Philip K. Dick (1928-1982): En filosofisk science fiction forfatter.

Artikkel av Cato Pellegrini

Artikkelen har tidligere vært trykket i det danske magasinet Himmelskibet nr.  61, vår 2021

Ikke mange science fiction-forfattere lever opp til betegnelsen «ikonisk».

Noen av sjangerens mest kjente utøvere blir husket for romaner og noveller som er blitt stående som milepæler i moderne fantastisk litteratur. Vesentlig flere blir anerkjent som hederlige underholdere, men det er ikke gitt at de vil bli tillagt den samme vekt når noen gjør opp status over deres forfatterskaper.

En håndfull navn skinner klarere på stjernehimmelen enn det store flertallet. Tre forfattere som ofte nevnes i den forbindelse er Isaac Asimov, Arthur C. Clarke og Robert A. Heinlein. Det er vel ikke mange som bestrider deres sentrale posisjon. Men de rager ikke lenger aldeles alene på toppen, for det har kommet nye kandidater til, selv om det nok kan finnes ulike meninger om hvem som tilhører sjangerens kanon. Det burde være nok å nevne Ursula K. Le Guin – og hun er neppe den eneste som fortjener en plass på toppen.

De senere tiår har også Philip K. Dick blitt anerkjent som en betydelig forfatter. Ifølge The Encyclopedia of Science Fiction var han «en av de to eller tre viktigste skikkelser i det 20. århundrets amerikanske sf». Thomas M. Disch, selv en anerkjent forfatter og kritiker, kalte Dick for «en science fiction-forfatternes science fiction-forfatter».

Bakgrunn og karriere

Philip Kindred Dick ble født 1928 i Chicago. Hans tvillingsøster døde kort tid etter fødselen, noe som fikk stor innflytelse på hans liv. Familien flyttet til San Francisco, foreldrene ble skilt, og han vokste opp med sin mor. En periode gikk han i samme skoleklasse som Ursula K. Le Guin, som har beskrevet ham som stillferdig, og de ble aldri ordentlig kjent med hverandre. Senere studerte han ved Universitetet i Berkeley, men tok aldri noen avsluttende eksamen. Det var forfatter han ville være.

Han bodde det meste av livet i California. Han var gift hele fem ganger, og fikk tre barn med forskjellige koner. I årevis strevet han for å slå igjennom og bli anerkjent som forfatter, både innenfor science fiction og alminnelig skjønnlitteratur. Med unntak av Confessions of a Crap Artist (1975) ble hans øvrige realistiske romaner utgitt posthumt. Først mot slutten av karrieren oppnådde han fortjent oppmerksomhet, da akademikere begynte å interessere seg for forfatterskapet.

Dick begynte med å skrive noveller i et stort antall og tempo. Betalingen var elendig, en eller noen få cent per ord, så man skulle virkelig skrive mye for å ha til salt i maten. Han ble raskt en etterspurt bidragsyter blant redaktører og lesere, og publiserte noveller i de fleste sf-magasinene som fantes på den tiden, især søstermagasinene Galaxy og If – bortsett fra Astounding Science Fiction/Analog: Bladets redaktør, John W. Campbell, foraktet Dicks noveller, og avskyen var gjensidig.

Etter tre år som en produktiv novelleforfatter begynte han å skrive romaner. Utover på 1960-tallet kom bøkene på rekke og rad. Noen kommersiell suksess ble de imidlertid aldri:  Bare en gang ble han belønnet med Hugo-prisen, som stemmes frem blant leserne og deles ut til fjorårets beste verk innen noveller, romaner, osv. Flere av novellene hans ble nominert til den prestisjetunge Nebula-prisen, som deles ut av The Science Fiction Writers of America, men han vant den aldri. Etter hans død ble det innstiftet en egen pris i hans navn, The Philip K. Dick Award, som utdeles hvert år til den beste originale roman utgitt i paperback.

Dick var en for sin tid ytterst oppfinnsom, humoristisk og dypt humanistisk forfatter. Gjennom cirka 40 romaner og nærmere 120 noveller og kortromaner – de fleste science fiction, men det er også enkelte fantasy-historier og alminnelig skjønnlitteratur inn i mellom – utforsket han sosiale, psykologiske, politiske og metafysiske/teologiske temaer. Han tok opp problemstillinger som kun få av hans samtidige forfatterkolleger ga seg i kast med, på måter som inntil da var sjelden sett innenfor de fantastiske sjangrene.

Dicks innflytelse

Flere forhold understreker hvor innflytelsesrik og betydningsfull Philip K. Dick har vært og stadig er. Foruten at forfatterskapet er gjenstand for akademisk interesse, tilkjennegir mange sf-forfattere og filmskapere åpent at de står i stor takknemlighetsgjeld til ham. Han klarte som få andre å skape og befolke fiktive verdener, som føltes skremmende gjenkjennelige og samtidig fullkomment fremmedartede. Hans noveller og romaner var gjennomsyret av menneskelige problemstillinger. Selv formulerte han det slik: «Jeg er en skjønnlitterær filosof, ikke en romanforfatter.»

Førti år etter hans død er bøkene hans etterspurt og kommer i nye opplag. Det sier vel sitt at ingen annen forfatter er representert med tilnærmelsesvis så mange titler i forlaget Gollancz’ klassikerserie SF Masterworks. Og han er den sf-forfatter, muligens med unntak av Stephen King – som har skrevet en hel del science fiction – som har blitt filmatisert flest ganger.

Hans skrivestil var utpreget visuell: Leseren har sjelden vansker med å se de beskrevne scenariene for seg. Flere deler en oppfatning at filmer som The Matrix (1999) trolig er påvirket av Dick. Det er vel ikke helt skivebom. Minst ti filmer er bygget over hans historier. De mest kjente er Blade Runner (1982), Total Recall (1990), Screamers (1995), Impostor (2001), Minority Report (2002) og A Scanner Darkly (2006). De øvrige filmatiseringene har noe varierende kvalitet, et unntak er The Adjustment Bureau (2011) som er langt bedre enn novellen «Adjustment Team» (1954) som den bygger på. Det er vel også riktig i denne forbindelse å nevne tv-serien The Man in the High Castle (2015-2019), basert på romanen med samme navn.

Et motiv som går igjen i forfatterskapet, er en sunn skepsis overfor autoriteter og myndigheter. Det blir kanskje særlig tydelig i flere av romanene. Motivet dukket opp blant hans samtidige kolleger, så han var langt fra alene om å uttrykke kritikk av maktmisbruk og forfølgelse. Historiene kan leses som beske kommentarer til menneskelig ondskap – men alltid med forståelse, overbærenhet og vennlig ment ironi. Nettopp hans satiriske åre var mer virkningsfull enn om han hadde beskrevet kamphandlinger, slik andre forfattere ofte grep til. Han var pasifist, og avskydde vold av enhver art.

Dick var ingen hard sf-forfatter. I den grad han beskrev teknologi, var det sjelden kjernen i historiene. Likevel finner vi romfart, parallelle verdener, tidsreiser, psi og telepati, roboter og alt det andre som var felleseie i femti- og sekstitallets science fiction og fantasy. Han kunne ta nær sagt et hvilket som helst tema og gjøre det til noe eget. Mens noen forfattere på den tiden kan sies å likne hverandre til forveksling, er man aldri i tvil om at man leser en Philip K. Dick-historie. Han kunne noe som ingen andre lyktes med å etterlikne.

De fleste av Dicks personer er på en eller anden måte plagede sjeler, ofte tenksomme og utilfredse med deres tilværelse, enten de befinner seg på Mars, Jorden eller andre steder i kosmos. Flere lider av paranoide vrangforestillinger, men fremstår ikke desto mindre som fortrøstningsfulle om at det skal nok gå bra til slutt.

Dicks historier var ofte fragmentariske, men med en indre logikk – som en mosaikk eller et puslespill, der alle brikkene må ligge på plass før man ser hele bildet. Handlingen springer ofte frem og tilbake mellom tråder og scener, med forskjellige synsvinkler. Denne skriveteknikken gjør at det kan være utfordrende å gjette hvor forfatteren vil – og det vet personene som regel heller ikke. Det etterlater dem med en utrygghet som leseren deler.

Han liknet ikke på noen annen forfatter, samtidig var han et typisk barn av femti- og sekstitallets amerikanske magasin-litteratur. Ikke så rart når man tar i betraktning at han skrev cirka halvparten av novellene før han debuterte med romanen Solar Lottery (1953). På den tiden var det nærmest et krav fra forlagene at forfattere måtte ha skapt seg et navn i magasinene, før de våget å utgi en hel roman av vedkommende, medmindre man allerede var et etablert navn. Dick var naturligvis langt fra alene om å måtte kjempe for sin eksistens, og det gikk mange år før han fikk et egentlig litterært gjennombrudd, i den grad man kan diskutere om han overhodet fikk det noen gang.

Et lite knippe noveller

Det er selvsagt umulig å gi et noenlunde helhetlig bilde av de over hundre noveller Dick skrev, for de spriker i mange retninger og varierer i form og innhold. Noen er forholdsvis endimensjonale, typiske magasinhistorier, andre har de kvaliteter som kjennetegnet senere romaner. Især behandlet de ett tema som på en måte skulle bli hans varemerke: Ingenting er hva det utgir seg for å være. Man kan ikke stole på noen eller noe. Det gir unektelig visse assosiasjoner til dagens konspirasjonsteoretikere, selv om Dicks politiske holdninger lå veldig langt fra høyreradikale grupper i dagens USA.

Novellene er samlet i fem tykke bind. En del av dem er forløpere for senere romaner. Hvis man leser dem i kronologisk rekkefølge, oppdager man snart at de samme temaene har en tendens til dukke opp igjen og igjen, på stadig nye måter, som om forfatteren lette etter den fullkomne form. Kanskje fant han den ikke, men særlig i de senere novellene kom han veldig nær.

Han debuterte med «Beyond Lies the Wub» (1952), en historie om menneskets møte med romvesener, som viser seg å være noe helt annet enn det menneskene går ut fra. Flere noveller handler om at helt dagligdags gjenstander plutselig og uten noen forklaring blir levende, som i «Colony» (1953) hvor omgivelsene bokstavelig talt inntar en fiendtlig holdning overfor personene. I «The Hanging Stranger» (1953) blir jorden invadert fra verdensrommet, og samme tema behandles humoristisk i «The War With the Fnools» (1964). Direkte skremmende er de novellene hvor de vrangforestillingene hovedpersonene opplever, viser seg å være virkelige, som i «Precious Artefact» (1964).

Ved flere anledninger opplevde Dick at noveller han hadde skrevet, førte til kraftige reaksjoner. Det skjedde for eksempel med «Faith of Our Fathers» (1966), som ble trykket i Harlan Ellisons banebrytende antologi Dangerous Visions (1967). I en note til novellen, datert 1976, skrev han: «I think, with this story, I managed to offend everybody, which seemed at the time to be a good idea, but which I’ve regretted since. Communism, drugs, sex, God – I put it all together […].» Han så seg derfor nødt til å ta offentlig avstand fra det hele, og forsikret at han selvfølgelig ikke mente at «den andre siden» hadde vunnet, eller burde vinne, den kalde krigen.

Bare tre av Dicks noveller er oversatt til norsk: «Den andre utgaven» («Second Variety», 1953) i Bing & Bringsværds antologi Nazar V: Stjerneskudd (1980), «Jeg håper jeg snart er fremme» («I Hope I Shall Arrive Soon», 1980), i magasinet Sirius nr. 1 og «Sabotør!» («Impostor», 1953) i magasinet Sirius nr. 3.

Et utvalg romaner

Det er en utfordring i en forfatterpresentasjon som denne å gi en meningsfull beskrivelse av en håndfull av Dicks romaner uten å komme inn på handlingen i dem. Dessuten er det grunn til å anta at mange har lest dem tidligere. Jeg har forsøkt å unngå de mest vitale detaljene, men hvis leseren føler at han/hun får lesergleden ødelagt av handlingsreferater, så er man herved advart.

I dag huskes Dick først og fremst for en rekke grensebrytende romaner. De beste av dem har noe tidløst over seg; selv om de foregår i konkrete årstal som for lengst er passert, føles de ikke utdaterte. Han var selvsagt langt fra alene om å tidfeste beskrevne begivenheter feil. Det har imidlertid ingen betydning for romanenes åpenbare litterære kvaliteter.

Dicks første roman ble utgitt på billigbokforlaget Ace, og ble straks fulgt av andre, relativt enkle romaner. Et gjennomsnittlig honorar på den tiden lå på rundt 1500 dollar, så det sier seg selv at de færreste forfattere kunne nøye seg med å skrive en bok i året, hvis man ville forsøke å leve av skrivingen. En personlig favoritt fra denne tidlige periode er The Man Who Japed (1956). I en nær fremtid bor deler av den amerikanske befolkningen i store boligkomplekser. Beboerne – og autonome droner – overvåker og rapporterer alle avvik fra normene. Blir noen kjent skyldig i anklagene om brudd på de sosiale konvensjonene, mister de retten til deres bolig. Romanen er en beksvart, bitter-ironisk satire om sosial kontroll, som gir et frempek om den store humorist Dick senere ble kjent som.

Dicks kanskje mest kjente roman er The Man in the High Castle (1962; på norsk som Mannen i høyborgen, 1977). Det er en kontrafaktisk historie-fortelling, hvor Tyskland og Japan har vunnet andre verdenskrig og delt USA og verden mellom seg. Samfunnet som beskrives er en blanding av germansk grundighet og asiatisk æreskodeks. I denne verden finnes det en forbudt bok, The Grasshopper Lies Heavy, skrevet av en mann som lever adskilt fra resten av verden. Hans bok handler om at aksemaktene i virkeligheten tapte andre verdenskrig. Vi følger en håndfull mennesker gjennom begivenheter som forgrener seg og griper inn i hverandre på uventede måter. Et litterært mesterverk som fortjener å finnes i enhver sf-boksamling.

Martian Time-Slip (1964) handler om en gruppe emigrerte Mars-kolonister som kjemper for å skape mening i tilværelsen. Beskrivelsen av Mars er i tråd med datidens «vitenskapelige» forestillinger om den røde planet, komplett med vannførende kanaler. Vann er en forutsetning for at kolonistene kan dyrke deres egne avlinger og opprettholde livet. De som styrer vanntilførselen – representanter for FN på Jorden – har således uinnskrenket makt. Mot denne bakgrunn får vi en historie om rusmisbruk og psykisk sykdom, medmenneskelighet, forståelse og vilje til å stille opp for andre. Boken var i sin tid tiltenkt utgivelse på norsk i Lanterne science fiction, men Bing & Bringsværd endte med å velge en annen bok i stedet (se nedenfor).

Selv i de mest pessimistiske historiene finner vi håp – verden har gått i oppløsning, men personene leter videre etter nye måter å overleve, både fysisk og mentalt. Et godt eksempel på dette er romanen Dr. Bloodmoney, or How We Got Along After The Bomb (1965). Tittelen er ganske riktig en parafrase over Stanley Kubricks satiriske film Dr. Strangelove, or How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964). Den er mer fragmentarisk enn de fleste andre av Dicks romaner, men har likevel en bærende historie. Persongalleriet er stort, og noen av karakterene må sies å være temmelig spesielle, selv til Dick å være.

Fake news var neppe et begrep på Dicks tid, selv om det er helt i hans ånd å være overbevist om at myndigheter og massemedier holder befolkningen for narr. The Penultimat Truth (1964) var en videreutvikling av novellen «The Mold of Yancy» (1955). Etter en atomkrig har menneskeheten flyttet ned i underjordiske tanker. Gjennom daglige tv-programmer blir de fortalt at krigen stadig pågår, og at det er livsfarlig å bevege seg oppe på jordoverflaten. Presidenten i en av tankene blir sendt opp for å forsøke å finne noe medisinsk utstyr de trenger for å redde et liv. Han finner utstyret, men også noe helt annet enn han hadde ventet seg.

En av de skumleste science fiction-romaner som noen sinne er skrevet, er formodentlig The Three Stigmata of Palmer Eldritch (1965). Det finnes utallige skrekkhistorier der uhyggen kommer utefra i form av menneskeetende zombier, blodtørstige vampyrer, og alle slags vemmelige monstre. Men i denne romanen kommer skrekken innefra, ved at personene gradvis mister grepet om virkeligheten etter at de har inntatt det narkotiske stoffet Chew-Z. Romfareren Palmer Eldritch har bragt den euforiske soppen med seg tilbake til solsystemet etter en lenger romreise. Befolkningene på Jorden og i de mange romkoloniene er i forveien hektet på stoffet Can-D, men Eldritchs nye stoff tilbyr en tripp som er mye mer effektiv. Men den har en høy pris. Romanen bygger på novellen «The Days of Perky Pat» (1963), og ifølge forfatteren selv skremte den ham fra sans og samling mens han skrev den.

Dicks mest berømte roman er Do Androids Dream of Electric Sheep? (1968; på norsk som Livstyvene, 1995). Boken ble udødeliggjort gjennom Ridley Scotts filmiske mesterverk Blade Runner (1982). Dessverre rakk ikke Dick å se filmen bli realisert, ettersom han gikk bort bare et par måneder før den hadde premiere. Boken rommer filosofiske lag som ikke kommer så godt frem på det hvite lerretet. Romanen utforsket forholdet mellom ekte og kunstige mennesker, og stilte spørsmål om hvem som egentlig er menneskelig når det kommer til stykket.

På syttitallet ble Dick stadig mer opptatt av metafysikk og teologi. I romanen A Maze of Death (1970) gikk han linen helt ut og presenterte leseren for en ny religion, som han selv utviklet i forkant av romanen. Vi møter fjorten individer, som alle får tilbud om å reise til planeten Delmak-O. Ikke lenge etter ankomsten skjer dramatiske ting, hvilket utløser et skred av hendelser som fører frem til den overraskende slutten. I denne romanen utforsket han en religiøs opplevelse han hadde hatt i 1974 etter å ha inntatt LSD, hvilket kom til å prege ham resten av livet.

Flow My Tears, the Policeman Said (1974) skiller seg fra andre Dick-romaner ved at den er mindre fragmentarisk og fortalt lineært. USA er (blitt) en autoritær politistat, hvor befolkningen lever i konstant frykt for å gjøre noe galt og bli sendt til arbeidsleir i solsystemet. En berømt popsanger og tv-programleder blir utsatt for et angrep. Da han våkner opp, er alle hans personlige papirer borte. Det viser seg at alle opplysninger om ham i de offentlige registrene er blitt slettet: Han eksisterer rett og slett ikke lenger. Hvordan skal han bevise at han er den han er? Igjen utforsker Dick hva som skaper en persons identitet.

På sekstitallet var bruk av hallusinogener relativt utbredt i USA. Flere av Dicks romanpersoner (liksom ham selv) brukte narkotiske stoffer som noe helt naturlig, slik andre drikker alkohol med samme selvfølgelighet. Men i A Scanner Darkly (1977; på norsk som Mørke utenfor og mørke inni, 1979) ga han leserne en dyptfølt og intens skildring av rusmisbrukets bakside. Vi møter en politimann som spionerer på sine nærmeste venner, og holder foredrag om farene ved narkotiske stoffer – samtidig som han selv er avhengig av dem. Animasjonsfilmen gir gjennom de tegnede omgivelsene et godt bilde på den animerte verdenen personene lever i.

Mot slutten av hans liv ble Philp K. Dick stadig mer opptatt av teologiske spørsmål. Vi finner henvisninger til det i tidlige noveller som «The Builder» (1954) og «Prominent Author» (1954), liksom det dukker opp i flere romaner. 1981-2 skrev han en trilogi: VALIS (1981; på norsk som Valis, 2012), The Divine Invasion (1981; på norsk som Den guddommelige invasjon, 2014), og The Transmigration of Timothy Archer (1982; på norsk som Timothy Archers sjelevandring, 2015). De ble skrevet av en forfatter som hadde vært på høyden av sin karriere noen år tidligere.

Han etterlot seg et 8000 sider langt manuskript, som han kalte sitt «exegesis». En liten del av dette materialet er utgitt i bokform, med forklaringer som om det dreier seg om en religiøs tekst. Det har ingenting med sjangerlitteratur å gjøre, og er nok mest for spesielt interesserte.

Dick gikk bort i 1982, bare 53 år gammel. Etter hans død har samtlige av hans hans noveller som nevnt blitt samlet og utgitt på nytt, foruten at de fleste av romanene hans stadig finnes i handelen. Hans navn vil nok bli husket lenge etter at mindre betydelige sf-forfattere for lengst er glemt. Han er en av de forfatterne, man aldri blir ferdig med.

I tillegg til de beskrevne romanene har en forkortet oversettelse av Our Friends From Frolix-8 (1970) utkommet på norsk under tittelen Hjelp fra rommet (1972) i Fredhøis Forlags Science Fiction-serie.

Cato Pellegrini

 

 

Last ned som e-bok: