Hvem bor i P. K. Dicks vei nr. 1? Novelle av Cato Pellegrini

Første gang trykket i det danske sf-tidsskrift Proxima nr. 105, 2020.

Den siste passasjeren som steg av forstadstoget denne lumre junidagen, liknet enhver annen pendler i rushtiden. Han var i slutten av tjueårene, og var kledd i mørk dress, lys skjorte med slips og sorte sko. I venstre hånd bar han på en dokumentkoffert av brunt lær. Kan hende var han bankansatt, eiendomsmegler eller offentlig embetsmann – de øvrige passasjerene kunne ikke si det med sikkerhet. Var de blitt utspurt i ettertid, hadde de neppe husket ham. Folk hadde det travelt med å komme seg av før toget kjørte videre.

Hans navn var Richard Philipson. Det var ikke noe oppsiktsvekkende hverken ved hans person eller det faktum at han for en time siden hadde avsluttet enda en hektisk arbeidsuke. Finans og forsikring var en krevende bransje. Arbeidsdagene ble ofte lange når saksmengden tårnet seg opp. Han ville for enhver pris unngå å pådra seg hjerteinfarkt før han fylte femti.

Nå gledet han seg til å spise en bedre middag og slappe av på terrassen til solen gikk ned. Philipsons helger var hellige. Fra fredag ettermiddag til mandag morgen avsto han fra arbeidsrelaterte oppgaver. Kun unntaksvis besvarte han presserende telefoner og e-poster fra kunder som var havnet i en prekær nødssituasjon, som for eksempel ved brann, en trafikkulykke eller en naturkatastrofe.

Han stanset opp på perrongen, og sukket av velvære over det praktfulle sommerværet. Så fulgte han etter de andre passasjerene ned trappen, gjennom gangtunnelen under sporene og ut på forsiden av stasjonen. Vinterstid og på regnværsdager ville han ha deltatt i hastverket for å rekke lokalbussen. På solfylte dager som denne tok han bena fatt.

Han gikk innom kiosken og kjøpte et par papiraviser uten å verdige forsidene ett blikk, og la dem i kofferten sammen med den bærbare pc-en. Tidligere på dagen, på kontoret, hadde han pløyd gjennom flere utenlandske aviser som dekket økonomi og politikk. Når helgefreden senket seg foretrakk han lettere lesestoff. Da hadde de hjemlige mediene samme oppkvikkende effekt som den siste drinken før man gikk og la seg tidlig på morgenkvisten.

Han skrådde over stasjonsplassen, fulgte stien til høyre mellom noen hus, og krysset gangbroen over motorveien. Biltrafikken ut av byen sneglet seg avsted. Han priste seg lykkelig for at han slapp å stange i kilometerlange bilkøer. Det lå ingen miljøpolitisk overveielse bak hans valg å ikke ha egen bil, kun hva som var praktisk og økonomisk. De få gangene representasjonen krevde det, benyttet han en av selskapets leasede doninger.

Fra stasjonen tok det omtrent femten minutter å gå hjem til den hvitmalte eneboligen i P. K. Dicks vei. Forskudd på arv fra foreldrene hadde gjort det mulig for ham å kjøpe seg inn i det kommunale byggefeltet allerede mens han studerte. De færreste av hans medstudenter hadde nytt den samme luksusen som det var å bo i eget hus. Han manglet bare en vakker kvinne til å dele livet med, kanskje få et par barn og et normalt familieliv liksom alle andre. Han var overbevist om at én dag skulle lykken smile til ham også.

Han hadde undervurdert den tidlige sommeren. Til tross for at han gikk i et bedagelig tempo, var han drivende våt på ryggen. Han stanset og tørket svette av pannen med lommetørkleet. Han tok av seg dressjakken og løftet armene, lot den lette brisen kjøle ham et øyeblikk. Stakk en finger gjennom hempen på jakken, og gikk muntert plystrende videre.

Alt virket normalt da han svingte inn i P. K. Dicks vei. Hans naboer var i full gang med diverse praktiske sysler og gjøremål i hus og hager. Han hilste på en mann som klippet hekken og nikket til en annen som vasket bilen, snuste inn lukten av nyslått gress og røyken fra et antall hagegriller. Villakvarteret åndet av fredelig fredag ettermiddag.

