Tor Åge Bringsværd: Den som har begge beina på jorda står stille, eller: Alveolene kommer!
Etterord av Thomas Hylland Eriksen. Cappelen Damm Forlag 2019. 319 sider. Innb. kr. 399,-
Forlaget Cappelen Damm har gjenutgitt en rekke av Tor Åge Bringsværds bøker: Et rikholdig utvalg av hans barnebøker, hele den historiske serien Gobi, i fem bind, og de mest kjente, frittstående romanene fra 1970- og 1980-tallet. Forlagets prisverdige satsning er en gavepakke til dem som ikke gikk til anskaffelse av Bringsværds bøker da de utkom første gang (og har angret siden). Og ikke minst er det en gavepakke til de nye generasjoner, som ennå har til gode å stifte nærmere bekjentskap med hans mangfoldige og fantastiske universer.
Den eldste av romanene, Den som har begge beina på jorda står stille (1974), fikk en overstrømmende mottagelse av såvel kritikere som lesere. Den ble umiddelbart utropt til en litterær sensasjon og forfatterens definitive gjennombrudd. Da han ble spurt hvordan det føltes å bryte gjennom muren, svarte Bringsværd: «Jeg har vondt i hodet!» Svaret er typisk ham. Det er et uttrykk for hans begeistring for Lewis Carrolls (aka Charles Lutwitge Dogdson, 1832-1898) berømte barnebok-klassikere Alice in Wolderland (1865) og Through the Looking Glass (1871). Eller kanskje Ole Brumm – en annen av hans filosofiske forbilder (Bringsværd er Norges fremste autoritet på dette området).
Romanen ble sammenlignet med den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut. Ja, enkelte mente sågar at Bringsværd hadde overgått Vonnegut. Hvilket han på det kraftigste tilbakeviste: Det er ganske enkelt umulig å overgå Vonnegut, mente han … Vonnegut selv har kalt Bringsværd: «My younger brother in the family of serious clowns.» Det er en presis beskrivelse. Men den rommer kun en del av bildet. Bringsværd ligner mest av alt på seg selv.
Hans inspirasjonskilder er i prinsippet alt han har lest og jevnlig stadig leser seg opp på: Nedslag i historien, litteraturhistorien og faglitteratur om relevante emner som opptar ham. Samt en våken oppmerksomhet overfor den verden, vi alle sammen lever i (både den på 1970-tallet og dagens virkelighet). Han samler, sammenstiller og reflekterer omkring fenomener som markedsliberalisme og reklame, datateknologi og roboter, imperialisme og krigføring, medisinske eksperimenter og (u-)menneskelig råskap. Alt sammen var kjente tematikker for femti år siden, og de har kun blitt mer aktuelle med tiden.
Den som har begge beina på jorda står stille er et overflødighetshorn av en roman. I det begeistrede etterordet beskriver professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, boken som «manisk digressiv». Den er så full av innfall og utfall, anekdoter og digresjoner at leseren fort går seg bort hvis man prøver å finne den røde tråd. Det er riktignok en handling i bunnen, men den blir hele tiden avbrutt av stadig nye ting, som forfatteren er nødt til å forklare, før han går videre med historien (han er også vennlig nok til å opplyse leseren om det, når det er slutt på digresjonen).
Boken utspiller seg hovedsaklig i London i løpet av lørdag 26. og søndag 27. mai 1973. Fra dette ståsted trekker Bringsværd tråder både bakover og fremover i tid – og i de mest uventede retninger. Hovedpersonen er ikke en konkret skikkelse, men romanen selv. Derutover møter vi et menasjeri av fargerike personligheter. Billy Ballantine, som livnærer seg som pornofilm-forfatter for Venus Film Ltd., og fører lange dialoger med den mytiske figuren Greven av Saint-Germain. Carl Magnus Bysantroph, grunnleggeren av alveolismen, et anarkistisk sett av verdier, som er den bærende ideologien i boken. Sebastian Foxcraft, en middelmådig tryllekunstner, som først senere blir en del av den nye bevegelsen. Elvira Madigan, stjernen i de pornofilmene Billy Ballantine skriver manus til. Og en rekke andre, mer perifere, men ikke mindre interessante, personer.
Leseren undrer kanskje hva en alveol er? En alveol er en lungeblære. Dette blir grundig forklart i romanen. Carl Magnus Bysantroph har nemlig et sterkt behov for å kunne trekke været fritt. Og derfor har han utviklet et nært forhold til sine egne lunger. Som en konsekvens av dette har han sluttet å røyke, og han sørger for å få rikelig med mosjon. Fedrelandet vil sende ham til Vietnam som soldat, men han flykter til en gammel kvinne i Rocky Mountains. Her skriver han Det første alveoliske manifest, som inngår i bevegelsens første aksjon (manifestet ble kopiert i 260 eksemplarer, brettet som papirfly og sendt avsted mot tilfeldige, intetanende mennesker). Hendelsen ble senere tillagt stor symbolsk verdi. Med tiden vokste en bevegelse frem, som spredte seg over deler av verden.
Denne pasifistiske aksjonsformen er et godt bilde på hvordan Bringsværd ønsker seg at revolusjonen skal foregå – i motsetning til de militante kommunister, som vil omstyrte den bestående samfunnsorden med våpenmakt og begå sosial utrensning av de herskende klasser. Han støtter seg i stedet til slagord som: «All makt til fantasien!» og «Tilfeldighetene er våre venner!» Hans Utopia er ikke den korporative stat, men tvert imot at hvert enkelt menneske skal føle at de har kontroll over deres egne liv. En rørende naiv ønskedrøm? Ja, selvfølgelig. Det er akkurat dét som er meningen!
Carl Magnus Bysantroph stiller seg opp ved Speakers Corner i Hyde Park, og holder en flammende tale om alveolismens overlegne fortrinn kontra ideologier. Det er kanskje ikke så mange (kun cirka 50) som lytter til det han han har å si. Og likevel skulle alveolismen i de etterfølgende år vinne stadig flere tilhengere. Dette antydes bare i romanen, for mye av det fant sted etter at boken var ferdig skrevet (kan vi lese).
Den som har begge beina på jorda står stille er på mange måter en tidstypisk roman fra tiden omkring Vietnam-krigens avslutning. Den er hylende morsom og på samme tid en dypt alvorlig og politisk roman. Den slo an tonen for Bringsværds senere bøker. Han har hatt stor innflydelse på andre norske forfattere, men ingen av dem har lyktes med å etterligne hans fragmentariske og tilsynelatende tilfeldige stil: Det er ganske enkelt umulig å overgå Bringsværd!
Er dette science fiction, da? Ja, det vil jeg bestemt mene at det er. Den er også besk sivilisasjonskritikk og en sosial utopi, som stiller ubehagelige spørsmål ved vår vanetenkning og ukritiske levevis. Den gir næring til fantasien og bringer bud om at en annen og mer menneskelig verden er fullt mulig å forestille seg.
Cato Pellegrini
Last ned som e-bok: