Erik Fosnes Hansen: Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin
Gyldendal Norsk Forlag 2020. 454 sider. Innb. NOK 429,-
Erik Fosnes Hansens nyeste roman er formodentlig det første norske nedslaget i steampunk-sjangeren. Et stykke på vei er den også en halvveis dyrefabel, hvor en katt, en hund (av ubestemmelig rase), en puddel og titusenvis av hvite mus, som snakker og tenker som mennesker, spiller sentrale roller.
Persongalleriet forøvrig er stort og de språklige stilgrepene mange. Fra forlagets side blir boken markedsført som «en thriller og en komedie». Alle disse karakteristikkene passer for så vidt godt, for boken er ikke så lett å sette i bås. Den er på samme tid skummel og humoristisk, den utvikles og forgrenes i flere parallelle bi-handlinger, som griper inn i hverandre og driver historien fremover.
Fosnes Hansen er ellers mest kjent som en nøysom forfatter, som utgir sine romaner med mange års mellomrom. Hans siste to bøker er dessuten mer løsslupne og burleske i stilen enn de foregående, seriøse romanene. At han denne gang har valgt å bruke fabelens form, kommer ikke overraskende på de lesere som husker hans debutroman Falketårnet (1985), en dramatisk og utrolig velskrevet fantasi-roman. Og det er flere likheter mellom debuten og den foreliggende boken. Ikke bare på grunn av personbeskrivelsene, men i selve kulissene – de miljøene som handlingen utspilles i.
Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin møtes to gullmakere tilfeldig. De bestemmer seg for å slå følge, og ender opp i den lille byen Jüterbog. Etter visse vanskeligheter med å få adgang til byen, fordi den yngste gullmakerens papirer ikke er helt i orden, blir de til sist sluppet inn. Deres ankomst blir iakttatt av en hund og en katt, som har for vane å følge nøye med på hva som foregår i deres kjære by. Især katten fatter umiddelbart mistanke til de to fremmede, og bestemmer seg for å holde et våkent øye med dem.
Et annet sted i byen bor en ulydig gutt sammen med sin syke søster og deres enslige mor. Moren sliter som sydame for byens bedrestilte fruer, men har verken råd til livsnødvendig medisin til datteren eller noen form for fornøyelser. De sulter riktignok ikke. Men hennes sønn blir til stadighet sendt hjem fra skolen, og ingen formaninger biter på ham. I sin fortvilelse låser hun ham derfor inne i det gamle musikkværelset i huset. Så går hun ut i byen og oppsøker både sønnens skolelærer og presten, og forteller dem at hun ikke vet sin arme råd eller hva hun skal stille opp med ham. Skolelæreren foreslår at hun kan prøve å selge ham, mens presten frister henne med at de har tilbud på billige barnebegravelser. Hun er ikke begeistret for deres forslag, og går igjen med uforrettet sak. Det lyder makabert, og det er langt fra det eneste makabre innslaget i romanen.
I slottet i Jüterbog sitter markgrevinne Clotilde og kjeder seg grenseløst. Hun er byens øverste fysiokrat, omgitt av rådgivere, rådsherrer og ministre, men forøvrig slett ikke fortrolig verken med sin rolle eller sine plikter. Hun bestemmer seg for å sende et budskap til byens borgere ved hjelp av himmelskriveren, en mekanisk innretning som hun bruker til å kommunisere med folket. Men hun har intet som helst på hjertet, og prøver å skjule det ved å si at det bare var en prøve. I stedet tilkaller hun Utdannelsesministeren og lar ham stå på pinne, hvilket innebærer tortur med strøm. Dessverre går hun til oppgaven med litt for stor nidkjærhet, slik at ministeren bøter med livet, selv om hun etterpå forsikrer sin sjefsrådgiver om at hun likte ham godt.
I mellomtiden har de to gullmakerne oppsøkt byens rådhus for å be om lov til å oppføre en forestilling. De må gjennom et omstendelig byråkrati, men det lykkes dem å få den nødvendige tillatelsen. Så oppsøker de sjefen for byens teater, og ber om lov til å bruke teatrets scene. Han er ikke villig til å slippe dem til, men den eldste gullmakeren overtaler ham til å gi dem en sjanse. De to innlosjerer seg på Hotellet Den Rosa Hane (tidl. Vertshuset Den Sorte Hane) og begynner å øve seg til forestillingen. På avstand følger katten oppmerksomt med på alt de foretar seg, og rapporterer til sin venn fiskehandler Markus om sine mistanker.
Sjefrådgiveren overtaler markgrevinne Clotilde til å arrangere en benefise, for å glatte over hennes fadeser. Det passer godt med den bebudede forestilling til de to gullmakerne, så det blir bestemt å slå arrangementene sammen. Alt ligger til rette for et storslått evenement. Blant dem som har kjøpt billetter er moren til den ulydige gutten og hans syke søster. Moren har nemlig funnet et større pengebeløp på gaten, og vil gjerne gjøre noe særlig for sine barn.
Halvveis inn i romanen sitter man med en uhyggelig følelse av at alt ikke er som det ser ut. Flere av personene viser seg å ha skjulte motiver. Man blir som leser usikker på hvor forfatteren vil med historien.
Er dette steampunk? Tja, handlingen utspiller seg i en fortidig verden, der den beskrevne teknologien virker gammeldags. Brev blir sendt med rørpost, transport foregår med «glidetøyer», og så er det de to gullmakerne som bringer tankene til alkymi.
Forfatterens viltvoksende språk, med en mengde finurlige nye ord og uttrykk, hvis betydning ikke alltid er like opplagte, er et kapitel for seg. Det kler fortellingen godt, men blir også noen steder stående i veien for de seriøse elementene i romanen. Det kan undertiden bli litt for morsomt, for krampaktig. Satire er en vanskelig form som lynhurtig kan slå over i parodien hvis forfatteren ikke er oppmerksom. Stort sett holder Fosnes Hansen seg på matten, men av og til blir han overtydelig, i stedet for å antyde, hinte.
Boken fikk terningkast 6 i VG. Jeg er nok mer forbeholden, men vil likevel forsikre at den er leseverdig. Men kanskje bør forfatteren la det være med dette ene eksperimentet.
Cato Pellegrini
Last ned som e-bok:
Jeg synes du skriver for mye om handlingen i romanen. Det ødelegger litt gleden ved å lese den, din omtale blir en “spoiler”