Roman av Eirik Ildahl (del 1)

1. Psykopompos

Døden løp om kapp med daggryet, lett på foten og lett til sinns. Det var vargtimen, døgnet var på sitt mørkeste, søvnen på sitt dypeste og bølgesuset overdøvet skrittene hennes i det høye gresset.

Det sies at de fleste naturlige dødsfall inntreffer rett før soloppgang. Hun visste at det gjaldt hennes egne ofre også. Det var som regel enklest slik.

Biodomen hang som en kjuke på den steile bergveggen med inngang gjennom en kløft på baksiden. Det var liten sjanse for at han befant seg i de vindusløse kamrene inne i klippen, tenkte hun. Han var en livsnyter og ville neppe unnvære sjøluften, bølgeslagene og utsikten mot Isla Hoste. Om tre timer ville de duggvåte trærne på den andre siden av sundet glitre som knuste smaragder i solrenningen.

Levde han egentlig?

Han hadde rappet en Kitengo Milele 2154, fjorårsmodellen, i visshet om at den ikke ville bli savnet fra lageret før han var langt av gårde. Sykdommen hadde svekket ham, men ikke mer enn at han
klarte å koble seg til biokomputeren og overføre alle erindringer fra sitt hundreogtjue år lange liv til avataren.

Han kunne huske at han var elleve år, at grunnen gynget og moren dro ham ut av senga og ned på gata. Han husket farens lange fravær for å gjenreise byer i fjerne land, og han husket pakkene med bilder og brev før telekommunikasjonene fungerte igjen. Han husket eksotiske strender med nåletrær, fjernt fra ørkenheten hjemme, han husket sin første, ugjengjeldte kjærlighet, som het Dambisa og sang i kor, og en kattunge som ble knust under grønnsakhandlerens varebil. Den lå grå og flat på grusveien, buken hadde sprukket og det tøt ut blodige, gule innvoller.

Dette og mye mer: Eksentriske professorer, havarerte ekteskap, sluttføringen av magnetosfærisk basert biokomputerkommunikasjon og søsterens tragiske spontanabort, lukten av døde blader når
snøen smeltet om våren, oversvømte pakkhusruiner på kaia og den svale rusen av kat.

Alt dette, og mye, mye mer, ble lagret i den kunstige hjernen til den antropomorfe avataren av modell Kitengo Milele 2154, produsert med et fleksibelt eksoskjellett i lettmetall, overflatebehandlet med kollagen og trukket med laboratoriedyrket hud. Det siste han gjorde før han låste seg ut, var å sette giftsprøyten i det havarerte menneskelige skroget som hadde båret ham frem på første etappe av livsreisen.

– Men levde han egentlig? spurte hun seg.

Hun tenkte aldri at hun hadde en kropp. Hun var en kropp. Oppdraget var ikke å ta livet av et levende menneske, oppdraget var å reformatere en avatar og bringe den tilbake til eieren. Mennesket var det tyven selv som hadde avlivet.

Biodomen lå fjernt fra andre bosetninger, men var utstyrt med et avansert alarmsystem. Tyven levde sine stjålne dager i konstant frykt.

– Var det verdt det? undret hun. – Var det mulig å glede seg over en soloppgang som bare varslet et nytt døgn fylt av angst?

Som en del av spesialutdannelsen hadde hun blitt transmutert til å sanse omverdenens grunnleggende fysiske struktur i form av kraftfelt, stråling og partikkelskyer. Sanseapparatet hennes lokaliserte uten problemer alarmsystemets bevegelsessensorer, og skrambleroptimeringen utlignet signalene slik at hun ble usynlig for systemet.

Hun rappellerte ned fra toppen av klippen og tok seg inn gjennom et vindu. Rommet innenfor hadde vært spisestue for en tidligere eier, men ernæringskonsollen var erstattet av en batteripakke. Avataren gikk på solenergi, og så langt syd var de lange sommermånedene uten lys.

Rommet innenfor, som etter de gamle romplanene skulle ha vært et gjesterom, var gjort om til et opplevelsessenter for virtuell sex.

– Ingen matglede, ingen venner, ingen oppgaver, ingen rusmidler, tenkte hun. – Ikke til å undres over at han har behov for sterkere stimuli enn en vakker soloppgang.

Lydløst gled hun ut i stuen. Avataren stod i et hvilestativ midt på gulvet, vendt mot panoramautsikten over sundet.

Hun lukket omhyggelig alle vinduene og betraktet den urørlige skikkelsen.

Som alle modellene fra Kitengo Milele hadde avataren abessinske trekk. – Snart skal du hjem, bror, tenkte hun lakonisk, – hjem til noen som har råd til å betale for å bo i det vakre kroppspanseret ditt. For et yrke. Slette erindringene til en gammel idiot for å klargjøre avataren for en ny sullik som ikke kan forsone seg med døden. Hva skal det tjene til? Øke formuen til fabrikkeiere som allerede har mer penger enn de kan bruke på ti tusen kretsløp rundt sola? Bidra til at de føyer noen nuller til registrene sine i kyberrommet? Hva blir det neste? Sikkerhetsvakt på en deputertmiddag?

Hun sukket innvendig. – Jeg slipper i hvert fall å drifte lokale sikkerhetssystemer i Tårnet. Stakkars Flint, han har vel ikke sett en grønn plante på et år. Kanskje jeg skal plukke med meg en bukett
grindelia til ham? Han vil helt sikkert bli overrasket, men han har fortalt meg at han liker dem.

Fra beltet hentet hun en liten sylinder som hun rettet mot avataren og utløste en luftstrøm mot det livløse ansiktet. Maskinen registrerte forstyrrelsen og aktiverte alle de finstemte imitasjonene av
menneskelig oppvåkning som den importerte hjernen ventet seg. Tyvens idiosynkrasier, helt ned til nøtteallergi og avsky for korsang, var implementert i algoritmene som styrte avatarens fysiske
reaksjoner.

Ansiktsmasken livnet til og stirret på henne med halvåpen munn, der overleppen trakk seg opp i en skjev grimase som blottla tannkjøttet i overkjeven. Produksjonsselskapet overdrev ikke når det
markedsførte avatarene som «personlighetstro».

– Jeg har kommet for å koble deg ned, sa Liriel rolig. – Hvis du vil, kan jeg formidle det offisielle vedtaket, men jeg antar du er kjent med bakgrunnen.

– Hvem er du? spurte tyven.

– Jeg er psykopompos av kapteins grad i martyrskvadronen under Mandatets sikkerhetskommissariat. Vedtaket lar seg ikke anke.

– Har du et navn?

– Du har rett til å gi en siste hilsen til et nærstående intelligensvesen. Hvis ikke, setter jeg avataren i dvale for sluttbehandling.

Hun hadde vært forberedt på at det skulle skje, men ble likevel overrasket. Instinktivt slo hun vekk høyrearmen som skjøt mot henne, men åpnet samtidig guarden for den venstre hånden, som grep henne om halsen i et stålgrep.

I det samme merket hun en endring i avatarens magnetfelt. En kondensator i den venstre underarmen ble transformert opp til én megavolt, og hun innså i et glimt at tyven hadde skjult et
elektrosjokkvåpen i lang- og pekefingeren. Hun rakk ikke å avverge det første, lammende støtet, men kastet seg bakover så avataren mistet balansen og ble tvunget til å slippe taket. Halvt svimeslått så hun at den stablet seg på beina mens neglene på høyre hånd vokste ut til dødelige stiletter.

– Du har allerede tapt, sendte hun til tyven over Nannynettet. Avataren svarte med et utfall som hun vred seg unna uten større problemer. – Reaksjonene dine er allerede blitt langsommere.

Avataren prøvde seg igjen, men snublet i en stol og smalt inn i veggen.

– Snart forsvinner balansen og den sensoriske persepsjonen. Din kognitive kapasitet er i full oppløsning.

Avataren strevde for å holde seg oppreist, men segnet om på gulvet. – Hvava… Hva?

– Du er under avvikling.

– Øbva? sa tyven, ute av stand til å artikulere forbauselsen sin.

– Biokomputeren din er basert på samspillet mellom antistoffer og peptidesekvenser. Jeg vekket deg ved å blåse en sky av syntetiske enzymer inn i avatarens ansiktsåpninger. Komputeren din råtner, for å si det enkelt.

Avataren seg helt ned på gulvet, ute av stand til å holde hodet oppreist. Liriel åpnet vinduene igjen. Skyen av enzymer hadde gjort sitt.

– Vater du? snøvlet tyven.

– Hvorfor det?

– Vater du!

– Jeg heter Liriel, sa hun.

– Vaahme?

– Nyx. Navnet er Liriel Nyx.

Hun ventet til tyven var helt utvisket fra det som var igjen av avatarens sentralnervesystem. Så deaktiverte hun alarmsystemet, forlot biodomen gjennom hovedinngangen på baksiden og kom
tilbake med en diamagnetisk sleper. Sleperen fraktet avataren til skyttelen mens hun dokumenterte inventaret i biodomen. Deretter forlot hun åstedet, tok skyttelen til sju kilometers høyde og satte kursen tilbake til Tårnet med den konfiskerte avataren.

Sola var på vei opp over horisonten. Hun kunne rekke lunsj med Flint.

2. Tårnet

Liriel trosset randturbulensene og lot den lille skyttelen stige helt opp i den kraftige jetstrømmen for å spare energi. Med en marsjfart like under Mach 1 så hun Patagonias steinete sletter og steile fjell synke raskt ned under horisonten bak seg, og foran henne forvandlet morgenrøden seg like hurtig til høylys dag.

All global oppvarming til tross var Sørishavet fremdeles et av klodens mest ugjestmilde strøk. I det ene øyeblikket var det smul sjø og i det neste piskende orkan, men Liriel var en herdet veteran i
martyrskvadronen. Hun hadde utført feltoppdrag over alt mellom Marianegropen og asteroidebeltet, og hun var seg alltid bevisst hvilken risiko hun utsatte seg for. Liriel forvekslet likevel ikke frykt med fare, for frykt var en hjelpsom venn på samme måte som smerte var et vennlig råd fra kroppen om å oppsøke medisinsk sakkyndige.

Organisasjonens navn, Martyrskvadronen, kunne kanskje best forklares ved dens motto: «Omnis vita est vita mea» – alles liv er mitt liv. En martyr ofret seg for fellesskapet, og den største oppofrelsen besto i at en martyr var avskåret fra å dele sine tanker og følelser med andre mennesker. Det globale Nannynettet, som samlet Jordas befolkning i én eneste, distribuert organisme, trengte noen som kunne overvåke strømmen av tanker og følelser som utgjorde den kollektive bevisstheten. Da det magnetosfærisk baserte biokomputernettet ble en realitet på 2070-tallet, hadde derfor Mandatet opprettet Martyriet som en verdensomspennende overvåkingsorganisasjon. Etter hvert som Mandatet hadde konsolidert sin makt, hadde oppgavene blitt utvidet til å omfatte aktiv innsats mot alt det som først Mandatet, og siden Avatariatet, betegnet som samfunnsnedbrytende krefter, det være seg organisert kriminalitet, politiske motstandere eller utbrytersamfunn på Luna og Mars.

Samtidig som martyrene hadde ubegrenset tilgang til hele verdens tanker og følelser, var hver og én av dem dømt til livslang ensomhet. Man kunne tenke seg dette var en pris som var verdt å betale for å ha unik tankefrihet, men martyrene var ikke bare kjent for sin mentale disiplin og utholdenhet, de var like kjent for sin ubrytelige troskap. Ikke fordi de var hjernevasket, men fordi de anså at de var en privilegert elite med en hellig forpliktelse overfor Jordas ene, store menneskelige organisme, Homogaius, under Avatariatets ufeilbarlige ledelse.

For Liriel var ensomhetsfølelsen ofte sterkest etter at et oppdrag var avsluttet og hun ikke lenger hadde mentalt fokus på akutte utfordringer. Denne gangen var det annerledes, og det forundret
henne. Det var knapt mulig å være mer ensom enn i en liten skyttel over Sørishavet, men hun opplevde likevel en sjelden ro, som om kabinen var full av smil og latter.

Hun ristet følelsen av seg; det var vel bare forventningen om en lunsjprat med Flint.

De var et odde par. Liriel var svart i huden, kortvokst og senete med stort krushår, og Flint var blek og grovbygd med snauklipt, rød bust. De traff hverandre for første gang da de tjenestegjorde i styrkene som slo ned Seleniusoppstanden i 2148 og fikk umiddelbart god kontakt. Hvorfor de satte så stor pris på hverandres selskap, var fremdeles en gåte for Liriel.

Til å begynne med hadde hun spekulert på om han så på henne som en mulig partner eller om han bare ønsket seg en lillebror. Eller begge deler? Liriel var født som hermafroditt med en velvoksen penis der andre kvinner hadde klitoris, men spørsmålet om kjønnsidentitet hadde hun lagt bak seg for lenge siden. Noen mennesker likte hun og andre mislikte hun, og det var underordnet hvordan kjønnsdelene deres var utformet. Hva Flint tenkte om dette, hadde hun lenge vært usikker på. Han hadde aldri gjort noen romantiske tilnærmelser, men var det fordi han var uinteressert eller var det fordi han trodde Liriel ville avvise ham? Hadde de gått glipp av en romanse fordi ingen av dem ville risikere vennskapet?

I alle fall hadde det ikke plaget Flint at hun så ut som hun gjorde mellom beina. Allerede da de ble kjent, hadde de målt kukene mot hverandre på servanten i dusjgarderoben.

Liriel sukket over de hjelpeløse funderingene. Optimeringene hennes hadde hatt sin pris. Følsomheten for magnetisme og stråling krevde sin del av bevisstheten, og det autonome
nervesystemet som styrte gjellefunksjonen bak ørene, la også beslag på mer av sentralnervesystemets kapasitet enn den integrerte nanokomputeren kunne kompensere for. Blant de andre spesialagentene var Liriels dårlige sosiale antenner en stående vits.

Under henne dukket Sør-Sandwichøyene opp og forsvant. Etter til sammen fjorten kilosekunder i lufta kunne Liriel sette skyttelen ned ved foten av Bouvettårnet.

Bouvetøya lå så langt det var mulig å komme fra alle fastlandsbosetninger, og det sjuhundre og syttisju etasjer høye tårnet var kjørt ned i den vulkanske berggrunnen som et gigantisk spett. Denne
isolerte festningen var hovedkvarteret for Mandatets sikkerhetskommissariat og dets forlengede arm, den legendariske Martyrskvadronen.

Liriel fraktet den beslaglagte avataren gjennom alle de sju sikkerhetsslusene, plasserte den på lageret og anviste retur til fabrikken. Hun merket at aktiviteten i avatarens kunstige hjerne hadde tatt seg opp, og konkluderte med at de regenerative systemene fungerte forbausende bra til å ha blitt utsatt for et massivt enzymangrep. Antagelig var det bare et spørsmål om dager før avataren var så god som ny, klar til å huse en ny riking med dødsangst.

Flint hadde ikke svart på lunsjinvitasjonen, så hun dro innom driftssentralen i hjertet av Tårnets infrastrukturdivisjon. Hele bataljonen til Flint var engasjert i årskontrollen av grunnstrukturene i
kjernearkitekturen, så Liriel skjønte raskt at det var lite håp om at han hadde tid til småprat i offisersmessa. Hun la fra seg grindeliabuketten og henvendte seg til resepsjonskonsollen.

– Bare sett den på pauserommet, sa hun. – Sørg for at stilkene blir snittet før den settes i næringsløsningen.

Ensomheten sivet omsider inn på henne. Oppdraget var avsluttet og rapportert, og hun hadde ingen adspredelser i sikte. Det var nesten så hun ble oppstemt da generalmajoren ba henne møte ham i salongen over Atletica.

Generalmajor Orrin Jökke var fremdeles rød i ansiktet etter treningsøkta og saunaen. Han lot konsollen tappe en stor ampulle rabarbra- og bringebærsaft mens han i muntre vendinger forsikret
seg om at aksjonen i Patagonia hadde gått etter planen. Selv Liriel, med sine sosiale handikapp, skjønte at den kameratslige tonen betydde at sjefen hadde noe ubehagelig på hjertet, så hun
kommenterte bare saklig oppdraget uten å følge opp den joviale tonen. Hvis det generalmajor Jökke hadde å si var viktig, foretrakk hun at han sløyfet innpakningen og gikk rett på sak.

– Har du det bra? spurte Orrin Jökke.

– Ingen problemer.

– Jeg skjønner jo det. Men har du det bra?

– Et par blåmerker, litt lite søvn. Ikke noe å bry seg om.

– Jeg mener, trives du? Er du en glad person?

– Ja, absolutt. Jeg har et lyst sinn.

Orrin sukket. – Det er ditt martyrium å måtte holde tankene og følelsene dine for deg selv mens du fritt kan ta inn alt som skjer på Nannynettet, sa han endelig. – Men det er ett unntak. Jeg, som din overordnede, har ufiltrert tilgang til sinnsstemningene dine, slik mine overordnede har tilgang til mine sinnsstemninger. Og den siste tiden har jeg registrert en viss nedstemthet.

– Javel?

– Det kan virke som om du mangler entusiasme for arbeidsoppgavene. Bryr du deg ikke like mye som før om å håndheve loven?

– Det er det jeg lever for, og det er det jeg er beredt til å dø for.

Orrin Jökke viftet henne av og forsynte seg med mer rabarbra- og bringebærsaft. – Jeg vet, jeg vet. Men jeg fornemmet en stemning hos deg da du var på vei inn i avatartyvens gjemmested. Kanskje bare en tvil, eller i hvert fall et spørsmål. Du tvilte på nytten av å forsvare fabrikkens eiendomsrett til sine produkter?

– Å anstrenge seg for å se en sak fra alle sider er en forutsetning for å kunne gjøre de nødvendige avveiningene under en operasjon. Det er det femte av de tolv gylne prinsippene for spesialtjenesten.

– Selvfølgelig, selvfølgelig. Men jeg snakker om entusiasmen din, gløden …

– Hva vil du jeg skal gjøre? Danse på bordet?

– Ikke gjør narr, vær så snill. Dette er den samme holdningen som jeg fornemmet da du entret gjemmestedet. Ikke tvisyn, ikke en gang uskyldig tvil, men … jeg beklager å si det, jeg fornemmet en ren forakt. En forakt for oppdragets natur. En motvilje mot å håndheve den fornærmedes rett.

– Unnskyld meg, generalmajor, for jeg vet jeg gjentar meg selv. Men hvis jeg ikke var opptatt av å opprettholde Avatariatets lov, ville jeg ikke daglig risikere livet for å utføre de oppdragene jeg blir
pålagt. Hvis jeg hadde kunnet se for meg et annet liv, ville jeg øyeblikkelig ha sluttet. Du har feiltolket følelsene mine.

Orrin Jökke nikket. Han følte på Liriels sinnsstemning, og han kjente at indignasjonen var ekte. Om det bodde en tvil om Martyriets misjon i den svarte spesialagenten, lå den for dypt i henne til at hun var i stand til å erkjenne den.

– I så fall beklager jeg, sa han. – Og jeg vil understreke at jeg ikke har noe å innvende til aksjonen. Oppdraget ble løst på en prikkfri måte. Med mindre noe helt ekstraordinært dukker opp, kan du ta sju døgn til restitusjon og adspredelser.

Liriel kostet på seg et takknemlig smil.

– Jepsi-pepsi, sa hun. Så hilste hun kort til pannen og forlot ham.

3. Det lukkede roms mysterium

Liriel våknet av et adrenalinsjokk og visste umiddelbart hva det betydde. Den eneste som hadde autorisasjon til å nå henne over Nannynettet med en impuls som påvirket det sympatiske
nervesystemet, var generalmajor Orrin Jökke. Noe hadde skjedd.

Trehundreogti sekunder senere sto hun i infrastrukturdivisjonens driftssentral. Orrin loset henne inn til kommandobroen gjennom de tre sikkerhetsslusene, alle bygget for å kunne motstå orkaner, biologiske angrep og eksplosjoner opp til fem hundre kilotonn.

På gulvet lå Flint. Han pustet ikke, og kroppstemperaturen hadde sunket ned mot romtemperatur. Han hadde vært død en god stund. Ved siden av ham satt en blek kvinne.

– Jeg vet dere var nære, sa Orrin til Liriel, – så jeg tenkte du ville ha beskjed. Han ble funnet for omtrent et kilo siden.

– Han har vært død mye lenger. Ble ikke hjerterytmen overvåket?

– Det kan se ut som om Nannyen fortsatte å sende signaler om regelmessig hjertefrekvens etter døden. Sender fremdeles, faktisk. Svært underlig, det står på listen min.

– Hvem fant ham?

Orrin gjorde en bevegelse mot kvinnen som satt ved liket. – Samina. Hun skulle avløse ham. Flint hadde beredskapsvakt i natt.

Liriel satte seg ned på huk ved liket. – Takk for at du vekket meg, sa hun.

Orrin betraktet henne usikkert. – Jeg kan ikke tolke følelsene dine nå, sa han.

Liriel svarte ikke med en gang. Så reiste hun seg og så ham inn i øynene. – Dette er ikke lett for meg å si, sa hun, – men jeg registrerer at noen har gått inn i Nannyen hans og instruert den om å sende falske helserapporter til legemsovervåkningen.

– Noen? sa Orrin perpleks.

– Er det flere enn deg som har tilgang?

– Hva er det du insinuerer?

– Jeg vet bare hva jeg observerer.

– Dette er ikke noe dine elektromagnetiske sensorer kan fortelle deg, sa Orrin ampert.

– Vi var svært nære. Flint og jeg hadde åpnet oss mer for hverandre enn protokollen tillater. Jeg er beredt til å ta min straff for det. Men det er tydelig for meg at Flint ikke døde av noe alminnelig
illebefinnende. Noen manipulerte Nannyen hans for å skjule lengst mulig at han var død, og det peker vel i retning av at samme instans er skyldig i dødsfallet?

– Er du klar over hva du beskylder meg for?

– Jeg beskylder ikke noen for noe. Jeg fastslår bare at noen har manipulert Nannyen og spør om det var flere som hadde tilgang.

– Så la oss ta én avklaring om gangen, da!

Orrin lukket øynene, pustet dypt og roet seg. Et øyeblikk etter mottok Liriel en melding fra hans overordnede, generalløytnant Milena Petrosian: – Jeg har gjennomgått aktiviteten i generalmajor Orrin Jökkes Nanny, og jeg kan bekrefte at han ikke har overvåket eller kontaktet spesialagent Cearbhall Flint på noe tidspunkt i løpet av siste jordrotasjon. Det er ingen andre som har tilgang.

– Godt, sa Liriel til Orrin. – Da er det avklart.

– Du må fremdeles svare for bruddet på protokollen, svarte han, og det beroliget Liriel at han så tydelig følte seg forulempet. Det tydet på at han ikke hadde noe å skjule.

– Absolutt, men hvem tok livet av Flint?

– Kan det ikke være en teknisk feil? spurte Samina. – Vi befinner oss i hjertet av klodens minst tilgjengelige, best befestede og tyngst bevoktede bygning. Selv vi som arbeider her må igjennom ti
kontroller. Først sju før vi i det hele tatt kommer inn i Tårnet, og så tre til for å få adgang til kommandobroen.

– Dødsfallet må ha en naturlig årsak, sa Orrin. – Det er utelukket at noen har kunnet påvirke Flints Nanny. Under hele årskontrollen er all Nannykommunikasjon fullstendig opphevet her inne; Jordas magnetfelt er utlignet. Jeg brøt ikke blokaden før jeg ble varslet om dødsfallet.

Liriel ble stående over liket i dype tanker. Orrin tidde for ikke å forstyrre, men Liriels bevissthet var konsentrert om alt annet enn å finne dødsårsaken. Tankene gikk til sene kvelder alene med Cearbhall, reiser til fjerne strøk og dype samtaler under fire øyne. En sjelden berøring, kanskje bare et streif over armen, men der og da hadde det vært den sterkest tenkelige bekreftelsen på samhørighet.

– Og Flint var her inne helt alene? spurte hun endelig. Orrin bare nikket.

Liriel gikk over til de intrikate konsollene som sørget for at alle etterretningssystemene i solsystemet fungerte og samhandlet, at de analyserte og sammenlignet, og at de til sjuende og sist alarmerte de rette instansene og isolerte mindre vel anskrevne elementer. Hun ble stående med en dyp nyve i pannen.

Orrin betraktet henne utålmodig. – Tror du det er de maskinelle intelligensene i systemet som har gjort opprør? spurte han syrlig.

– Det er hundre prosent sikkert at han var alene, og samtidig hundre prosent sikkert at han var sammen med noen, sa Liriel. – Cushlamochree! Det er verdt en ettertanke.

Hun rettet oppmerksomheten mot en mindre konsoll og ba den om historikken for luftfuktighet, oksygeninnhold, romtemperatur og ventilasjon.

– Det må være en teknisk feil i Nannyen hans, gjentok Samina, men Orrin viftet henne av. Han visste hva Liriel var god for. Selv om han kunne oppleve henne som obsternasig og humørsyk, var han til de grader klar over hennes ekstraordinære evner og suverene merittliste. Det var likevel vanskelig å forstå at hun kunne utrette noe i denne situasjonen.

– Vi sender ham til obduksjon, sa Orrin.

– Gjerne det. Men de finner neppe noe av interesse.

– Er ikke dødsårsaken av interesse?

– Jo, kanskje. Men de finner neppe noen teknisk feil.

– Hvorfor ikke?

– Demagnetiseringsfunksjonen i friskluftfilteret er slått av, sa Liriel. – Men det er ikke loggført at noen har gjort det. Enda en ting som umulig kan ha skjedd.

– Snakker vi om spøkelser, da? sa Orrin overbærende.

– Noen vil vel oppleve det som at et spøkelse har vært på ferde, ja.

– Et immaterielt vesen? Noe fra en annen dimensjon?

– Dersom det fins ånder eller vesener fra andre dimensjoner, er de nødvendigvis ute av stand til å interagere med vår fysiske virkelighet. Det vi snakker om, er et usynlig vesen, det vil si usynlig for
det blotte øye. Jeg vil gjette på et hypersinn.

– Hva? utbrøt Samina. – Selv ikke et hypersinn kan ta seg gjennom ti kontrollposter!

– Samina har rett! istemte Orrin. – Et hypersinn er riktignok en frittsvevende nanokomputer, men det er avhengig av å holde partiklene samlet i et kraftfelt. Vi har detektorer i hver eneste kontrollpost som ville ha oppdaget et eksotisk felt.

Liriel ristet på hodet og møtte trist Orrins blikk. – Mye tyder på at det var min skyld. Orrin og Samina så uforstående på henne.

– Et hypersinn som er spredt ut i et så stort rom som dette, syns ikke en gang som en vag dis, men det er riktig at detektorer kan lokalisere hypersinnets kraftfelt, sa Liriel. – Hypersinnet kan også trekke seg sammen. Når det er på størrelse med en pitzball, kan man fornemme en tåkete kule og samtidig lokalisere kraftfeltet med større presisjon. Hvis hypersinnet trekker seg sammen så mye som mulig, blir det svært synlig, men samtidig veldig lite. En milliard milliarder nanopartikler får plass på bare en kubikkmillimeter. Men selv om kraftfeltet er like sterkt som før, blir det enklere for hypersinnet å gi inntrykk av at kraftfeltet kommer fra en naturlig kilde.

– Kom til poenget, sa Orrin.

– Et hypersinn kunne for eksempel ha skjult seg i denne blomsterbuketten, sa Liriel og pekte på grindeliabuketten som sto på pulten til Flint. – Hypersinnet kunne ha gått i dvale inne i planten og
skjult den lille feltstyrken som det måtte opprettholde, bak den elektromagnetiske aktiviteten i de levende bladene og stenglene.

– Hvor kommer den buketten fra? spurte Orrin behersket.

– Jeg ville glede Flint, så jeg plukket den med meg i et kratt i Patagonia.

– Dette er helt idiotisk, innvendte Samina. – Skulle et hypersinn sveve rundt i ødemarkene på Ildlandet?

Orrin så tankefullt ut i luften. – Hvis det virkelig er snakk om et hypersinn, sa han endelig. – Og hvis dette hypersinnet har tatt seg inn i Tårnet, for eksempel skjult i denne planten … Jeg understreker, hvis! … da må det ha hatt en plan. Det kunne ikke ha visst at Liriel skulle plukke disse blomstene,men det kunne kanskje ha visst at det ville komme en spesialagent for å beslaglegge den stjålne avataren …

– Det kunne ha skjult seg i avataren og flyttet seg over i grindeliaen i løpet av flyturen, nikket Liriel.

– Spørsmålet er hvordan det kunne vite at avatartyven ville få en martyr på besøk.

– Vi ble tipset, sa Orrin. – Men selv om denne teorien skulle vise seg å holde, vet vi fremdeles ikke hva som var formålet med infiltrasjonen? Hvorfor skulle et hypersinn snike seg inn i Tårnet og ta
livet av spesialagent Cearbhall Flint? Og dessuten: Hvis det er slik at hypersinnet koblet ut demagnetiseringsfunksjonen i luftfilteret for å ta seg ut igjen uten å bli oppdaget, så ville det ha
havnet midt i et voldsomt uvær som ville ha revet hypersinnet fra hverandre og spredt nanopartiklene for alle vinder. Det ville med andre ord ha vært en ren selvmordsaksjon.

– Jeg kan ikke forstille meg at noen hatet Flint. Og i hvert fall ikke så mye at de ville ofre livet for å drepe ham, sa Samina.

Orrin ristet resignert på hodet og så spørrende på Liriel.

– Han var en umistelig venn, sa hun endelig, – og ansvaret for at han ikke lenger er blant oss, hviler tungt på meg. Jeg vil gjerne få lov til å følge opp denne saken.

– Vi skal alle følge opp saken.

– Hvor kom tipset fra?

– Det er naturligvis et opplagt sted å ta fatt. Aller først skal vi gå gjennom arkiverte data fra alle sikkerhetskontrollene og se etter bekreftelse på at det virkelig kan dreie seg om en infiltrasjon fra et
hypersinn. Dessuten skal vi sjekke alle systemer i driftssenteret for å se om det er gjort usertifiserte endringer i senterets algoritmer.

– Men tipseren? gjentok Liriel utålmodig.

– Tipseren overlater jeg til deg. Det dreier seg om en Antropomelior med høy optimeringsgrad, en filantropikonsulent som heter Vespasia Hyst. Se hva du kan finne ut om henne.

– Kjipp-kjapp, generalmajor! Liriel hilste formelt til pannen og trådte av.

– Og forbered deg på en disiplinærreaksjon når du kommer tilbake, ropte Orrin etter Liriel. – Om du skulle tro det, har jeg ikke glemt bruddet på protokollen.

4. Morder og menneskevenn

Liriel lagret all tilgjengelig informasjon om Vespasia Hyst og rekvirerte en skyttel med sivile kjennetegn. På vei tilbake til det Søramerikanske kontinentet memorerte hun nøye alle enkeltheter i
Vespasias biografi. Denne gangen satte hun kursen lenger nord, mot Titicacasjøen, der filantropikonsulenten disponerte en romslig villa i en palmelund med privat strand.

Liriels tanker gikk til svale ettermiddager på en terrasse med flettede divaner i det svale luftdraget fra Zeravsjan-elva. Flint og Liriel hadde tatt et par fridager i frodige Penzjikent etter et månedslangt oppdrag i Samarkand. Det hadde ikke vært noe dramatisk, bare en celle med ortodokse sjamanister som skulle rehabiliteres, men det hadde vært krevende å få gruppen tilbake til samfunnet uten å avlive flere enn imamen.

De hadde hatt hver sin divan med et lite tebord mellom seg, og divanene var bygget inn i reisverket slik at de ikke kunne settes ved siden av hverandre. Begge Martyrene var våryre og litt ekstra
oppspilte etter den vellykkede avslutningen av oppdraget. Hva om Liriel hadde gått bort til Flint og satt seg inntil ham? Hun kunne ha funnet et påskudd, som at han skulle smake på en skål med
maamoul? Hva om hun hadde lagt armen rundt ham? Liriel kunne ha gjort det uten at han hadde måttet ta det som noe mer enn en vennskapelig gest, og så kunne hun ha sett hvordan han reagerte på invitten.

Men hun hadde ikke gjort det. Hun hadde i stedet latt en tilfeldig innredningsdetalj bli avgjørende for hvordan forholdet til Flint utviklet seg.

Hva om de hadde valgt seg et feriested der terrassen bare hadde hatt en divan? Hva om hun hadde fått en skramme i nakken så hun måtte seg på fanget hans og la ham bandasjere såret? Hva om
skyttelen deres hadde havarert i ørkenen så de måtte tilbringe natten tett sammen for å holde varmen? Hva om hun ikke hadde hatt så forbasket vanskelig for å takle mellommenneskelige forhold?

Det var for sent nå. Liriel tok til seg sannheten i ordtaket om at det er bedre å angre på noe som er gjort enn noe som er ugjort, og konsentrerte seg om oppdraget. Flints morder skulle i hvert fall ikke få dø i synden.

Liriel satte skyttelen ned på en sivil aerodrom. Hun trakk en enkel tunika over den svarte drakten og lot være å bruke fullmaktene som ga Martyrer anledning til å omgå formalitetene ved passering av solsystemets territorialgrenser. Deretter gikk hun om bord på en lokal automatisk rutevogn og steg av en kilometer før hun var fremme. Det var ennå dagslys da hun smøg seg på skrå ned mot høyfjellssjøen, skjult av jungelvegetasjonen som hadde klatret oppover i takt med klodens gjennomsnittstemperatur.

Vespasias villa lå på en knaus i vannkanten med en trapp ned til en sandstrand og en liten brygge. Lystbåten var utstyrt med en mast for vindseil og trappen var bygget stein på stein slik som oldtidens små biodomer. – En nostalgisk personlighet, konkluderte Liriel. – Interesse for antikk historie, antikk arkitektur og antikke, filantropiske idealer.

En infrarød skann viste at Vespasia satt opptatt ved en arbeidsstasjon i den vestvendte dagligstuen. Det var ingen andre i villaen. Liriel tok seg usett inn over frokostterrassen og ventet i kabinettet
innenfor, som inneholdt soverom, bad og garderobe.

For Liriel, som var guttejente i alle tenkelige betydninger, var innredningen en kilde til munter refleksjon. Ingen ting kunne være fjernere fra det kasernelivet som var hennes virkelighet, enn
nattkjoler i natursilke med sjenerøse rysjer, toalettseter kledd i rosa bomullsfrotté og gardiner av taft og tyll. Sminkebordet hadde pastellfargede hyller med eteriske oljer, glitrende anheng og kosmetiske preparater, og over senga bredte en blek, kjortelkledd statue sine gylne vinger ut som en beskyttende himmel over en diamagnetisk brisk dekket av hjertemønstrede ederdunsdyner.

Liriel visste naturligvis at Vespasia var av gammel ottomansk overklasse. Det var helt naturlig at hun var en forfengelig snobb, men det betydde ikke at Liriels ufrivillige vertinne var verken uintelligent eller uskyldig i å medvirke til en sammensvergelse mot sikkerhetskommissariatet. Liriel skjøv en stol inn i skyggen til siden for inngangen og satte seg til å vente.

Budoaret lå helt i mørke da Vespasia kom for å legge seg, men rommet lystes opp i et behagelig, blågrønt skjær straks hun kom inn. Vespasia så seg verken til høyre eller venstre, og Liriel betraktet henne taust mens hun ba den fotside brokadevesten om å henge seg i garderoben og sendte tunikaen samme vei. Vespasia Hyst var knapt seksti, men hadde ridebukser og grevinneheng som en åttiåring. Forfengeligheten hennes var åpenbart ikke sterk nok til å overvinne umaken ved trening eller fysisk oppgradering.

– Tiddelidi! sa Liriel høyt. Vespasia snudde seg så raskt at hun var nær ved å miste balansen. Hun stirret lamslått på den mørke skikkelsen.

Liriel fanget opp at Vespasia sendte en alarm over Nannyen og blokkerte signalet. I uvitenhet om Liriels spesielle evner og i tillit til at det ville komme hjelp, roet Vespasia seg. Hun betraktet
indignert Liriel langs neseryggen. – Her er ingen ting av verdi, sa hun kaldt.

– Jeg er kaptein i martyrskvadronen under Mandatets sikkerhetskommissariat. Kaptein Liriel Grenckel, sa Liriel. – Det gjelder et tips om et avatartyveri.

Vespasia samlet seg. Hvis hun hadde ventet at hun skulle bli kontaktet på nytt, skjulte hun det godt.

– Jeg har fortalt alt jeg vet.

– Hvordan fikk du vite om tyveriet?

– Hvordan kan jeg vite at du er den du sier du er?

Liriel tok av seg tunikaen så uniformen under kom til syne.

– Hvem som helst kan ta på seg en uniform, sa Vespasia hånlig. – Kom deg ut.

– Nødanropet ditt er blokkert. Vi har all verdens tid. Altså: Hvordan fikk du vite om tyveriet?

– Dette finner jeg meg ikke i, sa Vespasia og grep Liriel for å rykke henne opp av stolen. I stedet for å gjøre motstand sparket Liriel fra, rullet med bevegelsen og slengte Vespasia over skulderen så hun smadret garderobespeilet i motsatt ende av rommet.

– Bare svar på det jeg spør om.

– Håndleddet mitt er brukket, klynket Vespasia.

– Hvis du ikke forteller meg det jeg vil vite, skal du være glad om du har et helt bein i kroppen i morgen tidlig, svarte Liriel uberørt.

Vespasia stirret ilsk på den bestemte, vevre skikkelsen og forsto at alle forsøk på fysiske eller mentale hersketeknikker ville være bortkastet tid – i beste fall.

– Det var bare noe jeg snublet over i forbindelse med en utredning for en klient. Jeg har ikke hatt noe annet ønske enn å gjøre min borgerplikt.

– Hva heter klienten?

– På det punktet har jeg taushetsplikt.

– Etter hvert skal vi vel finne ut hvor dypt den plikten stikker. Fortell hva utredningen går ut på.

Vespasia fant en støttebandasje og begynte forsiktig å surre den vonde hånden. – Klienten har hatt en lang og suksessrik karriere i forretningslivet, sa hun. – Store deler av formuen var opparbeidet i strid med etiske standarder som også min klient holder høyt. Min klient har et intenst ønske om å gjøre opp for seg, så mitt oppdrag er å finne prosjekter til allmenn nytte som trenger en økonomisk velgjører for å la seg realisere.

Liriel tenkte på hypersinnet som hadde forsvunnet ut gjennom Tårnets ventilasjonsanlegg til en sikker død i orkanen. – Hva var grunnen til denne plutselige gavmildheten? spurte hun. – Så din
klient for seg at han eller hun skulle dø i nær fremtid?

– Ikke hva jeg vet. Men med alder og velstand kommer kanskje en sterkere moralsk bevissthet?

– Historien har også eksempler på det motsatte. Men fortsett: Hva slags prosjekt undersøker du?

– Det er et storslagent prosjekt. Stormannsgalt, kunne man si, men til uendelig velsignelse, bokstavelig talt, for hele menneskeheten … Vespasia gjorde en kunstpause.

– Evig liv! Ikke bare for de som i dag har råd til en avatar, men for alle! Målet er å produsere avatarer så billig og i så stor skala at alle mennesker på hele Jorda kan leve evig!

– Og forbindelsen til tyveriet fra Kitengo Mileles lager?

– Selskapet ligger helt i front på billig masseproduksjon. Jeg intervjuet en rekke av medarbeiderne deres, blant annet han som stjal avataren. Det var en gammel og syk mann med sterk dødsangst, og han var usedvanlig bitter over at hans tid ville være omme før dette store demokratiske prosjektet kunne realiseres. Da det ble klart at en avatar var stjålet og at mannen var sporløst forsvunnet, la jeg sammen én og én og sendte en bekymringsmelding.

Liriel nikket sakte. Vespasias historie ga mening i og for seg, men dersom det var slik at tipset om avatartyven var et påskudd for å tilkalle en spesialagent slik at et hypersinn skulle kunne ta seg inn i Tårnet, var historien fullstendig meningsløs. Sikkerhetskommissariatet hadde ingen data som kunne hjelpe eller hindre et prosjekt om evig liv for alle. Kunne det være noe annet enn informasjon som var målet for infiltrasjonen? Liriel hadde tatt for gitt at Flint hadde dødd på post i et forsøk på å forhindre at data ble kompromittert, men kunne det være andre motiver? En personlig vendetta?

– Det er det hele, sa Vespasia. – Har du flere spørsmål?

– Jeg har reist langt, og vi har natten for oss. Si meg, så ikke din klient at dette prosjektet kunne ha en nedside?

Vespasia så uforstående på Liriel, så Liriel fortsatte: – Fra gammelt av har man sett døden som en kvalitetssikring av livet, ikke sant? Livet må kunne mutere og fornye seg i takt med endringer i
livsbetingelsene, og da må jo de gamle organismene dø og gi plass for nytt liv? Det er ikke uendelig med plass på denne planeten?

– Min klient vurderte et sideprosjekt som skulle ivareta den siden av saken. Med dagens gensløyd kan menneskeheten modifisere seg selv uten hjelp av et naturlig utvalg, og da er det er inhumant å forlange at folk skal dø i håp om at det skal dukke opp heldige mutasjoner. Det eneste som trengs, er å avskaffe seksualdriften.

– Og dersom det skulle vise seg vanskelig?

– Jorda har selvfølgelig ikke uendelig med plass, men universet er uten grenser. Avatarene kan leve over alt.

– Det har du sannelig rett i, smilte Liriel. – Da kan vi kanskje overlate Jorda til seg selv, med alle sine vellystige livsformer. Som en genbank for fremtidige tilpasninger, rett og slett?

– Det er en beundringsverdig visjon. Men det er en stor jobb å vurdere realismen i prosjektet. Klienten vil nødig kaste penger ut av vinduet.

– Det kommer kanskje an på klientens gjennomføringsevne også? Hva slags forretninger er grunnlaget for formuen?

– Det kan jeg vanskelig kommentere uten å avsløre min klients identitet.

– Gjør hånden veldig vondt? spurte Liriel uskyldig. Vespasia nikket.

– Altså: Hvem er din klient?

Vespasia ristet trassig på hodet.

Liriel sukket ergerlig. Så grep hun Vespasias arm.

– Vi finner det ut, vet du, sa hun trøstende. I en brå bevegelse knekte hun Vespasias albue over stollenet.

Vespasia hylte så tårene spratt og så sjokkert fra Liriel til armen. Underarmen hang slapt ned.

– Slapp av. Skaden lar seg reparere. Men du bør ikke utfordre tålmodigheten min.

– Armen er ødelagt for livet!

Liriel hatet denne delen av jobben, men hvis hun viste medlidenhet, ville det hele være bortkastet.

– Martyrskvadronen har ikke lov til å drive tortur! ropte Vespasia hysterisk.

Liriel nikket og smilte overbærende.

– Taushetsplikten er lovbestemt!
– Jeg vet en hel del som du ikke vet at jeg vet. For eksempel vet jeg at klienten din er et hypersinn, sa Liriel og så Vespasia hardt inn i øynene. Tilfreds merket hun at filantropikonsulenten prøvde å skjule en reaksjon – antagelsen hadde stemt. Liriel fortsatte:

– Hver gang du nekter å svare på et spørsmål, brekker jeg et bein i kroppen din. Kanskje spør jeg om noe jeg vet allerede, kanskje ikke. Men jeg er veldig opptatt av at du svarer ærlig og oppriktig.

Vespasia svelget. – Klienten er et hypersinn, bekreftet hun. – Formuen er i alt vesentlig tjent på aksjespekulasjon. Klienten shortet aksjer og motarbeidet samtidig aktivt aksjeselskapenes
virksomhet, slik at klienten kunne innkassere betydelig gevinst når aksjekursene falt.

– Hva slags selskaper? Hva slags virksomheter?

– Jeg må understreke at dette ikke er en forretningspraksis jeg ante noe om før jeg påtok meg å undersøke mulige filantropiske prosjekter for klienten.

Liriel kunne ikke skjule et smil. – Og ønsket om å gjøre din borgerplikt var ikke så påtrengende når det gjaldt å varsle om disse forbrytelsene?

– Taushetsplikten … pep Vespasia.

– Unnlatelsen er straffbar. Men kom til saken: Hva slags virksomheter?

– Mange av spekulasjonene har vært knyttet til prosjekter som i utgangspunktet var allmennyttige. Damprosjekter i det brunsvidde ekvatorbeltet, for eksempel. Men min klient – og dette har klienten fortalt meg i fortrolighet og full av anger – veddet på at prosjektene skulle mislykkes og saboterte dem i hemmelighet. Skyhøye investeringer forsvant på noen sekunder og flere styrtrike investorer mistet alt. Nå har hypersinnet bestemt seg for å bruke sin ekspertise og sine økonomiske muskler til å få slike gode prosjekter realisert i stedet, og det uten at hypersinnet selv skal tjene en eneste kiloyuan.

I sitt stille sinn undret Liriel på om hypersinnet virkelig hadde kommet på bedre tanker. Det var vel også en mulighet at den arrogante filantropikonsulenten hadde blitt ført bak lyset av sin klient? At hypersinnet søkte informasjon om «evig liv til alle»-prosjektet for å kunne vedde imot og sabotere det? Høyt sa hun:

– Et hypersinn er en kunstig intelligens med et programmert formål. Tror du på alvor at en kunstig intelligens kan få dårlig samvittighet?

– Jeg er ikke naiv. Selvfølgelig har jeg vurdert det.

– Og?

– Jeg tror det må ligge en kost/nytte-algoritme i bunnen. Målet med å opprette et hypersinn som skaper seg en formue, må ha vært å sette hypersinnet i stand til å bidra til fremgang. Da formuen
nådde et visst nivå, må hypersinnet ha konstatert at kostnaden for samfunnet ble større enn den potensielle nytten, slik at operasjonaliseringsalgoritmen ble reversert.

– Du utelukker at hypersinnets kjerne kan være et menneske som ønsket seg udødelighet? En som ville leve uavhengig av begrensningene i en kunstig kropp og i stedet lot seg kopiere til en nanosky? I så fall kunne jo samvittighetskvalene være ekte?

– Det var et annet prosjekt … sa Vespasia. – Men kan du være så snill å tilkalle en medisinbot? Smerten er ikke til å holde ut!

– Hvilket prosjekt?

– AIE … Vespasia klarte ikke å holde tårene tilbake og stemmen skalv. – Automatiserte intelligensers emosjons-et-eller-annet. Helt siden kunstige intelligenser fikk universelle rettigheter har det vært jobbet for å gi dem et like rikt følelsesregister som mennesker … så de kunne få føle kjærlighet, sorg, sinne, mestring … Hypersinnet shortet denne aksjen også og saboterte prosjektet. Det var overbevist om at å tvinge kunstige intelligenser inn i en homonormert tilværelse, er å nedvurdere deres egenart.

– Bare ett spørsmål til …

– Kom igjen. Bli ferdig!

– Identiteten til hypersinnet. Ut med det!

– Jeg kan ikke si det.

Liriel reiste seg irritert. – Du kan velge: Den andre armen eller et leggbein?

– Du skjønner ikke! Jeg kan ikke! For å få jobben måtte jeg la hypersinnet legge inn en impedimental minnemaske.

Vespasia hulket skrekkslagen. Liriel finkalibrerte sanseapparatet til å registrere forskjeller på elektriske spenninger ned til ti millivolt og gjorde en rask skann av hjernebølgene i øvre
tinninglappvinding og nedre del av pannelappen. I de virvlende sekvensene av dansende kalium- og natriumioner over membranene lokaliserte hun et dødt hull, et ubevegelig svart punkt i det
fargesprakende havet av nerveimpulser. Vespasia snakket sant.

– Du må tro meg! bønnfalt Vespasia.

– Jeg kan oppheve blokaden midlertidig, og jeg tror også at jeg kan begrense skaden. Når jeg sier fra, har du et halvt minutt til å fortelle meg navnet.

– Du tror du kan begrense skaden?

– Det er mulig du må leve med en liten talefeil, men å lespe litt er ikke verdens undergang, er det vel?

– Hypersinnet sa jeg kom til å dø!

– Et halvt minutt, sa Liriel. – Bruk tiden godt. Hvis jeg ikke får vite hvem klienten din er, har jeg ikke bruk for deg, og da knekker jeg nakken din.

Ut av beltet tok hun et instrument som i formen minnet litt om en traktkantarell. Med Vespasias hode i et fast grep rettet hun den spisse enden av instrumentet mot pannen hennes og fokuserte på den mikroskopiske minnemasken i språksenteret. I løpet av noen millisekunder hadde en sjokkbølge revet masken fra hverandre, så minnet lå åpent i de korte sekundene det ville ta masken å
rekonfigurere seg.

– Navnet, sa Liriel.

– HYPS-B 770849, sa Vespasia fort. – Det kaller seg også Bey Adapa.

– Verre var det ikke. Nå kan du slappe av.

Vespasia sank utmattet sammen i stolen. – Medisinbot …, mumlet hun.

– Jepsi-pepsi! Medisinbot med sylskarp S. Du lesper ikke en gang.

Liriel sendte en medisinbotbestilling med så høy prioritet som hennes rang i Martyriet ga anledning til, hvilket innebar at bare en jordskjelvkatastrofe eller en krig ville fått forrang. Mens hun ventet, gikk hun gjennom alt hun fant om forretningene til HYPS-B 770849 i offentlige registre.

Det som forundret Liriel mest, var at uansett om HYPS-B 770849 Bey Adapas omvendelse fra spekulant til filantrop var ekte eller ikke, så inneholdt ikke Tårnets informasjonsbanker noen type
informasjon som kunne være av betydning for hypersinnets prosjekter. Ikke de gamle prosjektene som Vespasia hadde fortalt om, og ikke de nye, angivelig filantropiske prosjektene som Vespasia
skulle vurdere. Dersom noen ville gi alle mennesker evig liv, utrydde seksualdriften og gjøre Jorda til en dyrehage, var det sikkerhetskommissariatet uvedkommende med mindre Avatariatet fattet en overordnet beslutning om at organisasjonen skulle støtte eller motarbeide prosjektet.

Det som etter en stunds leting i registrene slo Liriel i øynene, var at HYPS-B 770849 Bey Adapa for et par kretsløp siden hadde registrert et selskap ved navn Mars Communicandi i bystaten Istanbul. Selskapet inngikk i et konsortium som skulle legge inn anbud på å opprette et magnetosfærisk Nannynett for Mars, basert på det kunstige magnetfeltet som hadde vært nødvendig for å starte terraformingen av planeten for snart hundre år siden.

På Mars hadde uavhengighetstrangen vokst med velstanden. Marsboerne var i ferd med å mobilisere til organisert oppstand, og opprettelsen av et eget Nannynett for Homoareios hadde blitt en merkesak. Det var dessuten praktisk, gitt den lange tiden signalene brukte mellom Mars og Jorda.

Sikkerhetskommissariatet satt med nøkkelen til Jordas Nannynett, men Liriel kunne ikke helt forstå at systemet skulle være relevant i forhold til å etablere et tilsvarende nett på Mars. De tekniske
prinsippene hadde vært pensum i allmennutdanningen siden Jordas magnetosfæriske nett ble satt i drift på 2080-tallet, og alle innstillingene måtte uansett tilpasses lokale forhold på Mars.

Og selv om det skulle ha vært informasjon av betydning å hente: Hvorfor skulle hypersinnet ta livet av seg for å drive industrispionasje til fordel for en forretningsmessig investering som det – i og med at det døde – aldri ville få noen glede av? Det var ingen ting her som hang på greip.

Hadde filantropikonsulenten rett og slett vært et blindspor? Hadde Bey Adapa en helt annen dagsorden enn det som angikk driften av forretningsimperiet?

Kanskje det ikke en gang var Bey Adapa som hadde sneket seg inn i Tårnet, tatt livet av Flint og forsvunnet i stormen?

Medisinboten som hadde tatt Vespasia under behandling, ba Liriel komme inn til pasienten.

– Hun er død, meddelte boten medfølende.

– Hvordan kunne det skje?

