«Cave science fiction» om et Neandertal-samfunn og deres dramatiske møte med aliens, og kontrasten mellom materiell og kulturell teknologi
Sør-Frankrike, ca. 45 000 år siden
Ruruluo sitter et stykke bortenfor åpningen til Hurulu-hulen. Ingen av de andre hjemme har vist seg, de har vel knapt våknet. Hun liker denne plassen. Her kan hun se elva under dem, og bort dit der den utvider seg til en stor dam før den renner over en kant og blir en foss. En svak bris kruser små bølger, og nå tidlig på morgenen står sola akkurat slik at det glitrer vakkert i vannet.
Nattbålet i huleåpningen har brent ned. Det er ingen tegn til mennesker, alt er stille og fredelig, så hun kan forestille seg at hun er den eneste i verden. Fuglene synger, ekornene snatrer og smetter omkring i trærne, fossen bruser svakt. Det er en uvanlig varm dag, våren kom tidlig i år. Sist sommer var også varm, og varte lenge utover høsten. Selvom hun bare har 9 somre å sammenlikne med lurer hun på om verden kanskje er i ferd med å bli skikkelig varm igjen, slik Fortellingene sier at den var for lenge, lenge siden, talløse generasjoner tilbake.
Dette må være det beste stedet i verden, tenker hun. Elva er full av fisk, muslinger og kreps, og hvert år trekker hester og bison opp gjennom dalen på vei til sine sommerbeiter. Da er hele Hurulu med, jakter, parterer, tørker og røyker kjøttet før det blir fordervet. Det gir ekstra mat til vinteren, når det er lite med byttedyr.
Så det er rikelig med mat i dalen. Så mye at her kan menneskene bo tett: det er bare en halv dagsmarsj til den store hulen der Harala-gruppen bor, og flere bosetninger videre oppover langs elva.
Men storviltet kommer seinere; ved soloppgang dro jegerne inn i skogen for å finne kjøtt fra mindre dyr som harer, rådyr og kanskje en hjort. Bare barna, mødrene, et par jegere og gamle en-armede Arala er hjemme i Hulen.
Hun lukker øynene. Med sola på øyelokkene er rødt det eneste hun ser, og hun lar tankene flyte avsted. De andre erter henne noen ganger godmodig for at hun er så drømmende, og mor tror hun kan bli en Forteller eller Heler når hun vokser opp.
Hun må ha sovnet en stund, for nå våkner hun brått. Hva var det for en lyd? Hun sperrer øynene opp. Noe beveger seg i buskene opp stien mot hulen. Så hører hun lave stemmer, men det er ikke menneskespråk, høres mer ut som kråker: skarrende, harkende lyder.
Så ser hun dem i et glimt mellom buskene. Det er mennesker, en liten gruppe! Eller? Det er menn, men de ser merkelige ut. Runde hoder med flate ansikter og små neser, de minner om Arala som fikk trynet sparket inn av en hestehov da han var ung mann. Vesenene på stien har spinkle bein og armer, som voksne spedbarn. De er alle solbrune, enda våren bare såvidt har begynt. Likevel ser de syke ut, huden henger slapt, de er magre.
Uhyggelig. Hun sitter som fjetret og stirrer. Noe slikt har hun aldri sett eller hørt om før. Hva kan det være?
De går opp mot hulen. Et av barna oppdager dem, roper ut. En mann kommer ut, det er Lurulo. Han stirrer overrasket på nykomlingene. Men han tar seg raskt i det, går fram mot dem, smiler og hilser formelt med armene strakt fram i velkomst, roper en hilsen med dyp, kraftig røst.
Nykommerne ser forskrekket ut, med bulende øyne, ansiktene vrir seg i grimaser, som om de så noe ekkelt. De trekker seg tilbake. Lurulo ser forvirret ut. Han gjentar hilsenen, og går fram mot mannen i front, strekker armene mot ham. Gruppen roper opp, og løfter buede stokker foran seg.
Ruruluo sitter urørlig, stirrer fascinert på den merkelige scenen. Plutselig skriker Lurulo høyt, armene fyker opp: et bittelite spyd sitter i brystet på ham! Hvor kom det fra?!? Et nytt småspyd treffer hjertet hans, og han faller om. Hva er det som skjer, mennesker som jakter på mennesker?!
Barna skriker. Pararo styrter ut av hulen med et spyd i hånda, ser seg forskrekket rundt. Oppdager Lurulo på bakken. Vantro, redsel, bøyer seg mot Lurulo. Flere småspyd kommer flyvende fra nykommerne, også Pararo faller sammen!
Alt er kaos. Ruruluo sitter som forsteinet, stirrer, hva skjedde? Hodet hennes er helt tomt. Rundhodene går inn i hulen, og like etter hører hun flere skrik.
Hun kommer brått til seg selv. Hun må vekk, tenk om de kommer for å slakte henne også! Lydløs som en sabeltannkatt trekker hun seg bakover. Ute av synet snur hun seg og piler av gårde rask som en hare, med de lange, seige tenårings-beina sine. Hun løper og løper. Hjertet banker som om det vil ut av brystet.
Etter en stund stopper hun for å trekke pusten og se om rundhodene følger etter henne, men alt er nå stille. Hun ser at hun har fulgt den vante veien, mot jaktområdene nord i skogen. Hun må finne jegerne. Styrter avgårde igjen, flyr over kvister og mose som en fugl, med krefter hun aldri har hatt før. Klærne flagrer rundt henne, kjedet av skjell og dyretenner skrangler, fjærene faller ut av håret.
Omsider ser hun dem. De sitter og parterer en hjort. Så oppdager de henne, roper og løfter armene i været, peker på hjorten. Hun løper og løper. Aroro smiler, så ser han forvirret ut, bekymret. Hun når fram og kaster seg i de åpne armene hans. Nå kommer tårene fossende, hele kroppen skjelver voldsomt, hun kaster opp.
– «Men jenta mi, hva er det, hva er det?» spør Aroro forskrekket. Men Ruruluo klarer ikke snakke, hun hiver etter pusten, tennene hakker i munnen. De andre kommer bort, alle holder rundt henne. Til slutt roer hun seg litt, og de får i henne noe vann. Ordene kommer hulter til bulter: rundhoder – flyvende spyd – Lurulo og Pararo døde – kanskje barna og mødrene også –
Døde?
Litt etter litt får de historien ut av henne, og selvom den er vanskelig å fatte så skjønner de at rundhodene er en trussel. Jegerne diskuterer nå raskt, de er vant til å håndtere farlige dyr. Til slutt blir de enige om at Sulolo skal snike seg tilbake og se hva som skjer. Han er den beste jegeren, kan bevege seg uten en lyd, og er sterk både i kropp og følelser, solid som stein.
Han tar en omvei hjem til Hulen, så han ankommer bakfra, på toppen av åsen over åpningen. Kjenner lukten av røyk. Med alle sansene på høyspenn kryper han sakte fram mot kanten, og ser ned.
Rundhodene sitter rundt et bål, prater og spiser. Ingen ser opp, og Suolo er uansett skjult mellom buskene. Verken Arala, mødrene eller barna er å se.
Fremlingene steker kjøtt. Det lukter merkelig, hva er det for et slags dyr de har fanget? Han kryper litt lenger fram mot kanten.
Så ser han det. Der nede ligger lille Bulul med tomt blikk, og magen sprettet opp, partert. Sulolo rykker tilbake, kjenner blodet forlate hodet. Han huker seg kjapt ned for ikke å besvime. Rundhodene spiser Bulul! Det svartner for ham, og et lite skrik unnslipper leppene.
Det blir brått stille der nede ved bålet, det er tydelig at de har hørt ham. Sulolo kommer til fornuft, og piler lydløst vekk fra hulen og åsen. Løper som besatt, de kraftige beina går som trommestikker. På noen øyeblikk er han inne i skogen igjen. Hodet svømmer, han må stoppe og hive etter pusten. Ingen lyd av forfølgere, ingen fugler signalerer at noen er på vei. Han knekker sammen, magen tømmer seg igjen og igjen. Han har sett forferdelige ting før under jakt – folk stanget i hjel av bison, trampet i filler av hester – men dette er mange ganger verre. Tårene fosser, kroppen vrir seg i spasmer.
Etterhvert stabler han seg på beina, og setter avgårde igjen. Ikke lenge etter er han tilbake hos jegerne og Ruruluo. De står alle og venter spent. Han synker sammen foran dem, hikstende. Aldri har de sett ham slik. Munnen er knusktørr, han får ikke fram et ord. De stimler rundt ham, tvinger i ham litt vann fra en lærflaske.
– «Rundhodene… rundhodene, de… de spiser Bulul!»
Ruruluo besvimer.
Aroro tar seg av Ruruluo. Sulolo sitter i fosterstilling, rugger fram og tilbake på hælene. Han får et par varme, sterke armer rundt seg. De andre står rådville omkring, puster dype magedrag, langsomt, igjen og igjen. Det var kommet inn et nytt, farlig rovdyr i verden, et vesen med babyhode og flyvende småspyd. Som slakter mennesker og bruker ild!
Verden har falt fra hverandre. Og Helheten er brutt, de står der aleine alle sammen, fomler. Men den dype pusten blir en livlinje å holde fast i, urgamle rytmer, struktur. En basis å stå på for å klare å gjenopprette kontakten med de andre, bygge Helheten igjen. Omstart.
Sakte klarer de å samle seg rundt Sulolo. Ruruluo er bevisst igjen, Aroro bærer henne på brystet. Hun klamrer seg til ham som en apeunge til moren. Han stryker henne igjen og igjen over håret og ryggen.
