Nicolai leser dansk-norsk klassiker: Niels Klims reise til den underjordiske verden

Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg er kroneksempelet på et (veslevoksent) kjært barn med mange navn. Den kan kalles en politisk satire, parodi, reiseroman, fantasy, forløper til den moderne science fiction-romanen, utopisk OG dystopisk roman, en moralfilosofisk fabel og til slutt en ren og skjær klassiker. 

Mange kloke hoder har sagt mye om både forfatter og bok før meg, så jeg skal kun introdusere Holberg og ikke analysere boken hans i nevneverdig grad. Jeg vil bare dele mine tanker og følelser til lesere av Nye NOVA, og gi deg som ikke har lest den før, et realt inntrykk av boken og dermed en pekepinn på om du vil komme til å like den.

Forfatter Ludvig Holberg ble født og oppvokst i Bergen på slutten av 1600-tallet, men bodde mesteparten av sitt voksne liv i København. Han kan i like stor grad som boken ikles alskens titler og beskrivelser: folkeopplyser, dikter, filosof, historiker og forfatter. Han var professor i både metafysikk, latin og historie, og han skrev både (tragi)komedier for det danske teateret i København, essay, satirer, vitenskapelige avhandlinger og tekster om politikk, rettsvitenskap, historie, religion og kjønn. Han var rett og slett en dannet mann, en viktig mann, en opplysningstidens og fornuftens mann. Alt dette gjenspeiles i hans eneste roman, men også hans mest ambisiøse moralske verk.

Min utgave er Aschehougs 1991-utgave på moderne norsk (oversatt av lyriker og litteraturforsker Kjell Heggelund), men originalen ble først utgitt i 1741 på latin på fordi dette språket hadde høyere status og var mye brukt blant lærde i Europa på 1700-tallet, og da nådde Holberg ut til et mye bredere publikum. I andres beskrivelser av boken fastslås det ofte at den er Holbergs oppgjør med statspietismen i Danmark-Norge. Det betyr strengt statskirkestyre og statlig kontroll av folks religiøse liv. Holberg var modig som våget å utfordre dette og snedig nok til å publisere den på latin i Tyskland først. Den ble raskt en suksess og så oversatt til enda flere språk, og da ble det for vanskelig å få den forbudt.

Kort oppsummert handler den om en nylig uteksaminert student fra universitetet. Hans store lidenskap er naturvitenskap, og en dag oppdager han en hule utenfor byen. Når han utforsker den grundigere, faller han ved et uhell ned i et hull til en planet i jordas indre – Nazar – og staten Potu. Innbyggerne der er intelligente, menneskelignende trær. I løpet av boken får han også kontakt med alskens ikke-menneskelige skapninger og kulturer, og ikke minst skjer det mange forunderlige ting underveis. Boken kan altså leses som en reiseskildring om Klims opplevelser på Nazar.

Klim er altså en vitenskapelig mann, og dette gjenspeiles i hans tilnærming til sine opplevelser, og hvordan boken er strukturert. Hver gang han lærer noe nytt om naturen eller samfunnet på Nazar, reflekterer han rundt det. Han diskuterer blant annet fordeler og ulemper ved fenomener, ideer og oppfinnelser og sammenligner dem med lignende ting og forhold fra sin egen verden på overflaten. Kapitlene har da passende titler som «Om poutanerfolkets religion», «Om naturen i Potu og befolkningens karakteregenskaper» og «Om statsforfatningen». 

Potu og potuanerfolket er sentrale i hele første halvdel, og selv om Klim gir et dårlig førsteinntrykk (han blir anklaget for voldtektsforsøk på byfogdens kone!), blir han etter hvert integrert i og et fullverdig medlem av samfunnet. Klim finner seg til rette så godt han kan: Han lærer seg språket, får seg utdannelse, jobb og venner. I mellomtiden skriver han da en ryddig og omfattende beskrivelse av alle deler av Potus samfunn. Dette analytiske skråblikket på alt organisert liv inni jordkloden vår er for meg en av beretningens største styrker.

Jeg syns det er meget interessant å lese om Potu og innbyggerne. Det er så interessant med all denne nye kunnskapen og alle disse refleksjonene at jeg nesten får nakkesleng av all nikkingen underveis. Klim og jeg deler dette vitebegjæret i stor grad, og jeg kjenner meg igjen i hans reaksjon når han oppdager noe nytt: 

«(…) alle beboerne på kloden snakker det samme språket, selv om altså hvert folk har ulike kår, skikker, lover, forordninger og forstandsevne. Man kan si at kloden rommer alle de ulikhetene som tenkes kan. Dette gjør at en vandringsmann ikke bare nyter det han ser, han faller nesten i ekstase over det.» (49)

Sånn sett evner Holberg å stimulere nysgjerrigheten min og engasjere meg rent intellektuelt, og dette er for meg et av kriteriene for litterær kvalitet. Teksten sitrer av stimulerende spørrekraft som utvider bevisstheten og forstanden, og hver observasjon og problemstilling akkumulerer, slik at det skaper erkjennelser. Det er verdt å poengtere at det å lære om et fantasiland som Potu ikke er uten en annen velkjent nytteverdi; et samfunnskritisk blikk på Potus kultur og styreformer er et samfunnskritisk blikk på vår egen kultur og våre styreformer. Mye av det Klim oppdager om Potu kan brukes som utgangspunkt for vår tids politiske debatter, og flere av løsningene og normene der fremstår som gode og samfunnsnyttige den dag i dag, blant annet at man spesialiserer seg på én ting, at man får høyere status når man bruker lang tid på å vurdere og konkludere, og at kun fornuft og forslag som er nyttige for samfunnet, blir belønnet.

Når Klim senere utforsker andre folkeslag, blir vi kastet inn i det ene tankeeksperimentet etter det andre. Han oppdager for eksempel et land der ingen blir syke, et land fullt av løgnere og tyver, et land fullt av forskere, et land der gamle menn og kvinner skal adlyde sine barn, et land der nesten ingen sover og omvendt, og slik fortsetter det. Ofte er disse beskrivelsen mer komiske enn intellektuelt stimulerende, men dette er også bokens andre styrke. Den har glimt i øyet og er veldig underholdende fra ende til annen. Jeg lo mange ganger underveis! Ikke bare av alle disse overdrevne tankeeksperimentene og latterlige situasjonene som Klim havner i, men også fordi han en artig, nerdete type som både tenker og gjør mye rart, og det er rett og slett en fryd å overveie hans resonnementer. Bare se på dette utdraget fra begynnelsen av boken da Klim faller ned mot Nazar: 

«Jeg la nå dessuten merke til at jeg ikke bare svevde fritt i den himmelske luft, men at min rette (perpendikulære) bevegelse var gått over i en sirkulær. Jeg skal ikke nekte for at hårene reiste seg på hodet mitt ved tanken på at jeg kunne bli til en planet – eller rettere sagt: til drabant for nærmeste planet – og all evighet kretse om den. Men da jeg skjønte at jeg ikke ville miste noen som helt anseelse ved forvandlingen, og at et himmellegeme eller et himmellegemes drabant iallfall ikke betydde mindre enn en forsulten student, fikk jeg friskt mot. (…) Jeg kom på at jeg hadde et brød (…) men alt etter første bit merket jeg at ble kvalm av jordisk føde – og kastet det fra meg (…) Stor ble min overraskelse da brødet ikke bare fortsatte å sveve i luften, men merkverdig nok også begynte å sirkle om meg. Slik fikk jeg demonstrert den riktige bevegelsesloven. (Alle legemer som settes i bevegelse, beveger seg i sirkel.) 

Like fortvilet som jeg for litt siden hadde vært over å være skjebnens kasteball, like stolt ble jeg nå da jeg ikke bare var blitt forfremmet til enkel planet men også hadde fått meg en fast drabant, slik at jeg nok måtte sies å tilhøre en av de fremste stjerner, eller planeter av første rang. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble så oppblåst at om jeg hadde møtt samtlige borgermestre og rådsmenn i Bergen, ville jeg ikke ha verdiget dem et blikk eller senket båtshaken for atomer som dem.» (17)

Men av og til er det et syltynt skille mellom forfatter Holberg og forfatter Klim. Det blir såpass mye formell drøfting at det kan bikke over i å føles som å lese en avhandling eller masteroppgave i sosiologi eller filosofi. I tillegg kan de fantastiske elementene bli for åpenbart allegoriske i så henseende. Dette brøt dessverre med innlevelsen fra tid til annen, for tonen og forklaringene kan faktisk bli så direkte belærende at man nærmest brekker seg av å få sølvtøyet i vrangstrupen. I boken Grenseerfaringer trekker Gerd Karin Omdal frem nettopp dette når hun gjør rede for det fantastiske aspektet ved boken:

«(…) stedene og folkene han besøker, blir for tydelig representanter for, eller kommentarer til, et eller annet i den reelle verden, enten ved menneskeheten eller ved de europeiske landenes styresett. Dermed mister de sin fantastiske funksjon. Den underjordiske verden får i for stor grad karakter av bare å være et påskudd for å fremme kritikk. Folkeslagene blir også i altfor stor grad gjennomanalysert av fortellerens intellekt. (…) De elementene som kunne vært fantastiske, formelig ber om å bli lest allegorisk. (…) Det finnes ingen spenning mellom de verdenene Klim besøker under jordoverflaten og den virkelige verden, det er ingenting som befinner seg i gråsonen eller grenseland. Alt er veldig tydelig og gjerne overdrevet.» (67-68)

Jeg er for så vidt enig i dette, men det skal sies at det går seg egentlig til underveis, og leseopplevelsen blir ikke forringet i altfor stor grad. Spesielt fordi det veksles såpass jevnt og trutt mellom det underholdende og det analytiske. Det skal også nevnes at Holberg hadde til hensikt å bedrive satirisk-allegorisk samfunnskritikk, så det kan nok fremstå som noe urimelig og ufornuftig å klandre ham for akkurat dette. Han tar dessuten for seg mange interessante og dagsaktuelle temaer underveis, så da blir det heller heldigvis aldri ensformig eller langdrygt. Han er for eksempel innom status, identitet, makt, rettspraksis, likestilling mellom kjønn, forfengelighet, akademia, religionsutøvelse, dumskap, rastløshet, ydmykhet og krig. Av og til kan det fantastiske forsvinne inn i bakgrunnen, og det er litt synd, men for meg var det mesteparten av tiden lite tvil om at jeg befant meg i en fantasifull verden, og der koste jeg meg masse.

Noe av det som forresten gjorde denne opplevelsen fullverdig, var de mange nydelige illustrasjonene (kobberstikk) strødd rundt omkring i boken. Jeg har ikke sett noe lignende, så disse kunstverkene var en fryd for øyet, som gjorde det lettere å se for seg denne verden og disse skapningene underveis. 

Avslutningsvis vil jeg si at selv om du skulle bli demotivert av noe som kan kalles en spenningsløs, påtatt fabel med gjennomanalysert samfunnskritikk, så anbefaler jeg boken på det sterkeste. Den er spennende, uforutsigbar, dypsindig, dramatisk, spøkefull, provoserende og poetisk. Herlig! Storartet! Det knaker jo så godt i hjernebarken av kulturelle og filosofiske tankesprell. Det kiler jo så meget i hjerteroten av komiske refleksjoner om livet. Og det blir jo så varmt i sjelen av undring og nysgjerrighet. 

Ikke sant?

 

Nicolai Alexander Styve