Artikkel av Cato Pellegrini
Innledning
Billigbøker har, kanskje særlig i de første tiårene etter annen verdenskrig, stått for en betydelig markedsandel av science fiction utgitt i bokform. En nærliggende forklaring på dette forhold kan være at sjangeren i mange år ble betraktet som triviallitteratur på like fot med kriminal-, western- og kjærlighetsromaner. Forlagene var først og fremst ute etter å tjene raske penger gjennom å sprøyte stadig nye titler ut på markedet. Formålet var utelukkende å underholde leserne – og forfatternes honorarer var deretter. Likevel var nok science fiction i billigbøkene i mange tilfeller langt bedre enn deres rykte: En god del minneverdige romaner og novellesamlinger ble i sin tid utgitt mellom myke permer, både i den engelskspråklige verden og i Norden.
De masseproduserte billigbøkene ble kjent i USA på 1950-tallet, da Donald A. Wollheim ble ansatt som redaktør på forlaget Ace. Wollheim utviklet et konsept med såkalte dobbeltbøker, der to (korte) romaner ble utgitt rygg mot rygg. På den måten kunne han selge bøker av forholdsvis ukjente navn sammen med etablerte forfattere. Et smart trekk, som hjalp unge og lovende forfattere i gang med deres karrierer. Ace ble raskt dominerende, og andre forlag fulgte etter. Billigbøkene fikk stadig større utbredelse, og bidro til at bøker som kanskje ellers ikke ville ha blitt utgitt, fikk et publikum. Både forlag og lesere hadde fordel av dette. Forlagene kunne holde produksjonskostnadene lave ved å trykke bøkene på billigste type papir, mens leserne fikk tak i lesestoff uten å måtte punge ut med en liten formue.
Selv om det ble skrevet enkelte bokserier av nordiske forfattere – som Øvre Richter Frichs serie om Jonas Fjeld i Norge og Olof Möllers serie om Tim Timmers og jaktromskipet X-12 – var de billigbøkene som fant veien til kioskene nesten uten unntak oversatte og ofte forkortede. Forskjellige skandinaviske forlag utga serier av varierende lengde og kvalitet. De første ble utgitt så tidlig som i annen halvdel av 1950-tallet, men det store oppsvinget kom først ti-femten år senere. Utover på 1980-tallet ble de fleste seriene imidlertid innstilt, og fantastisk litteratur ble «overtatt» av de store forlagene, som helst unngår merkelappen «science fiction» på bøkene de utgir.
I tillegg til seriene utkom det en del enkelttitler. Disse er tatt med der det faller naturlig å nevne dem. Fokus er først og fremst på billigbok-serier i vår del av verden. Det viste seg at det faktisk har utkommet en hel del science fiction i dette formatet, både i Norge og det øvrige Norden. Det er interessant å merke seg at forlagenes interesse for å utgi fantastisk litteratur synes å ha oppstått nesten samtidig i de skandinaviske landene. Som en gest til Nye NOVAs lesere i Danmark og Sverige, er også billigbokserier i disse landene inkludert for oversiktens skyld. Men vi begynner i Norge.
Norske billigbokserier
Utgivelsen av science fiction på norsk på 1950- og 1960-tallet bar preg av å være tilfeldig, og det utkom heller ikke særlig mange titler. Sjangeren som masseunderholdning var ny, og de bøkene som ble solgt gjennom kioskene, var kjærkomne lyspunkter for utsultede sf-interesserte nordmenn. Slett ikke alle var fortrolige med å lese engelsk, og man kan lett tenke seg at det må ha vært frustrerende at det ikke fantes flere sf-bøker tilgjengelig på norsk. Det var tross alt litt enklere for dem som behersket engelsk, og kunne kjøpe paperbacks med seg hjem når de besøkte utlandet.
I denne tidlige perioden utkom det tre kortlivede billigbokserier på norsk. Gyldendal Forlag lanserte sine Fremtidsromaner, som besto av fem bøker, og Romanforlaget og Fredhøis Forlag fulgte etter med henholdsvis tre og syv titler. Selv om det samlede antallet var beskjedent, kan flere av romanene betegnes som representative for tidsperioden. I dag vil vi vel beskrive dem som «typiske for 1950-tallet», hvilket plaserer dem sjangerhistorisk før den «nye bølgen» skylte inn over landet på 1960-tallet.