Han stakk hånden ned i postkassen, fisket opp en håndfull konvolutter, og bladde hurtig gjennom bunken. Flere av brevene var åpenbart blitt lagt i feil postkasse. Gateadressen stemte for så vidt, men de angitte mottakerne, Gabriel og Ella Daddelschou, var ukjente navn for ham. Formodentlig var det en av de nye familiene som hadde flyttet inn lenger bort i veien. Han bestemte seg for å lete etter dem og levere brevene litt senere, så de ikke savnet posten sin. Det var ikke førsteprioritet. Aller først ville han gå inn med det han drasset på, og begynne å forberede middagen, mens han drakk det første glasset med hvitvin.

Han gikk opp den hellelagte hagegangen, og fant nøkkelknippet frem fra bukselommen. Men da han stakk – eller rettere sagt: forsøkte å stikke – nøkkelen i låsen, fikk han en ordentlig overraskelse.

For nøkkelen passet ikke.

Han klødde seg forvirret i hodet, satte fra seg pargaset på trappen, og prøvde en gang til. Men den hersens nøkkelen ville ikke inn i låsen, samme hvor mye han lirket og dreide på den. Han bøyde seg frem og studerte låsen inngående. Umiddelbart lot det ikke til at den var blitt skiftet ut i dagens løp. Han kunne ikke komme i tanker om en eneste fornuftig grunn til at den skulle ha blitt det. Hadde noen forsøkt å bryte seg inn i huset mens han var borte, og kommet i skade for å ramponere låsen i stedet for? Det så ikke slik ut heller.

Dette ble stadig mer besynderlig. Hva i alle dager var dette for noe? Han rettet seg opp, så seg rundt, ristet på hodet og tenkte seg grundig om. Hadde han vært så hensunket i sine egne tanker at han i rent vanvare hadde gått inn til feil hus? Det forklarte de fremmede navnene på posten. Men to av brevene var vitterlig adressert til ham selv.

Han kikket bort på husnummeret. Det svarte ettallet av metall som hang på veggen, godt synlig fra veien, avkreftet mistanken hans: Han hadde ikke gått feil. Likefullt var døren utstyrt med et navneskilt hvor det sto Daddelschou. Det så ikke splitter nytt ut heller. Mildt sagt mystisk.

Varmt hadde det vært hele tiden, og nå brøt et nytt svettetokt ut over hele kroppen. Et øyeblikk virket det som om tiden hadde stanset: Duringen fra naboenes gressklippere og glade barnestemmer borte fra fotballbanen bakom husrekken, forsvant like plutselig som hvis noen hadde skrudd av en bryter. Det svartnet for øynene hans. Det bruste for ørene. Bruset steg til et crescendo av atonal dissonans –

Hallusinasjonen varte noen få sekunder, så fosset virkeligheten tilbake med full styrke. Han svaiet og grep etter trappegelenderet for ikke å falle. Han trakk pusten dypt, og kjempet for å gjenvinne kontrollen over seg selv. Det måtte finnes en rasjonell forklaring på dette.

Han hadde et sett med reservenøkler gjemt i huset for påkommende tilfeller, men de var ikke mye verdt så lenge han ikke hadde tilgang til dem. Skulle han ta sjansen på å knuse et kjellervindu og ta seg inn i huset den veien? Kanskje ikke tilrådelig, i fall en nabo tok ham for å være innbruddstyv og tilkalte politiet.

 

Han var i ferd med å gå tom for gode idéer da ytterdøren med ett gikk opp, og en lyshåret guttunge i ti-elleve års alderen kom ut. Han var kledd i drakten til sitt formodete favoritt fotballag, og hadde en fotball under armen. Da han fikk øye på Philipson, ropte han: «Mor, det står en selger her!» inn gjennom den åpne døren.

En kvinne i førtiårsalderen kom ut på trappen. Hun var kledd i en ensfarget kjole av mørkebrunt, tykt ullstoff, som måtte være ulidelig å ha på seg i denne varmen. Håret var like lyst som guttens, og satt opp i en stram knute i nakken. Det fikk henne til å likne en gammeldags skolefrøken av den myndige typen som for lengst var forsvunnet fra landets barneskoler.

«Vi skal ikke ha noe, takk. Vi kjøper ikke ved dørene!» snerret hun.

«Hva behager?» utbrøt Philipson forfjamset. «Du misforstår. Jeg er ingen selger. Unnskyld at jeg spør, men hva gjør dere i mitt hus?»

«Hva vi gjør i ditt hus? Nei, nå får du sannelig gi deg. Jeg, min mann og vår sønn bor faktisk her!»

Tankene raste bak det himmelfalne ansiktsuttrykket hans.

«Bor dere her? Det kan umulig stemme, for det gjør nemlig jeg også!» sa han, i villrede om hvem av dem det hadde rablet for.

Gutten med fotballen så fra den ene til den andre. Han åpnet munnen og ville si noe, men moren avbrøt ham:

«Hvis du skal rekke å spille fotball med vennene dine, må du skynde deg. Du vet at far ikke liker at du kommer for sent til middag.»

Gutten nikket, kastet et engstelig blikk opp på de voksne, og løp av gårde uten å kny. Philipson skulle likt å vite hvilke tanker som fløy gjennom det lyse barnehodet.

«Kan jeg be deg om å opplyse om ditt fulle navn og adresse,» sa kvinnen, stadig like sammenbitt.

«Med største fornøyelse. Jeg heter Richard Philipson, og jeg bor i P. K. Dicks vei nr. 1.»

«Nei, det gjør du aldeles ikke! Si meg, er du ikke riktig vel bevart?»

På en innskytelse kikket han ned på brevbunken og leste navnet på den øverste konvolutten.

«Heter du tilfeldigvis Ella Daddelschou?»

Hun fikk øye på brevene. Før han rakk å protestere, hadde hun snappet dem ut av hånden på ham.

«Det var det frekkeste! Hvis du ikke forsvinner, ringer jeg etter politiet!»

Philipson gjorde ingen mine til å etterkomme anmodningen. Han strakte frem hånden.

«Du har tatt posten min. Jeg vil gjerne ha den tilbake.»

«Ikke før du viser meg godkjent legitimasjon.»

Idet han grep etter lommeboken sin, slo det ham at det burde han ha gjort med én gang. Identiteten hans fremgikk av bankkortet. I tillegg til navn og foto var også hjemadressen hans angitt.

Hun gransket kortet mistenksomt, før hun ga det tilbake sammen med hans to brev.

«Jeg ser jo at du er den du utgir deg for,» sa hun, en tanke mindre fiendtlig innstilt. «Men hvordan kan det ha seg at du tilsynelatende har den samme bostedsadressen som oss?»

«Akkurat det samme lurer jeg også på,» innrømmet Philipson og forsøkte å smile unnskyldende. Dette var den merkeligste situasjonen han noensinne hadde befunnet seg i. Han visste rett og slett ikke hvordan han skulle oppføre seg.

«Kan jeg spørre hvor lenge du angivelig skal ha bodd her?»

«I tre år. Hvor lenge har dere eid det?»

«Vi har nettopp flyttet inn.»

Det tentes en gnist av håp i Philipson. Hukommelsestap var et velkjent fenomen. Kunne han ha bodd her tidligere, og av en eller annen grunn glemt at han hadde flyttet? Den ene forklaringen var like god som den andre. Kanskje han hadde fått et slag i hodet eller et illebefinnende uten å huske det? Han åpnet kofferten og sjekket datoen på avisene han hadde kjøpt. Den stemte for så vidt, men det beviste ikke noe som helst. Hadde han mistet et tidsrom av ukjent varighet, ville han ikke være seg dette bevisst, det ville føles som kontinuitet. Han tenkte tilbake på de siste dagene, men kunne ikke komme i tanker om en eneste episode som tilsa at noe var i veien, hverken med hodet hans eller verden forøvrig.

Han spurte: «Hva het den forrige eieren?»

«Det husker jeg sannelig ikke, men det var i hvert fall ikke Philipson!»

Det så ut som hun moret seg over den absurde situasjonen de uforvarende var havnet i. Philipson var tilbøyelig til å være enig, hadde det ikke vært for at det kullkastet hans planer for kvelden.

En idé slo ned i ham. Var det et utspekulert forsøk på å utsette ham for en spøk? På stående fot kunne han navngi opptil flere tidligere studiekamerater og arbeidskolleger som kunne tenkes å stå bak et slikt påfunn. Dersom noen virkelig hadde planlagt å overraske ham, ville de vel latt ham låse seg inn i huset og oppdage all pynten idet de ropte: «Overraskelse!»

Han kunne ikke bli stående her i all evighet uten å foreta seg noe. Han måtte få tak i noen som kunne bekrefte at han var den rettmessige eieren av huset. Han løftet dressjakken og famlet etter mobiltelefonen sin. Han kjente et øyeblikks panikk da han oppdaget at den ikke lå i lommen. Kunne den ha falt ut da han tok av seg jakken? Eller hadde han i tankeløs iver etter å komme seg hjem rett og slett glemt den på kontoret?

Han så bønnfallende på henne.

«Er det mulig å få låne telefonen? Det ser ut for at jeg har prestert å gå fra min egen.»

Hun nølte et ørlite sekund før hun svarte: «Selvfølgelig. Kom inn.» Hun holdt døren åpen for ham.

«Takk. Det er svært vennlig av deg,» sa han og satte dokumentkofferten fra seg innenfor døren.

Fasttelefonen var plassert på et lite bord for enden av gangen. Hvilket var mer enn en smule underlig, ettersom han selv kun brukte mobil. Hvis noen hadde montert den i løpet av dagen, hadde de jammen jobbet uvanlig raskt!

Gudskjelov husket han utenat nummeret til Gerhard Bratting, advokaten sin. Han samlet seg før han slo det. Nå gjaldt det å formulere seg på en slik måte at han ikke ble misforstått eller mistrodd.

«Er du stadig på kontoret, Gerhard?» innledet han. Da advokaten bekreftet det, fortsatte han: «Tror du at du kan gjøre meg en tjeneste? Det har oppstått en merkelig situasjon her, og jeg trenger en kopi av skjøtet på huset mitt. Jeg håper du fortsatt har det liggende i safen din?»

«Det er jeg ganske sikker på. Har du hatt innbrudd, eller har det vært brann?»

«Faktisk ingen av delene.»

«Trenger du skjøtet nå med én gang?»

«Hvis det ikke er å be om for mye? Har du ikke anledning til å komme selv, kan du sende det med verditransport. Jeg betaler alle omkostninger.»

«Jeg må bare avslutte noe jeg holder på med. Er du hjemme?»

«Vel, det er det helt riktige spørsmålet å stille. Jeg vet at dette kommer til å høres merkelig ut i dine ører, men hva var min bostedsadresse sist vi snakket sammen?»

Bratting ble påfallende stille i den andre enden.

«Så vidt jeg vet bor du i P. K. Dicks vei. Vil du være så snill å fortelle meg hva som foregår?»

«Det er litt komplisert å ta over telefonen. Jeg skal forklare alt sammen når du kommer.»

«Greit. Gi meg en time, avhengig av rushtrafikken.»

«En time?!» stønnet Philipson fortvilt. Han husket med gru den nærmest stillestående trafikken ut av byen.

«Jeg kommer så fort jeg kan,» svarte Bratting og la på.

«Takk for lånet!» ropte Philipson. Husets frue hadde trukket seg diskret tilbake. Gjennom den halvåpne døren fikk han et glimt av stuen og kjøkkenet. De hvitmalte veggene var uforandret, men inventaret var nytt. Midt i galskapen var det mer beroligende enn hvis han hadde funnet sitt eget møblement.

Det varte litt før Ella Daddelschou dukket opp.

«Fikk du tak i den du søkte?» spurte hun.

«Det gjorde jeg. Jeg har snakket med min advokat. Han kommer hit med skjøtet på huset, slik at vi får ryddet opp i dette.»

«Og jeg benyttet anledningen til å ringe til min mann. Når han kommer hjem fra kontoret, vil han fortelle deg og advokaten din at dere tar skammelig feil.»

Philipson nølte. Skulle han gå ut igjen mens han ventet? Hun løste problemet før han rakk å uttale det.

«Jeg satte over kaffen,» sa hun. «Vi trenger visst begge to noe å roe oss ned med.»

Ordene fikk Philipson til å se for seg innholdet i barskapet sitt. En konjakk hadde utvilsomt gjort underverker, situasjonen tatt i betraktning. Men det var litt for mye å be om under disse omstendigheter.

«Kaffe lyder deilig. Det er svært vennlig av deg,» svarte han og fulgte etter henne ut på terrassen, der hun hadde dekket opp med kopper, asjetter og et fat med småkaker.

