De som kjenner meg, vet at jeg er en mørk sjel og derfor er det naturlig at jeg elsker mørk og dystopisk SF. Alt fra 1984/Fahrenheit 451/Brave New World via Mad Max/Alien/Terminator-filmene til spill som Fallout og Warhammer 40k.
Jeg skal ikke påstå at jeg ville ønsket å leve i noen av disse virkelighetene, men dæggern som jeg elsker å konsumere dem. Hvem vet, kanskje er det tanken på at ting kunne vært verre som gjør at jeg trives med slik underholdning?
Men en fundering jeg har gjort meg i det siste: Hvor gikk det galt? Hva skjedde med teknologioptimismen til Verne, Clarke og Asimov? Selv om det også fantes pessimister som Wells og Myhre, så var det meste av klassisk SF skjønne historier om hvor fin fremtiden vil bli. Noen ganger måtte fæle kollektivistiske romvesener bekjempes (metaforer for russerne, stort sett), men selvfølgelig kom den frihetselskende galaktiske helten Bill til å overvinne “De Andre” – slik at man trygt kunne vite at man fikk en forsmak på den herlige verdenen som ventet oss.
Når tonen skiftet, er litt vanskelig å si. Det skjedde ikke med et knips, men når Gibson slapp løs kyberpønken på oss, da hadde det glade toget forlengst forlatt stasjonen. Selv tror jeg pendelen begynte å svinge når Moorcock og lignende literære pønkere tok over New Worlds-magasinet og – til sorg for mange – pensjonerte Bill og andre galaktiske helter.
Det er sikkert mulig å sjekke hvordan den vestlige verden utviklet seg sosioøkonomisk i de årene, for å finne plausible årsaker til denne forandringen. Troen på at ens barn kom til å få et bedre liv enn man selv hadde, fikk et alvorlig skudd for baugen – og det er nok en utvikling man kunne se innen alle kunstarter, at de ble mørkere og hardere.
Ren fantasi gikk ikke uskånet gjennom denne utviklingen, og selv om “kose”-fantasy på ingen måte døde ut (mye takket være TSR’s D&D-bøker, som var ytterst familievennlige og konservative for å tekkes fundamentalistiske kristne), så fikk vi ytterst deprimerende fantasi fra f.eks Stephen Donaldson med bøkene om Thomas Covenant.
Selv om jeg, som nevnt, elsker det mørke, så er det andre som har fått mer enn nok av det – fra de triste/sinna valpene som savner sine galaktiske helter til de som isteden skriver mer positive saker i respons. Alt fra solarpunk til paranormal romances/mysteries.
Det hevdes at kunsten speiler samfunnet den skapes i. Hvis dette stemmer, så tyder det på at det samfunnet vi lever i nå er inne i en alvorlig depresjon. Og jeg ser ikke noe tegn på at det blir bedre. Det er bare å vente på at hver side i Tate/Thunberg-krigen begynner å gi ut sine kamuflerte manifester.
Trøsten får være (for dere som ikke liker utviklingen) at det finnes tusenvis av herlige gamle fabelprosabøker med et mere uskyldig blikk på tilværelsen.
En veldig fin refleksjon som fikk meg til å tenke. Takk for at du bidro til startskuddet i julekalenderen 🙂
Takk 🙂
Jeg mener at underholdsningsindustrien med sitt ensidige fokus på å masseprodusere tv-serier og -litteratur har gjort det vanskeligere for seriøst arbeidende sf-forfattere å nå ut med sine historier. Bare se på de tradisjonelle novelle-magasinene som sliter tungt, fordi folk mye heller vil strømme likegyldige tv-serier. Det er jo så anstrengende å holde og bla i en bok. At en del dessuten fremhever sjangeren som primært barnelitteratur får selvsagt flere unge til å lese bøker, flott, men det har begrenset appell til oss som føler oss ferdig med barnestadiet. Den eneste «redningen» synes å komme fra dem som mener å se at science fiction er den marxistiske nådegave til menneskeheten.
Teknologioptimismen rant nok da det demret for oss at rakettflyging rundt i solsystemet, ormehull, warp-fart, anti-gravitasjon eller ufattelig mengder kostnadsfri energi ikke var særlig oppnåelig likevel. Pluss de opplagte begrensningene som mennesket har i møtet med stråling, vektløshet og isolasjon over lang tid i romskip. Vi er fanget i vår egen biomasse. Troen på stort anlagt geo-forming er også svekket, ikke minst fordi vi ser konsekvensene av ikke så reint lite hjemlig terra-forming. Klimaelendighet, kunstig intelligens og roboter, derimot! Det har science fiction tatt innover seg, like mye som de utallige siste-mennesker-på-jorda-dystopiene.
Spennende tema! Egentlig handler det vel kanskje ikke om «teknologipessimisme», men pessimismen er heller et uttrykk for at vi alle innerst inne frykter teknologi i menneskenes hender. Selv Verne hadde denne tvilen, og teknologi i «gale hender» dukket da også opp i blant annet skildringen av Kaptein Nemo. Hvis vi ser oss om i verden i dag, så bekreftes vel dette bildet? Penger til forskning og teknologiutvikling sitter løst når midlene og teknologi er i hendene på destruktive krefter. Det er klart at ny teknologi gir økte muligheter for de destruktive blant oss, men vi bør prøve å unngå «å slå på skjekene når vi mener merra». Som sagt: Spennende tema du tar opp, og kanskje vi av og til burde vri hjernene våre mer for å finne måter å la fortellingene våre også vise veier mot å utvikle positiv samfunnsutvikling, heller enn å bli sittende med våre beskrivelser av ulike veier til Helvete? Eller er vi da på vei inn i Disneyland igjen?
Litt på etterskudd her, men interessant tema ja. Er enig i mye som er skrevet allerede men vil føye til at for mitt øye lever sci-fi om ikke i beste, så ihvertfall noenlunde velgående. Men den lever ikke lengre hovedsaklig bare i bøker – hvilket er self. synd – men i spillindustrien. Så mange ideer som er direkte tatt fra tidligere sci-fi litteratur er nå brukt der istedet..og for min del reduseres da effekten kraftig. Det blir ikke store forskjellen på Donkey Kong og et dystopisk inspirert spill etter min mening, fordi målet er det samme i begge to: å skaffe poeng/premier. Hvor blir refleksjonen av da?
Da er det litt bedre i film/tv sjangeren. Dessverre er gode sci-fi romaner/noveller utgitt i senere tid blitt maltraktert av utrolig dårlige manuskript skapt av tv-manus-forfatterne. En skal nesten prise seg lykkelig hvis forfatter er med i en sci-fi(eller fantasy) film/serie idag..da kan en ihvertfall håpe på at den holder seg til originalen. Men tross alt tror jeg flere er glad i (hvis det er rette ordet, kanskje heller fascinert av) dystopiske filmer og de beste er som regel basert på en bok. Så det er håp for sjangeren.
Hvorfor det er blitt så mørkt er jeg enig med andre her, det er tiden som farger forfatternes temavalg OG hva de som leser..eh, vil lese om. 🙂 Dessverre er vel informasjonstrømmen så stor idag at det er vanskelig å være lykkelig uvitende – og dermed mer positiv – enn å ta inn over seg all ondskapen som er der og bli negativ. Men det kanskje handler litt om hva en velger å fokusere på også. Trenden er ihvertfall klar.