De bøkene som var representert i Gyldendals serie var: Isaac Asimov: En klodes undergang (The Currents of Space, 1952), Robert A. Heinlein: Titanboerne kommer (The Puppet Masters, 1951), A. E. van Vogt: Overmenneskene (The Mixed Men, 1952) og Fanger av tiden (The Weapon Shops of Isher, 1951), og John Wyndham: Trifidenes opprør (The Day of the Trifids, 1951). Romanforlagets serie besto av: Poul Anderson: Hjernesjokk (Brain Wave, 1954), Arthur C. Clarke: Jordlys (Earthlight, 1955) og A. E. van Vogt: Den store planetferden og Operasjon evighet (The Voyage of the Space Beagle, 1950), den sistnevnte var én roman i to deler.
Det stilte seg litt annerledes med Fredhøis Forlag, fordi deres første utgivelser ikke inngikk i en desidert science fiction-serie. I årene 1957-1960 utga de 30 bøker i noe de kalte Alle Hjems Bibliotek. Denne serien inneholdt en blanding av alt mulig rart, fra vitsebøker og samlede eventyr til spenningsromaner i flere sjangre; av disse var syv science fiction. De første fire var: Charles Chilton: Alene i rommet (Journey Into Space, 1958), Pat Frank: Atomkrigen (Alas, Babylon!, 1959), Rex Gordon: Først på Mars (First on Mars, 1956) og David Grinnell/Donald A. Wollheim: Ukjent verden (Edge of Time, 1958). Uten merkelappen Alle Hjems Bibliotek utkom: Jeff Sutton: Atomkomplottet (The Atom Conspiracy, 1965), Philip McCutchan: Trusel fra verdensrommet (Bluebolt one, 1962), og Poul Anderson: Skumring over Jorden (Twillight World, 1961).
Et par andre forlag forsøkte seg med enkeltutgivelser, men det var definitivt ikke snakk om noen systematisk og bred satsning på fantastisk litteratur. Bladkompaniet utga Fredric Browns Mannen ingen kjente (What Mad Universe, 1949) og J. W. Eides Forlag utga Ray Bradburys berømte Kom hjem! Kom hjem! (The Martian Chronicles, 1951), men den var faktisk innbundet og dermed ingen billigbok som sådan; den ble forøvrig gjenutgitt i Lanterne science fiction på 1970-tallet.
En mer systematisk utgivelse av billigbøker med science fiction, må vi til annen halvdel av 1960- og hele 1970-tallet for å finne eksempler på. Fredhøis var det dominerende billigbokforlaget på den tiden. I likhet med samtidige forlag som Bladkompaniet, satset Fredhøis på populære sjangrer som kriminal-, western- og kjærlighetsromaner. Men de var alene om å utgi en serie med desidert fantastisk litteratur, som kort og godt het Science Fiction – selv om det var både fantasy, skrekk og tilmed kriminallitteratur innimellom. Det utkom ialt 43 titler, og hver bok besto av 144 sider med tegnede, lett gjenkjennelige forsider. Det var naturlig nok flest romaner, men det forekom også noen få novellesamlinger og en håndfull utmerkede antologier.
Hvem som var redaktør ble ikke oppgitt, men de fleste bøkene var oversatt av Torstein Thelle. Utvalget virket nokså tilfeldig; likevel var satsningen som helhet prisverdig. Et overraskende høyt antall av romanene behandlet økologiske katastrofer eller atomkrigtrusselen, så man kan visst rolig slå fast at disse temaene langt fra var ukjente blant datidens forfattere heller. Noen av de medvirkende forfatterne hørte ikke akkurat til sjangerens førsterekke. Selv de mer anerkjente navnene opptrådte kanskje ikke med deres beste bøker, men de var likevel verdt å lese til tross for at mange av dem var sterkt forkortet og skamferte.
Blant de medvirkende forfatterne kan nevnes: Poul Anderson, Ray Bradbury, Robert Bloch, Hal Clement, Lester delRey, Philip K. Dick, Harlan Ellison, Michael Elder, Sam J. Lundwall og Alan E. Nourse. Flere av forfatterne, særlig de som var representert i antologiene, fant vi også igjen i Lanterne science fiction og i Science Fiction Magasinet/Nova. Fredhøis bidrag til sjangeren var bedre enn sitt noe frynsete rykte; mange sf-interesserte på 1970-tallet fikk sine første møter med sjangeren gjennom Science Fiction-serien, ikke minst fordi billigbøkene fra Gyldendal, Cappelen og Aschehoug var vesentlig dyrere. Patrik Sahlstrøm har skrevet en grundig gjennomgang av hele serien tidligere her i Nye NOVA, så det er ingen grunn til å gjenta dem her.
På midten av 1970-tallet supplerte Fredhøis Science Fiction-serien med en rekke skrekkromaner under den felles merkelappen Midnattsgrøsseren. Foruten ordinære skrekk-romaner inneholdt den omkring ti utmerkede science fiction-romaner, som kan sies å tilhøre klassikerne innen denne undersjangeren. Blant disse hybridene fant vi Richard Mathesons udødelige Edderkoppen (The Shrinking Man, 1956) og Det siste mennesket (I am legend, 1954). Dessuten Jack Finney: Mennesketyvene (The Body Snatchers, 1955), Curt Siodmak: Ondskapens makt (Donovan’s Brain, 1942), John Christopher: Natten har onde øyne (The Possessors, 1965), og John Wyndham: Invasjon fra dypet (Out of the Deeps, 1953). I samme serie utkom en drøss oversatte skrekkantologier med flere science fiction-noveller innimellom alle gjenferdene og demonene.
En del av titlene i Midnattsgrøsseren utkom på nytt på 1980-tallet med nye omslagsbilder. I tillegg ble de supplert med ytterligere titler. Utenom seriene utga Fredhøis flere enkelttitler med science fiction av kjente navn: John Christopher: Den grønne døden (Death of Grass, 1956), Stephen King: Dødsspillet (The Long Walk; som ”Richard Bachmann”, 1979) og Chelsea Quinn Yarbro: Død og begravet (Dead and Buried, 1980). Senere, på 1990-tallet, ble forlaget oppkjøpt av Egmont. En periode sto Fredhøis som utgiver av en annen grøsserserie kalt Casino-Grøsser. Denne nesten 200 bøker lange serien hører hjemme blant uhyggelige, såkalte ”husmor”-romaner, selv om den overraskende nok inneholdt fantastiske bøker av forfattere som Christopher Priest, Stephen King og Dean R. Koontz. Den siste boken i Casino-Grøsser-serien kom i 1996.
I denne sammenheng faller det også naturlig å nevne Semic Forlag, som innimellom forsøkte seg med både (kortvarige) serier og enkeltutgivelser med fantastisk litteratur. Det begynte på slutten av 1970-tallet, da de utga fjorten nummer av Isaac Asimovs Science Fiction Serie. De var riktignok i billigbokformat, men det dreide seg om et oversatt magasin (de ble nærmere beskrevet i artikkelen om norske scicnce fiction-magasiner.
I den samme perioden utga Semic en serie med novellesamlinger og romaner av Robert Bloch. Mye av det var selvfølgelig rendyrket skrekklitteratur, men Bloch var også kjent for å skrive science fiction-noveller. Noen år senere forsøkte Semic seg med en serie av Robert E. Howards sverdsvingende barbar Conan, som norske lesere hadde stiftet bekjentskap med gjennom tegneseriene om ham. Kanskje var disse romanene med på å berede grunnen for den store fantasy-boomen på 1990-tallet, men om det er stor litteratur er mer usikkert. Klassiske Grøss var en serie med nettopp klassiske grøsserhistorier av forfattere som Arthur Conan Doyle og H. P. Lovecraft.
Som nevnt utga også de store forlagene billigbøker med kvalitetslitteratur. Gyldendal utga Lanterne science fiction, med mer enn femti genuine sjangertitler; Cappelen utga Ugle-bøkene, som blant annet besto av flere klassiske fantastiske verk av forfattere som ETA Hoffmann, H. P. Lovecraft og Edgar Allan Poe; og Aschehoug utga enkelttitler som faller inn under sjangerparaplyen. Disse og andre, lignende utgivelser adskiller seg såpass mye fra den typen masselitteratur denne artikkelen omhandler at de fortjener å bli grundig behandlet i en egen artikkel. Litteratur for barn og unge faller også utenfor tema, selv om det er utgitt gode fantastiske bøker for denne målgruppen.
En mer aktuell gruppe med billigbokserier, er de som ble skrevet av norske forfattere gjennom årene. Øvre Richter Frichs serie om Jonas Fjeld er allerede nevnt. Et nyere eksempel er Margit Sandemos serie Sagaen om Isfolket, som ble solgt i hundretusenvis av eksemplarer da den kom ut. Selv om dette primært var kjærlighetsromaner beregnet på kvinnelige lesere, var det samtidig sterke islett av fantasy og norsk historie i denne serien. Her forekom både magisk realisme og folklore/overtro. Flere av bøkene i serien var interssante og hadde relevans ut over kjærlighetsaspektet. En annen serie var Liv Margareth Alvers serie “Heksemesteren”.
Det skal være usagt om Margit Sandemo alene banet veien for andre norske romanserier i billigbokformat. Faktum er imidlertid at det i tiåret før og like etter årtusenskiftet utkom flere serier med historisk utgangspunkt: Willy Ustad skrev serien “Fire søsken” og Dag Ove Johansen skrev “Sjamanens rike” som forøvrig vant førstepremien i Egmonts romanserie-konkurranse. Så at såkalt serielitteratur har vært og er en del av bildet er ikke til å komme fra.
Svenske billigbokserier
Liksom i det øvrige Skandinavia utkom de første svenske billigbokseriene i siste halvdel av 1950-tallet. I tillegg satset noen forlag på mer forseggjorte, ofte innbundne bøker med oversatt science fiction. De er utelatt i denne fremstillingen. 1957-60 utga Wennerbergs Rymdböckerna, med 20 romaner av velkjente forfattere som Poul Anderson, Fredric Brown, Clifford D. Simak og Jack Williamson. En annen serie var Atomboken fra Pingvinförlaget, omtalt som Sveriges desidert dårligste sf-serie gjennom tidene, med 22 bøker av i dag praktisk talt ukjente forfattere.
1969-1971 utkom 18 bøker i serien Lindqvist Pocket fra forlaget Lindqvist. Selv om de fleste bøkene var forkortet, inneholdt serien romaner og noveller av anerkjente forfattere som Fredric Brown, Michael Moorcock og Clifford D. Simak, samt det svenske psevdonymet Carl Henner. Science Fiction-Serien fra Lindfors – som senere skiftet navn til Bokförlaget Regal – ble utgitt 1973-1975 og besto av 20 bøker. Denne serien var mildt sagt ujevn: Innimellom romaner av guttebok-typen om romkadetten Kap Kennedy skrevet av Gregory Kern, fant vi forkortede utgaver av kjente romaner som Isaac Asimovs The Caves of Steel (1954), Alfred Besters The Stars My Destination (1956) og A. E. van Vogts Slan (1946).
En annen interessant serie var Kosmos Science Fiction, utgitt av B. Wahlströms Förlag, som utga mye science fiction og skrekklitteratur på 1970-tallet. Redaktøren ble ikke oppgitt, men noen i forlaget hadde åpenbart kjennskap til sjangeren, for utvalget virket mindre tilfeldig enn de norske seriene gjorde. Kosmos begynte under navnet Saturnus, men måtte skifte navn fordi et privat firma het det samme. De 36 titlene besto av en blanding av forholdsvis gode science fiction-romaner, samt én utmerket antologi, og en serie romaner om romskipet Orion (finnes som tv-serie), skrevet av tyske Hans Kneifel. Blant forfatterne i Kosmos-serien kan nevnes: John Brunner, Harry Harrison, Dean R. Koontz, A. E. van Vogt og James White. B. Wahlströms Förlag utga også skrekk-serien Kalla Kårar, som besto av nærmere 100 titler, flest romaner, men også antologier hvor en hel del av novellene kan defineres som science fiction. Mange av de samme romanene ble forøvrig også utgitt både på dansk i serien Gyseren fra Winthers Forlag, og på norsk i serien Midnattsgrøsseren.
På 1980-tallet startet den svenske forfatteren, redaktøren og forleggeren John-Henri Holmberg forlaget Laissez faire production, som dels utga det utmerkede novellemagasinet Nova Science Fiction, dels en billigbokserie kalt Nova Pocket, som siden ble splittet opp i ytterligere en serie, kalt Galax. Nova Pocket besto av 35 titler og inneholdt klassisk science fiction av såpass forskjellige forfattere som Poul Anderson, Samuel R. Delany, Harry Harrison, C. M. Kornbluth, Keith Laumer, Andre Norton, Clifford D. Simak, Wilson Tucker og Jack Vance. Galax var derimot ment å være en serie med mer lettbent underholdning, men den ble innstilt etter bare 7-8 titler.
Danske billigbokserier
Også i Danmark satset forskjellige billigbokforlag på serielitteratur. En ting som kjennetegnet disse utgivelsene, var at de var sjanger-spesifikke, dvs. at de ble utgitt med merkelappen «science fiction» på omslaget. Nyt Dansk Forlag utga 16 bøker i serien Fremtidsromanen 1957-1959 og ytterligere 14 bøker i serien Planetbøgerne 1957-1958. Winthers forlag, som også forsøkte seg med skrekk-, kriminal- og western-litteratur, utga 10 bøker i serien Rumfartsserien 1958. Antall titler var altså omtrent som i Sverige, og vesentlig høyere enn i Norge.
Det virkelig store oppsvinget kom imidlertid fra midten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet. I 1967 startet Stig Vendelkærs Forlag sin idag nærmest ikoniske serie SV Science Fiction. Den besto av 57 titler, skrevet av sentrale sjangerforfattere fra de foregående tiår, deriblant hele ni av danske forfattere. Hasselbachs forlag fulgte etter i 1968; da forlaggeren døde i 1970, ble serien videreført av Notabene 1972-74 – med den samme redaktøren. Til sammen utkom det 22 titler. Forleggeren Bent Irlov forsøkte seg med serien Regulus Science Fiction bestående av 21 bøker 1975-1979. Borgen Science Fiction ble utgitt med 20 titler 1985-1988. Og omkring årtusenskiftet utga forlaget Cicero et antall romaner som Frank Herberts Dune (1965) og Kim Stanley Robinsons Antarctica (1997).
Niels Dalgaard (2023) fremhever årene 1967-1974 som den viktigste perioden for utgivelsen av billigbøker med science fiction på dansk. Interessant nok var det i nettopp de samme årene Bing og Bringsværd bidro til å skape oppmerksomhet rundt sjangeren i Norge med Lanterne science fiction. De danske seriene var preget av å ha blitt redigert av redaktører med god kjennskap til sjangeren. En nærmere undersøkelse av utvalget, avslører at forlagene valgte betydningsfulle forfattere og verk, som omfatter navn som Brian Aldiss, Poul Anderson, Isaac Asimov, James Blish, Ray Bradbury, Fredric Brown, Arthur C. Clarke, Samuel Delany, Philip K. Dick, Harry Harrison, Frederik Pohl og C. M. Kornbluth, Keith Laumer, Robert Sheckley, Kurt Vonnegut, og andre. Gledelig nok var danske, svenske og norske forfattere representert. At også noen utgivelser ikke var science fiction, men ble markedsført som det er en annen sak.
Science fiction-utgivelser i Finland og på Island
Når det gjelder Finland, gjør språket det vanskelig å finne opplysninger. The Encyclopedia of Science Fiction oppgir en rekke finske sjanger-forfattere. Det har også utkommet et antall regulære magasiner med både oversatte og originale bidrag. Det er derfor ikke utenkelig at det kan ha utkommet billigbøker med science fiction også i Finland, uten at det har lyktes artikkelforfatteren å finne et eventuelt serienavn eller titler.
Også på Island har utgivelsen av science fiction vært begrenset. Det finnes et antall islandske forfattere av fantastisk litteratur – de eldste er 100 år gamle. Selv om verdensberømte forfattere som J. R. R. Tolkien og C. S. Lewis var sterkt påvirket av eldre islandsk litteratur, har det ikke vært noen utgivelse av moderne science fiction på Island før inntil nylig. I 2010 begynte det første ordentlige islandske science fiction-magasinet Furðusögur («Merkelige historier») å komme ut – men det har ikke utkommet noen billigbokserie som sådan.
Noen avsluttende bemerkninger
Billigbokserier har nok hatt deres tid. I dagens bokmarked ville det høyst sannsynlig være svært vanskelig å utgi science fiction som billigbøker. I takt med at de store forlagene har beveget seg mer og mer i retning av å utgi serielitteratur, har det som ble utgitt fra 1957-1988, forsvunnet både fra kioskhyllene og lesernes bevissthet. Det skal ikke stikkes under en stol at deler av det som utkom den gang, ikke alltid holdt mål, hverken med datidens eller nåtidens målestokk. På den annen side har norske og nordiske lesere vært prisgitt de bøkene forlagene mente å kunne tjene penger på. Med Lanterne science fiction viste Gyldendal at ikke all sjangerlitteratur behøver å være underlødig. Men er det nok til at norske forlag igjen begynner å vise interesse for fantastisk litteratur?
Stor takk rettes til Niels Dalgaard og Ahrvid Engholm for hjelp med supplerende saksopplysninger om billigbokserier med science fiction i henholdsvis Danmark og Sverige.
Cato Pellegrini
Last ned som e-bok:
Imponerende og svært interessant artikkel om nær fortid. Koste meg med denne.