Halloween 2023 og ny fantasinovelle av Clark Ashton Smith: Paddenes mor

Oversatt av Nicolai Alexander Styve

Nicolai Alexander Styve

Oversetterens innledning

Før jeg sier noen ord om den neste oversettelsen, vil jeg først og fremst takke redaksjonen i Nye NOVA for at de til nå har valgt å publisere hele tre av mine oversettelser av Clark Ashton Smiths noveller. Det er kjempekult! Det er også gledelig å se det jeg håper blir en økende interesse for Clark Ashton Smith og i neste rekke flere andre forfattere av gruoppvekkende fantasy og weird fiction.

Så vil jeg gjerne si litt om hvilke refleksjoner som ligger til grunn for oversettelsene. Det kan være interessant å belyse fordi disse tre novellene er gode representanter for Clark Ashton Smiths litterære stil. Novellene hans kan generelt kategoriseres etter setting, og de fleste av dem finner sted i én av fem unike verdener: Zothique, Hyperborea, Atlantis, Mars og Averoigne. De resterende novellene er knyttet sammen av én eller flere karakterer. Hver gruppe av fortellinger i disse fem settingene har hver sin litterære egenart, og Smith, ifølge litteratur- og CAS-viter Steve Behrends, «gave each of these worlds or settings its own attributes and characteristics, which he used to generate particular emotional and atmospheric tones».

Om første oversettelse, «Dødningemanernes velde», skrev jeg blant annet at den handler om «noe fremmed og uvirkelig i en fjern fremtid, og det bør da føles like fremmed, uvirkelig og fjernt å lese den», nettopp fordi dette var Smiths bevisste fremgangsmåte. Om kontinentet Zothique skrev jeg videre at «Verdenen er i ferd med å dø ut, det menneskelige forfall er tydelig i anmarsj, og vi får servert stemningsfulle og poetiske beskrivelser av en svært dyster virkelighet. Her har vår egen menneskelige sivilisasjon for lengst blitt glemt og tapt.» Da ble min løsning å bevare det fjerne, overdådige, kontrastfylte og poetiske språket med uvanlige ord, stor leksikalsk variasjon og en suggererende rytme.

Homer D. Eckhardt og Jason C. Eckhardt, Necronomicon Press, 1995

«Den siste besvergelsen» finner sted på øya Poseidonis, som er siste del av det myteomspunne kontinentet Atlantis, kort tid før det skal synke. Magikeren Malygris er i tårnet sitt og kjenner på et dypt savn etter en ungdomsforelskelse. Han prøver å mane henne frem igjen som et spøkelse, men innser at han aldri kan finne tilbake til den kjærligheten som han husker så intenst. Mange av Smiths verk handler om nettopp anger, sorg og savn, og spesielt denne historien fremkaller disse følelsene på en særdeles stemningsfull og billedrik måte. Denne effekten skapes av noe man kan kalle mind style, som er en bevisst kombinasjon og samhandling av form og innhold, eksemplifisert på følgende måte: Sinnstilstanden til Malygris preges av desillusjon, livstretthet og melankoli, og dette gjenspeiles i språket med sin trykktunge rytme, lange setninger, gammelmodig tone og ord som med omhu er valgt for å vekke samme assosiasjoner som sinnstilstanden hans bærer preg av. Resultatet blir en sørgmodig tungsindighet på flere nivåer av teksten.

Rowena Morrill, Timescape Books, 1982

«Paddenes mor» foregår i Averoigne, som er en fiktiv utgave av en fransk provins i middelalderen. Novellen handler om Pierre, en apotekerlærling, som må skaffe noe til landsbyens apoteker hos den fryktinngytende, men uvegerlig forlokkende trollkvinnen Mére Antoinette. Det er verdt å merke seg at denne historien står generelt litt i kontrast til de andre to novellene nettopp fordi den viser en mer frisluppen side av Smith. Her bugner det av bokstavrim, og språket nærmest svulmer opp av synonymer. Språket får en humoristisk tone av slike grep, men atmosfæren er gyselig, dramatisk og urovekkende. Her får vi også servert en overflod av similer, adjektiver, besjeling og dramatiske og bevegelsessterke handlingsverb. Dette gir et tydelig inntrykk av livaktige og uforutsigbare omgivelser som forsterker Pierres oppfatning av omverdenen som både truende, påtrengende og inngripende. Indre og ytre sanseinntrykk fremkalles av ord eller språklige bilder som vekker kvalme, avskyelighet, utvidelse og skrekk og gru. Denne påtrengende konstante grunnstemningen gjør leseropplevelsen mer inntrykksfull. «Paddenes mor» er altså litt som halloween: både fornøyelig og foruroligende på samme tid.

God halloween!

Nicolai Alexander Styve

*

«Hvorfor må du alltid skynde deg vekk, min lille venn?»

Stemmen til Mère Antoinette, trollkvinnen, var en amorøs kvekking. Hun kastet et lystent blikk på Pierre, den unge apotekerlærlingen, med en paddes vidåpne og kulerunde øyne. Foldene under haken hennes svulmet lik strupen på en stor Batrachia. De digre brystene hennes, bleke som froskemager, bulte ut av den slitte kjolen mens hun lente seg mot ham.

Pierre Baudin svarte ikke, som vanlig, og hun kom nærmere, helt til han i fordypningen mellom disse brystene så en fuktighet glinse som dugg i sumper … som slim på amfibier … en fuktighet som alltid syntes å være der.

Stemmen hennes, hes og forlokkende, ga seg ikke. «Bli en stund i kveld, min pene foreldreløse. Ingen vil savne deg i landsbyen. Og herren din vil ikke ha noe imot det.» Hun presset seg inntil ham med dirrende fettfolder. Med korte, flate fingre, som nesten så ut til å ha svømmehud, grep hun tak i hånden hans og trakk den til sin barm.

Pierre røsket løs hånden og trakk seg forsiktig unna. Mer frastøtt enn forlegen vendte han øynene bort. Trollkvinnen var over dobbelt så gammel som ham, og yndighetene hennes var for grove og usmakelige til å friste ham et eneste øyeblikk. Og omdømmet hennes var av en slik art at det ville ha opphevet tiltrekningskraften, selv om hun hadde vært en yngre og fagrere heks. Trolldomskunstene hadde gjort henne fryktet blant bondestanden i den avsidesliggende provinsen, der det fremdeles var gjengs å tro på besvergelser og trylledrikker. Folket i Averoigne kalte henne La Mère des Crapauds, Paddenes mor, av mer enn én grunn. Utallige padder myldret i hopetall omkring hytten hennes; det ble sagt at de var hennes tjenende ånder, og det ble fortalt skumle historier om deres forhold til heksen og de tjenestene de utførte på hennes befaling. Slike historier ble enda lettere trodd på fordi man alltid hadde bemerket hennes Batrachia-trekk.

Unggutten mislikte henne, like sterkt som han mislikte de trege, unormalt store paddene han noen ganger hadde tråkket på i tussmørket på stien mellom hytten hennes og landsbyen Les Hiboux. Nå kunne han høre at noen av disse skapningene kvekket, og det virket, merkelig nok, som at de utstøtte halvveis artikulerte ekkoer av trollkvinnens ord.

Det blir snart mørkt, tenkte han. Stien langs sumpene var ikke trivelig om kvelden, og han følte seg ekstra engstelig for å dra av sted. Fremdeles uten å svare på Mère Antoinettes innbydelse grep han etter den svarte, trekantformede ampullen hun hadde plassert fremfor ham på det fettete bordet. Ampullen inneholdt en trylledrikk med en merkverdig kraft som herren hans, Alain de Dindon, hadde sendt ham for å skaffe til veie. Le Dindon, landsbyens apoteker, hadde for vane å handle i smug visse tvilsomme medikamenter av heksen, og Pierre hadde ofte vært på slike ærender til hytten som lå skjult blant kurvpil.

Den gamle apotekeren, med sin grove og vulgære humor, hadde av og til gjort narr av Pierre vedrørende Mère Antoinettes forkjærlighet for ham. «En kveld, unggutt, vil du bli værende hos henne», hadde han sagt. «Vær forsiktig, eller så vil den store padden knuse deg.»

Da unggutten ble minnet på denne spydigheten, ble han rød av sinne og snudde seg for å dra.

«Bli», insisterte Mère Antoinette. «Tåken er kald i sumpene, og den tykner raskt. Jeg visste at du skulle komme, og jeg har varmet opp og krydret en rikelig mengde av rødvinen fra Ximes til deg.»

Hun løftet vekk lokket på en keramikkmugge og helte det rykende varme innholdet i et stort beger. Den lillarøde vinen skummet delikat, og en duft av pikante, utsøkte kryddere fylte hytten i større grad enn de mindre behagelige duftene av det som putret i en gryte, de halvtørkede vannsalamanderne, huggormer, flaggermusvinger og onde, kvalmende urter som hang på veggene, og dunsten av de svarte lysene av harpiks og likvoks som alltid var tent, både dag og natt, i det dunkle værelset.

«Jeg skal drikke den», sa Pierre litt motvillig. «Så fremt den ikke inneholder spor av ditt eget brygg.»

«Det er ikke annet enn en frisk vin, fire innhøstninger gammel, med krydder fra Arabia», kvekket heksen innyndende. «Den vil varme magen din … og …» Hun tilføyde noe uhørlig idet Pierre tok imot begeret.

Før han drakk, innåndet han varsomt dampen fra væsken, men ble beroliget av den gode lukten. Vinen var utvilsomt uten noe middel, uten noe trylledrikk laget av heksen, for så vidt han visste, hadde alle bryggene hennes en ond eim.

Men likevel, som om han ble advart av en forutanelse, nølte han. Så husket han at luften under solnedgangen virkelig var kjølig, at dis hadde samlet seg i smug bak ham da han ankom Mére Antoinettes bolig. Vinen ville ha styrket ham på den dystre spaserturen tilbake til Les Hiboux. Han helte den raskt i seg og satte fra seg begeret.

«Det er sannelig en god vin», fastslo han. «Men nå må jeg dra.»

Mens han snakket, kjente han at det i magen og blodårene spredte seg en varme fra alkoholen, fra krydderne … fra noe enda mer intenst. Stemmen virket mer uvirkelig og besynderlig, som om den falt ned fra et høyt sted. Varmen vokste og steg i ham som en gyllen flamme holdt ved like av magiske oljer. Blodet, en sydende flom, strømmet voldsomt og enda voldsommere gjennom armer og ben.

I ørene kom en dyp og dempet dundring, i øynene et blendende og rosenrødt lys. Hytten syntes på et vis å utvide og forandre seg i et lysskjær omkring ham. Han kjente så vidt igjen dens skitne møblementet, dens virvar av ondartede gjenstander, der de svarte lysene ga fra seg en brennhet prakt, prydet av rødlig ild, som ruvet og svulmet gigantisk i halvmørket. Blodet hans sved i ett med lysenes pulserende flamme.

Det gikk opp for ham, på et øyeblikk, at alt var en uvirkelig forhekselse, et trylleskjær påført av trollkvinnens vin. Frykten grep tak og han ønsket å flykte. Da, like ved siden av seg, så han Mére Antoinette.

I en kort stund var han forbløffet over forandringen som hadde kommet over henne. Så ble både frykt og forundring glemt, så vel som hans tidligere avsky. Han skjønte hvorfor den magiske varmen steg enda høyere og enda hetere i ham, hvorfor huden glødet som de rødlige lysene.

Det tilsmussede skjørtet hun hadde vært ikledd, lå ved føttene hennes, og hun stod naken som Lilith, den første trollkvinnen. Den klumpete kroppen og lemmene hadde vokst seg frodigere, den bleke munnen med tykke lepper fristet ham med lovnad om fyldigere kyss ingen annen munn kunne skjenke. Armhulene under de korte runde armene, de konkave tungthengende brystene, de grove rynkene i buttete, oppsvulmede flanker og lår, alt var fullt av overdådig tiltrekningskraft.

«Liker du meg nå, min lille venn?» spurte hun.

Denne gangen trakk han seg ikke unna, men tok imot henne med hete, utforskende hender da hun presset seg tungt mot ham. Lemmene var kjølige og fuktige, brystene ga etter som torvhauger på en myr. Kroppen var hvit og helt hårløs, men her og der fant han merkverdige ujevnheter … som huden på en padde … som heller forsterket begjæret enn å hemme det.

Hun var så diger at fingrene hans bare så vidt møttes bak henne. De to hendene var like store som omfanget på ett enkelt bryst. Men vinen hadde fylt blodet med en trylledrikkiver.

Hun førte ham til divanen sin ved åren, der noe mystisk kokte i en diger gryte, og der en damp steg opp i besynderlige ringer som snodde seg om hverandre som uklare og obskøne skikkelser. Divanen var ru og slitt. Men heksens kropp var som dype, utsøkte puter …

Robert H. Knox, Necronomicon Press, 1987

Pierre våknet i et askegrått daggry, da de høye, svarte lysene hadde skrumpet sammen og smeltet ned i lysestakene sine. Han var uvel og forvirret og forsøkte forgjeves å huske hvor han var, eller hva han hadde gjort. Så snudde han seg litt, og ved siden av seg på divanen så han en ting som var et slags umulig monster fra vonde drømmer: en paddeaktig form, stor som en fet kvinne. Lemmene var på en eller annen måte som en kvinnes armer og ben. Den bleke, vortete kroppen bulte ut og presset seg inntil ham, og han kjente noe rundt og mykt som minnet om et bryst.

Kvalmen steg inni ham da minnet om den deliriske kvelden kom tilbake. Han hadde blitt forledet på det avskyeligste av trollkvinnen, og han hadde bukket under for hennes onde forhekselser.

Det var som om en succubus kvalte ham og trykket seg ned mot kroppen og alle lemmene. Han lukket øynene, så han ikke lenger kunne skue den vemmelige tingen Mére Antoinette i sin sanne form. Sakte, med umåtelig anstrengelse, trakk han seg unna denne knusende marerittformen. Den hverken leet seg eller lot til å våkne, og han smøg seg raskt vekk fra divanen.

Igjen, drevet av en kvalmende fascinasjon, kikket han på tingen på divanen og så kun Mére Antoinettes ekle form. Muligens var synet av en diger padde ved siden av ham ikke annet enn en illusjon, en halvdrøm som vedvarte etter søvnen. Noe av den marerittlignende forferdelsen ble borte i ham, men kvalmen økte til en uvel avsmak da han husket utukten han hadde gitt seg hen til.

Han fryktet at heksen ville våkne hvert øyeblikk og forsøke å holde ham igjen, så han listet seg lydløst ut av hytten. Det var midt på lyse dagen, men en kald, fargeløs dis lå overalt og innhyllet den sivbevokste sumpen og hang som en spøkelsesgardin over stien han måtte følge til Les Hiboux. Disen vrimlet konstant omkring, og da han satte av sted, så den ut til å strekke fingrene sine mot ham som for å blokkere veien. Han skalv da den rørte ved ham, han bøyde hodet og trakk frakken tettere om seg.

Disen vrimlet seg tykkere og tykkere, den snodde og kveilet seg ustanselig, som om den skulle hindre Pierre i å gå videre. Han kunne skjelne den buktende, smale veien bare noen få steg fremfor seg. Det var vanskelig å finne de velkjente landemerkene, vanskelig å gjenkjenne kurvpilbuskene og seljetrærne som plutselig reiste seg opp foran ham som grå skrømt, for så å forsvinne gradvis inn i det hvite intet da han gikk videre. Aldri før hadde han sett slik tåke; den var en slags blendende, kvelende damp fra tusen trollkvinners gryter.

Selv om han ikke var helt sikker på omgivelsene, trodde Pierre at han hadde tilbakelagt halve strekningen mot landsbyen. Så, med ett, støtte han på alle paddene. De var skjult av disen helt til han nærmet seg dem. De var misdannede, unaturlig store og oppblåste, og de satt på huk i veien for ham på den lille gangstien, og de hoppet ut foran ham fra det gråbleke mørket fra begge sider.

Flere av dem slo inn mot føttene hans med et tungt og skrekkelig klask. Han tråkket utilsiktet på én av dem og skled i det seige svineriet den hadde blitt, og han reddet seg så vidt fra å falle hodestups over myrkanten. Svart, mudrete vann lå faretruende nært der han vaklet.

Da han snudde for å gå videre, tråkket han flere av de andre paddene til en motbydelig mos under føttene. Den sumpete jorden yrte av dem. De klasket mot ham fra disen og slo inn mot bena, mot brystet, mot selve ansiktet med de klamme kroppene sine. De økte i store antall som en fandenført hærskare. Som om en ondskap, en ond hensikt lå bak handlingen deres, bak slagenes voldsomme støt. Han kom seg ikke videre på den myldrende stien, bare vinglet fra side til side, skled i blinde og skjermet ansiktet sitt med hendene. Han følte en uhyggelig forferdelse, en nifs gru. Det var som om marerittet fra da han våknet i heksens hytte, hadde vendt tilbake for å ta ham.

Paddene kom stadig fra Les Hiboux, som om de presset ham tilbake til Mére Antoinettes bolig. De kastet seg mot ham som en uhyrlig haglskur, som prosjektiler slynget av usynlige demoner. Bakken var overstrødd av dem, luften var overfylt av de fykende kroppene deres. Én gang var han nær ved å havne under dem.

De så ut til å øke i antall, de bombarderte ham som en skadelig storm. Han bukket under for dem, motet sviktet, og han begynte å løpe vilt rundt, uten å vite at han hadde forlatt den trygge stien. Han mistet all begrep om retning, og i sitt desperate ønske om å unnslippe de umulige myriadene kastet han seg inn i det mørke sivet og starrplantene, over en grunn som dirret som gelé under ham. Han hørte at paddenes bløte og tunge klasking stadig var i hælene på ham, og iblant reiste de seg plutselig som en vegg for å blokkere veien for ham og føre ham mot siden. Mer enn én gang drev de ham vekk fra kanten av skjulte hengemyrer der han ellers ville ha falt. Det var som om de samlet og med vilje ledet ham mot et bestemt mål.

Nå, lik en tett gardin som ble dratt til side, drev disen vekk, og Pierre så fremfor seg, i et gyllent skinn fra morgensolen, den grønne, tyktvoksende kurvpilen som omkranset Mére Antoinettes hytte. Alle paddene hadde forduftet, men han kunne sverget på at hundrevis av dem hoppet like omkring ham for et øyeblikk siden. Han følte en hjelpeløs redsel og panikk og forstod at han fremdeles var i heksens grep, at paddene virkelig var hennes tjenende ånder, slik som mange trodde. De hadde hindret ham i å rømme, og de hadde ført ham tilbake til den avskyelige skapningen … om den så var en kvinne, en Batrachia eller begge deler … kjent som Paddenes mor.

Pierre fikk en fornemmelse av å synke brått dypere ned i en svart og bunnløs kvikksand. Han så at trollkvinnen kom ut av hytten og gikk imot ham. De tykke fingrene hennes, med bleke og svømmehudlignende hudfolder mellom seg, lå utstrakt og flatt over det rykende begeret hun bar på. Et plutselig vindkast kom som ingenstedsfra og dro opp Mére Antoinettes tynnslitte skjørt til de fete lårene og fylte Pierres nesebor med de varme, velkjente krydderne i den bedøvende vinen.

«Hvorfor dro du i sånn hast, min lille venn?» Selve tonefallet på trollkvinnens spørsmål var amorøst og innsmigrende. «Jeg burde ikke ha latt deg dra uten enda et beger med den gode rødvinen, som er krydret for å varme magen din… Se her, jeg har gjort den i stand til deg … For jeg visste du ville komme tilbake.»

Da hun snakket, kom hun veldig nærme, smygende og med lystent blikk, og holdt begeret opp mot leppene hans. Pierre ble svimmel av den besynderlige dampen og vendte hodet vekk. Det var som om en lammende trolldom hadde grepet tak i musklene, for denne enkle bevegelsen krevde enorm anstrengelse.

Men han hadde fremdeles et klart sinn, og den ekle vemmelsen fra kvelden før hadde vendt tilbake i ham. Igjen så han den digre padden som hadde ligget ved siden av ham da han våknet.

«Jeg vil ikke drikke vinen din», sa han bestemt. «Du er en avskyelig trollkvinne, og jeg vemmes av deg. La meg dra.»

«Hvorfor vemmes du av meg?» kvekket Mére Antoinette. «Du elsket meg i går kveld. Jeg kan gi deg alt som andre kvinner gir … og vel så det.»

«Du er ikke en kvinne», sa Pierre. «Du er en stor padde. Jeg så deg i din sanne form i dag morges. Jeg vil heller drukne i sumpvannet enn å ligge med deg igjen.»

En ubeskrivelig forandring kom over heksen før Pierre fikk snakket ferdig. Det lystne blikket i øynene skled av det tykke og gustne ansiktet, som på et øyeblikk ble uttrykksløst og umenneskelig. Øynene bulte ut og stirret gruoppvekkende, og hele kroppen så ut til å svulme opp med gift.

«Dra, da!» freste hun med en halvkvalt bitterhet. «Men du vil snart ønske at du hadde blitt værende …»

Den rare lammelsen slapp taket i Pierres muskler. Det var som om den sinte trollkvinnens formaning hadde opphevet en lumsk, halvveis påført trolldom. Uten et blikk eller ord til farvel vendte Pierre seg vekk og flyktet med lange, raske skritt, nesten løp, mot Les Hiboux.

Han hadde tilbakelagt litt over hundre skritt da tåken begynte å vende tilbake. Den snodde seg i veldige mengder inn mot land fra sumpen, den strømmet opp som røyk fra selve bakken ved føttene hans. Nesten umiddelbart ble solen dempet ned til en dyster sølvskive og forduftet. Den blå himmelen ble borte i det bleke og vrimlende tomrommet ovenfor. Stien foran Pierre ble så tilslørt at han tilsynelatende gikk på en florlett rand av en hvit avgrunn som beveget seg med ham.

Disen trakk seg enda tettere om Pierre, med et skrømts klamme armer, med dødskalde fingre som klemte og knuget. Den tyknet i neseborene og halsen hans, den var en tung dugg som dryppet fra klærne. Den kvelte ham med en dunst av illeluktende vann og råttent slam … og stanken av våte lik som hadde flytt opp til overflaten et sted i våtmarken.

Da, ut av det hvite tomrommet, kom paddene og overfalte Pierre som en brusende, massiv bølge som reiste seg opp og feide ham av den mørke stien med et styrtende havs kraft. Han tumlet ned, plaskende og kavende, i vannet som myldret av utallige Batrachiaer. Han fikk tykt slim i munnen og nesen idet han slet med å finne fotfeste. Men vannet nådde ham bare til knærne, og bunnen, til tross for at den var glatt og mudrete, holdt ham oppreist uten å gi etter.

Gjennom disen skjelnet han så vidt den nærliggende kanten han hadde falt fra. Men han ble på merkelig og fryktelig vis hindret i å gå videre i det paddefylte vannet da han strevde for å nå den. Litt etter litt, mens en håpløs panikk steg i ham, kjempet han seg mot fast land. Paddene hoppet og tumlet rundt med forvirrende og stimlende bevegelser. De virvlet rundt føttene og leggene som en seig understrøm. De styrtet og svulmet som digre, vemmelige bølger mot de fastlåste knærne.

Likevel kom han seg videre, tregt og smertefullt, helt til de utstrakte fingrene hans nesten fikk tak i de strittende starrplantene langs den lave bredden. Da, fra denne disige kanten, raste nok en flom med de demoniske paddene over ham, og Pierre ble hjelpeløst fraktet tilbake i det møkkete vannet.

Han ble holdt nede av en krabbende masse som hopet seg opp, han druknet i et kvalmende mørke i den slamtykke bunnen og klorte forgjeves angriperne. I et øyeblikk, før glemselen kom, fant fingrene hans blant dem konturene av en monstrøs form som var paddeaktig … men like stor og tung som en fet kvinne. I siste stund virket det som om to enorme bryster kom knusende ned over ansiktet hans.

 

Last ned som e-bok:
Del dette innlegget på:

  6 kommentarer til “Halloween 2023 og ny fantasinovelle av Clark Ashton Smith: Paddenes mor

  1. Utrolig bra oversettelse av en utrolig bra novelle. Liker hvor presist du får oversatt det frodige språket.
    Nydelig!!

  2. Nydelig oversettelse. Språklig fylt av sanselighet, slim, dunster og tåke. Perfekt Halloween-lesing for meg. «Ølbriller» er jo et uttrykk knyttet til vurderingsevnen når det har blitt litt mye å drikke. Denne novellen tar det begrepet til et nytt nivå.

  3. Åh! Tusen takk! For noen herlige tilbakemeldinger 🙂

    Jeg koste meg veldig da jeg oversatte denne, og jeg har på følelsen av at CAS også koste seg da han skrev den. En sann fryd 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *