til får jeg følelsen av at den er det, og det er i andre halvdel av romanen at det blir ekstra tankevekkende. Da skjer noe som kaster nytt lys (eller skygge) over alle tidligere hendelser. Generelt forklart er det spesielt skjæringspunktet mellom maskin og sjel som blir åpenbaringen om at Reigeds reise er en allegorisk fremstilling av menneskets oppfatning av virkeligheten og en lærdom om hvilke krefter vi alle er underlagt. Han blir et argument for at vi blir indoktrinert av den verden vi vokser opp i, eller blir innlemmet i, og at våre tanker, tro og følelser til stadighet påvirkes. Dette sår tvil om vår stabilitet og autentisitet. Kan vi stole på våre egne sanser? Kan vi noen gang være frie hvis tankene og driftene våre alltid er underlagt betingelser utenfor vår kontroll?
Myhre har mange artige ideer og ser ut til å ha mye klokt å si og stille spørsmål ved, men det blir ofte for mange svar, for mye å undre seg over eller for liten tid til å undre seg. Mot slutten føler jeg meg litt som Reiged:
«Tanker surret som kalakitter i hodet hans. Han hadde fått svar på mange spørsmål; likevel syntes han ikke at han var blitt det aller minste klokere.» (177)
LES OGSÅ:
Fin anmeldelse, men det blir spennende om Myhre er komfortabel med å bli omtalt som «fabelprosaforfatter».