Luke 13: Årtusenskifte – novelle av Einar Gjærevold

Novelle av Einar Gjærevold

Trykket første gang i samlingen Ville fugler flyr (1987)

Vinteren fór hardhendt fram denne natta. Skogen skuttet seg under blikkene fra myriader stjerner; stilltiende tok den imot kuldesvøpen og ga bare fra seg tørre knall nå og da, som hikst fra sprengende struper.

Et smalt band tygde seg fra dalbunnen opp gjennom svarte bjørkeskogen til tregrensa. Frostskygger tuslet over åsene og fylte vegskjæringen med blå mjølk i måneskinnet.

En fjellvåk på rov la merke til hjulsporene som gravde seg oppetter vegen, som kjempet mot fonnene og maste i grøftene. Nysgjerrigheten ble vekket; dette var ulikt sporene fra noe dyr den kjente. Fuglen gjorde en sving og suste tilbake, lavt over den undersetsige småskogen. Dens skarpe blikk fanget bilen der den stod med fronten godt begravd i ei uoverkommelig snødrive, halvvegs utenfor vegen.

Nye spor tok av fra stedet og pekte ytterligere oppover, rakt opp mot snaufjellet.

Fotsporene innhentet sin eier i en liten dal like over fjellbandet. Fjellbjørka hadde klort seg fast her, ydmykt i lé sammen med einerkratt, vier og kroket furu. –

Lille-Jon skrapte i skaresnøen med vottene og prøvde å gjøre haugen stor nok til at han kunne krype inn i en slags hule under berghammeren. Men vinteren hadde vært snøfattig til nå, og de grove kornene var så altfor utilstrekkelige.

En beinkald trekk strøk over fjellandet, åt seg fram fra alle kanter.

Han slo floke og hutret, tennene klapret som ei slåmaskin, huden nuppet isnende kald under de tynne klærne. Det var ikke stort varme igjen i åndedrettet heller, på langt nær nok til å varme de stive fingrene.

Lysene tindret nede i dalen. Mon tro hvor mange det var som visste at han satt her oppe? Hvem brydde seg?

Fjellvåken sveipet over dalsøkket, falt med luftstrømmen nedover lia og var over bebyggelsen på et blunk. En kort stund sirklet den rundt varmlufta fra en gloheit skorstein; det var som å stryke fjærene inn i sommervarmen.

Fra alle hus i dalen strømmet musikk fra váre elektroniske kilder, og dansen piruetterte mellom laksemousée, kylling i champagne, persille, ris og rødvinsgelé – ingen tanke lot seg tynge av nettopp denne nattas betydning.

Tvers over dalen, fra fjell til fjell, hadde menneskene strukket et kolossalt nett av fyrverkeri. Tre kilometer langt og fem bredt. Fra knutene i nettet skulle store raketthjul spinne mot himmelen i alle netters lysfantasi. Ungene trykket allerede nesene mot stuevinduene for å se, engstelige for ikke å oppleve noe de voksne hadde snakket om hele året. Han hadde også sett fram til det –

Hoo-hooo …

Lille-Jon gned kinnene hardt. Så stive og kalde de var! Snøkulene i ullet rispet og sved i huden.

Han lydde igjen.

Fulgte de fremdeles etter?

Han hørte ingenting … eller; dér, var det ikke lyden av snø som knirket under tunge støvler?

Hele kroppen spente seg i konsentrasjon, men nå ble visst alt stille igjen.

Hoo-hooo …

Hjertet slo fortere og pumpet blodet hastig rundt i kroppen, så varmen et øyeblikk vendte tilbake.

Ville de sette etter på snøscootere? Sikkert ikke, ikke i kveld. Men i morgen kom de.

Så gikk det opp for ham at de nok ikke ville la ham fryse ihjel oppe i fjellet. Den tjenesten gjorde de ham ikke, til dét var de for djevelsk humane. Et helikopter med gode lyskastere ville få en lett match her oppe.

Han krummet seg, utnyttet kroppstemperaturen ved å krype sammen i fosterstilling.

Idiotisk å ikke ta med seg skikkelig med klær da han først stakk! Ikke engang en matbit hadde han fått med. Men så hadde det heller ikke vært tid.

Fire dager på rømmen. Femten år, og fire dager på rømmen. Fire dager siden blodet hadde flytt fra hendene hans. Ikke hans blod; hennes.

Fire dager siden han slo søsteren ihjel med hammeren. Og femten år på rømmen.

Det var ikke slik han hadde ment det! Da hun ertet ham, hadde liksom alt rast til overflaten i ham, og styrt hammeren. Skjønte ingen det?

Han burde aldri sett livets lys, det hadde han fått høre så lenge han forstod ordene til folk. Skammen fulgte ham overalt, skyldfølelsen for sitt eget liv, og for foreldrene som satte ham ut på denne iskalde stranda de kalte Verden. –

Det skrek stygt i skogen nedenfor, så stygt og sårt at han ble fælen. Var det et mannsrop? Nei, heller en rev.

Visste revene at hundreåret skulle ebbe ut i natt?

Hoo-hooo …

Han skulle også ha feiret nå! Romjula hadde i stedet blitt et eneste blodig løp, som snart skulle ende.

Faen i helvete, så kaldt det var!

Var det ei bildør som smalt igjen?

Nå summet det rundt ham. Fluer hadde begynt å svirre sanseløst om hodet hans, deres rastløse surring gjorde ham rasende. Han viftet rundt seg med hendene.

Der satt det én, på steinhella rett over hodet hans. Han dro til så det lynte oppover arma og tårene spratt i øynene, men flua unnslapp med en triumferende latter.

«Fluer på denne årstida?» tenkte han. «Faen også –»

Det var blitt merkbart varmere i været. Forunderlig fort brånte snøen og ga plass for grønne spirer som skjøt opp av marka. Lufta fyltes med skravlende stær, skjellende viper; humlene summet og parret seg med lysende blomstre, og sola lignet en messingmynt i smeltet smør høgt der oppe. –

En guttunge kom nedover den motsatte sida av dalsøkket: lyslugget, med ren, ny skjorte. I høyre hand holdt han en pose epler, og i den andre ei bok. Han slo seg ned i ei grop ved bekken, skjermet av frodig kvann, trakk ei hvit skyggelue ned i pannen og begynte å lese.

Lille-Jon fikk lyst til å slenge ned til ham og høre hvem han var og hva han leste, men noe stagget ham. Fra der han satt, kunne han se de fire andre guttene snike seg gjennom snaret og omringe ham. Med et krigshyl pantret de seg over ham, trev fra ham boka og plantet føttene karslig på brystet hans.

«Er det ikke Leksikonet vårt, da?» geipte den ene, en lys krølltopp. «Vi som trudde du var på fotballkamp og svetta i dag.»

«Hva leser’n for no?» spurte en annen, en mørk krølltopp. «’Stanley og Livingstone i Afrika’?» Han hev boka i bekken.

«Det er ikke mi bok, jeg har lånt den på biblioteket. Nå må jeg kjøpe ei ny!»

«Drit og dra, gullungen. Veit du hva vi ska’ gjøre med deg? Vi ska’ pynte litt på deg, så kanskje lærerne ikke blir så begeistra for deg for framtida!»

«Og så lærer du kanskje,» tilføyde en tredjemann, «– at du ikke ska’ blære deg sånn på bekostning av oss andre. Du ødelegger for hele resten av klassen, ikke sant, karer?»

«Ja. Hold Pungrotta godt, her ska’n få!»

Fire stykker grep ham hardt, de første slagene tok til å ramme i mellomgulvet. Lille-Jon kjente smerten i sin egen kropp, skjelvende av sinne reiste han seg for å gå ned bakken mot dem.

Snøen ga etter så han rutsjet nedover skråningen og boret seg beint inn i et tett, nakent buskas rundt en granlegg.

Borte var sommeren, men verken satt igjen. Inne i ham. Mange slike somre, og liknende oppgjør, hadde ruinert alt for ham. Hadde de visst hva de gjorde? Han var sikker på det. Og de hadde fått det som de ville.

Hoo-hooo …

Forbaskede ugler, kom dere vekk!

Det suste i vinger over hodet på ham, og nå sanset han øynene som stirret granskende på ham ovenfra.

Fem ugler vaglet oppe på greina; fem fjærballer – grå, men med store, ravgule øyne. – Klokt blunkende professorglugger, tenkte han.

Månen duppet nedi fjellryggen i vest og natta kjentes enda kaldere. Et frossent regn av stjerner blinket hutrende på himmelhvelvingen.

Han kulset igjen, reiste seg og begynte å trave rundt med små trinn for å holde varmen.

Søvnen ség innover ham. Istrådene i øyenvippene fikk tid til å klistre seg fast i hverandre.

Det var på tide å gå videre, så hensiktsløst det enn var – han kunne ikke bare gi opp. Kroppen tok alt til å kjennes varm, han brant svakt i kinnene. Formen tok seg visst opp igjen.

Ti meter lenger oppe i skaret rant svetten av ham, så han kastet jakka over skulderen.

Dette skulle gå bra; nå skjønte han at han likevel hadde lurt dem alle, og så mor og far stå oppe på kanten og vinke til ham. Lille-Jon vinket oppglødd tilbake.

«Nå kommer jeg hjem!» kauket han, underlig spakt over fjellet.

Han skjønte ikke riktig hvorfor han ble så glad for å se dem igjen. Noen sa at de døde fra ham da han var tolv, men de hadde vært døde lenge før dét –

Hva ropte faren?

«Kommer du her, gutt? Få se hendene først unge mann – aha! Ramsalte og ru – nyttige never, ikke frøkenvéke kontoristlanker! Du ska’kke tenke så mye: se her, var det meninga at vi sku’ se gjennom denne stokken, hadde vi blitt utstyrt til det. Når folk ikke har mer å gruble på, hender det de lager noe sjøl for å skjule dovenskapen sin. Men jeg må fø dem! Velkommen att, gutt!»

Han så ned på hendene sine; jo, han var dugendes.

Her var en sjø; vannet kjentes varmt og luktet sol. Når han kom over på den andre sida, var det bare å gå rett opp bakken til foreldrene.

Han stupte uti og la på svøm.

Brått ble det mørkt. Kølmørkt. Natta hadde strittende granskjegg, stjernene danset kappleik bakom et dunkelt forheng; latter og musikk rullet att og fram, men inne i et fjell – han nådde dem ikke, fant ingen inngang. Ei padde voktet fjellet på en stein og kvekket: «Tror du deg bedre enn oss, vil vi ikke vite av deg. Og sier du deg jamngod med oss, slipper du likevel ikke inn. Ikke liker vi folk som sier noe, og tror noe annet.»

Det tutet og ulte omkring ham; grå skygger bakset forbi den forhutlede måneneglen med tunge vingeslag, penslet ham i ansiktet med fjærpennene sine og nappet i skuldrene med rovfuglklørne.

Uglene kvervlet rundt ham.

Hoo-hoooo … hoo-hoooo …

Føttene trødde og trødde, støvelløse, sokkeløse, men ingen pine nådde ham mer.

Foran ham rant ei elv, tjukk og stikkende av kokende olje. Dampen hang som et ugjennomtrengelig slør over den svarte overflaten og skjulte absolutt alt på den andre bredden.

Uglene flyktet inn i skodda over ei halvråtten bru som var eneste adkomstveg til landet på den andre sida. Han fulgte eter, vissen i knærne der han balanserte på de rullende stokkene og passet seg for ikke å gli på den våte issørpa som dryppet ned i oljen.

Så var han over, og etter noen skritt ble dampen merkbart tynnere, til sist en grå, svakt lysende dis.

Over seg så han de mest lyssterke stjernene bryte gjennom skoddelokket; en hyperliner brente seg nedover i atmosfæren – den ville lande på den andre sida av tusenåret. Mye lavere skimtet han punkter i et altfor regelmessig mønster til at de kunne være soler; bygda.

Ropet slo ullent tilbake mot ham mens han gikk. Nå kom han fram til en rund haug markert med rimsprengte slaggsøyler, hvorfra det skjøt sitrende ildspyd opp i natta.

Noe rørte seg på små hyller langs pælene: uglene igjen – dunnøster med gylne øyne.

«Fryser du, Lille-Jon?»

«Ikke nå.»

«Frosten skal ikke bite deg mer.»

Lille-Jon trådte nærmere til øynene var jamnhøge med to av fjærbassene. Uglene hadde et forunderlig ragg av blå, funklende stjerner mellom fjærene.

«Hvem …?»

«Én gang med tusen års mellomrom kommer De reisende til din verden, hver gang bringer vi gaver; men bare ett menneske kan velge gaven til sin slekt, og bare én gave kan vi gi, én gang hvert tusende år.»

Skodda snodde seg over haugen, skimrende damp som stadig fortettet seg og dannet underlige former. Han syntes nesten han så menneskefigurer inni den.

Letemannskapene!

Stemmene lød så nærme nå, de ropte til hverandre, engstelige for å miste hverandre i skodda. Helikopteret tordnet oppover fjellsida, mikset med slakterlyset sitt og rotorene som kunne oppløse dampen.

Med et skred demret det for ham at beslutningen var hans, og hans alene.

Rotordrønnet hamret i ørene hans, så hardt og vondt at tankene knyttet seg.

«Alltid det samme,» ble det sagt et sted. «Hver gang velger de det samme, når vi kan gi dem alt. Vend om nå, men se deg ikke tilbake før du har krysset brua. Gjør du det, må du gi oss noe.»

Lille-Jon snudde. Vegen tilbake var ikke så lang som han trodde, men midt på brua kunne han ikke lenger bare seg for å kaste ett eneste blikk bakover.

Redningskorpset og lensmannen fant ham blå og stiv under ei furuvelte. Men ikke alene. I sine urørlige armer tviholdt han på sin søster, varm og hikstende. –

Nordlyset trådte elva den natta. Underlig var det for dem som så det; all strøm forsvant, fyrverkerinettet tente aldri; mørket og ensomheten var overalt, mens trollyset vandret som en evig, stum hær opp gjennom dalen.

Copyright 1988; 2023 by Einar Gjærevold