Blant norske science fiction-interesserte er navnet Øyvind Myhre minst like godt kjent som Bing & Bringsværd. Som forfatter av nærmere 20 skjønnlitterære bøker, og som redaktør for det norske science fiction tidsskrift Nova, var han en viktig stemme i debatten om hva science fiction er og burde være, og var i det hele tatt ikke en forfatter man kom utenom.
Øyvind Kvernvold Myhre (1945 –) ble født i Fluberg i Søndre Land. Han utdannet seg til sivilingeniør i teknisk fysikk ved Norges Tekniske Høyskole, og arbeidet i en årrekke som systemkonsulent og senere salgssjef hos IBM Norge. Ved årtusenskiftet flyttet han til Gran på Hadeland, og ble selvstendig næringsdrivende.
Foruten romaner og noveller har han skrevet boken Magiske verdener: Fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams (1979) og debattboken Datakultur: En forfatters farvel til skrivemaskinen (1983). Han er erklært libertarianer, hvilket skinner igjennom i mye av det han har skrevet. Han har vært aktiv som blogger og samfunnsdebattant. I et intervju publisert online sier han at mangel på tid setter begrensninger for hans skriving, så han vet ikke om han kommer til å skrive flere bøker, selv om han bedyrer at han har flere idéer.
Da Science Fiction Magasinet startet opp i 1971, var Øyvind Myhre tidlig ute med å kontakte Terje Wanberg og tilby sine tjenester som oversetter. Han kom raskt med i redaksjonen, og overtok som redaktør i 1974 – en rolle han hadde inntil 1978. Fra 1975 til engang tidlig på 1990-tallet redigerte og utga han dessuten fanmagasinet Gandalf, Norges eneste erklærte fantazine, som i sin helhet var viet til fantasylitteratur. Han var i tillegg en flittig bidragsyter i mange av fanzinene på den tiden, både i Norge, Sverige og Danmark.
Liksom mange av hans samtidige kolleger fikk han sin skjønnlitterære debut i Nova. Med årene ble det til mange noveller, oversettelser, bokanmeldelser og lederartikler. Som bokanmelder var han kanskje den skarpeste kritikeren av den redaksjonelle linjen som Bing & Bringsværd førte i Lanterne science fiction. Spesielt var han kritisk overfor enkelte av de norske bidragene (med unntak av Ingar Knudtsen jr.).
Myhres første roman het Aster (1974). Den ble av Novas lesere belønnet med Nova-statuetten for «årets beste norske sf-roman» i 1975. Romanen er en politisk allegori om De Fås kamp mot De Mange på Solsystemets femte planet, Aster. Vesenene som engang levde her, var fullkomment fremmedartede, og deres kultur virker ikke mindre annerledes. Romanen har mange av de elementene vi finner i fantasylitteratur, men den kan også leses som science fiction.
Hans to neste bøker, novellesamlingen Snøen på Nix Olympica (1975) og kortromanen Kontrabande (1976) var derimot «hard» science fiction av velkjent merke. De er uløselig knyttet sammen av en delvis felles bakgrunnshistorie. Det handler om koloniseringen av planeten Mars, om hvordan pionerene krever selvstendighet og løsrivelse fra det jordiske overherredømmet. Personene er ofte handlekraftige og rettskafne individualister som går sine egne veier og søker lykken der hvor de kan finne den. Med disse bøkene befestet Øyvind Myhre sin posisjon som Norges fremste sf-forfatter av «den gamle skolen», i tett konkurranse med Ingar Knudtsen jr.
De siste tider: En fantasi om frihet (1976) var antagelig Norges første fantasy-roman. Som så ofte i heroisk fantasy, følger vi en hovedperson som legger ut på en farefull reise og gjennom de prøvelser han møter underveis, forstår hvordan verden er skrudd sammen. Rogon den Skjebneløse valfarter gjennom en rekke land, det ene mer dekadent enn det andre, for å ta hevn over den skyggeaktige skikkelsen som drepte hans elskede, Lingele’i. Romanen reiser spørsmål om hva det vil si å være et menneske uten skjebne.
Novellesamlingen Demoner i dagslys: tretten fortellinger (1977) har innslag av fantasy og horror, inne mellom mer science fiction-orienterte noveller. Med denne boken fremsto Myhre som en naturalistisk forfatter, i spenningsfeltet mellom fri og uberørt natur og teknologi, mellom historie og modernitet. Hans naturbeskrivelser er så levende at man formelig ser de malte scenarier foran seg. Vi møter ham også som besk samfunnskritiker og satiriker.
Det er mer fremtidsoptimisme over romanen Sabotørene (1978). Vi befinner oss i en nær fremtid (2050-årene), der menneskeheten for alvor er i ferd med å erobre verdensrommet, med baser/byer på Månen og Mars og kunstig anlagte romkolonier. Agenten Oddbjørn Ansteinbu blir sendt til den kunstige verdenen Ny Mandsjuria for å forsøke å forhindre en planlagt sabotasje mot kolonien. Halve boken utgjøres av hans reise dit, og naturligvis løser han oppdraget uten for mye blodsutgytelse. Den er utvilsomt Myhres mest vellykkede sf-roman, og den kanskje nest beste norske sf-roman på det tidspunktet – bare overgått av Tore Bjerkes Rendezvous (1970).
Etter Sabotørene kom en periode hvor Myhre utforsket en rekke ulike temaer, som muligens best kunne anskueliggjøres gjennom historiske fantasiromaner (som ikke må forveksles med fantasy): Kongen og gudene (1979) som foregår i England på 600-tallet; Grønlandsfarerne (1981) som skildrer «striden mellom Kvitekrist og de gamle gudene», Makt (1983). og Pålgrims vandring (1985). Inn i mellom utga han de dystopiske En himmel av jern (1980) og 1989 (1982).
I 1984 utga han den hesblesende og aldeles festlige Følge en drøm, som var en hyllest til rock and roll fra 1950-tallet, og en slags reiseskildring fra et mytisk England, full av kryssende tidslinjer og parallelle virkeligheter. Historien får sin forløsning i en herlig vandring gjennom helvetes saler, før de to vennene kommer seg ut og forsøker å nøste opp de forskjellige løse trådene.
Med novellesamlingen Møt meg i Moolawatana (1986) vendte han tilbake til den «rene» genrelitteratur. Her finnes riktignok ingen harde sf-noveller, men derimot flere naturalistiske historier, som kun inneholder ett enkelt fantastisk element, hvilket gjerne er twistet i slutten. Vi finner også et par H. P. Lovecraft-pastisjer – en forfatter som Myhre er meget begeistret for og som han vendte tilbake til i sin neste bok.
Mørke over Dunwich (1991) er en uhyggelig roman, helt i Lovecrafts ånd. Den handler om en norsk forfatter som reiser til Irland for å prøve å finne spor etter de fiktive landsbyene som Howard Philips Lovecraft (1890-1937) forla mange av sine noveller til. Forfatteren er nemlig kommet over et gammelt irsk kart, hvor mange av Lovecrafts stedsnavn forekommer. Han trekker derfor den logiske slutning at landsbyene slett ikke ligger i New England, slik Lovecraft antydet, men derimot i Irland. Fra dette utgangspunkt spinner Myhre et nett av uhygge og mystikk, og får også flettet inn en del litteraturhistoriske fakta om Lovecraft.
I 1995 utga Myhre en oppfølger til Snøen på Nix Olympica, novellesamlingen Stjerner over Tharsis. Igjen møter vi frigjøringskampen mellom Mars-kolonister og myndighetene på Jorden. Gjennom seks noveller blir konfliktene utfoldet i større bredde og dybde enn i første bok. Myhre har vel aldri fremstått mer reflektert og nyansert enn i denne boken. Dessverre skulle det bli den nest siste han kom til å skrive.
Vindens datter, Bjørnens bror (1997) handler om møtet mellom et Cro Magnon-menneske og en Neanderthaler, henholdsvis en kvinne og en mann. De kommer fra to vidt forskjellige kulturer, men omstendighetene tvinger dem til å finne frem til hverandre for å overleve. Tilnærmingen går ikke smertefritt, og de to bruker lang tid på å lære å stole på den andre. Det er også en vakker kjærlighetshistorie, og gir et troverdig bud på hvorfor Neanderthalerne døde ut.
I tillegg har han skrevet en ren kriminalroman, Skyld (1993), som jeg har valgt å hoppe over.
Og undrenes tid er ikke forbi! 27 år etter hans siste bok har Øyvind Myhre publisert en splitter ny roman på sin personlige blogg, Øyvinds Globb. Tittelen er Kommer aldri levende herfra igjen (2022), og er en frittstående oppfølger til Følge en drøm. Igjen møter vi svirebrødrene Roger og Harry, og handlingen er hvis mulig enda villere og mer mangslungen enn forrige gang. Den kan lastes ned fra: http://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommeraldri-levende-herfra-igjen.html
Cato Pellegrini