Mens de drakk kaffe, kom sønnen i huset tuslende over gressplenen. Uoppfordret slo han seg ned på den ledige stolen mellom sin mor og deres ukjente besøker. Hans tilstedeværelse forhindret at det oppsto pinlig taushet mellom de voksne. Poden var i den alderen da barn for alvor begynte å følge med i det som foregikk rundt dem, og ikke lenger tok de voksnes verden for gitt. Ironisk nok plasserte det dem i samme båt: Heller ikke Philipson visste lenger om han kunne ta verden for gitt.

Idyllen ble brutt fordi Gabriel Daddelschou kom hjem, i følge med to uniformerte politibetjenter. Philipson ble svært overrasket over å se dem. Var det virkelig nødvendig å inndra ordensmakten? Var de ikke voksne mennesker? Selv var han innstilt på å løse denne misforståelsen på en sober og ryddig måte.

Daddelschou kastet ikke bort tiden. Han strenet rett bort til bordet og rettet en anklagende pekefinger mot Philipson.

«Så er festen over. Jeg må be deg om å forlate huset vårt frivillig, ellers blir jeg nødt til å anmode om nødvendig assistanse.»

Politibetjentene trådte et skritt frem for å markere at de var til stede, men foreløpig holdt de seg avventende, på diskret avstand.

Philipson lot som ingenting. Han reiste seg og tok frem bankkortet sitt på ny.

Daddelschou avferdiget ham med en nonchalant håndbevegelse: «Et bankkort er ikke tilstrekkelig dokumentasjon. Er det alt du har?»

«Til advokaten min kommer. Jeg regner med at det ikke varer så lenge før han dukker opp med skjøtet på huset.»

«Har ikke vi vårt skjøte liggende i safen, Gabriel?» skjøt Ella Daddelschou inn.

«Jo, det stemmer,» svarte han og gikk for å hente det.

En bil parkerte utenfor hageporten, og advokat Bratting steg ut. En enorm lettelse strømmet gjennom Philipson. Nå ville alt løse seg.

«Vi sitter her borte, Gerhard!» ropte han og vinket.

Advokaten brukte et par sekunder på å lokalisere dem, så strente han over plenen. Han hilste på betjentene og ekteparet Daddelschou, og så spørrende på sin klient.

«Hva dreier alt dette seg om?»

Nøkternt fortalte Philipson alt sammen. Han unngikk omhyggelig å vikle seg inn i mulige forklaringer, og holdt seg strikt til kjensgjerningene.

«La meg få dette på det rene,» sa advokaten. «Du kom altså hjem fra jobben i ettermiddag, og oppdaget at en vilt fremmed familie angivelig skal ha flyttet inn i huset ditt. Er det korrekt oppfattet så langt?»

Det lød så ualminnelig dumt når en annen satte ord på det. Philipson nikket mismodig. Advokaten vendte seg mot Daddelschou.

«Hvordan lyder din versjon?»

«Min kone ringte meg opp for en time siden og fortalte at en mildt sagt forvirret person som hverken hun eller jeg har sett før i hele vårt liv, påstår at huset tilhører ham. Jeg vet ikke hvilken diagnose klienten din lider av, men denne farsen har pågått lenge nok!»

«Jeg er redd for at det ikke er fullt så enkelt. Som Richard Philipsons advokat kan jeg bekrefte at huset er hans. Kjøpet ble tinglyst for tre år siden, og skjøtet er således juridisk gyldig.»

Bratting tok et tykt dokument frem fra kofferten sin, og rakte det over. Daddelschou kastet et kort blikk på det, før han overrakte et tilsvarende dokument. Det ble stille mens de sammenliknet gårds- og bruksnummer og datoer. Nysgjerrig kikket Philipson over skulderen på advokaten. Det andre skjøtet var blitt tinglyst for et par uker siden. Noen i den offentlige forvaltningen måtte ha begått et alvorlig feilgrep.

Tålmodig hadde de to politibetjentene avventet utviklingen. De ville være helt sikre på at alt var i orden, før de forlot selskapet. Den høyeste av dem, som vanligvis førte ordet, kremtet for å påkalle oppmerksomheten.

«Er det slik å forstå at begge parter i denne konflikten mener å eie huset? I så fall hører denne saken vel snarere hjemme i retten. En eiendomstvist er ikke vårt bord.»

«En domstol er den helt rette instansen for å avgjøre tvistemål av denne typen,» bekreftet Bratting. «Vi kommer ikke lenger her og nå. Det er tross alt fredag ettermiddag. La oss sette opp et møte på mandag, og ta det derfra. Hva sier dere til det?»

Begge parter svarte at det hørtes ut som en akseptabel fremgangsmåte.

«Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg stiller med min egen advokat,» advarte Daddelschou.

«Det er du naturligvis i din fulle rett til å gjøre. Formålet må være å se om vi kan komme frem til en minnelig løsning som alle blir fornøyde med.»

Philipson hadde vanskeligheter med å se hvordan det skulle gå til, men dette var ikke tid og sted for forhandlinger. Faktum var at han sto uten et sted å tilbringe den kommende natten. I verste fall kunne han ta inn på hotell. Han fikk seg ikke til å forlange at en barnefamilie skulle gjøre det i stedet. Trakk konflikten ut i tid, fikk han heller flytte hjem til foreldrene sine for en periode.

«Er vi ferdige her?» spurte Bratting. «For i så fall ønsker jeg å trekke meg tilbake for kvelden.»

«Takk for hjelpen så langt,» sa Philipson. «Tror du at jeg kan få sitte på med deg tilbake til byen?»

«Ikke noe problem.»

Philipson samlet sammen de få eiendelene sine. Han holdt på å spørre om lov til å gå inn i huset og hente noen klær, men ombestemte seg. Han tvilte sant å si på at han ville finne noe som tilhørte ham der inne. De hadde sikkert vært grundige og fjernet alle spor. Han og advokaten tok formelt avskjed med de tilstedeværende, og dro av gårde.

 

Familiens yngste medlem hadde sittet musestille og fulgt oppmerksomt med på samtalen som utspant seg. Han fikk ikke tak i alle enkelthetene, men han forsto at de voksne kranglet om hvem som eide huset deres. Nå klarte han imidlertid ikke å holde munnen lukket lenger.

«Må vi flytte?» spurte han lavt og skottet usikkert opp på foreldrene sine.

Moren lo hjertelig og rusket ham kjærlig i håret.

«Nei da, vennen min, det trenger du ikke være redd for. Alt kommer til å ordne seg. Vil du hjelpe meg med å skjære opp grønnsakene til middag?»

«OK,» svarte gutten straks. Han reiste seg beredvillig, og fulgte med henne inn i huset.

«Trenger du oss lenger, eller kan vi dra tilbake til stasjonen?» spurte den høyeste betjenten.

Daddelschou rykket til.

«Jeg beklager så meget. Jeg hadde rent glemt at dere stadigvekk er her. Nei, dere kan dra. Det ser ut til at det løste seg likevel. Takk for hjelpen.»

«Bare hyggelig. Ikke nøl med å ringe etter oss, dersom det skulle oppstå nye vanskeligheter. Vi ønsker dere en riktig god helg.»

Side om side gikk de to politibetjentene over plenen og bort til patruljevognen. Begge var sjeleglade for at den ampre stemningen ikke hadde utviklet seg til regelrett håndgemeng. Så snart de var kommet på betryggende avstand, utenfor hørevidde fra terrassen, sa den korteste av dem:

«Jeg er overrasket over hvor motstandsløst huseieren ga opp kampen.»

«Han ville vel ikke ha noe bråk. Han tror sikkert at alt sammen løser seg foran dommeren. Men han kommer til å bli klokere.»

«Tror du han mister huset sitt?»

Den andre betjenten gliste ondt: «Jeg tror det ikke, jeg vet det. Vi har våre støttespillere plassert rundt omkring på strategiske steder, slik at overtagelsen av denne elendige, martrede planeten skal gå så raskt og smertefritt som mulig. Når Philipson har tapt eiendomsretten over huset, blir det jevnet med jorden, og familien Daddelschou flytter videre til det neste objektet. Antageligvis er det kun snakk om måneder før vi har fordrevet samtlige innbyggere fra gård og grunn. Og vet du hva som er så morsomt? De kan ikke gjøre noen ting for å forhindre det!»

«Jeg forstår. Men hvorfor kalte du planeten ‘elendig’? Jeg synes Jorden er vakker, jeg.»

«Det var den helt sikkert en gang i tiden. Men etter at menneskene har herjet og plyndret den for de fleste naturressursene, og gjort praktisk talt ingen ting for å forhindre forurensning og forsøpling, egner den seg best til det vi selv har tenkt å benytte den til – som søppeldeponi. Vi bare fullfører verket for dem.»

«Jeg synes likevel synd på Jordboerne. De strevde så hardt for å skape et paradis i sitt eget bilde.»

«Men så se deg om! Det er snart ikke ledig plass igjen noe sted på jordoverflaten. Den eneste muligheten er å rive ned all bebyggelsen, for å gi plass til alt avfallet vårt …»

«Hvis du sier det. Skal du ikke åpne bildøren snart? Jeg vil bort herfra.»

Den høyeste betjenten bøyde seg frem. Idet han ville stikke nøkkelen i dørlåsen, fikk de en ordentlig overraskelse.

For nøkkelen passet ikke.

«Hva nøler du etter?» spurte den eldste betjenten utålmodig.

«Jeg får det ikke til! Den forbaskede nøkkelen vil ikke inn i låsen!» svarte han fortørnet og slo oppgitt ut med armene.

«La meg forsøke,» sa kollegaen og overtok nøkkelen. Men uansett hvor mange forskjellige måter han prøvde på, var resultatet like nedslående.

De så desperate på hverandre, med ett ute av stand til å lee på så mye som et øyelokk.

 

Forfatteren løftet blikket fra manuskriptet. Et øyeblikk så han tankefullt ut i luften foran seg. For sitt indre øye så han de to politibetjentene stå med forvridde, skrekkslagne ansiktsuttrykk, stivnet midt i bevegelsen.

Han humret skjelmsk for seg selv. Han syntes han hadde fått til slutteffekten akkurat slik han ville ha den, med et overraskende poeng. Invasjon fra verdensrommet var et yndet tema. At den absurde situasjonen viste seg å være satt i scene av forkledde romvesener fra Ganymedes eller Proxima eller hvor de nå enn kom fra, var ikke akkurat nytt, men han syntes det var morsomt.

Det forskrudde og satiriske plottet var ment som en hommage til den kanskje mest geniale forfatteren som science fiction-sjangeren hadde fostret. Ikke slik å forstå at han uten blygsel sammenliknet seg med sitt litterære forbilde – så langt der fra – det var uttrykk for ydmyk beundring: Han visste godt at han neppe nådde den avdøde mesteren lenger enn til sokkholderne.

Selv om personene hans ofte begynte å leve sitt eget liv under skriveprosessen, var det tross alt han, forfatteren, som hadde det siste ordet. Fordi han visste mer enn sine fiktive skikkelser, kunne han ikke bare slippe dem løs og la dem oppføre seg slik de fant for godt. Han holdt deres liv i sine hender, og lot dem ikke være i tvil om at de var prisgitt hans luner og lyster.

Men som så ofte før syntes han plutselig synd på dem, selv om de i virkeligheten var fæle monstre fra et annet solsystem som ville overta herredømmet over Jorden fra menneskene. Han hadde simpelthen ikke hjerte til å la dem i stikken. Igjen bøyde han seg over tastaturet.

 

«Så du det?» spurte den yngste betjenten forskrekket.

«Så hva da?» svarte kollegaen forvirret. Han hadde ennå ikke funnet ut av hvorfor nøkkelen ikke passet.

«Tilfeldigvis kastet jeg et blikk opp mot himmelen for et øyeblikk siden, og da syntes jeg så tydelig at jeg så et enormt ansikt som stirret ned på oss der oppe fra!»

«Et ansikt? Har du røyka noe du ikke tåler nå igjen! Det er i hvert fall ikke noe ansikt der nå, så mye kan jeg si deg.»

Kollegaen kikket forsiktig opp, og smilte lettet. Men så kom han i tanker om noe.

«Tenk om det er en viss sannhet i menneskenes forestilling om at universet ble skapt og styres av en allestedsnærværende guddom. En universell makt som ikke liker det vi er i gang med her på Jorden!»

«Hvis det overhodet finnes en slik makt, skjønt jeg personlig har mine sterke tvil om akkurat den saken, og hvis den finner grunn til å gripe inn overfor det som skjer her, så er han vel ute i seneste laget?»

«Nå ja, det tror jeg du kan ha rett i. Skal vi dra?»

Den høyeste av dem låste opp patruljebilen. Nå passet nøkkelen plutselig.

De satte seg inn og kjørte av gårde.

Copyright 2020, 2023, Cato Pellegrini

 

 

 

 

Last ned som e-bok: