Fra Malstrøm til En strek gjennom tyngdekraften: Åtte norske originalantologier

Tradisjonelt har science fiction-forfattere i prinsippet hatt to måter å komme på trykk utenom romaner og novellesamlinger: I sjangermagasiner og -tidsskrifter og i originalantologier. Med originalantologi menes her en samling som består av ikke tidligere publiserte bidrag fra ulike forfattere. Formen ble særlig utbredt i USA etter andre verdenskrig, som et viktig supplement til magasinene. De må ikke forveksles med alle antologiene med opptrykk fra magasinene. De har hatt stor betydning for sf-sjangerens utvikling.

I Norge har vi ingen desidert tradisjon for slike originalantologier, i motsetning til for eksempel Danmark: Siden 2007 har Science Fiction Cirklen – www.sciencefiction.dk – utgitt ialt 17 årlige antologier med danske sf-forfattere: Lige under overfladen 1-17. Likevel har det riktignok utkommet noen norske sf-antologier gjennom årene. På 1970-tallet ga Gyldendal ut Malstrøm: Ny norsk science fiction (1972) og Nazar IV: Dragsug (1977). Bok og Magasinforlaget fulgte opp i tiårene etter med de fire antologiene Siste Reis (1983), Asterveg (1989), Evigskogen (1991) og NOVA 2000 (2000). Imens ga Gyldendal ut Vidunderlige nye verden? : tretten noveller fra et framtidig Norge (1994). Fra 2000 gikk det hele 22 år før neste samling så dagens lys: En strek gjennom tyngdekraften (2022). På over 50 år har det altså bare utkommet i alt åtte norske originalantologier primært myntet på voksne lesere. Man kunne ønsket seg at det hadde vært mange flere.

Da Gyldendal i 1971 inviterte norske forfattere – både etablerte og debutanter – til å sende inn bidrag til en science fiction novellekonkurranse, var det mange som gledet seg over initiativet: Endelig skulle utøverne i sf-sjangeren få vise hva de kunne. Boken fikk tittelen Malstrøm. 71 forfattere tok imot oppfordringen, noen med flere tekster. Blant dem som fant nåde for juryen var det opptil flere kjente navn fra NOVA/sf-miljøet: Knut Bjørgen, Oddvar Foss (som startet Aniara), Dag Ove Johansen, Cato N. Lindberg, Per G. Olsen og Roar Ringdahl. Jon Bing og Tor Åge Bringsværd deltok naturlig nok ikke, siden de satt i juryen sammen med Sigmund Hoftun. Andre medvirkende, som Tor Edvin Dahl, Sigmund Doksum og Jon Michelet ble senere kjente forfattere utenfor de fantastiske sjangrene. Selv om flere i fandom-kretser etterlyste forfattere som Ingar Knudtsen jr. og Øyvind Myhre, var det likevel en viss motstrebende enighet om at samlingen representerte en slags famlende begynnelse for norsk science fiction.

Seks år senere gjentok Gyldendal prosjektet, og inviterte til en ny konkurranse. Samlingen fikk navnet Nazar IV: Dragsug, og inngikk i Bing & Bringsværds forsøk på å lage «et magasin i bokformat». Foruten gjengangere fra Malstrøm som Knut Bjørgen, Sigmund Doksum og Dag Ove Johansen, fant vi flere kjente navn som var kommet til siden den første antologien: Liv Margareth Alver, Tore G. Bareksten, Peter Haars, Gisle Hannemyr, Thore Hansen og Ingar Knudtsen jr. (men stadig ikke Øyvind Myhre), samt Lars Saabye Christensen og andre «vanlige» forfattere. Og Haakon W. Isachsen, kjent fra bl.a. Gateavisa og Vannbæreren, bidro med en ypperlig tegneserie. Kvaliteten var gjennomgående noe lavere enn i den første antologien, og flere av bidragene hadde lite med fantastisk litteratur å gjøre. Som Johannes H. Berg påpekte i en anmeldelse av boken i Algernon nr. 15, var det kanskje ikke mange nok gode sf-forfattere i Norge, til å bære en hel bokutgivelse? Langt mer positiv var Kristian Steen i det kortlivede norske sf-magasinet Aurora nr. 1-1978. Også han var noe forbeholden overfor “amatøraktige” noveller, men han skiftet mening underveis i lesingen og konkluderte med at Dragsug var et vellykket antologi-prosjekt.

Bok og Magasinforlaget overtok stafettpinnen på 1980-tallet. Over en periode på 17 år utga dette idealistisk drevne forlaget tilsammen fire originalantologier med noveller av de den gang mest fremtredende norske science fiction-forfatterne. Det som kjennetegnet samlingene var at de var orientert mot “klassisk” science fiction snarere enn den typen som preget «den nye bølgen». De fleste bidragene var ordentlige noveller med en handling som var til å forstå, og ble godt mottatt blant dem som foretrakk tradisjonell sjangerlitteratur. På hver sin måte feide de enhver tvil til side om at norsk science fiction ikke var god nok til å fylle en hel bok. På mange måter representerer de et oppsving for norsk sf, sammen med alle de andre gode bøkene som utkom på den tiden.

Siste reis ble redigert av forleggeren Terje Wanberg (1939-2006). Utgivelsen var resultatet av en delvis åpen konkurranse, men innbydelsene gikk primært ut til forfattere innenfor sf-miljøet. Flere navn fra magasinet NOVA medvirket: Øyvind Myhre (endelig!), Dag Ove Johansen og Per Inge Selmo, dessuten nyere navn som Trond Buland og Einar Gjærevold, samt et par forfriskende debutanter: Hannelore W. Langstrøm og Lars O. Løvdahl. Boken inneholdt science fiction av kjent merke, pluss en mørk historie som pekte fremover mot cyberpunk. Antologien som helhet bar bud om at ryktene om sf-sjangerens død (i Norge) var betydelig overdrevet, og at leserne hadde mye godt i vente i årene fremover fra norske forfattere av fantastisk litteratur.

Asterveg ble redigert av Einar Gjærevold. Den adskilte seg fra forgjengerne ved at de medvirkende forfatterne ble spesielt utplukket av redaktøren. Kriteriet var at man hadde utgitt minst en bok i de fantastiske sjangrene. Det var kanskje fornuftig, for det borget for solid kvalitet når innholdet var skrevet av etablerte forfattere, i stedet for en masse debutanter (som f.eks. i Dragsug). Men kriteriet fungerte samtidig som en sperre mot at nye stemmer fikk slippe til. Også denne gangen ble boken båret av hovedsakelig Nova-forfattere: Kjell T. Nilssen, Dag Ove Johansen, Øyvind Myhre, Einar Gjærevold, Per G. Olsen og Trond Buland, pluss Reidar Jensen, kjent fra Lanterne science fiction, og mainstream-forfatteren Jahn-Arill Skogholt. En solid og variert cocktail av noveller i en sjanger som åpenbart trivdes godt.

Evigskogen ble redigert av Ingar Knudtsen jr. Også denne gangen var forfatterne spesielt invitert, etter samme kriterier som i Asterveg. Retningen på innholdet var annerledes enn i de foregående antologiene ved at man primært ønsket noveller innenfor sjangrene fantasy og magisk realisme. Samlingen ble slett ikke noe dårligere av at science fiction var utelatt; det var på tide at også fantasy-sjangeren fikk en egen norsk utgivelse. Dessuten var flere av de medvirkende forfatterne nye navn i denne sammenheng, og viste at et generasjonsskifte var på vei: Marry Ailonieida Somby, Bente Lohne, Willy Ustad, Gunvor Andbo Nygaard, Ailo Gaup og Liv Margareth Alver. Samt gjengangere som Trond Buland, Øyvind Myhre, Dag Ove Johansen, Einar Gjærevold og Ingar Knudtsen jr.

