Novelle av Patrik Sahlstrøm: Frykt og kjærlighet

Første gang publisert i antologien Ondskap (2018). 

 

Lyden av kongens slafsing fylte tronsalen.

Middagen bar ikke preg av hungersnøden, men det var flere tomme stoler enn før. Enten var stormennene allerede i fangehullene, ellers hadde de vett nok til å holde seg på trygg avstand.

Kong Rahoun fråtset i helstekt gris, og alle andre hadde også forsynt seg rikelig, mest i frykt for å utløse kongens vrede.

“Skal du ikke spise opp, Hanz?” Arveprins Azim slo sin yngste bror hardt i skulderen, og vinket på en tjenestepike. “Sleng på mer saus! Den sveklingen trenger å bygge seg noen muskler!” Azim lo rått, og resten av brødrene fulgte.

Latteren spredte gjennom tronsalen. Skulderen verket, og Prins Hanz kjente sinnet boble. Han måtte vekk. Han slang ned gaffelen og reiste seg brått.

Stolen traff tjenestepiken bak ham. Sausenebbet fløy, og havnet i fanget til arveprinsen med et plask. Azim snerret og spratt opp, med fete elver av andefett strømmende over brokaden. 

Da kniven glinset i lyset fra ildstedet gikk det opp for Hanz hvor alvorlig arveprinsen hadde tenkt å straffe den uheldige tjenestepiken.

“Azim! Stopp! Det var ikke hennes skyld!” Hanz kastet seg forover i protest, og kom seg mellom tjenestepiken og hans muskuløse storebror.

Azim gryntet og slapp kniven, men arveprinsens raseri hadde ikke stilnet – den hadde bare fått et nytt mål.

Azims knyttneve grov seg inn i ansiktet på Hanz.

Det knaste i tenner. Hanz dundret i bakken, men de nådeløse sparkene og slagene fortsatte å komme. Han hørte bein som sprakk, akkompagnert av hånende latter.

Smerten fra slagene var en ting – har man fått pryl nok ganger begynner man nesten å venne seg til det – men smerten fra latteren som runget gjennom salen? Den var verre.

Hanz ante ikke om latteren fortsatte etter at Azim slang ham med hodet først inn i ildstedet. Smertene og den avskyelige lukten av hans eget brennende kjøtt overdøvet alle andre sanseinntrykk, inntil det blendende lyset falmet, og alt gikk i sort.

 

***

 

Hver muskel og hvert bein i Hanz’ kropp verket. 

Noen hadde tydeligvis trukket ham ut av ildstedet før han tok skikkelig fyr, men Hanz ønsket de hadde latt ham ligge. Hvis bare Gud kunne vise nåde med ham, og la ham dø! Fader Johannes skildringer av Helvete var ingenting imot pinslene han nå var igjennom.

Kanskje han hadde dødd som liten, og var i Helvete allerede?

Noen snakket.

Hanz prøvde å konsentrere seg for å høre hva som ble sagt, men anstrengelsen gjorde at kvalmen veltet opp i ham. Desverre hadde lukten av hans eget svidde kjøtt fått ham til å spy peisen full allerede, så den fluktruten var for mye å håpe på.

“…mange uker, men han vil overleve.”

Den skrapende lyden av fjær på papir kilte ham i øregangene.

“La det noteres at arveprins Azim ikke var mild. Jeg er usikker på om prins Hanz vil få igjen synet, men jeg skulle tro at hørselen har greid seg. De fleste tennene er knust. Ribbeina vil gro etterhvert. Det er verre med albuen.”

Et sukk ble fulgt av mer skraping på papir.

“La det også noteres at kongen var eksplisitt på at det hverken skulle brukes magi eller smertestillende. Jeg siterer: ‘guttungen har bare godt av å bli herdet’. Hadde jeg kunnet … Det er unødvendig å notere hvorfor jeg ikke tør annet enn å adlyde. Det er alt. Du kan gå.”

“Ja vel, Dr. Albrecht”, sa en kvinnestemme.

“Hanz? Jeg håper for din skyld at du ikke er ved bevissthet. Dess mer du sover dess mindre trenger du å lide. Men, hvis du kan høre meg – vit at du kommer til å overleve, selv om du trolig ikke har noe stort ønske om det akkurat nå. Jeg sender bud etter en pleierske; jeg stoler ikke på at noen av klønene ved slottet skal bry seg nok til å se etter deg.”

Han hørte skritt som gikk vekk og en dør som ble åpnet og lukket. Så var Hanz alene med smertene.

 

***

 

Et tynt rør ble dyttet mellom leppene til Hanz, og noen løftet ham forsiktig opp i sittende stilling. En mild kvinnestemme ba ham drikke og han adlød. Stemmene til folk på slottet var vanligvis kalde og harde, men ikke hennes – pleiersken som legen hadde sendt etter var åpenbart ny.

 “Jeg har sneket noen smertestillende urter inn i grøten din”, hvisket hun. “Jeg håper de har virket.”

Følelsen av takknemlighet vellet opp i ham, men strupen var fortsatt for rå til å kunne brukes. Han kjente tårer piple frem fra under bandasjene. De skled ned kinnet og etterlot to tynne, kalde striper.

Med en anstrengelse strakk han seg mot henne. Først var det kun en finger – så to, før han til sist klarte løfte hele hånden. Hun tok den i sin, og holdt den varsomt, som en fugl med brukket vinge.

“Jeg heter Marie”, hvisket hun. Stemmen hennes var som et glimt av lys i det rød-sorte smertehelvetet. 

Han tryglet ikke lenger Gud om å la ham smake dødens milde svøpe.

Han ba om å få leve. For Marie – hans skytsengel.

Da han til sist klarte å hviske et “takk”, føltes det som bønnene hans hadde blitt hørt.

 

***

 

Dagen kom da bandasjene over øynene hans skulle fjernes. Da det stive bindet ble løftet vekk, var gløden fra det enslige stearinlyset så skarpt at det stakk nåler av smerte gjennom det ene øyet og inn i hodet hans. I det andre var det bare mørke.

Han skimtet to tåkete skikkelser. Den høye og tynne formen måtte være kongens lege, Albrecht. Den andre var utvilsomt skytsengelen – Marie – som tok imot de brukte bandasjene. Langt lyst hår omkranset ansiktet hennes, og hun så på ham med et varmt og stødig blikk.

Albrecht kremtet.

“Hanz? Jeg har overbevist kongen om at det ville være til alles beste om du ble utpekt til bibliotekar. Kongen lo godt da jeg foreslo dette – han mente at å låse deg inne der, i isolasjon, var den fornøyeligste ideen han hadde hørt på lenge. I kongens øyne er det kanskje en passende straff, mens vi tenker at det er en god måte for deg å unngå brødrene dine. Kongen har gitt ordre om at du ikke får forlate biblioteket, og kun Marie har adgang til å bringe deg dine måltider, så du burde være trygg. Marie vil forberede en seng til deg og få liv i et av ildstedene.”

 “Takk”, hveste Hanz.

 “Det vil fortsatt ta noe tid å innkvartere deg, og uansett så er du ikke i form til å bli beveget på ennå, men innen neste fullmåne vil du ha et sted du kan være i fred.”

Hanz åpnet forsiktig det ene øyet og gløttet på Albrecht. Legen smilte, men det nådde ikke øynene. Så forlot han rommet, men skytsengelen ble igjen.

“Jeg ante ikke engang at slottet hadde et bibliotek. Så fantastisk det vil være for deg å kunne utforske alle de fine bøkene som må være der. Har du noen spesielle ønsker om hvordan rommet ditt skal være? Si fra, så ordner jeg det”, sa Marie. Håret hennes var som en glorie.

“Nei”, hvisket han hest. “Dette er mer … Mer enn jeg kunne håpe på. Men – hva vet du om bøker?”

“Ikke alle blant tjenerskapet er av bondeætt. Ikke glem at dette var et rikt og sivilisert land, før –” Marie avbrøt seg selv. “Alt dette oppstusset må ha gjort deg sliten, så jeg skal la deg hvile. Vi sees når jeg kommer med frokosten i morgen. Jeg hørte forresten at finsmeden snart er ferdig med protesene, slik at du kan spise vanlig mat igjen.” Hun ga Hanz et varmt smil, før hun forlot rommet og lukket døren bak seg.

Det hele føltes uvirkelig. Skulle han få være trygg fra den fordømte familien sin? Kanskje Kongen ville glemme at han fantes, slik han hadde glemt mange av dem han hadde kastet i fangehullene. Og Marie? Endelig hadde han skimtet ansiktet hennes. Det var blikket han husket best – hverken kuet og nedtrykt eller kaldt og hardt, som på de andre kvinnene på slottet, men selvsikkert, stødig og varmt.

Kunne det virkelig være sant? Det var antagelig bare et spørsmål om tid før alt ble revet fra ham.

 

***

 

Hanz var målløs.

Albrecht hadde hjulpet ham å stable seg ned til biblioteket, og det var tydelig at Marie hadde gjort seg flid med å innrede et av studiekamrene til ham. Hun hadde satt opp en romslig seng i et hjørne og skaffet et fint pledd til den. Et skrivebord var plassert der det kom mest lys gjennom skyttergluggene, og flammene i peisen badet resten av rommet i varme toner av gult og oransje. Det sto til og med en liten blomst i en vase på nattbordet.

Marie sto og vred hendene, synlig nervøs av at Hanz ikke sa noe.

“Er det noe i veien, min herre? Jeg gjorde mitt beste; det er ikke mye, men jeg håper det er nok.”

Igjen slo tvilen ham. Hadde hun virkelig anstrengt seg for at han skulle ha det bra? Ingen hadde noensinne gjort noe slikt for ham uten baktanker. Likevel – var dette en drøm, ville han ikke våkne.

“Marie, jeg … Jeg har ikke ord. Takk.”

“Jeg er glad De liker det, min herre”, svarte Marie med et lite smil.

Hanz kjente fuktighet samle seg i øyekroken.

 

***

 

Som Prins hadde Hanz både ridd og trent til kamp, i evig konkurranse med sine brødre. Det eneste han hadde vært bedre enn dem til var å lese og skrive – og det kom godt med nå som hele hans verden lå innenfor bibliotekets hyllekledte vegger. Horisonten kunne så vidt skimtes gjennom de smale gluggene. Den eneste måten han kunne komme seg ut på var ved å flykte inn i bøkene.

Biblioteket lå i den ubrukte fløyen, ukjent for de fleste. Det måtte ha vært et av de flotteste bibliotekene i keiserriket, tenkte Hanz, men nå hadde det råtnet på rot. Alle visste at slottets opprinnelige eiere hadde blitt brent på bålet for djeveldyrking, men Hanz’ forfedre, som keiseren hadde gjort til konger av borgen, kunne knapt nok lese, ei heller styre landene sine. Etterhvert som skattekammeret hadde blitt magrere, hadde slottet blitt tommere, og større deler stengt ned. Hanz var sikker på at bøkene hadde endt opp i peisen hvis noen hadde husket at de var der.

Biblioteket var kanskje ment som et fengsel – men det hadde også blitt en festning.

Hanz’ og Maries.

I tillegg til å bringe ham måltidene, var det tusen andre små gjøremål som holdt Marie i Hanz sitt nærvær. I begynnelsen var han skeptisk. Var hun der for å overvåke ham? Det var vanskelig å finne noe å sette fingeren på. Etter hvert gikk det opp for Hanz at hun sikkert brukte så mye tid i biblioteket for å gjemme seg hun også. Tjenerne på slottet var av samme ull som hans familie, så Hanz hadde full forståelse for dette.

Med tiden begynte han å trives med å ha henne rundt seg. Han leste og drømte seg vekk til riker og land langt borte, mens hun syslet med sitt.

“Hver dag sitter du med nesen i bøkene – hva er det i dem som trollbinder deg slik?” spurte Marie en kveld.

Stemmen hans var nesten bra igjen, så han bestemte seg for å vise henne. Han ba henne sette seg med ham foran peisen, og leste for henne. Først var det bøker han valgte ut, men snart var hun med og hjalp ham finne bøker med historier og sagn og reiser til fjerne land. Best av alt likte de eventyrene, om prinser og prinsesser og Fanden sjøl som alltid ble lurt trill rundt.

Til kveldsmaten pleide de å snakke om det de hadde lest. Hanz ble forbauset over Maries intelligens og nysgjerrighet, og en kveld kunne han ikke stagge nysgjerrigheten.

“Hvordan endte en så glup jente som deg opp blant tjenerskapet her på kongens slott?”

“Jeg synes ikke det passer seg å sitte her å snakke om meg selv. Kan vi ikke heller finne ut hva slags bøker vi skal lete etter i morgen? Jeg så en spennende en om keiserrikets historie borte i vestreolen.”

“Nå er det din historie jeg er interessert i. Du kan jo ikke være en vanlig bondejente, du, som både kan lese, skrive og bruke legende urter! Hvem er din far? Er du prestedatter?”

Hun sukket. “Siden du insisterer. Min far er en adelsmann – men baroniet vårt har sett bedre dager. Vi hadde ikke råd til å utstyre en eneste ridder, så han ble bedt om å sende meg for å tjenestegjøre på slottet i stedet. Min mor motsatte seg dette i det lengste, men etter at hun døde i lungebetennelse i vinter, ga far etter for presset. Jeg har vært her siden.”

Lenge var sprakingen fra ildstedet den eneste lyden mellom reolene.

“Noen ganger kan tragedier føre til noe godt, også,” sa Hanz etter en stund, og tok hånden hennes i sin.

Hanz kunne se seg selv i henne. Gud hadde herdet dem, og nå ført dem sammen. Hvem var han til å motsette seg skjebnen? Han satte seg nærmere, og fortsatte å lese. Hun hadde blåst liv i gloen i hans ensomme, tvilende hjerte.

Hvordan ville det føles hvis det plutselig stod i brann?

 

***

 

En dag han leste en ellers kjedelig lovtekst, slo det ham. “Marie”, ropte han. “Jeg vet hvordan vi begge kan bli fri fra dette slottet!”

“Hvordan?” spurte hun.

“Gift deg med meg! Som gift mann kan ikke lenger min far holde meg i hans hus mot min vilje. Vi kan bo hos din far, legge dette mørke livet bak oss, og finne lykken med hverandre!”

Maries skuldre sank. Hun ga ham et trist blikk før hun svarte. 

“Uansett hvor mye jeg ville ønsket det, er det umulig. Slutter jeg som tjenestepike vil min far bli krevd for skattene han skylder, og bli kastet i fangehullet. Jeg kan bare ikke ha det på samvittigheten. Nei, den eneste jeg kan gifte meg med er en som er rik nok til å betale ned gjelden. Selv om jeg har blitt aldri så glad i deg, er det umulig, for du vil jo ikke arve noen ting. Prøv å forstå, Hanz”, sa hun gråtkvalt. “La oss ikke snakke mer om dette.”

Hanz var nedslått, men måtte innrømme at hun hadde rett. Selv om hans egen far var et monster var ikke alle fedre det, og Marie hadde ikke vært den han trodde hun var hvis hun sviktet sin far for sin egen lykkes skyld.

 

***

 

“Marie?”

I stedet for skytsengelens blide ansikt fant Hanz kun et brett med kald, tørr frokost, som hadde blitt plassert innenfor døra i løpet av natta.

Hvor var hun?

 “Marie!” Hanz rev og slet i den låste døren, hamret på den med nevene og ropte navnet hennes igjen – til ingen nytte.

Han hadde vært redd før, men kun for seg selv. Aldri for et annet menneske.

Han klatret i hyllene for å se ut av selv de høyeste gluggene, men fikk ikke øye på henne noe sted, uansett hvor mange ganger han kikket. Han forsøkte roe seg med å lese, og plukket opp en bok, men ordene nektet å stå stille på siden. Han var for kvalm til å spise, og hadde ikke ro til å sitte. Til sist hadde han ikke annet å gjøre enn å vandre hvileløst gjennom biblioteket, fra glugge til glugge, innhyllet i teppet hun pleide å låne. Selv den svake duften av henne som fortsatt satt i stoffet kunne ikke gi ham ro i sjelen.

Da det omsider raslet i nøkler, langt mot kveld, sprang han mot utgangen. Endelig var hun her!

Han frøs midtsprangs. Albrecht?

“Hva har skjedd med Marie?”

“Vel –” Albrecht virket lite lysten på å svare på akkurat det. “Arveprins Azim fant henne åtråverdig og …”

Hanz følte seg ør.

“Er hun –?”

“Han har ikke drept henne. Det vil riktignok ta noen dager før hun er i stand til å utføre sine plikter igjen, så – det blir jeg som kommer med mat til deg i mellomtiden.”

“Det svinet! Jeg skal – jeg skal –”

Hanz kokte av sinne. Han så for seg all verdens pinsler regne ned over sin eldste bror, men frykten og maktesløsheten tok overhånd, og hans frustrerte hyl endte i et fortvilet hikst.

Albrecht la hånden på skulderen hans.

“Det er så lite noen av oss kan gjøre, min prins. Jeg er jo kun din fars ydmyke tjener, og du … jeg er redd du aldri vil bli sterk nok til å utfordre din bror. Vi får legge det i Herrens hender. Be til Gud om at Han skal vise miskunn over Marie og hjelpe henne gjennom det syndens mørke hun nå er i.”

 

***

 

“Marie?” 

Hanz kunne knapt tro hun stod der, med frokostbrettet i hendene. Blåveisen overskygget hevelsene i ansiktet – men merkelig nok var blikket fortsatt det samme.

Hun haltet mot ham, men sølte ikke. 

“Du ser jo helt utsultet ut. Har ikke Albrecht kommet med mat til deg?”

“Ehm, jo. Men hvordan kunne jeg spise etter å ha hørt hva som skjedde med deg? Jeg har bedt for deg dag og natt.”

“Ikke pin deg selv, Hanz. Jeg kan bære det lodd Gud har gitt meg, så lenge jeg slipper å se deg lide på mine vegne. Spis nå.”

Hanz raste innvendig. Gud måtte være like syk som hans far, som lot Azim ta ut hatet mot sin yngre bror på stakkars, uskyldige Marie. Likevel tok han til seg frokosten og spiste. Hun belønnet ham med et spakt smil.

Hanz følte seg totalt maktesløs. Her hadde hun blitt mishandlet på det groveste, og alt han kunne gjøre var å late som det ikke plaget vettet av ham.

Patetisk.

Den natten, mens han lå under pleddet Marie hadde funnet til ham, sverget han: Fikk han sjansen, ville han gjøre hva som helst for å å holde stakkars Marie unna Azims klør.

Ingen pris ville være for høy.

 

***

 

Hanz våknet med et rykk. En fremmed, velstelt adelsmann satt på sengekanten.

Prinsen krøp bakover i redsel. “Hvem – hva – hva gjør du her?”

Den fremmede smilte i bukkeskjegget. “Mente du virkelig at ingen pris vil være for høy?”

Frykten stilnet på mystisk vis, og hatet mot Azim blusset opp. “Ja!”

“Synd at du er låst inne her, da. Hjelpeløs.”

“Så fort jeg får sjansen gjør jeg hva som helst!”

“Jeg kan hjelpe deg. Gi deg styrken du trenger. Men da må jeg ha noe i gjengjeld. Og hva skal du gi meg? Du er jo arveløs så vel som maktesløs.”

“Bare si hva du vil ha – jeg sverget, gjorde jeg ikke? Ingen pris er for høy.”

“Selv ikke sjelen din?”

“Sjelen min? Hah! Hva skal jeg med den? Gud har vist sitt sanne ansikt – jeg har ingen ting i den syke Himmelen hans å bestille, og Helvete har jeg vært igjennom allerede. Lar du meg stoppe Azim, kan du bare ta den!”

“Da har vi en avtale”, sa mannen, og reiste seg. “Bli med meg.”

Hanz var ikke sikker på om han drømte eller var våken. Hadde han tatt det rette valget? Foran ham haltet den fremmede gjennom bibliotekets labyrint, som om det ene benet var lenger enn det andre. Oljelampen kastet tårnende skygger, og frakken subbet i gulvet. Til sist grep han en lysestake som sto ut fra veggen, og dro.

En lav, rumlende lyd fulgte bokhyllen som gled til side.

“Der inne finner du alt du trenger”, sa den fremmede og ga lampen til Hanz. “Bruk det med omhu.”

Innsiden var mørk, og stinket av mugg og råtne egg. Lampelyset falt inn i rommet bakenfor som var fylt av bokhyller, dekket av tykke lag med støv og edderkoppspinn. På gulvet lå det strødd med skriblerier og rustbrune flekker, og bakerst, mot veggen, stod et bord med en svær lærinnbundet bok.

“Dette er jo bare flere bøker.” 

Hanz snudde seg mot den fremmede, men det var ingen der.

Boken knirket da Hanz åpnet den. Aldri før hadde han sett noe lignende. I lyset fra oljelampen leste han en beretning i sirlig skrift, om hvordan man kunne påkalle en smådjevel, binde den, og ta dens makt. De første sidene var fylt med formaninger om hvordan man skulle gå frem for å minimere risikoen, men han hadde ikke noe å tape – sjelen hans var solgt allerede. Han bladde videre, og fant snart det han søkte.

Påkallingen virket langt enklere enn han kunne håpe – han hadde alt han trengte.

Mens han lette på kammerset etter et kritt og noen stearinlys, gløttet han bort på stolen der han pleide å lese for Marie.

Hanz sukket, og stålsatte seg.

Det viktigste var at Marie var trygg.

Inne i det hemmelige rommet tegnet Hanz opp pentagrammet på gulvet, plasserte stearinlys på enden av spissene, og begynte å messe de forbudte ordene.

Først skjedde ingenting – men så begynte lysene å sprake og blafre.

Med ett var det som om han var utenfor kroppen sin, et sted oppunder taket. Han så seg selv messe videre, mens de sotfulle flammene fylte rommet med kvalmende røyk. De sorte strimene samlet seg midt i sirkelen.

I røykskyen kunne han skimte et ansikt – med bukkeskjegg, to små horn, og et fandenivoldsk flir.

Hanz begynte på ordene som skulle gi ham kontroll over vesenet han hadde mant frem, men ble avbrutt da rommet fyltes av den fremmedes latter.

“Nok tåpelig teatralskhet. Vi har allerede satt betingelsene for vår avtale. Du har bedt om kraft til å kunne rette opp uretten som er gjort mot din kjære. Det er et edlere motiv enn jeg er vant til, men la gå – jeg er ikke kresen. Du har kalt på meg av egen, fri vilje, og med det, gitt meg din sjel. Gled deg, unge prins, for kraften er herved din!”

Det hogg til i Hanz, og han knep øyet igjen. Ulidelig, velkjent smerte for igjennom kroppen – men med ett var den borte. Igjen stod en styrke Hanz aldri hadde følt maken til.

Han åpnet øynene – begge øynene – og lo.

 

***

 

Kongen og de andre prinsene satt til frokost i storsalen da Hanz stormet inn. Tjenerne skvatt forskremt til siden, og stillheten senket seg mens blikkene samlet seg på Hanz.

Azim så spørrende på kongen, som ga et nikk til svar.

Arveprinsen reiste seg. “Så, lille valp? Lyst på en ny runde?” Han knakk knokene sine.

“Bare kom, kjære bror.” 

“Noen idioter lærer visst aldri”, sa Azim til brødrene sine mens han passerte. 

De lo, men Hanz bare sto der, rolig, med et hånlig smil.

Med et brøl sprang Azim mot lillebroren sin, knyttneven hevet.

Det kneppet i ørene på Hanz, og noe skjedde. Alt saknet. Neven kom mot Hanz som gjennom strømmende vann, og arveprinsens brøl ble til en dyp og langstrakt rumling. Hanz snerret i forakt, grep tak rundt brorens neve, og klemte så hardt han kunne.

Lyden av ben som knuste ga gjenlyd i Hanz sine ører, og da tiden kom tilbake, var brølet blitt forvandlet til et overrasket skrik.

“Jeg skal få deg til å trygle om nåde, ditt svin!” hveste Hanz, og fiket til Azim så han fløy gjennom rommet og landet tungt.

Minnene brant i hodet ti Hanz, men denne gangen var rollene byttet om. Hanz sparket luften ut av Azim før han fikk reist seg, og fulgte på med nevene. Slagene haglet, og en rød villskap tok kontroll.

“Ber du om nåde?”

Knoklene til plageånden brast.

“Hva sier du?”

Et spark, og kjeven knakk.

“Ingen kan høre deg, Azim!”

Med et djevelsk hyl slo Hanz gjennom brystkassen til sin bror. Da han trakk hånden tilbake, rød til albuen, løftet han det bankende hjertet triumferende over hodet. Blodet rant i elver nedover armen, og drypte ned på hellene.

Lyden av sakte applaus kom fra høysetet. 

“Har valpen min lært seg magi? Ikke dårlig. Og nå antar jeg du vil kreve Azims posisjon i henhold til tradisjonene?”

Hanz pustet tungt, og tok en bit av hjertet før han svarte. 

“Selvfølgelig, far. Vil du nekte meg? Jeg håper nesten det, slik at jeg må slakte dere alle for å få min rett!”

“Du har drept din bror i tvekamp. Hans posisjon er rettmessig din. Tradisjonene stiller ingen krav om at kampen skal være rettferdig.”

“Godt. Gjør rommene hans klare til meg fra i morgen. Tøytene hans bør være vekk derifra innen da!” 

Med det snudde Hanz ryggen til hoffet og skrittet ut av salen.

Bak ham suste det i opphisset hvisking.

 

***

 

Tilbake på biblioteket vasket Hanz av seg blodet og fikk på seg nye klær. Den røde villskapen hadde roet seg på veien, og nå stod han igjen med etterdønningene. Han var sjokkert over hva han hadde gjort – for et blodbad! – men mest av alt var han glad. Aldri mer skulle Marie være i Azims vold!

Selv om hun ikke hadde vært i storsalen, så var Hanz sikker på at Marie allerede visste hva som hadde skjedd. Store nyheter pleide å rase som en ildebrann blant tjenerne.

Han kunne ikke vente med å se hennes reaksjon på de gode nyhetene. Nå som han var arveprins, var det ingen ting som kunne holde dem fra hverandre. Han halvveis løp ned til kjøkkenet for å finne henne.

Han stoppet opp utenfor den halvåpne kjøkkendøren for å samle seg og finne ord som kunne beskrive følelsene som boblet i ham. Inne på kjøkkenet foregikk en livlig diskusjon. Det var ikke mye sorg å høre i stemmene – var det latter han hørte?

“Hva nå, nesten-prinsesse?” sa kokka, Irmelin. “Du skulle ikke ha vært så høy på pæra som du var etter at du forførte Azim!”

Hva var det som foregikk? Hanz ble stående utenfor å lytte. Han kunne se gjennom dørsprekken, trygg på at mørket i gangen ville holde ham skjult.

Det rev i hjertet hans da han fikk øye på Marie. Hun hadde gjemt ansiktet i hendene, og skuldrene ristet. Likevel – kokkas ord hadde lamslått ham.

“Det jeg lurer på, lille flaggermus, er hva du har tenkt å gi oss for at ingen skal fortelle Hanz om det råtne spillet du spilte”, fortsatte Irmelin med et hånlig flir.

Marie reiste seg. Det tårevåte ansiktet hennes var vridd i sinne. Hun grep en kjøttkniv, og snerret mot kokka. 

“Hold kjeft, din jævla sugge. Ellers blir det er mer enn én sjel som havner i Helvete i kveld.” 

Hun tok et skritt tilbake og tørket tårene med håndbaken før hun fortsatte. 

“Du kan fortelle Hanz hva faen du vil, hvis du tør. Tror du han blir glad for å høre det? Han kommer ikke til å tro et ord. Jeg har den krøplingen i min hule hånd, så dere gjør best i å fortsatt holde dere inne med meg.”

Hanz trodde ikke sin egne ører.

“Ta det rolig, Marie”, sa en av de andre tjenestepikene. “Du vet at Irmelin aldri har vært god i huet – hun har det bare i kjeften. Du får anledning nok til å hevne deg når du blir dronning. Ikke skap trøbbel for deg selv, nå som du har drømmen din innen rekkevidde. Som du selv sa, Hanz er din og så klart vi andre kommer til å fortsette å hjelpe deg.”

“Hah! Hvilken glede vil jeg få av å være dronning når jeg må dele ekteseng med en krøpling som ham”, sa hun beskt. “Han er faen meg sikkert ikke større enn dette.” Marie viftet med lillefingeren sin.

Latter brøt ut på kjøkkenet.

“Synd med Azim, han var i det minste en skikkelig mann”, fortsatte Marie, til enda mer latter.

Hanz’ hjerte sank som i en bunnløs brønn.

“Selv om han dengte deg gul og blå?” spurte Irmelin 

“Jeg liker det litt røft”, fnøys Marie, “og uansett – hvem har sagt at Hanz kommer til å leve lenge nok til å arve tronen? Jeg er sikker på at alle brødrene sikler på den, nå som Azims terrorvelde er over. Med litt hjelp fra en som Hanz stoler på.” Hun trakk på skuldrene. “Jeg har klart å forføre to av brødrene – jeg klarer nok en til. Mannfolk er ikke så fordømt kompliserte.”

Marie så seg selvsikkert rundt i kjøkkenet, som om hun sjekket hvem som lo med henne og hvem som ikke gjorde det.

Hanz klarte ikke mer. Latteren døde brått da han slo kjøkkendøren opp.

“Alle utenom Marie; ut av kjøkkenet. Nå!”

Tjenestepikene pilte forskremt ut.

Kniven Marie hadde holdt deiset i gulvet.

Marie svelget. 

“Hanz, min elskede. Ikke misforstå – jeg bare spøkte med de andre tjenerne!”

Hanz var døv for hennes unnskyldninger. 

“Forbannede skjøge”, brølte han. “Jeg solgte sjelen min for å hjelpe deg – og du holdt meg bare for narr.” 

Blind av vrede slo han Marie så hardt i ansiktet at neseblodet sprutet, før han kastet henne gjennom rommet. Marie prøvde å reise seg. Med blod strømmende nedover ansiktet så hun bedende på Hanz.

“Nei, det var ikke slik. Jeg har aldri løyet for deg.”

“Hold kjeft, din fordømte hore! Ikke et ord til. Jeg elsket deg. Jeg ville gjort hva som helst for deg. Men det var visst ikke bra nok?” 

Hanz spyttet ordene mens han gikk sakte mot Marie, som krøp sammen i frykt.

 “Så du likte det røft? Jeg skal vise deg røft!”

Hanz grep Marie under kjeven og løftet henne i været, mens han knyttet den andre hånden til en neve og slo henne gang på gang. Smerteskrikene ble raskt erstattet av gurglende hikst.

Hanz lot seg rive med av sitt eget raseri. Han rev klærne hennes til filler og slengte henne over bakebordet, hvor han holdt henne på plass med kroppen sin. Hun skrek i panikk da han grep til seg Irmelins to største kjøkkenkniver.

Han svingte knivene i været, lot dem grave seg ned i håndbakene hennes og naglet Marie til bordet. Skrikene hennes runget mellom kobberkjelene.

De siste restene av lys i Hanz’ sjel svant hen i takt med blodet som dryppet ned på steingulvet.

Til sist besvimte hun, men Hanz visste råd. En bøtte vann var nok til å vekke henne hver gang hun mistet bevisstheten. Hun skulle ikke få et øyeblikks hvile.

Det var utallige ting på kjøkkenet som kunne brukes til å påføre smerte. Nøtteknekker. Hvitløkspresse. Biffbanker. Fiskebenstang. En glødende ildrake. Og sylskarpt stål – alt fra kjøttøkser til små filetkniver. 

Hele natten igjennom lot han Marie betale for sine synder. Han sjendet henne på det groveste, knuste fingre og trakk ut negler. Ører, nese, brystvorter og tær – med tang og kniv gikk han til verks, og strødde salt i sårene før han svidde dem igjen. Hun skulle ikke få gleden av å blø ihjel med det første.

Det var ikke før nærmere daggry at han begynte å gå tom for ekstremiteter, og tømte seg i henne en siste gang.

Alt som var igjen i ham var et tomt, ulmende mørke.

 

***

 

Hanz slepte Marie gjennom borgen etter restene av håret, og sparket opp døren til storsalen, hvor restene av hoffet satt og lurte på hvor frokosten ble av. Kongen så spørrende på ham.

“Konge”, ropte Hanz. “Denne skjøgen har vært respektløs mot meg. Jeg vil ha henne spiddet på en påle, og jeg vil at hva hun enn må ha av familie blir arrestert og ført hit, slik at de kan straffes for å ha brakt henne til verden.”

Stillheten hersket.

Så begynte kongen å le så kraftig at de tomme karaflene klirret.

“Hanz, min sønn, dette hadde jeg aldri trodd. Ser ut som om du begynner å bli en mann, allikevel. Stolt av deg gutt!” sa kongen. Han viftet på vaktene. “Dere hørte arveprinsen! Før henne vekk! 

“Kom her, sett deg ved siden av meg. Du trenger mat for å styrke deg, gutt, hvis du skal holde dette tempoet oppe. La oss snakke om din fremtid. Jeg ser for meg uante muligheter.”

Hanz så på sin far. Til sin store overraskelse følte han ikke det vanlige hatet – kun respekt og takknemlighet. Han skjønte det nå. Hans far hadde forsøkt å lære ham at kjærlighet var en løgn. En løgn dyrket frem av falske kvinner. En løgn som forgiftet de rammede med svakhet og forvirring. Men nå – nå hadde han lært. Nå hadde han blitt en mann, som visste at det eneste sanne i verden var styrke og frykt.

Og med djevelen på sin side kom han aldri til å føle frykt igjen.

 

Patrik Sahlstrøm