De legger armene på skulderne til hverandre, det blir en liten Ring. Omsider begynner en av dem å brumme, som en myk didjerido. De puster og puster, i takt nå. Ruruluo kjenner hvordan magen til Aroro går ut og inn med de andres, ut og inn, en jevn, trygg rytme. Skjelvingen slipper taket, hun er utmattet både i kropp og følelser. Aroro holder henne fast, omfavnet. Halvt i ørska tenker hun at det hadde ikke vært det samme å bli holdt av rundhoder med deres spinkle, uhyggelige babyarmer…
Flere stemmer med i sangen. Det er lavmælt og haltende, men det er likevel samling igjen. Det blir en grov bearbeiding av alt det ubegripelige og grusomme som plutselig har regnet over dem. Sprikende mentale impulser samles til fornuft igjen, så de kan klare å håndtere situasjonen intelligent. Ruruluo blir en del av brummingen fra Aroros bryst, hun glir inn i søvnen.
Det ble ikke en Full Ring, de har ikke tid. Likevel har de fått på plass en virkelighet igjen, omenn skjør.
De må bort herfra, snart vil rovdyr lukte hjorten de har slaktet. Og rundhodene er uberegnelige til det ekstreme. Kjapt enes de om å gå nordover til Harala-gruppen. For å advare dem, og for å finne et trygt sted for natten. De er mange der, de kan sette ut speidere og vakter. Hvem veit om ikke rundhodene kan se i mørket som en katt? Og jakter om natta også?
De tørr ikke tenne ild for å steke kjøttet, rundhodene kunne se røyken. Isteden tvinger de i seg litt medbrakt pemmikan for å få krefter til turen. Ruruluo må bæres og Sulolo trenger hjelp, så de kan ikke ta med hele hjorten. Lynraskt blir de beste delene skåret av, med splitternye, sylskarpe flintblader, og heist opp på sterke skuldre.
De er avgårde i løpet av minutter. Seks par øyne, ører og neser er igjen fullt oppmerksomme, og samkjørte. Helingen var vel anvendt tid.
De beveger seg raskt. Denne veien kjenner de så godt – hver stein, busk og tre – at de kunne ha gått her i stupende mørke.
De tillater seg noen pauser. Rundhodene er nykomlinger, de kjenner ikke landskapet og kan umulig følge deres tempo. De bytter på å bære Ruruluo.
Før skumringen setter inn er de framme. Harala-hulen er mye større enn deres egen, med ihvertfall dobbelt så mange folk. Det er flere bål i gang, kveldsmaten forberedes.
De er nære slektninger, to av jegerne vokste opp her, så de får en varm, men overrasket velkomst. I korte trekk fortelles historien om angrepet fra rundhodene. De får plass rundt ilden, mat, og varme pelser rundt skulderne. Sulten gnager etter maraton-marsjen, og de setter ivrig tennene i det saftige, stekte kjøttet, kjenner kreftene komme tilbake.
Ruruluo blir lagt i en seng av pelser. Den unge jenta er helt utslitt, og glir etterhvert inn i drømmeland igjen.
Haralas heler Alla tar seg av Sulolo. Hun har et adskilt rom i hulen for slikt. Veggene er malt med mønstre i rødt, gult og svart, behengt med kjeder av dyretenner og sinnrike flettverk av strå og fjær. Gulvet er dekket av myke pelser og puter fylt med halm. En talglampe sprer et varmt lys. Velduftende røyk stiger fra glør i en bolle, omkranset av fargerike krystaller, merkelige fossiler og de store fortennene fra en sabeltannkatt. Han får en kopp beroligende urtete – bitter og besk, men honningen gjør den lettere å få ned. Alla holder rundt ham, rugger ham og begynner å synge. Hun har lang erfaring med dette, og har urter og sanger mot all slags lidelser. Etterhvert nynner Sulolo med, og langsomt faller han til ro. Alla blir sittende, synger ham i søvn. Så legger hun seg varsomt ned og holder rundt ham.
Speidere har dratt avgårde til skjulesteder i landskapet. De andre sitter rundt bålene. Først når barna har sovnet og blitt lagt inn i hulen forteller Aroro det forferdelige som skjedde med Bulul. Det er smertefullt, han hikster. Haralaene sitter i sjokkert taushet over den utenkelige historien.
Men de er mange og sterke, og snart får de samlet seg og får i gang en stor Ring. Et kor av dype stemmer reiser seg, strupesangen vibrerer, stiger og synker i innviklede mønstre. En Full Ring. Ordløst går de gjennom alt det som har skjedd, og sammen makter de å slippe smerten inn på seg, kjenne på den og svelge den. Nå er den delt, og ikke lenger så tung – et enkeltmenneske kan ikke bære slikt alene uten å bli syk.
Etterhvert går samtalen i gang igjen. Hva er dette for slags vesener? Er det flere av dem? Hva skal vi gjøre nå? Noen av de yngste jegerne er opphisset, og taler for at rundhodene må stoppes, drepes. Aroro er forferdet; de skal da ikke selv bli som rundhodene, drepe mennesker?
– «De er ikke mennesker!» roper en jeger. «De er som uhyrer fra en vond drøm. De likner kanskje på oss, men de er farlige rovdyr: mennesker slakter og spiser ikke andre mennesker!»
Diskusjonen fortsetter langt utover natta. Til slutt er de utmattet, men har kommet til en enighet som ingen liker: jegere skal snike seg tilbake til Hurulu i morgen tidlig, og utrydde udyrene så verden kan bli trygg for mennesker igjen.
Speidere har vært ute hele natten, men ingen har sett eller hørt noe til rundhodene. Jegerne som skal avgårde til Hurulu har heller ikke sovet mye, spenningen er til å ta å føle på.
Men når dagslyset kommer legger det seg en tykk tåke over landskapet. Det er for risikabelt, både i forhold til rundhodene og andre rovdyr. Så de tenner bål og spiser frokost, som om det skulle vært en vanlig hverdag.
Omsider brenner sola bort tåka, og åtte jegere setter av sted mot Hurulu, alle med to spyd hver. De er framme tidlig på ettermiddagen, og sprer seg i landskapet rundt Hurulu.
Uten en lyd sniker de seg nærmere, et menneskelig garn som snører seg rundt byttet. Et rundhode står utenfor huleåpningen og holder vakt, to andre lager et bål, prater og ler. Et spyd farer avgårde, og treffer vakten rett i hjertet. Han skriker og faller om. To andre spyd følger fra toppen av åsen, gjennomborer rundhodene ved bålet.
Nå skjer ting raskt. To andre rundhoder styrter ut av hulen med sine buede stokker foran seg, stirrer forskrekket omkring. Et regn av spyd spidder dem også.
Hvor mange er de? Ruruluo mente å ha sett seks stykker, så det kan være en til.
Jegerne har med seg glør i en neverboks. De river opp tørre busker, får fyr på dem og kaster dem inn i hulen. To småspyd kommer flyvende ut i rask rekkefølge, men treffer ingen. Ikke lenge etter hører de hosting og harking, og et rundhode kommer vaklende ut. Han blir felt av flere spyd.
Så hører de mer hosting, kvinnestemmer. To av mødrene deres krabber ut av åpningen – de er ikke døde! Jegerne venter litt til, men ingen flere småspyd eller rundhoder viser seg.
Huiende av glede styrter de fram til mødrene og omfavner dem. De er uskadd, men vettskremte og forvirrede. Er det flere der inne? Nei, nei, de andre er døde…
Alle trekker seg bort fra hulen og de makabre restene av barna. Det hele har bare tatt noen øyeblikk, og det er de verste øyeblikkene noen av dem har opplevd. Alt er stille og fredelig i dalen, som om ingenting har skjedd, men de føler seg elendige etter det de har gjort. Å drepe vesener som likner så mye på mennesker strider imot alt de er, det føles helt feil. De føler seg skitne, og alle går ned til elva, vasker seg og vasker seg.
De hviler litt og får i seg pemmikan og vann, og etterhvert orker de å starte på hjemveien til Harala. Nå er de ihvertfall ikke redde for å bli forfulgt, men det kan jo være flere rundhoder, andre steder, så de beveger seg sakte og årvåkent.
Sola går ned i et blodrødt flammehav idet de vakler inn på plassen foran hulen.
De har mistet barna, Lurulo, Pararo, Arala og de to eldste mødrene – en av dem var Heleren deres. Med jegerne, de to unge mødrene og Ruruluo har Harala da fått ni nye beboere, og alle deler av den store hulen blir tatt i bruk. Mengder av kvister og strå blir samlet til myke soveplasser, ruller med pelser funnet fram.
Stemningen er anspent. Speidere holder nå vakt både natt og dag, ved hulen og skjult rundt i landskapet. Budbringere har satt av sted i kanoer oppover elva for å varsle neste bosetning, som igjen vil sende budbringere videre oppover dalen.
Ingen går ut på jakt denne dagen, men Harala har heldigvis mye mat på lager: tørket og røkt kjøtt, kurver og sekker fulle av nøtter, røtter og tørkede bær fra i fjor. Og det er fersk mat i elva. Barna fisker med garn, huier og tøyser som de pleier, mens jegere står årvåkne rundt dem og saumfarer landskapet, med skarpe blikk og skarpe spyd.
Ruruluo blir tatt hånd om av Fortelleren. Varsomt får hun alle detaljene om rundhodene ut av henne. Det må lages en ny Fortelling om dette, som vil bli delt med Fortellerne fra de andre bosetningene på den store Sommersamlingen. Og det hjelper Ruruluo å få snakket om de grusomme opplevelsene.
Mødrene som overlevde angrepet fra rundhodene er forstyrret og trenger pleie, og gir Alla nok å gjøre: hun har jo også Sulolo å se til.
Det pleier være livlig prat og latter rundt hulen, men i dag er folk dempet, det hviler en tung stemning over Harala. Sjelden har så mange mennesker følt så mye smerte på en gang. Jegerne som var med på angrepet i Hurulu sitter tause med lukkede, grå ansikter, i hver sin verden. Noen lager spyd, andre sitter bare og stirrer.
Alla føler det sterkt, hun er Haralas puls. Noe må gjøres, de må finne sammen igjen. Hun vet at uten fellesskap og glede vil mennesker visne og miste livslysten, at en Helhet er helt nødvendig for å klare å overleve i verden. I kveld trenger de ikke bare en Full Ring, de må også tromme: sorgen må slippes ut, og omdannes til samhørighet gjennom ekstatisk dans.
Sulolo er nå rolig, men sitter taus og stirrer tomt framfor seg hele dagen, og reagerer ikke når de snakker til ham. Alla holder seg i nærheten, og i natt holdt hun ham i rommet hennes, sang ham i søvn og trøstet ham hver gang han våknet med et skrik.
Dette er verre enn noe hun tidligere har sett. Hvordan skal hun kunne gjøre Hel igjen en mann som har sett sitt barn bli partert, stekt og spist av uhyrer? Hun har prøvd det meste uten å nå inn til ham, bare klart å roe ham ned. Alla skjønner at han har koblet helt ut for å slippe å se bildene av Bulul, men vet også at han må gå inn i dem for å kunne bli frisk, tilkoblet igjen. Hun bestemmer seg for å bruke det siste hun har igjen av drømmesoppene fra i høst for å drive ham ut fra skjulestedet sitt.
Sulolo ligger med øynene lukket, Alla holder ham i hånden. Talglampen brenner, men han ser bare svart bak øyelokkene. Han har ingen tanker og ingen følelser, verken smerte eller glede.
Langsomt blir han vár myke bevegelser, som om mørket selv bukter seg. Det er ikke syn, men noe mer grunnleggende, primitivt. En bevissthet gryr i ham, en sansing.
Bevegelsene blir tydeligere, og svakt synlige: grå, disige former, organiske. Han kjenner en kribling i kroppen, svetter litt. Så dukker det opp små lysende prikker, de danser rundt som en sverm mygg, langsomt, elegant.
Etterhvert får de farger: fiolett, grønt, gult. Det blir flere prikker, flere farger, de begynner å danne mønstre. Buer, forgrenininger, spiraler i evig fluks. Det vakre spillet fanger Sulolos interesse, han kan ikke stå imot.
Kompleksiteten øker. Mønstrene glir sammen til bilder: glimt av landskap og planter, så øyne og dyr. Noen av dem er skapninger han aldri har sett, og de endrer stadig form, smelter sammen, splittes igjen; blir til mennesker.
Så ser han Bulul. Han smiler og ler, danser og tøyser, så søt og vakker at Sulolo gråter gledestårer og ler med. Men så BANG! Bulul går i filler, vrenges, tarmene flyter ut, øynene buler. Sulolo skriker, kroppen hans gjør et bykst på gulvet, ryggen spenner seg som en bue.
Alla klemmer ham hardt i hånden. Han blir oppmerksom på at hun er der, og det blir til en brusende, fargerik bølge som fosser inn i ham og fyller ham helt – krampen løsner. Hun begynner å synge kraftig, vakkert og rytmisk. Sulolo vrir seg og skriker, han hiver etter pusten og hjertet slår som besatt. Men Alla synger og synger, holder ham fast! Etterhvert blir han fanget i sangen, den blir hele verden, han løser seg opp i den, blir ett med Alla. Så faller han sammen og tårene fosser ut, han hikster og hulker i sorg og fortvilelse.
Alla holder rundt ham, rugger ham som et skremt barn, hvisker i øret hans. Langsomt blir han roligere. Det verste er over, han har brutt igjennom muren sin og kommet tilbake til verden, blitt en del av Menneskene igjen. Med det følger smerten, men også andres hjelp til å holde den ut og ta den inn over seg, og dele den i en Helhet. Sammen er man mye mindre aleine.
De blir sittende slik lenge. Virkningen av soppene avtar, Alla tørker bort tårer og snørr, og gir ham mer beroligende urtete. Hun synger sarte sanger de bruker for å få barna til å sovne, og til slutt glir Sulolo inn i søvnen, utmattet.
Heleren legger seg ned og holder rundt ham. Det har vært en voldsom påkjenning for henne også, hardt arbeid, og hun trenger å få seg en blund og samle krefter til kveldens store Ring.
Alla og Aroro har hver en arm rundt Sulolo, og Aroro og Fortelleren holder rundt Ruruluo, de er del av kjeden, Ringen som omfatter hele Harala. De har pustet og brummet seg samkjørte, og jegerne som massakrerte rundhodene i Hurulu har en etter en sunget ut og delt sin smerte med høy røst. Men Sulolo forble taus, og sto med øynene lukket.
Har han virkelig kommet ut fra sitt indre gjemmested, sin stillstand, undrer Alla, eller er han ennå fanget alene?
Men så åpner han øynene, vikler seg løs og skrider ut i midten av Ringen. Fra en lomme henter han fram en liten fløyte, skåret ut av bein fra hulebjørn. Ikke en lyd kommer fra kjeden av mennesker, de har alle ventet på at Sulolo vil dele sin smerte med Ringen.
Han begynner å spille. Såre og melankolske toner; myke, vakre melodier flyter ut i natten. Alla trekker et lettelsens sukk.
Langsomt blir tonen skarpere, melodien mer kompleks, og tempoet øker. Raskere og raskere, mer og mer innviklet, svetten siler av ham! Det stiger til en frenetisk symfoni av følelser, en rasende tsunami, som til slutt bryter i et kresendo av lyd på kanten av kaos.
Så stopper han, trekker pusten dypt, og lar igjen rolige, rene toner strømme fra fløyta. Tårene renner på de fleste i ringen, ikke minst hos Alla og alle fra Hurulu.
Sulolo er ferdig å spille. Han står stille med bøyd hode. Så løfter han det, og et stort smil sprer seg i ansiket hans mens tårene renner. Et kor av gledesrop stiger fra Ringen, folk kommer fram for å omfavne ham.
Sulolo er tilbake.
Etterhvert blir et svært bål tent i midten av Ringen. Rytme- og slaginstrumenter av alle slag kommer fram, og dansen er i gang. Flere fløyter kommer til, og vever sine lekende mønstre rundt trommerytmene. Nå skal det danses til sola igjen står opp, over en ny, Hel virkelighet i Harala.
Det er liv og røre igjen, hektisk aktivitet og opprømt forventning i Harala. Fullmånen nærmest midtsommer er rett rundt hjørnet, og dermed den store Sommersamlingen i Barallo. Det er årets store begivenhet, med matorgier, sang, dans og møte med venner og slektninger. Det viktigste er likevel at der kan ungdom finne seg en partner, barna bli kjent med dem fra andre bosetninger, og Fortellerne dele nyheter og repetere Fortellingene for å sikre at menneskenes kunnskap blir bevart med alle detaljer.
Bare noen voksne foreldre blir igjen hjemme for å passe på de minste barna og de skralleste gamlingene, og ikke minst vokte matlagerne mot ville dyr. Mange av Helerne holder seg også hjemme, ifall noen skulle bli syke. Alle andre drar avsted, kanoene går i skytteltrafikk opp og ned elva fra alle bosetningene. Folk, telt og masse mat fraktes til samlingsstedet.
I Barallo gjør elva en stor buktning og omkranser et flatt, rundt område som holdes fritt for busker og trær. Det er ingen ordentlig hule her, men et stort klippeoverheng som blir sovesal for barna og holder dem tørre hvis det blir regn. De voksne sover i lærtelt rundt festplassen, eller bygger hytter som nattely. Til sammen er de over hundre mennesker, alle pyntet i sine fineste klær, smykker og fjær, hår flettet i sinnrike frisyrer.
I beynnelsen er rundhodene det store samtaleemnet, og alt som skjedde i Hurulu. Men humøret er på topp, og fokuset går raskt over til festen de har gledet seg til så lenge. Midtsommer fullmåne i Barallo! Det er enhver ungdoms drøm, og de fleste opplever den bare noen få ganger: den er primært for de unge og gamle. Men voksne foreldre husker sine gode opplevelser der, både som barn og som kåte ungdommer. Selvom hverdag med pass av småbarn og gamlinger kan føles litt traurig mens alle andre drar på fest, så vet de at når den delen av livet er overstått så venter det dem en god alderdom der de får mat, varme og omsorg selv når de ikke lenger kan bidra noe fysisk. Og som en bonus får de årlig en tur til Barallo dit de blir padlet i kano av sterke unge armer, og båret ut og inn av den om nødvendig. Joda, menneskene har ordnet seg gode liv.
For gruppen av Fortellere er denne Samlingen langt mer alvorstynget. De merkelige og dramatiske hendelsene i Hurulu blir delt med alle, og intenst diskutert. Ingen kjenner til noen Fortelling om rundhoder, eller tilfeller av mennesker som spiser mennesker, selvom drap har forekommet. Hva var de for slags vesener, og hvor kom de fra?
Det er enighet om at de må ha kommet fra sør: Hurulu er da den første hulen man treffer i dalen, og den første bosetningen i det hele tatt. Det at rundhodene var sommerbrune tidlig på våren tydet også på at de kom fra et sted langt i sør, der sola står høyere på himmelen og vinteren er kortere.
Kunne de ha vært misfostre, mennesker som ble født feil? Det var da ihvertfall en forståelig ting, det skjedde til tider her i dalen også. Men en hel gjeng, alle med de samme fødselsfeilene..?
Dagen etter ber de Huruluene som hadde vært tilstede om å komme og fortelle. For mødrene er det vondt og vanskelig å prate om. De hadde sittet forskremt i en krok inni hulen, men sluppet å se rundhodene spise barna. Rundhodene hadde virket slappe og underernært, og etter å ha spist alt kjøttet hadde de sovnet, utmattet. Noe mer hadde ikke skjedd før jegerne fra Harala kom snikende neste dag.
De bekrefter Ruruluos beskrivelser av rundhodenes fysikk. Det virket også som det var en sammenheng mellom de kjappe småspydene og de buede stokkene. Men det var ikke mye lys i hulen, og vanskelig å se eller forstå hva de drev med.
Dette er et mysterium. Rundhodene kunne få småspyd til å suse langt avgårde ved hjelp av buede stokker? Jegerne sier de ikke så det skje, men bekrefter at småspyd skjøt ut av hulen fort som en svale.
Det er flere som nå tenker det samme: noe slikt hadde da vært bra for oss også på jakt… Hvordan fikk de det til tro?
Det er mye å fordøye all informasjonen om disse fremmede vesenene og det de foretok seg. Temmelig ubegripelig, men tydelig farlig. Og noe som potensielt kan skje igjen, så derfor viktig å bevare korrekt og detaljert i en Fortelling.
Noe mer kan de ikke gjøre med dette i øyeblikket. De legger det tilside for nå, og hengir seg til spetakkelet som omgir dem: en svær slette full av blide folk, masse god mat og store bål, latter, musikk og dans gjennom en varm sommernatt, badet i mildt fullmånelys.
Det har gått mange, mange år. Ruruluo er nå bestemor, og en høyt respektert Forteller. Hun bor fremdeles i Harala, sammen med rundt 20 andre. I hennes levetid har befolkningen økt mye, og mange har flyttet ut og startet nye bosetninger.
For oppvarmingen av været som hun la merke til som jentunge har fortsatt. Somrene er nå merkbart lengre enn dengang, varmere og våtere, og vintrene kortere og mildere. Landskapet har forandret seg deretter. Det er mye mer skog nå, mye mer fruktbart, mye mer plantemat. Bisonen trekker ikke lenger helt ned i dalen om vinteren, men hestene trekker fremdeles opp og ned med årstidene. Skogen gir jevnere vannstand i elva, og laksen kommer nå opp i dalen for å gyte hver vår, i enorme mengder. Tørrfisken har mer enn erstattet tapet av bisonjakten.
Det milde været gjør at folk ikke lenger trenger en solid hule til vern mot vinter og uberegnelige stormer. Alle trærne bremser vindene, og gir materialer til solide hytter av tømmer, stokker, leire og skinn. En rekke mindre bosetninger har blitt etablert oppover langs elva, som perler på en snor.
Ruruluo sitter i huleåpningen og nyter solnedgangen, og som gamle folk ofte gjør grubler hun over sitt lange liv. Sulolo ble aldri igjen som han hadde vært, men ikke uventet ble han en dyktig Heler som tok over etter Alla, og var etterspurt også fra andre bosetninger i dalen. Det er allerede mange somre siden de la ham i jorda, og så mange kom til begravelsen at han ble helt dekket under en haug av blomster.
Tankene går tilbake til dengang hun som jentunge i Hurulu satt og så rundhodene komme. De hadde sett magre og dårlige ut, tydeligvis ikke i stand til å skaffe seg nok mat – som nykommere var de vel ikke kjent med landskapet. Kan det være at de var en slags mennesker, og at de så på oss slik vi så på dem: som uhyggelige, umennesker? Var det ekstrem sult som drev dem til å spise Bulul? Men likevel, det finnes ingen Fortellinger om mennesker som har gjort noe slikt, uansett hvor sultne de var.
Ingen flere rundhoder har vist seg siden den gang, men det tok likevel nesten to generasjoner før noen ville bo i Hurulu igjen. De første som turte å utforske hulen, fant ingen rester av mennesker eller rundhoder, her hadde dyr av alle slag gjort rent bord. De fant et par av rundhodenes buede stokker. Ingen ble noe klokere på hvordan de fikk småspyd til å fyke så fort og langt av sted. Men det økte interessen for den gamle Fortellingen om rundhodene, og Ruruluo fikk mer oppmerksomhet enn hun hadde ønsket seg på sine gamle dager. For de voksne barna til dem som opplevde massakrene er historien velkjent og virkelighet, selvom den nå føles veldig lenge siden. For barnabarna har de bare blitt spennende eventyr som trollbinder dem i skrekkblandet fryd. Men Fortellerne vet bedre, og bevarer alle detaljene for framtidige generasjoner.
Rululuo ser seg rundt. Det er godt å vite at alt nå er trygt og normalt. Hun har opplevd flere somre enn det er fingre på åtte hender, og vet at hun ikke har lenge igjen å leve. Men det føles helt fint. Menneskene og Helheten vil leve videre, og den trives og vokser.
Og rundhodene er borte fra verden for alltid.
Are Hansen
Illustrasjoner av Tommy Björklund
Det gamle bildet av Neandertalerne som stygge, krokryggede halvtomsinger som virret rundt under istiden og spiste rått kjøtt ble konstruert av hvite, europeiske menn på 1800- og 1900-tallet, med behov for å se seg selv som toppen av skaperverket, i kontrast både til tidligere hominider og til mørke mennesker i andre deler av verden. Disse forestillingene er forlengst sprengt av moderne forskning, og vi har ikke i dag noe grunnlag for å tro at neandertalerne hadde mindre mentale evner enn Homo Sapiens. Men gammeldagse holdninger tar tid å endre, og også en del arkeologer tolker fremdeles funn i et slikt Sapiens-sjåvinistisk perspektiv.
Neandertalerne hadde mye kraftigere kropper, mer avlange skaller og større neser enn oss «rundhoder».
De ser ut til å ha vokst opp fortere enn vi gjør. Derfor var Ruruluo tenåring allerede da hun var 9 år gammel.
Livet som storvilt-jeger var farefyllt. Arala er basert på skjelettet «Shanidar 1» funnet i Irak. Han hadde vært utsatt for en rekke skader. Et kraftig slag i skallen blindet et øye og skadet kjeven, degenerativ beinvekst i ørene gjorde ham etterhvert døv, flere brudd på den ene armen gjorde at den ble amputert ved albuen, skader på en ryggvirvel gjorde ham halt og delvis lam på høyre side. Men skjelett-skadene helet, og på tross av sine handicap levde han til en gammel mann. Han kunne umulig ha overlevd alene, og dette fjernet all resterende tvil om at Neandertalerne tok vare på hverandre slik vi (ofte) gjør.
Homo Sapiens spredte seg ut fra Afrika via Midt-Østen og Tyrkia inn i Europa. I mildere perioder rykket de fram og erstattet Neandertalerne, men i kaldere perioder skjedde det omvendte (det var store klima-svingninger under siste istid). DNA ekstrahert fra de første Sapiens-skjelettene funnet i Europa (rundt 50 000 år gamle fra Romania) viser at de ikke direkte bidro genetisk til dagens mennesker her, så enten døde de ut eller de trakk seg tilbake. Ikke før fra ca. 40 000 år siden fikk de et endelig fotfeste, ubrutt fram til nå – en tidsperiode bare en tiendel av hvor lenge Neandertalerne var i Europa.
Skjelettet «Shanidar 3» har skader av en pilspiss. Vi har ingen tegn til at neandertalerne selv brukte pil og bue, men det fantes Homo Sapiens i samme område på samme tid, så kanskje Shanidar 3 led samme skjebne som Lurulo og Pararo.
En fløyte slik Sulolo spilte på ble utgravet fra en Neandertaler-boplass i Divje Babe i Slovenia, rundt 60 000 år gammel. En rekke andre hule bein med regelmessige runde hull ble funnet på 1920- og 1930-tallet andre steder i landet, men gikk dessverre tapt under Annen Verdenskrig. Tilsvarende fløyter har også blitt funnet på Homo Sapiens bosetninger datert til rundt 30 000 år siden.
Fløyta dekker 3 1/2 oktaver, så det meste av moderne musikk kan spilles på den:
John Hawks er en antropolog som forsker på utviklingen av hominider, og er en veldig god og sprudlende formidler. De første 35 minuttene er lett forståelig for folk flest, deretter går han inn på litt vel tekniske, genetiske greier:
Rebecca Wragg Sykes er en av verdens ledende eksperter og forskere på Neandertalere. Boka Kindred er skrevet i et lettlest språk, til tider nesten som en roman, men så tettpakket av informasjon at jeg måtte lese den i porsjoner.
Og neandertalerne er ikke helt borte. Vi har alle noen prosent neandertaler-gener i hver eneste celle i kroppene våre, så vi vet at de parret seg med Homo Sapiens og fikk fruktbare avkom, som danner en ubrutt linje helt fram til dagens mennesker.
STOP PRESS: lenge etter at denne novellen/artikkelen ble publisert dukket det opp nyheter om tidlige møter mellom Europas Neandertalere, og Homo Sapiens innvandrere til deres kontinent:
Veldig lesverdig novelle. Likte virkelig denne – god og troverdig følelse av tid og sted.
Takk for det. Dette er første gang jeg skriver fiksjon, og jeg er ganske fornøyd med resultat. Det er ikke litteratur i verdensklasse, men det behøver det heller ikke være – det er jo litt av poenget med NyeNOVA!
Jeg «jukset» litt ved å inkludere de flotte illustrasjonene, de skaper jo også stemning
Helt knall. Dette må være en av de beste på Nyenova hittil. Veldig troverdige beskrivelser, og karakterer det er lett å sympatisere med. Liker også at den er såpass lettlest, men samtidig formidler komplekse ideer. Utrolig kult!
Håper du sender flere noveller til Nyenova i fremtiden 🙂
Vennlig hilsen,
Emil
Interessant at du sier det, det er jo ikke så lett å se seg selv utenfra. Jeg jobbet i mange år med IT-brukerstøtte (skrev bruksanvisninger og kursmateriell, og artikler i MacWorld Norge), og det dreide seg jo nettopp om å formidle tekniske innvikla ting i et normalt, lettforståelig språk, og sile bort unødvendige detaljer.
Jeg tror språket mitt også har å gjøre med at jeg sjøl er ganske hyper, og veldig utålmodig. Jeg antar vel at andre også er slik, og at jeg må presse det jeg vil formidle inn i setninger med færrest mulige ord for å holde på leseren!