Luke 9: “Klodenes kamp” (1897) i musikalsk drakt (1978)

I serien sf-klassikere i ypperlig musikalsk drakt (herved lansert), anbefales Jeff Wayne’s versjon (1978) av H.G. Wells klassiske roman The War Of The Worlds (1897).

Tre forfattere fra tampen av 1800-tallet utgjør – langt på vei – koordinatene som hele sjangeren orienterte seg etter utover neste århundre. Jules Verne med sin entusiasme for tekniske nyvinninger og eventyrlystne vitenskapstro, Edgar Allan Poe med sine psykologiske grøss (en grunnstamme for både horror, krim og mye sf), og den satiriske samfunnskritikeren H.G. Wells. Alle tre var representert i den aller første utgaven av Hugo Gernsbacks Amazing Stories, magasinet som satte i gang science fictions populærkulturelle reise gjennom 1900-tallssinnene.

Wells historier stikker gjennomgående med en samfunnskritisk og/eller etisk brodd. The Time Machine (1895) starter med en betraktning omkring tiden som den fjerde dimensjon, men står først og fremst som en allegori over klassesamfunnet. The Invisible Man (1897) tar (uten å nevne det direkte) tak i en av diskusjonene Sokrates har med en sofist i Platons Staten, om hvorvidt man ville hatt grunn til å opptre moralsk dersom ingen kunne se en. (I Staten er det snakk om en magisk ring som gjør usynlig (!), hos Wells er det en vitenskapelig oppdagelse). The Island of Dr. Moreau (1896) vekker noen tanker om hva et menneske er, men først og fremst om hva medmenneskelighet er, og kan leses som et innlegg i datidas debatt om eugenikk/arvelære.

The War of the Worlds er en fortelling om en invasjon fra rommet (England invaderes fra Mars). Vi snakker om selve standardfortellingen om en slik invasjon – som utallige senere verker står i gjeld til. Vel og bra. Men Wells ville ikke vært sitt politiske selv, dersom boka ikke hadde et underliggende kritisk poeng: The War of the Worlds er i hovedsak en ironiserende betraktning av imperialismens logikk. Boka kom ut et drøyt tiår etter Berlinkonferansen, da europeiske makter delte Afrika mellom seg med linjal på et kart. I War of the Worlds argumenterer marsboerne for sin rett til å invadere jorden med at de jo utgjør en overlegen sivilisasjon: Beviset er deres teknologiske overlegenhet! Men fortellingen viser med all tydelighet at overlegne våpen ikke er det samme som overlegen etisk standard. Imperialismens logikk avsløres som tåpelig og forferdelig, og stilles i relieff ved å vendes mot oss selv – altså leserne av boka som i utgangspunktet var samtidige engelskmenn og andre vestlige “siviliserte.”

Romanens avslutning, der marsboerne bekjempes av andre organismer enn menneskene, er også herlig ironisk ved å peke nese til menneskelig selvgodhet. Dette er et klimaks som står seg elegant i vår pandemiske tidsalder.

Rent fortellerteknisk vil jeg ikke kalle War of the Worlds for Wells sterkeste bok. Her er en del gjentakelser og pukking på de samme spenningsmomentene (med marsboerne som beveger seg i maskinene sine og skyter stråler omkring seg). Slik sett kan romanen fungere som et eksempel på min påstand om at science fiction ofte fungerer best i novelleform: Denne romanen hadde fungert utmerket som en kortere novelle, med samme betoning av det samfunnskritiske momentet samt en mer konsis spenningskurve. (Dette gjelder for øvrig – i enda større grad – også Wells-klassikeren Invisible Man, mens Time Machine og Island of Dr. Moreau er langt mer helstøpte langfortellinger, som jeg husker dem). Men for all del, boka er spennende nok og gjorde enormt inntrykk på leserne da den kom ut (og ikke minst på (de senere) lytterne av Orson Welles berømte radioversjon, som pisket opp en panisk stemning blant folk som trodde invasjonen virkelig var i gang!). Og man leser jo også en slik bok på grunn av virkningshistorien, fordi det er gøy og givende å vite hvor en trope kommer fra.

Jeff Waynes musikalske versjon betoner ikke det samfunnskritiske momentet på samme måte som originalen, og går slik sett glipp av noe vesentlig. Men det episke albumet har den styrke at det aldri blir kjedelig, og at det oppsummerer grunnfølelsen i boka på fremragende vis.

Nyt!

War Of The Worlds er forlengst frigitt fra copyright, og kan derfor fullt lovlig lastes ned i en rekke formater fra Gutenberg.org
Samtlige bøker omtalt i denne artikkelen finnes også i norske oversettelser. 

Bjarne Benjaminsen

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  1 kommentar til “Luke 9: “Klodenes kamp” (1897) i musikalsk drakt (1978)

  1. Puh, 70-tallets symfoniske rock strekker innimellom tålmodigheten til det moderne mennesket…
    Men vi trenger det, å tværes ut litt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *