Det historiske suset over romanene gjør at Guy Gavriel Kay med hell unnslipper noen av tropene mye annen fabelprosalitteratur og heltemyter preges av, fortrinnsvis den genetiske elitismen i det at visse ætter og blodslinjer har skjebnen på sin side, og på teleologisk vis har en forutbestemt seier i hånda. For i Kays sagaer kan alt skje, og små ting kan få store følger.
Ingar Knudtsen jr.s romanserie om dristige kvinnekrigere har kultstatus blant norske fantasy-entusiaster. Serien består av den opprinnelige amasonetrilogien – Våpensøstrene (1987), Rød måne (1988) og Løvinnens sjel (1990) – samt de to oppfølgerne Amasoner (2001) og Gudinnas døtre (2002). Men dessuten hører denne novellen, fra magasinet Terra Nova i 1988, med – herved gjort tilgjengelig for allmenn leselyst.
Ahrvid Engholm har snakket med Åke Schwarz om Sveriges første fanzine, Vår Rymd. Det blir ekstra spennende når personene bak fanzinet ved et tilfelle gjør et eksplosivt prank mot den russiske ambassadøren. Interessant i dag da russisk sprengstoff gjør seg grufullt gjeldende i stor skala.
Det er gått 63 år og enda en og en halv måned siden Jurij Aleksejevitsj Gagarin (1934 – 1968), dermed også menneskeheten, første gang så det hele litt mer «från ovan» enn før, 12. april 1961. Ola Bog har skrevet dette diktet om å se våre byer fra stor høyde.
Henrik Aareskjold bidrar med sin andre novelle til Nye NOVA, denne gang tar han oss dypt inn i den «Grimmske» skogens mørke. Spiss ørene og gjør store øyne!
Tore G. Bareksten gir deg utrettelig nye tips til tv-serier å se – eventuelt bare lese en morsom artikkel om og registrere eksistensen av. Velbekomme!
Ukas novelle er en imponerende langnovelle som kunne stått seg alene mellom to permer, av en ny forfatter i NOVA-sammenheng: Lars Schwed Nygård. Forfatteren har fra før gjort seg bemerket med tegneserier som Ontonauts og The Birds of Twilight Park.
Med samlingen Framtida og døden (Kolofon forlag 2024) leverer Johnsgard et fint tilskudd til det som ser ut som ny blomstring for science fiction i vårt lille språkområde. De fleste fortellingene er gjenkjennelige som science fiction, andre er mer konvensjonelle. Til felles har de godt driv i språket, og hovedpersoner som griper deg.
Ny novelle fra Emil Flakk: «Glenn hadde jo faen ikke noen grunn til ikke å hoppe. Ikke en jævla grunn. Under ham pulserte byen i neonfarger og gatelykters skjær. Dette var betonghølet han hadde druknet i.»