– Analysen viser spor av tetanospasmin. Anslagsvis en dose på et par hundre nanogram. Hun døde i løpet av sekunder.

– Hvordan kom giften inn i kroppen?

– Den later til å ha blitt distribuert fra en kapsel i ryggmargen. Jeg har ingen holdepunkter for å
spekulere på hvordan kapselen kom dit.

– Takk, sa Liriel. – Du kan tre av.

Minnemasken hadde vært mer utspekulert enn hun hadde forestilt seg. Den hadde ikke bare blokkert tilgangen til minnet om hypersinnets identitet, men hadde også hindret en nerveimpuls i å bli sendt ut av masken og videre til kapselen i ryggmargen. Da blokkeringen revnet, ble tetanospasminet sluppet ut i organismen.

Liriel var soldat og hadde lært seg å ta tap av menneskeliv med fatning. Det var ikke en fremmed tanke for henne at denne krigen kunne komme til å bringe smerteligere tap enn den snobbete
filantropikonsulenten.

5. Cearbhall Flints hemmelige liv

Bisetteren hadde spurt Liriel om hun ville si noen ord under seremonien, men hun hadde takket nei. Hva kunne hun egentlig ha sagt om Flint? At han var hennes drømmers hemmelige elsker? At hun ikke ante hva han følte for henne? At det aldri hadde blitt til noe, men at hun fornemmet at de var veldig viktige for hverandre?

Hun kunne ha sagt noe sånt som at han var en god venn og en lojal kollega som alltid stilte opp og var blid og full av pågangsmot, men det var ikke sant. Flint hadde en tverr og lakonisk væremåte som rett som det var kom til uttrykk i sarkasmer som gikk på bekostning av både ham selv, Liriel og den organisasjonen de var en del av. Han fikk Liriel til å le; det kunne hun faktisk ha sagt uten å lyve.

Som om det var noe å si en bisettelse: «Den drepte fikk meg til å le.»

Det var også sant at Liriel stolte på ham. Han kunne latterliggjøre sjefene, oppdragene og motivene bak oppdragene så mye det skulle være, men når det gjaldt, hadde hun uten å nøle lagt livet i hendene hans. Som han hadde lagt livet i hendene hennes. De hadde skjønt at de var ett, selv om de ikke ante hva de mente med det, og hadde tatt konsekvensen av det til tross for Martyrenes strenge protokoll.

Nå var alt for sent. Hva skulle en seremoni tjene til? Gi noen god samvittighet? Hvis de ikke hadde satt pris på Flint mens han levde, var det skinnhellig å snakke pent om ham nå. Liriel hadde aldri grått i en bisettelse. Kollegaene hennes hadde et farlig yrke, og alle visste at de var avskåret for å ha så nær kontakt med noen at de ville bli dypt savnet. Liriel hadde aldri vært i en Martyr-bisettelse hvor hun ikke hadde opplevd båretalene som hykleri, og hun hadde ikke noe ønske om å se seg selv i rekken av svulstige løgnere.

Det vil si, dersom hun hadde hatt det talentet.

Men for Liriel hadde de vært elskere, selv om Flint kanskje ikke – eller kanskje allikevel? – hadde vært klar over det. Liriel hadde sittet i kretsløp etter kretsløp med livslykken rett foran seg, men hun hadde aldri hatt mot til å gripe den. Nå vandret hun videre alene, og i mangel av en gud å forbanne bebreidet hun seg selv.

Hva hadde vært det verste som kunne ha skjedd? De kunne ha gått til sengs og funnet ut at det ikke var på det planet forholdet fungerte, og så hadde de antagelig vært like gode venner etterpå. At Liriel, som levde hver dag med kalkulerte risikoer, ikke hadde tatt den sjansen, var både et personlig og et profesjonelt nederlag. Kanskje hun begynte å bli gammel. Udugelig, feig og venneløs – var det henne i et nøtteskall?

Slik vendte Liriel savnet innover. Sorgperioden brakte henne ingen lindring for tomrommet Flint hadde etterlatt, bare et gedigent mindreverdighetskompleks.

Generalmajor Orrin Jökke hadde kjent Liriel lenge og forsto henne bedre enn hun visste. Etter at Liriel hadde stirret apatisk i veggen et par dager, oppdaterte Orrin henne på etterforskningen:

– Vi har gått HYPS-B 770849 nærmere etter i sømmene. For kort tid siden ble det meste av verdiene overført til et eierselskap på Mars, og hypersinnet selv er sporløst forsvunnet. Det har etterlatt seg et ferskt testamente hvor det står at de verdiene som er igjen, skal gå til en veldedig stiftelse.

– Det du sier, er at Bey Adapa forberedte sin egen død?

– Eller at det har ønsket å gi det inntrykket. Det er i hvert fall et så påfallende sammentreff at jeg må prioritere dette sporet. Og da sier det seg selv at det er sentralt å identifisere et mulig motiv for
infiltrasjonen og drapet.

– Det er kanskje rimelig å anta at hypersinnet var ute etter informasjon og at Flint ville hindre det?

– Men hva slags informasjon? Jeg vil at du tar ansvar for å etterforske saken.

– Med all respekt, dette har vel infrastrukturdivisjonen bedre forutsetninger for å finne ut av?

– Det er selvfølgelig mulig at Flint forsøkte å hindre hypersinnet, men det er også mulig at hypersinnet ikke hadde mer bruk for ham.

– Hellige Harappa! Dette kan du ikke mene!

– Jeg mener ingen ting. Men på dette stadiet kan det ikke utelukkes at Flint kan ha brukt sitt intime kjennskap til deg og dine personlige handlingsmønstre for å hjelpe hypersinnet inn i Tårnet.

– Mener du i fullt alvor at Flint skulle ha utnyttet meg?

– Historien er full av svik, dessverre. Det er derfor protokollen for Martyrer er så streng som den er.

– I så fall er jeg vel dobbelt uegnet for oppdraget, svarte Liriel så behersket hun kunne.

– Jeg vil naturligvis respektere et avslag, men jeg vil råde deg til å påta deg oppdraget. Hvis du ikke vil bidra til en oppklaring av saken, kan det tolkes som at du var delaktig i infiltrasjonen.

– At jeg med vitende og vilje smuglet et hypersinn inn i Tårnet? Alvorlig talt …!

– Jeg må i hvert fall ta høyde for at mine overordnede vil stille det spørsmålet, men det er selvfølgelig ikke noe jeg heller vil enn at undersøkelsene viser at verken du eller Flint var involvert.
Samtidig fortsetter naturligvis infrastrukturdivisjonen å lete i databankene, men du er den som kjente Flint best. Du er den som er best skikket til å avdekke om han hadde noe motiv for å misbruke vennskapet deres – og mitt.

Liriel trengte et øyeblikk til å ta inn over seg situasjonen. – Jepsi-pepsi, sa hun ampert. – Flints ettermæle skal ikke stå på meg.

Uten å kaste bort et sekund ristet hun av seg apatien og rekvirerte en detaljert obduksjonsrapport.

Før nå hadde det ikke plaget Liriel at hun hadde delt så mye av sitt indre liv med Flint, men Orrins resonnement hadde gjort henne urolig. Ikke så mye med tanke på protokollbruddet eller hva slags informasjon som kunne være stjålet, men fordi det ga henne en følelse av å være uten kontroll over seg selv og hvem hun var. Hadde Flint oppdaget at hun hadde en svakhet for blomster og pynt som hun ikke selv var klar over, og hadde han utnyttet denne tilbøyeligheten til å få smuglet et hypersinn inn i Tårnet? Liriel hadde akseptert at hun kunne ha problemer med å forstå andre mennesker, men at hun ikke en gang skulle forstå noe særlig av seg selv, var en ubehagelig tanke.

Obduksjonsrapporten fastslo at Flint hadde dødd av hjertestans, men også at blodårene var uten tegn på innsnevringer eller plakk. En nærliggende teori kunne være at HYPS-B 770849 hadde trengt inn i kroppen og fysisk blokkert blodtilførselen til hjertet med sine milliarder av milliarder nanopartikler, og at det så hadde forlatt kroppen igjen etter at døden hadde inntrådt. Men Orrins vanvittige mistanker hadde også åpnet Liriels sinn for at det kunne være alternative forklaringer som ingen hittil hadde tenkt på.

Hva om det aldri hadde vært noe hypersinn på kommandobroen? Hva om Flint faktisk hadde vært alene? Kunne han ha begått selvmord? Kunne han for eksempel ha inntatt en gift som var raskt
biologisk nedbrytbar, og kunne han ha sørget for at legemsovervåkingen ikke ble alarmert før det var for sent å redde livet hans og giften samtidig var ute av kroppen?

Var teorien om en inntrenger bare oppspinn i Liriels fantasi, noe hun hadde grepet til fordi hun ikke hadde kunnet forestille seg at Flint kunne være suicidal?

Kunne han ha vært suicidal?

Den avslåtte demagnetiseringsfunksjonen i friskluftfilteret kunne ha vært et bevisst forsøk på å villede etterforskerne eller det kunne ha hatt en naturlig teknisk forklaring, men noe avgjørende bevis for at det hadde vært et hypersinn på ferde, var det i alle fall ikke. Og at Bey Adapa ikke hadde hatt bruk for den informasjonen som fantes i Tårnet, hadde hun allerede brakt på det rene.

At Liriel sto overfor et selvmord, var alt i alt den enkleste og mest logiske forklaringen. Liriel hadde vanskelig for å akseptere at Flint hadde hatt slike tanker uten at hun hadde fanget opp den minste antydning til fortvilelse hos ham, men muligheten var så åpenbar at hun ikke kom utenom å undersøke den grundig.

Det gjaldt likevel å ha to tanker i hodet samtidig. Scenariene utelukket ikke hverandre. Hvis Flint hadde begått selvmord, kunne det jo være forårsaket av fortvilelsen over å ha forrådt Martyriet, hva enten hans medsammensvorne var til stede på kommandobroen eller ikke. Kunne han ha sendt informasjon i en eller annen form fra Tårnet gjennom ventilasjonsanlegget og deretter begått
selvmord? Og hva i all verden kunne ha presset ham til et slikt forræderi?

For å ha et sted å starte sjekket Liriel overlappende interessesfærer mellom Flint og Bey Adapa, og kom ikke overraskende frem til at begge skåret høyt på en interesse for spesifikasjoner av biologiske komputere og magnetosfærisk kommunikasjonsteknologi. Ytterligere undersøkelser brakte på det rene at Flint alt for flere år siden hadde investert i en opsjon på en pleiehjemsplass med utsikt over Valles Marineris, men det var ikke alarmerende i seg selv; mange jordboere ønsket seg til Mars når de ble eldre, for den lave gravitasjonen var en velsignelse for skrøpelige kropper.

Liriel noterte seg at Mars Communicandi var deleier i pleiehjemsprospektet, men heller ikke det var oppsiktsvekkende. Selskapet trengte kapital til Nannynettutbyggingen, og opsjoner på fremtidige pleiehjemsplasser kunne være en snarvei til likvider.

Liriel følte at hun gikk i ring. Hun ba om en autorisasjon – og fikk den – til å kartlegge alle bevegelsene til spesialagent Cearbhall Flint det siste halve året. Til hennes forbauselse viste det seg
at Flint ukentlig hadde tilbragt halvannen syklus i Eskapaden.

Offisielt het avdelingen «Institutt for martyrium, mennesker og miljø» og dekket det meste av Tårnets sekshundre og sekstisjette etasje. Avdelingen var helautomatisert, skjermet for all
Nannykommunikasjon og var bare tilgjengelig for sertifiserte martyrer etter avtale.

Martyrene levde ensomme liv. Personlige bindinger av alle slag var bannlyst, og selv om mange hadde hatt kortvarige affærer, var alle innforstått med at jobben var uforenlig med å stifte familie
eller søke sosiale bånd og sosial aksept. Martyrenes eneste mulighet til selvbekreftelse var et anerkjennende skulderklapp fra overordnede eller kolleger.

Savnet av nære fortrolige ble desto sterkere fordi oppdragene ofte gikk på livet løs og var mentalt krevende. Mange opplevde ofte livstruende hendelser og måtte selv begå grusomheter i den gode sakens tjeneste. Skvadronens ledelse var innforstått med at martyrene levde under et umenneskelig press og hadde behov for å avreagere; de trengte rett og slett et frirom hvor ikke engang deres
overordnede kunne holde øye med tanker, ord og gjerninger. Samtidig kunne de ikke tillates å tre ut av isolasjonen, så kompromisset ble Eskapaden.

Ved ankomst i Eskapaden ville martyren bli tilordnet en suite og bli avkrevd en kravspesifikasjon. Ønsket martyren kvinnelig eller mannlig vertskap? En blanding? Ønsket martyren samtaleterapi?
Massasje og sauna? Rusmidler? Heftig dans og musikk? Kosedyr? Høytlesning? Personer eller gjenstander å denge løs på? Seksuelle tjenester?

Alle ønsker ville bli oppfylt av livaktige boter med maskinell intelligens, enten martyren ville leve ut innestengt erotiske begjær eller bare døse bort et døgn i selskap med en stor ampulle ayahuasca-te.

Det lå i kortene at martyrene kunne slette botminnene når de sjekket ut, med mindre de ønsket å etablere et botvertskap som husket profilen deres fra gang til gang. Uansett var alle andre enn
martyren selv avskåret fra å få opplysninger om hva martyren hadde foretatt seg under oppholdet. Liriel ga seg imidlertid ikke, og klarte til sist å overbevise skvadronens sjef om at tilgang til det sommåtte være lagret av Flints informasjon var tvingende nødvendig for å oppklare forhold som truet sikkerhetskommissariatets eksistens.

Hun bestilte tid og dimlet opp til sekshundre og sekstisjette.

Selv hadde Liriel en robust psyke og hadde sjelden følt behov for å avreagere, men hun registrerte at etasjen hadde fått en ansiktsløftning siden hun sist satte foten der. Pastell- og jordfargene fra 30-tallet var tilbake og hun syntes interiøret var usedvanlig stygt, selv om hun naturligvis tok høyde for at hun kunne være farget av assosiasjoner til en vanskelig ungdomstid.

Sist hun hadde bestilt et døgn i Eskapaden hadde vært etter at hun hadde deltatt i styrkene som slo ned jegeropprøret i Alaska. Urfolkene hadde motsatt seg implementeringen av Kalkuttakonvensjonen om dyrs individuelle rettigheter, og konflikten hadde blitt usedvanlig blodig. Flint, på sin side, hadde bare jobbet stasjonært med sikkerhetssystemer i Tårnet de siste årene.

Eskapadens sentralhjerne var en god, gammeldags Ed-modell, antagelig fordi den representerte noe kjent og trygt for de fleste klientene.

– God morgen, Liriel, sa Ed med den høflige barytonstemmen som var universell standard. – Hva kan jeg gjøre for deg?

– Snakker du fremdeles amharisk?

– Inidemini āderiki, Liriel. Mini litazezi?

Liriel kjente minnene bruse opp og lo fornøyd. – Det holder. Men gi meg en tenor, er du snill, det høres litt sprekere ut.

– Faller dette toneleiet i smak, Liriel?

– Toppers. Men hør her, jeg har ikke kommet for å få terapi. Jeg trenger opplysninger om en av dine
klienter.

– Det er høyst irregulært, Liriel. Jeg ser at du har en spesialtillatelse, men Sikkerhetskommissariatets instruks for MMM-instituttet pålegger meg likevel å ta visse forholdsregler.

– Fyr løs.

– Du kan ikke under noen omstendigheter videreformidle informasjon om Cearbhall Flints aktivitet i MMM-instituttet til tredjepart, uansett rang.

– Martyrer er vant til å holde ting for seg selv.

– Jeg har fullmakt til å pålegge deg å isolere informasjonen i en minnemaske, Liriel.

– Kutt ut formalitetene og sjekk optimeringene mine, Ed. Jeg kan pulverisere en minnemaske på et blunk. Men jeg har aldri brutt et taushetsløfte.

Ed gjorde en pause; det var en av de mange trekkene ved modellen som i sin tid var lagt inn for å imitere menneskelig nøling og som ga mange en nostalgisk godhet for Ed.

– Det har jeg dessverre ingen tilgjengelig informasjon om, Liriel, sa den til slutt, – men du har rett i at formalitetene er hensiktsløse. Kan jeg by på en forfriskning?

– Hva slags informasjon om Flint har du lagret?

– Jeg har fullstendige 6D-opptak av alle opphold, Liriel. Cearbhall Flint hadde spesifikke krav til tjenesten og ønsket å slippe å repetere innstillingene ved hvert besøk.

– Da vil jeg gjerne begynne med å se et opptak av det siste besøket. Det er kanskje en forfriskningskonsoll i visningssuiten?

– Naturligvis, Liriel. Ønsker du sitte- eller liggemøbler med genital stimulering?

– Bare en regulerbar standardstol med serveringsbrett. Han hadde uvanlig lange opphold her, hadde han ikke?

– Det har jeg dessverre ingen tilgjengelig informasjon om, Liriel. Sikkerhetskommissariatets instruks tillater meg ikke å dele sammenlignende statistikk over varigheten av klientenes besøk.

– Greit, greit… La oss komme i gang.

Suiten inneholdt tilsynelatende bare en stol og en forfriskningskonsoll, men Liriel visste at det nøkterne interiøret var bedragersk. Inne i de metertykke karbonveggene skjulte det seg innredning av ethvert slag, som på kommando ville gli ut i rommet for å tilfredsstille klientens behov. Det kunne være bord, stoler og senger av forskjellig slag, men også pilspill, hobbybenker, panoramautsikter, likkister og dusjhoder. Og fra tak og gulv kunne det dukke opp blomsterenger, totempæler, lysekroner, spikermatter, bokseringer, palasshimlinger og svevende tepper. Dersom noe manglet i rommet, hadde klienten alltid til disposisjon en nanosky som kunne formes til et hvilket som helst objekt klienten måtte ønske.

Liriel satte seg godt til rette, ba konsollen skjenke en kyvette ananasjuice med chili og startet avspillingen.

Rommet gikk i svart og demret så langsomt igjen i en grågrønn tone. Der døren hadde vært, lot et rektangel til å bli skjøvet til side, og gjennom den stengte døren steg Cearbhall Flints skikkelse inn i suiten. Han virket blek, men forventningsfull, og gikk med lette skritt bort til en sjeselong i den andre enden av rommet.

– To doble månebærsampuller, sa han ut i lufta.

– Han har ikke farget håret grønt? spurte Liriel. – Sjekk fargejusteringen, Ed.

Da månebærampullene kom, hadde sveisen til Flint fått den friske rustfargen tilbake. Men han virket fremdeles sliten og tømte den første drinken i ett drag. Så tok han av seg på overkroppen og strakte seg ut på sjeselongen.

Der ble han liggende en stund mens han nippet til ampulle nummer to. Så snudde han seg og så direkte på Liriel.

– Liriel? sa Flint.

Liriel skvatt til, men så ble hun var at et lysende rektangel kom til syne bak henne, og at en kvinnelig skikkelse trådte inn i suiten gjennom veggen. Liriel måpte.

Projeksjonen gikk tvers igjennom Liriel og satte seg på sjeselongen ved siden av Flint. Hun var kortvokst og atletisk, mørk i huden, og frisyren var en lodden ball av krushår. Tunikaen hun bar var
lang og blå, uten belte og med røde og gule mønstre langs sømmene, og i luftdraget etter henne lå en svak aroma av kanel. Det var et antrekk Liriel aldri ville ha gått med og en parfyme hun aldri ville ha vurdert, men Flint så ikke ut til å bry seg.

– Velkommen, Cearbhall, sa boten, – jeg blir så glad hver gang du tar deg tid til å besøke oss. Har du hatt en tøff uke?

– Tar du nakken? ba han og snudde seg over på magen.

Liriel betraktet kritisk boten, som begynte å massere Flints nakke med myke, ertende bevegelser.

Hadde denne tjenende ånden vært Flints drømmebilde av henne? Dessuten hadde boten et ganglag som en sjømann.

– Hardere, sa Flint.

– Frustrasjonen sitter ikke i nakken, den sitter i hodet, sa boten vennlig. – Du må akseptere deg selv som du er, ikke bebreide deg for at du av og til har sterkere følelsesmessige reaksjoner enn andre.

– Ikke fortell meg hva jeg føler. Hold deg til fakta. Kna.

– Du har ingen grunn til å straffe deg selv, Cearbhall. Følsomhet er en fordel i møtet med kvinner. Det vil du se når det er din tur til å massere meg.

– Hardere.

– Jeg kan gi deg selvbekreftelse uten at du behøver å fornekte deg selv, Cearbhall. Du skal vite at kvinner syns det er sexy med menn som tør å vedstå seg følelsene sine.

– Kan du slutte å være så forståelsesfull? sa Flint irritert. – Kan du ikke prøve å være litt mer botaktig?

– Du ønsker deg ikke en bot, Cearbhall. Du ønsker deg en levende kvinne.

– Den levende kvinnen jeg ønsker meg, oppfører seg som en bot, sa Flint og skjøv henne til side. – Stikk. Jeg tar resten av syklusen anestetisk.

Botkvinnen forsvant, og Flint fikk en injeksjon og et drypp fra en serviceluke i taket. Det var åpenbart for Liriel at han hadde til hensikt å tilbringe resten av oppholdet i bevisstløs tilstand, så hun avbrøt visningen og henvendte seg til Ed:

– Si meg, var dette opptaket representativt for hvordan Flint tilbrakte besøkene i Eskapaden?

– Jeg vil tro at jeg ved flere anledninger var i stand til å lindre frustrasjonene hans i sterkere grad enn dette, Liriel. Cearbhall var glad i mennesker og satte pris på en god samtale.

– Var det den samme boten han snakket med?

– Cearbhall likte ikke boter, Liriel. Han foretrakk å snakke med meg. Som du kanskje vet, har jeg en menneskelig kjerne, selv om enkelte trekk ved temperamentet til den opprinnelige Edward
Königsberg har blitt modifisert for å gjøre meg bedre egnet til å fylle en terapeutisk funksjon.

– Hva snakket dere om?

– Temaene varierte. Vil du se samtalene, Liriel?

– Det kan du vedde det evige livet ditt på. Kjør i vei!

Igjen gikk rommet i svart, og da lyset tonet opp, satt Flint naken ved et bord som bugnet av kalde og varme småretter. Det var dufter av stekt lammekjøtt, karri, parfymert ris, ostegratinerte fiskepanetter og krydret tortilla av blå mais. Flint tok en ettertenksom slurk av et høyt stettglass.

– Abrin? sa han. – Ricin? Da jeg jobbet i felten, var de populære for eliminasjonsoppdrag.

– Jeg tviler på om de er anvendelige mot biokomputere, Cearbhall, svarte Ed. – Riktig nok er giftene dødelige for mennesker i doser på noen mikrogram, men de angriper indre organer som hjerte og nyrer.

– Vi må lete blant nervegiftene?

– Ettersom biologiske komputere bruker DNA som lagringsmedium, er det ikke sikkert du ser etter stoffer som er kategorisert som gifter i det hele tatt? Faren for sabotasje mot systemet er kanskje heller stoffer som angriper ATGC-basen?

– Og hva er det som kan ødelegge adenin, tymin, guanin og cytosin?

– Jeg vil tro at vi snakker om normale enzymatiske reaksjoner som konverteres til reaktive forbindelser, Cearbhall, slik at det oppstår irreversible mekanismebaserte inhibitorer?

– Da må det være vanskeligere å finne årsaken til at en biokomputer er ødelagt enn å finne årsaken til at et menneske har mistet livet. Jeg trodde liksom at sikkerhetsjobben i driftssentralen skulle være enklere, jeg, sa Flint lakonisk.

– Opplever du arbeidet som problematisk, Cearbhall?

– Absolutt ikke. Hvorfor spør du?

– Du er her svært ofte, Cearbhall …

– Det som er problematisk med jobben, er at jeg ikke duger til feltarbeid lenger. Men jeg er ikke skapt for å sitte på ræva sånn som nå.

– Fritidssenteret kan by på en rekke spennende aktiviteter, Cearbhall.

– Jeg har ikke noe liv, Ed! Du kan ikke gjøre noe med det. Ingen kan gjøre noe med det.

– Paragliding fra toppen av Tårnet?

– Hold kjeft. Jeg kunne like gjerne vært død.

Flint knuste hissig stettglasset mot bordplaten. Så stønnet han tungt og ble sittende og betrakte blodet som piplet frem fra håndflaten.

Liriel stanset avspillingen. Flint hadde åpenbart ikke vært fremmed for å avslutte livet, og han hadde hatt en påfallende interesse for dødelige gifter. Høyt sa hun:

– Forsøkte Flint flere ganger å løse opp i spenningene med utagerende fysisk aktivitet her inne?

– Han knuste en stol for en tid tilbake. For øvrig har det bare vært sporadiske seksuelle aktiviteter.

– Hadde han omgang med levende kvinner?

– Det har jeg dessverre ingen tilgjengelig informasjon om, Liriel.

– Det kan virke som et paradoks at han oppsøker Eskapaden og besværer seg over at han møtes med interesse for de problemene han trenger å bearbeide?

– Hvis du unnskylder meg, Liriel, så tillat meg et spørsmål. Har du selv på noe tidspunkt engasjert deg i Flints problemer?

Liriel tenkte seg om. Interessen for ham hadde absolutt vært der, men hadde hun vist den? – Det er neppe min sterkeste side, sa hun svevende.

– Ikke sant, sa Ed. – Den han savnet, var deg. Din interesse, implisitt eller eksplisitt, men din interesse. Du kunne ikke erstattes av en empatisk terapeutbot.

Liriel grunnet over dette på veien ut. Hun konkluderte med at Flint hadde skammet seg over at han var for følelsesstyrt til å jobbe i felten, og at opplevelsen av at dette var en ubotelig personlig defekt, hadde blitt så sterk at han ikke hadde våget å gjøre alvorlige tilnærmelser til Liriel.

Men hadde Flints død vært et selvmord? Kunne Liriel ha forhindret det?

Hun kjente at det var rett før hun var tilbake i selvbebreidelse og handlingslammelse, og at hun uansett ville få problemer med å motivere seg til å etterforske Flints dødsfall som en spionsak.

I det samme fikk hun en ilmelding: – Møt meg om et kilosek i sjuhundre og syttisjuende. Apex Aquavista, indre gemakker.

Meldingen kom fra Cearbhall Flint.

6. Et umake tvillingpar

Liriels første innskytelse var å styrte inn i den nærmeste 3g-dimmelen som kunne skyte henne til toppen av Tårnet, men hun ble stående bom stille. Et kilosek ga henne ikke mye tid til å treffe forholdsregler, men hun ville rekke å utstyre seg med det mest nødvendige. Flints tilstand var uviss, og omstendighetene var alt for uvanlige til at hun kunne ta noe for gitt.

Hvis Flint virkelig levde, ville det i hvert fall forklare at legemsovervåkingen mottok melding om at hjertet slo lenge etter at liket var funnet. Var det mulig at det ikke hadde vært Flint som hadde ligget død på kommandobroen i driftssentralen? Hvor kom i så fall dobbeltgjengeren fra? Hva slags vesen var det? Hvor hadde Flint vært i dagene som hadde gått siden han tilsynelatende hadde dødd?

Og hvorfor hadde han gitt seg til kjenne nå? Hadde han angret seg, eller hadde han rømt fra en kidnapper og trengte hjelp? Var det en felle? Var det et morderisk hypersinn på ferde i Tårnet? En
instans som var ute etter å sette så mange martyrer som mulig ut av spill? Hvorfor?

Liriel skjulte en miniatyrabrogator i den omfangsrike frisyren og tok rolig en ordinær dimmel til toppetasjen.

Apex Aquavista var Tårnets fornemste møteplass med utsikt over åpent hav så langt øyet rakk, enten gjestene befant seg ved panoramavinduene mot nord, sør, øst eller vest. Men de aller fornemste avdelingene av etablissementet var de private gemakkene i det indre av etasjen, uten vinduer av noe slag. Dette var stedet for fortrolige samtaler i eksklusive omgivelser, verdifulle transaksjoner,sybarittiske utskeielser eller høytidelige anledninger uten innsyn fra uvedkommende.

Liriel steg frem for retinaskanneren og ble vist inn i Apex Aquavistas indre. Dette var en del av Tårnet hvor hun aldri før hadde satt sin fot, så hun observerte omgivelsene nøye.

Den langstrakte lobbyen var dekket av et mykt gulvbelegg som minnet om førdemringens Bidjartepper og dempet lydene av samtaler så vel som skritt. Det orientalske preget var videreført
med maurisk ornamentikk og hesteskoformede blindbuer over inngangspartiene til de forskjellige kabinettene. Avskjermede sittegrupper dannet samlingspunkter for ulike selskaper; her var
embetsfolk fra Mandatet, innflydde elskere til høyere offiserer, samt representanter for Tårnets ordinære personale som hadde tatt spanderbuksene på for å feire private familiebegivenheter.
Gjennom hele lokalet drev en svak eim av syrlig granateple og et dempet potpurri av rytmisk harmonerte populærmelodier. I motsetning til de andre i lokalet merket Liriel også at strålingen fra
sørlyset, aurora australis, var sterkere her enn nede i dypere lag av Tårnet.

Liriel ble passet opp av to livrékledde skikkelser. De var begge både smidigere og mer kortvokste enn henne, med lange armer og store øyne. Den ene danset foran Liriel med et tindrende smil, mens den andre vagget lakonisk etter henne. Liriel antok at tvillingene måtte ha blitt konstruert på en base av makaker, kanskje med innslag av DNA fra bavianer og keiserpingviner.

– Velkommen til Apex Aquavista, sa den dansende vertinnen. – Jeg er Zette og skal ta hånd om deg i aften sammen med min kollega Io. Vi vil gjøre vårt ytterste får at du skal få et behagelig og
minnerikt opphold.

– Minner er det eneste som varer livet ut, supplerte Io tonløst.

– Vi skal gjøre alt vi kan for at denne dagen blir stående som et vannskille i livet ditt!

– I positiv forstand, naturligvis, sa Io.

– Vi har reservert selveste Konsistoriet for dere!

– Det står stort sett tomt, sa Io.

Zette geleidet oppspilt Liriel mot en tilbaketrukket buegang, og Io sørget profesjonelt for at døren til gemakkene aksepterte dem inn.

Kabinettet var trukket med en eksklusiv imitasjon av speilfløyel i rosa sjatteringer. Fra et avskjermethjørne kom det matlukt, som om ernæringskonsollen hadde blitt satt ut av funksjon og et måltid bletilberedt manuelt. Den ene veggen var dekket av speildører, og en glipe avslørte at det var en rekkeav skap bakenfor hvor det hang tekstiler og aksessoirer i forskjellige farger og fasonger. Bortsett fraLiriel og de to lakeiene var det ingen i rommet.

– Det ble meg fortalt at jeg skulle møte noen her?

Zette lo en perlende latter. – Ikke vær så utålmodig! Reglene må følges! Ta av deg klærne!

– Men … for villsinte vinkende engler …?

– Vi er alle underlagt regler, sa Io.

– Hvorfor skal jeg kle meg om?

– Du vil vel være passende kledd?

– Jeg skal møte en gammel venn. Jeg skal ikke på kostymeball.

– Hå-hå-hå, sa Zette. – Men det er lov å spille uvitende.

– Det er vel nærmest påkrevet, supplerte Io.

– Det er absolutt påkrevet, sa Zette og vendte seg til Liriel: – Jeg beklager at jeg ikke forsto at du bare prøvde å følge reglene.

Liriel vurderte et øyeblikk om de to tjenende åndene kunne representere noen fare, men så vrengte hun resolutt av seg tunikaen. Hun var ikke helt fornøyd med informasjonen fra vertskapet, men visste med seg selv at hun uansett hva som skjedde hadde miniatyrabrogatoren i bakhånd.

– Når er Cearbhall Flint ventet? spurte hun.

– Når gåsa er kokt, vel! fniste Zette. – Gåsa må jo være kokt! Vil du ha en ampulle honningøl?

– Nei takk. Men du har kanskje ananasjuice med chili?

– Ananasjuice med chili! Høyst upassende, det går ikke, sa Zette opprørt. – Nei, det går virkelig ikke an. Ikke ved en slik anledning. Honningøl eller ingen ting. Men hva med litt salt havregrøt?

– Jeg setter pris på tilbudet, men nei takk, svarte Liriel høflig. – La oss få dette overstått. Hva er egentlig passende antrekk for denne uvanlige anledningen?

– Dette lover ikke godt, sa Io, – absolutt ikke. Det mest ansvarlige er å avlyse.

– Koketteri! ropte Zette. Hun kastet armene i været og hoppet opp og ned. – Vi følger reglene!
Reglene er til for å følges! Kom hit!

Hun tok noe som så ut som en blå kaftan ut av garderoben og målte den mot Liriels kroppslengde. Liriel så at plagget hadde bånd med røde og gule mønstre langs sømmene. – Dette er i grunnen ikke min stil, sa hun.

– Det er ingen anbefaling, det er en regel, sa Io, – og derfor er det din stil.

– Du må ta i betraktning at dette er første og eneste gang i livet, sa Zette. – Det er alvor nå!

– Selv om det bare er den første gangen, sa Io.

– Det er ingen som planlegger for flere, sa Zette bebreidende, – la henne nyte dette øyeblikket!

Liriel begynte å bli utålmodig. – Jeg er her for å snakke med Flint, sa hun.

– Han kommer!

– Når kommer han?

– Når gåsa er kokt. Da venter han der inne! Zette gjorde en dramatisk bevegelse mot et forheng inn til rommet bakenfor.

– Jeg tenker den gåsa er mør nok nå, sa Liriel. Hun slo den blå kappen rundt seg og banet seg vei inn bak forhenget.

– Du må vente på bjellene og sekkepipene. De er en viktig del av tradisjonen!

– Jeg har ventet lenge nok.

– Skal vi starte opptaket av seremonien mens du venter?

– Ett skritt nærmere så dør du, sa Liriel til Zette. Så stengte hun forhenget bak seg og tok det indre kabinettet i nærmere øyesyn.

Bortsett fra et pulserende, holografisk hjerte mitt i rommet, var det bare en stol og en skammel, alt i den samme kvalmende rosa fargeskalaen som rommet utenfor. Men veggene var dekket av skjermer som viste langsomt roterende galakser med glimt av lykkebringende stjerneskudd og fjerne supernovaglimt.

Liriel satte seg i stolen og forsøkte flere elektromagnetiske frekvenser for å aktivisere hologrammet. Til sist gikk hjertet i oppløsning og Flints ansikt kom til syne.

Ansiktet smilte rolig og forventningsfullt. – Jeg ber om unnskyldning, sa hologrammet. – Jeg burde ha forstått hvordan det var fatt for lenge siden.

Ansiktet kollapset inn i seg selv og gjenoppsto for øynene på Liriel som en duggfrisk grindeliabukett. Flints stemme fortsatte:

– Hvis du hører meg nå, har du tatt din beslutning og vist meg ut av Konsistoriet i vantro, sinne, sorg eller skuffelse. Likevel håper jeg at du tar deg tid til å høre hva jeg har å si. Du vet hvordan jeg hater å ta unødig risiko, men hvis vi mot alle odds ikke nå er på vei til et dekket festbord med hver vår ring på fingeren, så … her er allikevel hjertet mitt. Denne vakre buketten du plukket til meg på Ildlandet, gjorde i hvert fall at det var umulig for meg å utsette avgjørelsen.

Liriel stirret målløs på den virtuelle blomsterbuketten som svevde midt i rommet.

– Jeg er en stakkar, fortsatte stemmen til Flint. – I din målestokk er jeg en stakkar, og det er også min målestokk. Det har vært tungt for meg at jeg ikke har vært en verdig partner for deg i det yrket vi begge har sett som vår livsoppgave, men jeg har i det minste forstått at du til tross for min svakhet kan ha sett meg som en du kunne tenke deg å dele livet med. Hvis du hører dette, ligger den
drømmen i grus, men jeg hyller deg uansett for at du er den du er – forståelsesfull og omtenksom – selv om du ikke flagger de egenskapene, akkurat. Men hvilken sann person er det vel som flagger sitt innerste? Det er bare hyklere som kringkaster sine dyder, og du, Liriel, er den ekteste og sanneste jeg noen gang har møtt.

Grindeliabuketten tok igjen form av Flints ansikt. Han smilte varmt mot Liriel.

– Og den mest fintfølende, jeg kan vel ikke understreke nok hvor sterkt jeg setter pris på det. Ingen fakter, ingen store ord. Bare en enkel blomsterbukett som bevis på at du tross alle mine svakheter kan elske meg. Jeg må bare si, dønn ærlig, at hjertet mitt brast da jeg fant buketten på plassen min. Jeg gråt, for det var det tegnet jeg hadde ventet på i seks år. Eller er det sju? Men du hadde sett at jegmåtte modnes; at det tok tid før jeg kunne akseptere meg selv. Og du forsto at jeg endelig var klar.Selv om du nå har sendt meg på dør og jeg ligger gråtende ute i gangen, så vil jeg fremdeles insistere på at det bare er en utsettelse, aller kjæreste Liriel. For du er min kjæreste enten du vil eller ikke, for alltid, i mitt hjerte.

Hologrammet sluknet, og rommet ble mørkt. Liriel ble sittende.

Hun hadde aldri følt seg så alene.

Utenfor hørte hun tramp av støvler. Det var ikke lakeienes lette skritt, men en tung person, noen på størrelse med Flint. Liriel holdt miniatyrabrogatoren i beredskap og kikket ut av forhenget.
Orrin Jökke møtte blikket hennes.

– Gåsa er ikke kokt! ropte Zette opphisset. – Vi må begynne på nytt!

– Det nytter ikke, freste tvillingbroren, – hele ritualet har gått rett nadir!

– Vi kan ikke gi opp. Det har tatt mange dager å forberede!

– Og ingen ting var forhåndsbetalt! sa Io alvorlig og pekte på Liriel. – Hun må holdes ansvarlig!

Orrin avfeide dem og så spørrende på Liriel.

– Jeg har brakt på det rene at Flint ikke begikk selvmord, sa hun. – Flint hadde tvert imot lagt ganske vidløftige planer for fremtiden.

Orrins ansikt var fremdeles et stort spørsmålstegn, men han hadde nok åndsnærværelse til å ta seg av det opphissede vertskapet først. – Alle utgifter vil bli kompensert, sa han til Io. – Ettersom bestilleren er død, er ikke dette noe jeg er forpliktet til, men fordi dere ikke med rimelighet kunne ta denne eventualiteten i betraktning, velger jeg å holde dere skadesløse.

Han vendte seg til Liriel: – Jeg forstår ikke dette med selvmord, men det spiller ingen rolle. Saken har tatt en ny vending. Kom.

Liriel fulgte ham lydig. Orrin sa ikke et ord før de satt i hver sin dype svevestol i et stille hjørne av offisersmessen.

– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro da jeg fikk en henvendelse fra Apex om at en levende og en død martyr holdt en forlovelsesfest de nektet å betale for, sa Orrin, – men jeg håper vel at du etter
hvert kan akseptere at Flint er død?

Liriel nikket bare; hun følte ingen trang til å utdype hva hun følte.

– Har du det bra? spurte Orrin.

– Jeg har mistet en nær venn, sa Liriel, uten å la seg forstyrre av Orrins forskende blikk. – Men slik situasjonen nå en gang er, er alt jeg håper på at etterforskningen vil vise at all tvil om Flints lojalitet er ubegrunnet.

Orrin så omsider bort. – Vi kan snakke mer om denne beklagelige bindingen mellom dere siden. Det som er på det rene nå, er at Flint døde på post i et forsøk på å avverge et svært alvorlig angrep. Ikke bare på Martyriet eller sikkerhetskommissariatet, men på alt som fins av finansielle instrumenter i solsystemet.

– Kan du si noe om detaljene?

– Ja, ikke sant? Djevelen er alltid i detaljene. En gjennomgang av legemsovervåkingens data har vist at den falske informasjonen om Flints jevne hjerterytme ikke var en fabrikasjon som ble automatisk videresendt etter at Nannyblokkeringen av kommandobroen ble opphevet. Informasjonen ble sendt i realtid.

– Det må bety at det faktisk var Nannytilgang på kommandobroen?

– Nemlig. Flint døde ikke idet han prøvde å fjerne blokkeringen for å slå alarm, han døde idet han prøvde å opprette en blokkering.

– Jeg forstår ikke. Blokkeringen var på plass da du kom til åstedet?

– Og det var også den fabrikkerte hjerterytmen som ble videresendt til legemsovervåkningen. Noen blokkerte Nannytilgangen etter at Flint døde, og la deretter inn en falsk rapportering om Flints
hjerterytme.

– Og hypotesen?

– Hypotesen? Hypotesen er vel på dette tidspunktet så nær noen kan komme et etablert faktum. Tårnet har blitt infiltrert av et hypersinn som har hentet sensitiv informasjon fra kjernearkitekturen mens hele systemet var under overhaling. Informasjonen har blitt videresendt over Nannynettet etter mordet på Flint, hvoretter hypersinnet har blokkert nettet på nytt, kjøpt seg tid ved å fabrikkere en falsk hjerterytme for Flint og så til slutt har latt seg blåse ut gjennom ventilasjonssystemet.

Liriel pustet tungt ut og begravde hodet i hendene. – Har du det bra? spurte Orrin.

– Bedre enn på lenge, svarte hun uten å se opp. – Men du sa noe om finansielle instrumenter?

– Motivet later til å ha vært å stjele informasjon som ga tilgang til bankenes registersystemer. Hvor omfattende datalekkasjen er, vet vi ikke, men det er mat for kommunikasjonsingeniørene. Jeg er bekymret for deg.

– Jeg har det bra.

– Det virket som om du trodde at Flint både ville begå selvmord og fri til deg? Hva er det du har holdt på med den siste tiden?

– Han fridde faktisk. Han bestilte et tradisjonelt irsk frieri da han fikk blomstene mine. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan han kunne tro at jeg skulle kunne oppgi martyriet og bli en slags mater
familias, men det var tydeligvis en forestilling som hadde festet seg hos ham.

Orrin ristet oppgitt på hodet. – Fri til en martyr! smilte han. – Så var han kanskje ikke vel bevart allikevel. Men det får bli mellom oss. I skvadronens historie skal Cearbhall Flint bli stående som en helt som falt på sin post.

7. Hammurabis hevn

Liriel var en merittert martyr, en elitesoldat i Avatariatets spesialstyrke. Det var absolutt ikke det samme som at hun var følelsesløs, men det innebar at hun i større grad enn mange andre var
disiplinert til å sette sine personlige følelser i andre rekke. Da hun etter oppklaringen av drapet på Flint innså at hun trengte tid for å komme over tapet og ikke kunne være til nytte for skvadronen,
søkte hun derfor om å få gå i soning for protokollbruddet hun og Flint hadde begått ved å komme for nær hverandre.

Orrin var forståelsesfull nok til å la henne sone i sin egen kabin. – Den største feilen du kan gjøre nå, er å bebreide deg selv, sa han faderlig. – Flint visste godt at et forhold mellom to martyrer er umulig. Han var en voksen mann og han var helt og holdent ansvarlig for sine egne vrangforestillinger.

Å fri seg fra skyldfølelsen var lettere sagt enn gjort. Liriel hadde selv vært offer for akkurat de samme fantasiene om et lykkelig partnerskap. Selv om hun aksepterte å sone for bruddet på
protokollen, var det vanskelig å bli kvitt lengselen etter en altomfattende intimitet med en skjebnebestemt sjelevenn, mirakuløst sendt av forsynet for å gjøre henne til et helt menneske.

Men dette dypeste av alle menneskelige behov hadde hun forrådt. Enten det var dømmekraften hennes eller de sosiale evnene som hadde sviktet, var det en knusende dom over henne selv som
medmenneske og kvinne. På toppen av Liriels svik mot seg selv, hadde hennes reserverte vesen forsterket Flints mindreverdighetskompleks i den grad at han hadde sluttet å tro at livet hadde en
mening. I et siste, desperat forsøk på å føle seg verdsatt, hadde han stilt sin lit til en tilfeldig blomsterbukett og kastet seg ut på de sytti tusen favners dyp. At han ikke levde lenge nok til å
fullføre frieriet, var naturligvis en tragedie for seg, men kanskje også en velsignelse. Hva enn Liriel hadde svart, måtte svaret ha blitt feil.

Eller var ikke martyriet hennes livsvei når alt kom til alt?

Selv om ikke Liriel følte seg i stand til å foreta seg noe bedre enn å sone sin straff, hadde Orrin forstått at det siste hun trengte var å isolere seg med sin sorg og sine selvbebreidelser. I håp om at
Liriel skulle beholde et minimum av kontakt med verden rundt seg, hadde han unnlatt å blokkere tilgangen hennes til Nannynettet. Det hadde hun ikke benyttet seg av. Hun hadde som den
eksemplariske martyren hun var, ingen som sto henne så nær at det fantes noen å støtte seg til, og sinnet hennes var for tungt til at det lot seg løfte av lette adspredelser. Det var først når Orrin selv
henvendte seg til henne at hun igjen ble oppmerksom på at det var en verden utenfor det mørke hullet hun hadde boret seg ned i.

– Du må innfinne deg på sentralen umiddelbart, var den korte beskjeden. Ingen forklaring, ingen oppfordring til spørsmål. Liriel brøt seglet på kabinen og tok dimmelen tohundre etasjer opp.

– Du har fått med deg nyhetene? spurte Orrin. Liriel ristet på krøllene.

– Bankenes sentralregister har sendt en litt spesiell melding til sine mest kapitalsterke kunder, fortsatte han. – Den lyder slik: «Dette er en oppdatert kontostatus fra Hammurabi. Alle dine konti er slettet. Hvis du mener at dette er feil, må du kontakte din bankforbindelse.»

– Kolikk i meldingssystemet, altså?

– Verre. Alle konti som har inneholdt over en trilliard kiloyuan er faktisk slettet fra sentralregisteret. Alt som finnes av store private formuer i hele solsystemet, er rett og slett forduftet.

– Hokkelikokk! Jeg skulle ønske at det hadde hatt noe med meg å gjøre. Men hvem er Hammurabi?

– Han var den sjette kongen av det første amorittiske dynastiet i Babylon. Så vidt vi vet døde han for noe rundt tretusen nihundre år siden.

– Det tyder på en kraftig forsinkelse i meldingssystemet?

Generalmajoren lot seg ikke more. – Samtidig som alle de største kapitalkonsentrasjonene i solsystemet har gått rett i sluket, har all gjeld forsvunnet som dugg for solen. Igjen denne meldingen:

«Dette er en oppdatert kontostatus fra Hammurabi. Alle dine gjeldsforpliktelser er slettet. Hvis du mener at dette er feil, må du kontakte din bankforbindelse.»

– Er du alvorlig nå?

– Jeg knytter det til innbruddet i databasene i Tårnet.

– Skitt-skitt og bang-bang, sa Liriel.

– Avatariatet beskriver det kanskje mer presist som en finansiell katastrofe.

– Det høres ut som skikkelig dårlig nytt?

– Gamle kong Hammurabi mente at det var bra. Det var derfor han institusjonaliserte noe han kalte jubelår. Når Hammurabi erklærte et jubelår, ble all gjeld slettet og alle startet med blanke ark.

– Litt ukonvensjonelt, kanskje? De ansvarlige må lide, og ødelandene går fri?

– Jubelåret sprang vel egentlig ut av en erkjennelse av at rentes rente er den sterkeste kraften i universet. Dersom du ved vår tidsregnings begynnelse hadde spart en gullmynt til seks prosents årlig rente, ville gullmengden i dag ha fylt hele solsystemet ut til Saturns bane. På et tidspunkt er det nødvendig å rebalansere kapitalopphopningen.

– Så da er det bra allikevel?

– Det kan ikke jeg vurdere. Mitt anliggende er at det er ulovlig.

– Og så langt vi vet, var det hypersinnet HYPS-B 770849 som sto bak?

– Står bak, antagelig. Vi har indikasjoner på at det slett ikke var et selvmordsprosjekt.

Liriel så ut som et eneste stort spørsmålstegn. Orrin fortsatte:

– Så lagt tyder alt på at det var HYPS-B 770849 som infiltrerte Tårnet, drepte Flint og stjal enorme mengder kritiske data fra sentralregisteret. Alt tyder også på at hypersinnet unnslapp gjennom
ventilasjonssystemet. Men etter at vi nå har innhentet opplysninger om skipsfarten i området, kan det se ut som at hypersinnet ikke gikk i oppløsning i orkanen som herjet på det aktuelle tidspunktet.

– Er det mulig? Ingen skip får passere nærmere Tårnet enn ti kilometer.

– Det skjedde heller ikke. Men et skip som var i farvannet viste en uvanlig strålingsaktivitet. Det kan se ut som om en maserstråle var rettet mot Tårnet i flere minutter.

– Jeg skjønner. Man kan forestille seg at hypersinnet kunne ha utnyttet strålens magnetfelt til å komme seg i sikkerhet om bord på skipet? Hva sier skipsføreren?

– Skipsføreren påstår at en svikt i skipets navigasjonssystem tvang ham til å benytte maseren for å unngå en kollisjon i mørket.

– Det er jo absurd! Han var på ti kilometers avstand i et av klodens mest øde havområder. Han kunne ha navigert like nøyaktig etter stjernene!

– Det er ingen lov mot overdreven forsiktighet, smilte Orrin. – Derimot er det ganske mange lover mot å oppheve verdensomspennende økonomiske forskjeller. Den tekniske termen skal visst være tyveri. I hvert fall er det er mange oppover i rekkene som er temmelig oppbrakte over det som har skjedd. Så om fire kilosek drar du til Sibir.

– Jeg må få minne om at jeg sitter i arrest.

– Situasjonen er prekær. Hvis du har et soningsbehov, får du se oppdraget som en disiplinærstraff.

– Javel. Hva skal jeg gjøre i Sibir?

– Jeg vil ha HYPS-B 770849 inn til avhør. Skipet som vi antar medvirket til at HYPS-B 770849 kunne unnslippe, hører hjemme i Dudinka, en isfri havn et stykke oppe i Jenisej-elva, som renner ut i Nordishavet. Det er liten grunn til å tro at hypersinnet befinner seg om bord fremdeles, men hvis vi skal finne ut hvordan dette henger sammen, må vi komme i dialog med skipets eier.

– Jeg går ut ifra at rederen er på Nannynettet slik som resten av kloden?

– Jeg trenger en agent på stedet, en som kan håndtere diskusjonene på et diskré, menneskelig plan. Det hele er svært delikat. Skipet eies av Tsarinnekonsilet.

– Er det selveste Babusjkaen som står bak!

– Det er ikke vår oppgave å forhåndsdømme noen. Men det vi vet, er at Hammurabi – hvem eller hva det måtte vise seg å være – har eliminert alle de store formuene i hele solsystemet. Med ett unntak: Ingen stater er rammet. Tsarinnekonsilet er staten i Russland, så det har følgelig alle sine verdierintakt. Og alle de vaklende selskapene som den russiske staten eier, har fått slettet gjelden.

– Jeg skjønner. Men et lite spørsmål, Orrin … Hva med investeringene til HYPS-B 770849, alias Bey Adapa?

– Alle kjente reserver som hypersinnet disponerte, har gått med i dragsuget, også den veldedige stiftelsen.

– Så hva tenker du om motivene til Bey Adapa?

– Jeg tenker at du har en jobb å gjøre med å finne ut av det. Du finner en fullstendig instruks i Nannyen din sammen med løpende oppdateringer fra staben.

Orrin snudde seg bort som tegn på at samtalen var over, men Liriel ble stående. – Hvorfor i all verden skulle noen ønske å slette sin egen formue?

– «Bey» er en ottomansk hederstittel, sa Orrin. – «Adapa» var en vismann i mesopotamisk mytologi. Det er den samme kulturkretsen som Hammurabis babylonske rike. Gir det mening? Overhodet ikke. Men om du unnskylder meg, så har jeg faktisk et par hundre millioner rabiate investorer å ta meg av.

Liriel gikk uten å spørre hvem som tok seg av de lykkelige gjeldfrie.

Fortsettes i del 2!

 

 

Last ned som e-bok: