Carnival Row har hittil to sesonger på Amazon Prime. Den er etter min mening den beste fabel-serien det i øyeblikket er mulig å strømme. Hvorvidt dette er objektivt riktig, er strengt tatt irrelevant for poenget med denne artikkelen.
Poenget er den helt episke verdensbyggingen. Settingen er en verden tilsvarende Victoria-tida (uten å egentlig være Steampunk), men med magi og fabelvesener – også kjent som critches (hvis man vil være nedlatende mot ikke-mennesker). Handlingen foregår i “The Burgue” som minner mistenkelig om England. Det har vært en fæl krig mot “The Iron Pact” – som igjen kan minne om Russland. Krigen raserte Tirnanog, fabelvesenenes hjemland, og handlingen i serien dreier seg om problemene i The Burgue etter at fabelvesenene flyktet dit.
Kritikk av vårt eget samfunn på høyeste nivå, men det er ikke poenget her. Verdensbyggingen er. Carnival Row bruker, i likhet med en del andre fortellinger, konseptet “Mytiske Europa”. Serien gjør dette bedre enn noen annen siden Michael Moorcock på 60- og 70-tallet lot Elric herje – og gjorde de britiske øyer til sin utgave av Mordor.
En av de store styrkene med å bruke denne “felles” settingen, er at manusforfatterne slipper å vifte rundt seg med kart i tide og utide: Seerne får assosiasjoner til vår verdens geografi (der i hvert fall jeg antar at Tir Nan var fastlands-Europa). Forfatterne slipper også å kjede vettet av seerne med evinnelige forklaringer om kultur, matretter, religioner og så videre. Enkelt og greit: England i Victoria-tida med alver, feer, gobliner, satyrer, kentaurer, og annet skrømt. Resten kan man selv fylle inn i eget hode. Forfatterne slipper å lage religioner fra bunnen av, men kan bare omgjøre Jesus til “Martyren” og slik dra veksler på all vår forkunnskap om den kristne religion – i stedet for å kaste bort vår tid med å gå i detaljer på hvor fin verden de har laget. Politiske utviklinger som har skjedd i vår egen verden, skjer også her i den fiktive verdenen, uten å gå i spoiler-detaljer.
Jeg får fnatt av fabel-skapere som lider av verdensbyggersyken. Det som er interessant, er selve historien og karakterene. Det er hovedretten. Fabelverdenen i seg selv er bare krydderet – og veeeldig mye fabelprosa er krydret til døde.
Opphevelsen av seerens/leserens mistro, som all fabelprosa er avhengig av, bryter sammen med navn som er bokstavsupper dandert med tilfeldige apostrofer. Med den type setting som Mytiske Europa er, kan man heller bruke vanlige europeiske navn, supplert med mytologiske navn på fabelvesenene.
Kort sagt: Man slipper alt dillet som røyklegger historien. Jeg har rundt 30 års erfaring som spilleder i bord-rollespill, så jeg kjenner vel til gleden man ved å lage en verden fra bunnen av – for å så slippe spillerne løs i den. Min egen bokserie “The Dragon Girl Chronicle” er basert på en World of Darkness-rollespill-kampanje det aldri ble noe av. I stedet for å skrote alt jeg hadde skrevet, valgte jeg å skrive historiene som skulle bli spilt ut. Men jeg kjenner også til spillerfrustrasjonen når spillederen info-dumper til den store gullmedaljen etter å ha tatt helt av på verdensbyggingen. Husker en D&D-kampanje der vi av gode grunner skulle plyndre ei gammel dvergeborg. Vi brukte flere måneder og utallige spilløkter på å gå gjennom borga rom for rom, siden spillederen hadde lagt veldig mye flid i å gjøre den helt realistisk og fordømt svær. D&D er jo veldig vennlig innstilt til denne type hulekravling, men de aller fleste rommene var tomme – sånn utenom at veggene var dekket av dvergeskrift som fortalte historiene til dvergene. Og for å komme videre i eventyret, måtte vi bruke denne infoen til å løse gåter. For å sitere Pondus: KJEEEDELIG.
Det er selvfølgelig lov å elske å sende hodet sitt inn i fabelaktige verdener for å slippe unna den fæle verdenen vi lever i. Men det blir ikke nødvendigvis bra historier av det.
Patrik Salhstrøm