Under årets Norcon hadde Nye Novas redaktør (undertegnede) gleden av å sitte i juryen for en lynnovellekonkurranse, sammen med Ellen Andresen og Desdemona van Tent. Det foregikk slik at deltakerne fikk like i underkant av ett døgn på seg til å skrive en novelle på maksimalt 350 ord, og novellen skulle på en eller annen måte omhandle en eller flere drage(r). Juryen bedømte novellene uten å kjenne til forfatternes identiteter.
Resultatet var dragonisk, med 17 fantastiske bidrag det sto ildfull respekt av! For juryen var det slett ingen likefram oppgave å kåre tre vinnere. Alle tre jurymedlemmer hadde med seg flere favoritter inn i diskusjonen, men det holdt ikke i mål å være favoritt hos bare ett eller to medlemmer. Vi falt til slutt ned på tre noveller vi kunne enes om.
Som en del av festivitasen publiserer Nye Nova samtlige av de innkommende lynnovellene. De er gjengitt slik de ble levert, uten å være gjennomgått av redaksjonen, for å bevare den kjappe sjarmen som ligger i begrepet «lynnovelle».
Bjarne Benjaminsen
1. plass:
Utgraving
av Martin Bull Gudmundsen
«Drager!»«Drager?»
«Dette er en dragetann.»
«Sukk.»
En grunneier som helst skulle ha sluppet roterer et trekantet objekt mellom fingrene.
«Kunne like gjerne kommet fra et dinosaurfossil. Eller en kjempekrokodille.»
Paleodrakonolog Linsdottir rister på hodet. «Ser du de to forsenkningene, der og der? Dette er en dragetann, og det haster med å komme i gang med utgraving!»
«Men jeg har gjester booket på slottet hele sommeren. Kan dere komme tilbake i høst?»
«Det kan være en hittil ukjent art. I så fall haster det å få den registrert før sirkusindustrien gjør det.»
«Nei, genestisk rekonstruerte drager på sirkus høres ikke bra ut.»
«Og det er bare begynnelsen. Om de får registrert nok dragearter kan de få patent på selve konseptet. Bok- og filmindustrien vil bukke under for krav om royalties. Man kan ikke en gang fly drager uten å søke tillatelse. Og hva heter dette slottet igjen?»
«Sigurdsborg.»
«Oppkalt etter …»
«Sigurd Fåvnesbane. Sukk.»
Senere den kvelden låser grunneieren seg ned i vinkjelleren. Han skyver en hylle til side og låser opp enda en dør. Han tenner en fakkel og stavrer seg ned en jordgang som munnet ut i en romslig hule. Det lukter alger som har levd for varmt; gjæraktig.
«Den tanna,» sier han. «Vi visste det ville bli problemer. Ikke vær redd. Vi finner et nytt sted.»
Den pjuskete, eldgamle dragen løfter hodet. Den reiser seg til sin fulle høyde – nok til å vekke urfølelser selv hos grunneieren, sin gode venn – og dulter på ham med en fuktig snute.
2. plass
Hun er drage
av Signe Elisabeth Åsberg
Han så opp. Den lange, skjellete halsen svingte seg elegant nedover, helt til de enorme, gule øynene var på øyenhøyde med hans. Det glitret i de grønne skjellene på halsen hennes. Han svelget hardt. Fingrene gled ned mot sverdet. Dragen blunket. Selv nå, etter så mange år måtte han ta seg sammen for ikke å skjelve.
– Hvor er prinsessen? spurte han. Han måtte ta seg sammen for ikke å lukke øynene i skam. Stemmen hans skalv mer enn den burde.
– På rommet sitt, svarte hun mykt. Han fikk et glimt av de enorme hoggtennene mens hun snakket. Hvorfor i all verden hadde han gått med på dette?
Han sukket høyt.
– Jeg bør gå og si god natt, mumlet han og tok et par skritt mot trappen. En ivrig, grønn hale kveilet seg om beinet hans og stoppet han.
– Det er ikke nødvendig, hun sover.
Var det noe han innbilte seg, eller var stemmen enda mykere nå?
Han snudde seg. Kveldssolen ga kroppen hennes et nydelig skjær av blått og grønt. Han kom aldri til å bli vant til hvor vakker hun var.
– Gikk det greit med leggingen? stammet han. Dragen nikket. Det enorme hodet svaiet sakte opp og ned.
– Som en drøm. Hun klarte nesten å fly i dag.
– Hva?
Han glemte alt om halen som fortsatt kveilet seg oppover leggen. Hadde han nesten gått gilpp av den første flygeturen?
– Er ikke det veldig tidlig?
Dragen sendte en sky av varm damp mot ham. Han blunket det vekk, klarte ikke å la være å smile. – Det er veldig tidlig, bekreftet hun.
Hun lente seg fram mot ham igjen.
– Nå?
Stemmen hennes fikk et farlig drag og han kjente det i buksene.
– Er du klar? hvisket hun.
Han svelget igjen, akkurat i det halen hennes fant bukseknappen hans.
– Ja, hvisket han.
3. plass
Ønskedrøm
av Nicolai Alexander Styve
De rødlistede dragene ilte oppspilt under et mørkt og voluminøst skydekke. Hun prøvde å holde blikket festet på én av dem, men mistet fort syne av den blant alle de andre som flakset spenstig og sporadisk i en dans forut hennes fatteevne og tålmodighet. Hun ivret etter å komme i gang, og fordi hun ville unngå aktivistene på andre siden av øya, måtte hun våge seg inn i skogen alene.
Trærne syntes å svaie i takt med dragenes glideflukt, og det minnet henne om den store pendelen i oldefars veggur. Han som snakket om hvordan trærne kunne plystre i vinden under paringstiden. Hvis man stod midt i skogen, kunne man visstnok høre tunge og dystre akkorder, som for han fremstod som en forlokkende komposisjon fra en urgammel sangerske. Det minnet henne egentlig bare på at tiden gikk. Hun måtte sukke oppgitt da gledeshylene fra oven skar i ørene.
Oldefar var zoolog, og han var tydelig på at hun ikke måtte trampe eller dulte borti trærne eller snakke høyt, slik at hun ikke forårsaket dissonans eller noe i den duren, men hun lot seg distrahere av tanken på å få realisert sin visjon for øya. Hun trippet bortover mens hun nynnet og var bare glad for at statsministeren så potensialet i planene hennes.
Da hun endelig hadde kommet seg gjennom skogen, så hun et boblende vann omgitt av tykk røyk. Her kunne hun ikke høre høre hverken drager eller insekter. Bare noen rop i det fjerne, som minnet henne om det uforståelige babbelet man hører i et selskap der alle prater i munnen på hverandre.
«Hva er de fargerike klumpene midt i vannet?» spurte hun oldefar en gang.
«Drageegg», svarte han med et smil.
«Ja vel. Hvorfor ligger de her alene?»
«Vannet er for varmt og surt for alle andre dyrearter til lands og til vanns. Den tykke, illeluktende dampen som dunster opp, virker dessuten avskrekkende på flyvende dyrearter. Eggene har derfor ingen naturlige fiender. Hele denne vernede drageøya er et av verdens mest mangfoldige og sensitive økosystemer.»
Ja ja, etter utbyggingen blir dette et ekstraordinært og lukrativt ferieparadis, tenkte Ivanka.
En ny verden
av Amir Hammami-Gulliksen
Verden var mørk, stille og kald.
Det var slik den hadde alltid vært, og det var slik den alltid kom til å være. Trodde jeg. Jeg visste jo ikke bedre. Helt til en dag da hele verden plutselig startet å riste og skjelve, mørket forsvant og et dunkelt oransje lys tok dets plass, og kulden trakk seg tilbake og en varme svøpte om meg.
Like brått som det hadde startet, stoppet ristingen, og det varme lyset trakk seg unna. Snart var verden på ny mørk. Men ikke kald. Det var fortsatt en varme, men det virket lengre unna enn før. Men hva betydde det at varmen var lengre unna? Mørket hadde virket uendelig, og jeg hadde aldri hatt en formening om avstand før. I det korte øyeblikket hvor verden var lys, fikk jeg inntrykk av at min verden faktisk var liten. Ikke uendelig i det hele tatt.
Nok en gang startet verden å bevege seg, men denne gangen var det noe rytmisk over bevegelsene. Jeg ble ført mot den ene siden, og så den andre, frem og tilbake, igjen og igjen. Det kunne ha vært en veldig behagelig opplevelse, om det ikke var for at jeg hele tiden dunket inn i en ru og hard overflate. Da verden var mørk og stille, hadde jeg aldri lagt merke til denne overflaten, men nå var det ingen tvil. Verden var liten. Veldig liten.
Faktisk, den var for liten. Dette likte jeg ikke. I min frustrasjon slo jeg mot veggen så hardt jeg kunne. Verden stoppet. Ingen gynging. Ingen beveglse. Jeg slo igjen. Lyset kom tilbake, og verden roterte. Jeg slo enda en gang, enda hardere enn jeg trodde jeg maktet, og verden gikk i stykker. Det varme oransje lyset forsvant, og et blendende, skjærende hvitt lys tok dets plass.
Jeg blunket med øynene og stirret opp i ansiktet til et merkelig rosa vesen, som plutselig skrek ut og slapp meg ned på noe stort, flatt, mykt og grønnt.
«Mamma!» ulte vesenet og løp av gårde. «Det kom en drage ut av steinen min!»
En drage ja, det var visst det jeg var.
Mellom sivene
av Naomi Z. Leiva
Jeg sliter med å sovne denne natta også, og jeg tenker på bestefar. Han var så flink på godnatthistorier. Jeg prøver å huske en, en om dyra, men jeg husker den liksom aldri helt rett. Hunden, hesten og haren blei utrydda først. Deretter geitene, grisene, slangene. Straks fulgte oksene, hanene, apene. Bestemor sier at folket måtte venne seg til stadig rarere kjøtt. I lang tid fantes fremdeles tigre og rotter. Man skulle tro rottene gikk først, siden de var så små. Men de lurte i kriker og kroker. Bestemor sier man en dag tilbrakte hele dagen på å jage ut rottene, før man morgenen etterpå våknet til en matt, gnagerfri stillhet. De var alle borte, for godt. Hun er den eneste jeg kjenner som har sett dyr. Når fredsoffiseren kommer på døra, én gang hver uke, spør han om vi har observert noe uvanlig i vannet siden siste besøk. Bestemor svarer med én gang at vi ikke har sett noe dyr. Ingen av oss har faktisk noen sinne sett dyr i livet, ærede offiser, svarer hun. Da jeg var liten trodde jeg at offiserene var dumme og ikke hadde lært hva dyr egentlig var. Er dette vår hemmelighet, bestemor? spurte jeg en gang etter at offiseren hadde dratt. Hemmelighet? Vi har ingen hemmeligheter, svarte hun og så skrått ut vinduet. Du husker Peng? Jeg nikket. Du husker vel at han sa han hadde sett harer? Han bare drømte det, sa jeg. Det var det han sa til meg før læreren tok ham i hånda og med ut av klasserommet. Jeg har ikke sett ham siden. Det har ikke noe å si, han så dem, med egne øyne. Jo større dyr, jo … Hva er det største dyret? Du kommer aldri til å se en. Men hva er det? Vi har ingen hemmeligheter. Jeg tror jeg sovner, men så hører jeg stemmen til bestefar utenfra. Han høres ikke sjuk ut lenger, og han virker munter. Jeg titter ut, men alt jeg ser er en lang, skjellete orm med fire bein, værhår og klør, og den vasser mellom sivene.
Fisketuren
av Karina Rose Mahan
«Då eg va på din alder, rodde eg åleine i robåten,” sier morfar. “Eg fekk ein fisk på
hundre kilo heilt åleine!»
Vi sitter i hyttestua foran peisen med varm kakao mellom hendene, tullet inn i
pledd.
«Gjorde du ikkje. Du kan ikkje hale inn ein fisk på hundre kilo. Spesielt ikkje
når du e ti år gammel!»
«Gjorde eg vel! Den va såå stor,» viser han med spredte hender.
Mamma sier jeg ikke alltid skal tro på morfar. At hvis han sier hundre, mente
han kanskje ti. Men ordene hans hjemsøker meg etter at peisen har sloknet og jeg
har klatret opp i køyesenga. Hundre kilo, heilt åleine. Jeg er minst like flink som ham.
Jeg er ikke redd for å være i robåten alene.
Når den blinkende, røde alarmklokka viser fire og han snorker som
kaffemaskinen, lander jeg lydløs på tregulvet. Jeg smetter i joggeskoene mine og
lukker hyttedøra stille bak meg.
Fjorden er stille, omsvøpt av store fjell. Skoene blir søkkvåte av saltvannet og
kulden sprer seg til tærne. Armene mine skjelver mens jeg dytter robåten ut i fjorden.
Saltlukten svir i neseborene mine og hendene fomler med å sette årene i årehullene.
Jeg sirkler på vannet til årene endelig finner en rytme og jeg befinner meg midt i
fjorden.
Jeg slenger ut fiskestanga.
Det er da, i mørket mellom fjellene og skyggene som lister under
vannoverflaten, at jeg ser den. En lang, vridende skikkelse under båten – større enn
en fisk, dødeligere enn en hai. I en piruettliknende dans sveiver den oppover til jeg
ser blå, glinsende skjell, luftige ryggkamre, og gule øyne som borrer seg i mine.
Jeg utstøter et skrik og udyret glir tilbake i dypet. Hyttedøra slenger seg åpen
og morfar kommer løpende. Han hopper i fjorden og svømmer fram til båten. Med
fortøyingstauet mellom tennene drar han båten inn mot land.
«Eg såg den,» hvisker jeg mens han bærer meg inn i hytta. «Dragen.»
«Ho der e ikkje noko farleg,» hvisker han tilbake. «Det e menneska du skal
passe deg for.»
Et hull i historien
av Anitra Lykke
Solen stekte ned på den knusktørre ørkenen midt i isødet. Det tørreste stedet på jorda hadde ikke kjent flytende vann siden 1275.
På den andre siden av kloden hadde varmen smeltet hiet og vekket den eldste. Arkt foldet seg ut og ristet på den magre kroppen. En stim spekkhuggere dekket den første sulten. Hun slo på de store vingene og steg opp i stratosfæren. Der kalte hun på sin lærling i en vind som pisket el Niño til større høyder enn noen gang. Vindsystemet responderte og sugde støv, dyr og vann i stadig større sirkler over det ubeskyttede landet i sør.
Da de første regnskyllene falt, sugde isen og steinmassene i seg de næringsrike dråpene. Det første jordskjelvet som noen gang var registrert på det sydligste kontinentet fulgte. Dører under isen åpnet seg på gløtt. Jordskorpen revnet enda litt åpnere.
Opp av sprekken mellom fjellet og ismassivet beveget det seg. Noe gammelt kom til syne. En skarp og spiss og lang klo risset i berget. Så en til.
Berget sprakk.
Isbreen skyflet overrasket på seg. Et horn strakte seg ut, så et til. Et øre rullet seg ut. Neseborene åpnet og slapp årtusenets første flamme. Antarkt skjøv berget enda lenger vekk og løftet sitt gigantiske hode opp fra hulen han hadde sovet i så lenge. Han skjøv isfjellet til den andre siden og strakte et bein og en vinge løs. Så en til. Han ristet på seg og de sammenkrøplete vingene foldet seg ut. Han lot dem fuktes av regnet og drakk begjærlig da den neste skyen tømte sin last før den suste videre i vinden. Jakten var ikke over før hvalstimen var blitt middag.
Over land og over hav fløy han, og helt til grensen. Det høyeste fjellet i midten. Noen små dyr hadde gått opp en lang sti mot toppen, og langs stien kunne Arkt og Antarkt småspise på alle neonfargete frosne småbitene som dekket åsen før de brakte sammen i neste runde av deres evige kamp. Det var et drageformet hull i menneskenes historie.
Drageføde
av Catharina Schønning-Lykke
Hun våknet og avfant seg møysommelig med å være menneske også i dag.
Hun hadde startet livet med vanlig vedlikeholdsarbeid på venstre vingespiss som de fleste andre, og hadde allerede gjennomført Den lille vandringen frem mot kroppen. Sammen med millioner av andre små, ville hun de neste dagene totalt endre retning.
For det første ville de fra nå av bevege seg fremover, ikke innover. Opp langs halsen, opp og ned langs spisse, skjellete utspring. Hvis hun var heldig. Hun kunne også være uheldig – de hadde alle hørt historier om arbeidere som ikke holdt ut og tok det store spranget ut i intetheten, ut i mørket, når de befant seg på toppen av en spiss. Selv forsto hun ikke forskjellen på en topp og en vingespiss. Intetheten var vel like nære og omsluttende ved alle ekstremiteter. De lengtet alle mot varmen, mot sentrum, mot Den lange vandringen.
For det andre ville hun nå ikke lenger være en vanlig arbeider. Hun hadde nådd kroppen, hadde vedlikeholdt dragevingeskinn i en halv livsalder og kunne nå nyte godt av tidvis større nærhet til dragekroppens varme.
En dag ville hun nå hodet. Det var hun sikker på. Så ville hun klatre inn i dragens munn og starte den lange reisen til dragens indre.
En dag ville hun ikke lenger våkne som menneske.
Utrydningstruet
av Mari Gaarder
I det jeg kommer inn til utkanten av byen, er det bemerkelsesverdig stille. Jeg blåser opp brystkassa for å gjøre meg enda større. De skulle høre meg på lang avstand, og kjenne frykten under huden før de kunne se meg. Jeg fantaserer håpefullt at denne dagen bringer et utbrudd av vill panikk.
I samme øyeblikk jeg runder et hjørne, havner jeg midt i en folkemengde. En bølge av hyl gjennom folkemengden, men den påfølgen
Det er da noe, sukker jeg.
En liten kropp står nå helt inntil. Tar en selfie mens den gliser stort. Tommel opp.
Sakte strekker jeg hals og gaper jeg over den lille kroppen, i et forsøk for å få en annen respons. Noen hopper, mens de peker og ler med groteske lyder. Sikkel renner fra tungen min, nedover nakken til den uanfektede kroppen under. Selfie igjen, med muskelfleksing denne gangen. Jeg himler med øynene i det jeg klapper kjevene sammen i et høyt smell. Mobilen faller i bakken.
Vill jubel fra bermen, sammen med et blitsregn.
Er det mulig? Tenker jeg oppgitt, i det jeg svelger den lille kroppen. Ettersmaken er bitter, og jeg skulle gjerne vært foruten.
Flere løper frem, mens de holder mobilen fremfor seg. De kan ikke forstå at dette er ekte, eller så er de fulle av galskap.
-Skjønner du ikke at jeg kan ete deg? Freser jeg til en.
-Hå hå, bare prøv deg! Utbryter den, og fekter med armene. Kroppen hopper fra side til side, og minner om en sprellende fisk på land.
-Jeg har mistet appetitten, svarer jeg og knipser den vekk.
Jeg har blitt en turistattraksjon, tenker jeg.
Fortvilelsen er til å ta å kjenne på. Alt var bedre før. I det minste fantes noe motstand, noe kampvilje. I mine glansdager kjempet jeg mot mennesker som var like fryktinngytende for meg, som jeg mest sannsynlig var for dem. Den gang kjempet jeg for menneskenes undergang. Men nå…
Nå er det ikke noe gøy en gang.
Lavenderdragene
av Kjartan Lindøe
«Du vet Lavenderdragene?»
«- Små lilla pelsdotter på Lavender som hadde mytologiske drager som lignet våre, hva med dem?»
«Deres dragemytologi lignet på vår, ja. Skapninger fra himmelen, ildtunger, gjorde stor skade. Man spekulerte i at både dem og oss i prehistorisk tid har blitt besøkt av drager og at traumene fra dette ble mytologisk manifestert»
«- Ble ikke sammenfallende mytologisk opphav raskt avfeid?»
«Men dragenavnet på pelsdottene overlevde. Den forrige ekspedisjonen ble til og med kalt Drageegget»
«-Sukk, de fant ikke bedre navn, nei?»
«Nei, men det kom en spennende observasjon fra Drageegget. En xeno-folklorist var nede på planeten og studerte deres dragemytologi. Hun mener å finne at deres drager var større enn våre, og at de kunne transportere mye.»
«-Ikke nytt det, vel?»
«Nei, men hun fant illustrasjoner i et arkiv. Nedtegnelser antyder at dragene kom mellom hver 25. og 30. generasjon. Det er mulig at opphavet til Lavenderdragenes dragemytologi kan være aliens med romskip. En transportshuttle fra et moderskip og ned til planeten passer med de lokales arkiverte opplevelser. Store ødeleggelser, kidnappinger eller forsvinninger av de lokale. Dragehud som ingen prosjektiler kunne gjennomtrenge. Spytter flammetunge når den flyr. Se her, dette kan ligne på transportshuttlene de brukte i de første ekspedisjonene, kan det ikke?»
«- Lavenderdragene er ikke imponerende illustratører, men om jeg legger godvilja til, skal jeg innrømme likheter.»
«Ja, og 25 – 30 generasjoner for Lavenderdragene, sammenfaller greit med når vi sendte ekspedisjoner til Lavender etter oppdagelsen. Ser du hvor dette går?»
«- Så hun mener at de mytologiske dragene til Lavenderdragene var aliens?»
«Ikke alien for oss, bare for dem»
«- Det er vi mennesker som er opphavet til deres dragemytologi? Seriøst?»
«Ekspedisjonshistorikk og hyppighet, beskrivelser av shuttle, forsvinninger av lokale, store lokale ødeleggelser, og mytologisk overlapp. Vi kan ikke umiddelbart avvise muligheten.»
«- Gud bedre! Dersom menneskene er deres mytologiske drager, må vi kanskje undersøke om våre drager også var aliens?»
«Kanskje var St. George det første mennesket som drepte en alien»
«- Når kommer de tilbake igjen? Er de sinna for det drapet ennå, tror du?»
Fåvnes bane
av Line Teigen Døssland
Dragen Fåvne bodde dypt inne i et høyt fjell ii et gammelt kongerike. Hun hadde rødlige skjell som glimret i solen og ulykkelige gyldne øyne. I reiret hadde hun store mengder gull og skatter som var samlet gjennom mange hundre år. Fåvne var uendelig ensom, men hver gang noen kom på besøk var det for å beseire henne og ta alle skattene. Gullet var ikke lenger viktig for henne. På dette punktet var hun i større grad redd for å drukne i sine egne skatter. Rotet var overveldende og skattene hadde mistet sin glans. Det eneste hun ønsket seg var en venn.
Drageknappen
av Alexandra Gonzales Blaker
alderen min. Alle mennesker er utstyrt med en slik knapp som kan aktiveres når de
selv ønsker. Jeg vet ikke helt hva som skjer hvis jeg angrer. Derfor har jeg ikke turt å
trykke før. Jeg har heller ikke følt en trang til å gjøre det. Før nå. Jeg trekker pusten
dypt for å gi meg selv mot. Jeg er spent på om jeg vil merke noen forskjell? Jeg
presser fingeren på den lille drageknappen på brystet. Den lager ikke lyd, men jeg
kjenner et slags lite klikk. Jeg føler at blodet mitt bruser inni meg og det høres ut som
en innvendig sang. Jeg kvepper litt. Så blir det helt stille og en uendelig ro senker
seg over meg. Jeg smiler og føler meg nesten ruset. Jeg føler meg så rolig og
lykkelig. Med ett snurrer alt rundt meg og det blir svart. Jeg våkner og vet ikke hvor
lang tid det har gått eller hvor jeg er. Alt er grått og nesten litt tåkete. En
dragelignende skikkelse kommer mot meg. Jeg skvetter litt. Hvem er du, spør jeg
med svak stemme. Han har en mørk og knakende latter.
– Jeg er Undeligheten og jeg er Dødens høyrehånd.
Jeg føler meg forvirret og litt kvalm. – Døden? Jeg trodde knappen skulle stanse
alderen vår, så vi skulle forbli den alderen for alltid?
Uendeligheten legger hodet litt på skakke og ser på meg med grågrønne øyne. Så
smiler han litt gåtefullt.
– Den gjør det. Du vil aldri bli eldre. Velkommen til Dødens rike.
Jeg svelger og stiller neste spørsmål med en stigende frykt.
– Er jeg virkelig død?
Latter og et nikk. Jeg kjenner at noe sprekker. – Dere lurte meg! Jeg trodde jeg
kunne leve som evig ung! Det er det vi har blitt fortalt!
Uendeligheten bare ser på meg med medlidenhet. – Ingen lurte deg og ingen tvang
deg til å trykke. Det valgte du selv. Lev med det. Eller nei, det kan du ikke.. latteren
hans fyller hele riket jeg nå må eksistere i.
Dragekongens datter
av Peter Thomas Collett
I et undersjøisk palass under innsjøen Biwa bodde dragekongen Ryūjin og hans datter Kōhime, der trebladene i hagen var av smaragder og taksteinene av funklende fiskeskjell.
En dag var Kōhime ute og svømte i ham av en sjøskilpadde, og en fisker fikk henne på kroken.
«En skilpadde kan leve i flere hundre år,» sa fiskeren til seg selv, «og jeg kan heller spise fisk i kveld.» Så han slapp henne fri.
Kōhime sa til sin far at denne mannen ville hun ekte. Faren dro lenge på det, men ga til slutt sin tillatelse på én betingelse: Hun måtte bringe med seg en eske av hvaltann til minne etter ham, og den måtte hun aldri åpne.
Kōhime og fiskeren levde lenge sammen, men lensherren i provinsen attrådde henne. I den tiden kunne en lensherre kreve hva enn av sine undergivne, og han påla fiskeren byrder som han måtte svare for om ikke herren selv skulle kreve hans hustru som sin egen.
Først krevde han hundre tønner ris. Og Kōhime øvde slik trolldom at hundre hester kom farende med skatter over bølgene. Så krevde han underholdning, og hun gjorde slik at hundre musikanter steg opp fra sjøen og spilte til hans forlystelse. Deretter krevde han roligere underholdning, og hun manet det slik at ett hundre voldsmenn steg opp fra bølgene og tok livet både av lensherren og hele hans følge.
Etter dette ble Kōhime slått av stor frykt. Hun reiste hjem igjen til slottet under innsjøen, men der var det som om flere århundrer var forbigått. Hennes far og hoffet hans var ingen steder å finne, og palasset lå i ruiner. Ikke visste hun veien tilbake heller, så hun fant ikke annet råd enn å åpne esken av hvaltann.
Og ut av esken sev en tåkeaktig dis, og med det samme så hun i sitt eget speilbilde at håret hennes var blitt hvitt som aske. Huden hennes rynket seg om henne, og hun døde om på stedet.
Men fiskeren lever visstnok ennå, og de sier at han fortsatt ror ut på Biwa-sjøen og kaller på sin savnede hustru fra det hinsidige.
Dragetann
av Emma Velia Vik
Etter å ha stige opp i ei sky av raseri og sorg, opna det store gapet seg endelig framfor ho. Lyra satt sekken varsamt ned og drog fars sverd med skjelvande, blodige hender. I nær fullstendig mørket gjekk ho lydlaus på blaute føter som smatt over sprø bein.
Lysande gule auge stansa hjarta hennar. Ho skreik, gjekk til åtak og støytte sverdet inn i dyret.
Eit augneblink var ho ekstatisk medan bladet søkk djupt i kjøtet.
Så vart ho slukt av lyd og brennande lys idet eit forferdeleg brøl riste verda.
Døv og skrikande fall ho i bakken.
Alt var smerte då ho opna auga til bergvegg malt i oransje lys, fram til eit kjent lite kurr fekk ho til å snu hovudet med et knekk.
Barnet låg på det som var igjen av sekken. Auga var for første gong på dagar vidopne, og dei stirte opp på den store skapningen som bøygde seg ned mot ho, ein skjellkledd fot strekt ut med klør så store som hovudet hennar.
Lyras hyl drog dei store kattauga mot henne, og ein røykpust steig frå den gylne snuten. Den svidde huda hennar sitra idet ho ulte: «Nei! Ikkje røyr ho!»
Dragen såg på henne og forstod. Han snudde hovudet meiningsfylt og slikka sida si, der blod enno silte ut av ei lita rift. Det var alt kroppen hennar hadde kjøpt.
Eg trengte ei dragetann. Eller noko av skatten din. For å hindra henne i å døy. Orda nådde ikkje leppene hennar, og likevel blei dei høyrde.
Tennene mine har aldri gitt liv, sa dragen hånleg, den drønnande røysta eit ekko gjennom Lyras falleferdige hovud. Kva hendte med den lille?
Du har forbanna landa våre med svolt og tørke. Krig, uår, sjukdom!
Draken fnaus og vende det lengtande blikket tilbake mot barnet. Ho gret no og strekte dei pinnemagre armane mot mora for første gong på veker.
Eg vil behalde denne. Men ho treng deg. Dragen sukka, og brått lyste auga opp i blendande kvitt lys.
Lyra skreik lydlaust, men denne gongen brann ho ikkje.
Maske
av Vesper Brækhus-Sjølie
Den velkjente lyden av skolebjellen og en unison skraping av stoler fyller gangene og signaliserer lunsj i det gangen fylles av elever. Og alle har på seg masker. Hvorfor har de på seg masker? Jeg tar meg varsomt til ansiktet; har jeg på meg masken, jeg også?
Jeg trår ut av elevmylderet i gangen og inn i kantina, og blikket mitt treffer Amelia. «Hei», sier jeg, og setter noe fraværende sekken på bordet overfor henne. Det er et vindusbord, og så og si det mest ettersøkte på hele skolen område. Amelia er rene mirakelet når det gjelder å kapre bord, det må jeg si. «Lena», sier hun, «Lena, jeg må fortelle deg om…» Noe. Noe uviktig.
Munnen hennes beveger på seg, men jeg lytter egentlig ikke. Jeg tenker bare på maskene.
Lena er ikke mitt virkelige navn, forresten. Det er Madelen. Så hvorfor kaller alle meg Lena, egentlig? Kan du fortelle meg det?
William slår seg ned han også, og vi har en slags halvopphetet samtale om en film. Det var nok det Amelia og jeg snakket om også. Og William heter forresten heller ikke William.
Å, vent. Det gjør han.
Og nå går vi til timen. Selv om vi aldri åpnet matboksene våre, og ingen av oss spiste en eneste bit. Vi går inn i klasserommet, men Amelia forsvinner ut igjen for å gå på do før timen starter. Men det er merkelig, for den har allerede startet. William snakker høylytt ved siden av meg. Jeg tror han sier noe om lillesøsteren sin. Det er vanskelig å høre over den monotone duringen som er lærerens stemme.
Jeg sitter der og forsøker å høre hva William sier, når jeg legger merke til trådene som hviler på skulderen hans.
Trådene fra en maske.
Og skjult i håret hans sitter en stram knute som holder masken oppe. For hva skjer om jeg drar i tråden, og masken hans faller?
Opptak slutt – Drømmedagbok natt til søndag 22.2. (Men ingen drager så langt…)
Lovende start. Håper riktig mange deltar i den store novellekonkurransen.