Vidunderlige nye verden? : tretten noveller fra et framtidig Norge var resultatet av en novellekonkurranse som ble arrangert av Alternativ Framtid og utgitt av Gyldendal. Som tittelen antyder var det snakk om den første norske, rene temaantologien, som begrenset handlingen til et bestemt, geografisk område (Norge). Men ikke mer enn at de fleste av novellene i prinsippet kunne ha foregått i nær sagt et hvilket som helst annet land. De tretten bidragene spenner vidt i tema og form. Selv om de ikke sprer mye håp om fremtiden enten det er på det vitenskapelige, miljømessige eller samfunnsmessige plan, er de velskrevne og tankevekkende. Her finnes noveller om klimatrusselen, Virtual Reality, computerteknologi, medisinal-industrien, religiøs fanatisme, en totalitær stat. To av forfatterne – Hannelore W. Langstrøm og Dag Ove Johansen – medvirket i Siste Reis, flertallet var imidlertid etablerte, skjønnlitterære forfattere. I dette tilfellet er det ingen ulempe, for de skriver uten unntak fyldestgjørende science fiction, om enn temaet var forutbestemt.

Også Nova 2000 ble utgitt i en spesiell anledning: Den inneholder bidragene fra en novellekonkurranse som ble avholdt i forbindelse med en storslått science fiction-festival i Bergen i år 2000. I forkant ble det avholdt skrivegrupper for potensielle bidragsytere, ledet av Øyvind Myhre og Liv Margareth Alver. Samlingen ble redigert av Ellen T. Andresen, og er nok mer ujevn enn de foregående, ettersom den er skrevet utelukkende av debutanter. Over halvparten av novellene var dessuten skrevet av Rune H. Johansen – juryen kjente ikke deltakernes identitet før utvalget var foretatt. Av andre medvirkende kan nevnes Fred Johansen, Gunnar K. Renslo, Erik Kjærstad, Thomas Gramstad og Petter Sørlie Kragstad. Tilstedeværelsen av naturvitenskapelige forutsetninger for handlingen fantes kun i et par av bidragene. De øvrige tilhørte tilgrensende sjangrer som fantasy, horror, magisk realisme og naturmystikk. Flere av novellene var metafysiske tekster med et religion-kritisk tilsnitt, og det ble i overkant mange «uforklarlige» hendelser. Slik sett ga de likevel et bredt bilde av hva slags type fantastisk litteratur som ble skrevet i Norge ved årtusenskiftet.

Også bidragsyterne i En strek gjennom tyngdekraften var spesielt utplukket av redaktørene. Dermed viste antologien ikke nødvendigvis hva som blir skrevet av norsk science fiction i dag, men hva de medvirkende forfatterne – som alle sammen er født etter 1970 – hadde valgt å sende inn. Det vil føre for langt å ramse dem opp (se anmeldelsen av antologien her). Samtlige tilhører gruppen av etablerte, skjønnlitterære forfattere som de senere årene har forsøkt seg i sf-sjangeren. Ikke alle de femten bidragene er science fiction. Her finnes naturmystikk og magisk realisme med utpenslede beskrivelser av norsk natur, som redaktørene benevner slipstream. Andre tekster inneholder forskjellige slags maskiner, og teknologi spiller en avgjørende rolle. I tillegg blir vi servert et par romfarts-historier, samt kjente motiver som datateknologi, kloning, androider, osv.

Fire av bidragene er dikt/prosadikt, skrevet av Nils Øivind Haagensen, Morten Langeland, Martin Ingebrigtsen og Kjersti Wøien Håland. De resterende elleve novellene er gode ved at de beskriver et gitt fenomen, et novum. Lasse W. Fosshaug, Cathrine Knudsen, Kristoffer Ringerike, Hilde Østby og Bjørn Vatne viser på hver deres måte at dagens norske forfattere har mye å bidra med i de fantastiske sjangrene.

Som denne gjennomgangen har vist, har norsk science fiction beveget seg et langt stykke på 50 år. Fra de symboltunge tekstene og novellene i de to første antologiene, via solide utgivelser med gjenkjennelige noveller, til en ny generasjon av forfattere som ser sjangerens muligheter innenfor og utenfor alminnelig skjønnlitteratur. Kanskje kan de bane veien for at norske forlag igjen får øynene opp for alt det gode de fantastiske sjangrene har å by på? Samtidig er det flere kjente forfattere av science fiction og fabelprosa som stadig skriver. Det vil være et tap for sjangeren hvis ikke også disse stemmene blir hørt. Kanskje er løsningen å gå samme vei som i Danmark – hvor den ovenfor nevnte Science Fiction Cirklen står for utgivelse av kvalitets sjangerlitteratur i bokform.

Cato Pellegrini

 

 

Last ned som e-bok: