Stjerneskatten av Jann Rygh Sivertsen og Jonas A. Larsen (ill.)
«Det var en gang en gutt som het Stjernegutten. Han bodde i et land langt, langt borte. For lenge, lenge siden. Stjernegutten bodde helt alene i et lite hus. Huset var bygget av blå murstein. Det lyste så vakkert i måneskinn. Huset haddde et stjernekikkertårn. Det var litt skjevt. Tårnet hadde en kuppel av glass. Der sto Stjerneguttens store stjernekikkert.»
Slik åpner barneboka Stjerneskatten (Liv forlag 2023), skrevet av Jann Rygh Sivertsen og illustrert av Jonas A. Larsen. Forfatteren har tidligere utgitt diktsamlinger, mens illustratøren blant annet har stått bak to tegneseriealbum. Nye NOVA har mottatt et anmeldereksemplar av den ferske boka, og tar oppdraget på det største alvor.
Litteratur for barn og/eller voksne
Men først noen linjer om anmelderens (undertegnedes) forhold til barne- og ungdomsbøker generelt: I mine (undertegnedes) øyne står ikke god barnelitteratur på noen måte tilbake for bøker myntet på voksne lesere. Fortsatt som 43-åring kan jeg lese såkalte barne- eller ungdomsbøker med like stor glede og appetitt som jeg leser «voksenbøker». I mange tilfeller kan de mer barnevennlige bøkene gi en sterkere leseropplevelse – ved sin ærlige fortellerstil, ved elegant og presis språkføring, ved måten menneskelige opplevelser setter seg like i bringen på.
I min daglige lesning skiller jeg ikke mellom barnebøker, ungdomsbøker, voksenbøker, men leser alle verkene jeg er nysgjerrig på, hipp som happ og etter plutselige innfall ettersom bokhyllene lokker. Bøker som Trollvinter, Brødrene Løvehjerte, Den uendelige historie, eller Skogland holder jeg minst like mye av i dag som da jeg leste dem første gang i ungdommen. Stadig plukker jeg ned Bringsværds eller Thore Hansens nye billedbøker, så snart jeg ser dem i bibliotekets barneavdeling – og da like mye for min egen del som for mine barns.
(Naturligvis må jeg skille så smått mellom barne- og voksenavdelingen når jeg plukker ut bøker til høytlesning for barna. «Voksenbøkene» forutsetter ofte en viss konsentrasjon og erfaring av leseren. Men poenget er altså at forholdet slett ikke trenger gjelde andre veien: Mine favoritter blant barnebøkene fungerer fortsatt utmerket for den voksne undertegnede. Den litterære krafta treffer meg like i det menneskelige, og dette er ikke noe vi med årene har «vokst fra» – er det vel? Jeg anbefaler ergo: Plukk opp ei barnebok i dag!)
Økologiske undertoner
Så til boka Stjerneskatten: Boka handler om en gutt, Stjernegutten, som sammen med dragen Nesevis og hesten Himmelblakken begir seg ut i den farlige Skumringsskogen for å lete etter en fallen stjerne. Med stjernens rikdom håper han å kjøpe nabotomta, for slik å forhindre smeden Vulcanus fra å bygge ei diger smie med fem store piper der. Røyken fra ei slik smie vil ødelegge sikten mot stjernene, som gutten er så glad i!
På veien kommer vennene ut for flere farer, men får også uventet hjelp fra nye venner.
Historien er sympatisk, budskapet synger med økologiske undertoner. Det er et riktig eventyr Stjernegutten og vennene hans opplever. Deres beveggrunner er overbevisende, vennskapet innspirende, og fortellingen tar en fin vending ved klimaks. I det hele tatt: Den enkle historien fungerer.
Det er alltid fornøyelig å lese en fantastisk fortelling med hjertet på rette sted. Nye NOVA er til for å fremme fantastiske forfatterskap på norsk, og redaksjonen gleder seg stort med en utgivelse som denne.
Men som sagt: Undertegnede går til amnelderoppdraget med det største alvor. En kritikk er på sin plass.
Å skrive enkelt
I intervju med Samtiden sier forfatter Sivertsen:
– Jeg ville gjerne gjenskape den gode stemningen jeg selv fikk da jeg leste bøkene til Astrid Lindgren og Tove Jansson som barn. Bøker som Det suser i sivet og Hobbiten var også inspirasjonskilder. Jeg ville gjerne skrive en bok som barn kan lese selv. Og som voksne vil lese for barn. Det er viktig at barn leser og blir lest for.
Her må den seriøse anmelder (undertegnede) anføre: Språkføringen i Stjerneskatten er av en ganske annen art enn språket i de nevnte inspirasjonskildene. Der Tove Jansson skriver vakkert og poetisk om mummitroll og andre småfolk, med lag av varme og undring mellom setningene, og der Kenneth Grahame i Det suser i sivet får sidene til å blomstre og klukke med setninger som levende ornamentikk, så er Stjerneskatten skrevet på en utpreget enkel og liketil måte, ganske uten krumspring eller merkverdige dufter i språket.
Nå er det – i og for seg – ikke en svakhet å skrive enkelt og liketilt, verken i barne- eller «voksen»litteraturen. Ofte gjør skjønnlitteratur seg best ved bruk av jordnære og kjøttfulle ord, med vendinger som ligger nærmere folks dagligdagse tale enn byråkratiske og/eller akademiske fremmedformuleringer. Flere dyktige forfattere sverger til slik enkelhet i språket, ikke minst når man skriver inkluderende for unge lesere.
Dette er nok også den bevisste holdningen bak den enkle språkføringen i Stjerneskatten. Boka er ment å gli lett for førstegangslesere. Den vender seg til de aller yngste leserne, som bare nettopp har lært seg lesekunsten og just er klar for en opplevelse på 70 storstilede sider.
Men heller ikke slike lesere bør undervurderes, og det er flere måter å skrive enkelt på. I barnebøker som undertegnede holder høyt, kan språket være lettfattelig – men det synger og lever, ler og klukker, spruter og herjer på et helt annet vis enn de tilhogde setningene i Stjerneskatten: Bøkene kan være fulle av overraskelser og morsomme innfall, pussigheter og undring, skjønnhet og poesi. Det kan ligge i de enkleste detaljene, i hvilke momenter som forfatteren finner det verdt å nevne – og hvilke han/hun like greit kan hoppe over eller ta for gitt. Morsomme og sære detaljer kan sette leseren (barn eller voksen) i en underlig/undrende stemning. Kontrast og karaktertegning kan tegnes opp med få, elegante setninger.
Vi snakker om språklig fantasi og lekenhet. Til og med i bildebøker myntet på høytlesning for de aller minste barna – ja, kanskje aller mest der – vil slik lekenhet heve leseopplevelsen utover det middelmådige. Det holder ikke å skrive «enkelt» – det bør skrives enkelt på en medrivende måte.
Savner spenst
Her et utdrag fra boka:
«Alvejenta kom ridende bort til dem. Hun hoppet av rådyret. Jenta hadde langt, lyst hår og var kledd i en hvit myrullskjole. Rådyret hadde horn i panna og rødbrun pels. Alvejenta satte seg på huk ved siden av Stjernegutten og Nesevis.»
Undertegnede (anmelderen) etterlyser mer lekenhet i språkføringen, litt mer variasjon i setningsoppbyggingen, morsommere og spenstigere beskrivelser. Skjønner vi ikke for eksempel at et rådyr har horn og rødbrun pels – kunne det gjort seg bedre å beskrive rådyret gjennom andre detaljer, gjennom lukt eller bevegelse, eller gjennom noe ved inntrykket det gjør på Stjernegutten? Kunne hornene snarere (f.eks.) nevnes innenfor en annen, litt mer spennende setning? («Rådyrets horn skinte i sollyset» eller noe enda bedre?)
Jeg savner mer spenst i språket. Stjerneskatten har korte, konsise setninger, der verbal følger subjekt så førstegangsleseren skal ha det enkelt. Men ordene leker ikke – slik man kunne ønsket seg av ei bok om magi og drømmer?
Eventyret venter
Vel. Kanskje setter anmelderen for lite pris på forfatterens lesevennlige utgangspunkt. Vil den unge førstegangsleser reagere mer entydig velvillig, og kun fryde seg over eventyret og spenningen? Boka er jo ikke fri for lek og humor, heller, bevares. Her er noen passasjer der dragen Nesevis viser seg fra sin glupske side, for eksempel, som glimter med litt ekstra humør.
Kanskje er alt på plass for at den unge skal digge historien fullt og helt, og fylles av leseglede for et liv med fantastiske bøker? Historien i seg selv fungerer utmerket, som nevnt. Hadde den vært fortalt som en tegneserie eller en episode av en tegnefilm, ville anmelderen (jeg) ikke hatt noe å utsette.
Nye NOVA er et forfattervennlig nettsted, som ønsker å gi oppmerksomhet og drahjelp til fantastiske litterater. Så også definitivt til boka Stjerneskatten, som herved anbefales.
Kritikken fra den alvorlige anmelder (undertegnede) bør – naturligvis – forstås som velmente råd – til såvel forfatteren av boka som til andre skrivende mennesker her på forumet. Enhver står fritt til å vurdere kritikkens berettigelse ut fra eget litteratursyn og språkfølelse.
I alle tilfelle håper vi å høre mer fra Jann Rygh Sivertsen, og ser fram til å lese flere bøker fra hans hånd i framtida.
Jonas A. Larsens barnlige, uttrykksfulle illustrasjoner er i denne omgang knapt nevnt, men heller ikke glemt av anmelderen. Også Larsen ønskes hell og lykke videre på ferden. Måtte stjernene stå ham bi på eventyret som venter!
Bjarne Benjaminsen
Takk for informativ og innholdsrik anmeldelse, det er akkurat slike jeg liker å lese. Både anmelderens utgangspunkt og preferanser, presentasjon av styrker og svakheter ved boka, og korte sitat som gjengis for å demonstrere poenger.