Luke 23: Forfatterportrett: Ursula K. Le Guin (1929-2018)

Den amerikanske forfatteren Ursula Kroeber Le Guin døde i sitt hjem i Portland, Oregon, 22. januar 2018, 88 år gammel. Hun vil bli husket for en lang rekke oppsiktsvekkende og – for sin tid – grensesprengende romaner og noveller innen fantasy og science fiction, men hun skrev også annen skjønnlitteratur, barnebøker, lyrikk og essays.

Samlet utgjør de et imponerende antall titler, oversatt til over 40 språk, som på ulikt vis har satt varige spor i millioner av lesere verden over. Denne artikkelen presenterer utvalgte deler av forfatterskapet hennes, og diskuterer hvorfor Le Guin har relevans langt ut over sjangergrensene. Hvor stor betydning hun har hatt avspeiles i det faktum at hennes portrett er å finne på et amerikansk frimerke!

Innledning

«Odoianisme er anarkisme. Ikke sånne bombe-i-lomma-greier, for det er terrorisme, uansett hvilket navn det søker å pryde seg med, ikke den sosial-darwinistiske, økonomiske «libertarianismen» på ytre høyre fløy, men anarkisme slik den ble antydet i tidlig taoistisk tenkning, og utviklet av Shelley og Kropotkin, Goldman og Goodman. [ … ] Det er den mest idealistiske, og for meg den mest interessante, av alle politiske teorier.»

– Fra forordet til novellen «The Day Before the Revolution» (1974).

Slik introduserte Ursula Le Guin leserne for den bærende ideologien på planeten Anarres, omdreiningspunktet i romanen The Dispossessed. Ved siden av feminisme og pasifisme, dukker slike betraktninger opp i hennes skjønnlitterære fortellinger og sakprosatekster, igjen og igjen. Hun utforsket temaer som knapt noen science fiction-forfatter hadde våget å gi seg i kast med. Blant nåtidige lesere er kjønnsroller og seksualitet, religion og etnologi, kultur og samfunnsorganisering, militarisme og pasifisme, neppe temaer som fører til hevede øyenbryn og rynkede panner.

Men i 1960-årenes USA var de nærmest uhørt: Magasiner og pocketbøker rettet seg primært mot tenåringsgutter (jada, også mange jenter leste dem!), og redaktørene var ytterst påpasselige med å styre klar av fortellinger som kunne virke «skadelige på de unges sinn». Formodentlig fryktet redaktørene voksne moralister og puritanere blant bibliotekarer og foreldre, snarere enn deres unge lesere.

Selv om Le Guin var tro mot fantasy og science fiction-sjangeren hele livet, og hadde mange personlige venner blant dens utøvere, identifiserte hun seg stadig mer med rollen som en «vanlig», skjønnlitterær forfatter, og ønsket å bli anerkjent som det. Hun fikk stor akademisk oppmerksomhet, på samme måte som Philip K. Dick.

Bakgrunn og familie

Ursula Kroeber Le Guin ble født 21. oktober 1929. Foreldrene var antropologen Alfred Louis Kroeber og forfatteren Theodora Kracaw. Som akademikere hadde de en stor bekjentskapskrets av vitenskapsfolk, kunstnere og medlemmer av den amerikanske urbefolkningen. Dette fikk stor innflytelse på hennes menneske- og verdenssyn, hvilket avspeiler seg i at Le Guin nesten alltid valgte å bruke fargede hovedpersoner: De utgjør tross alt det store flertallet på Jorden.

Barna i familien ble alt i tidlige år oppmuntret til å lese bøker. Barnebokklassikerne Alice in Wonderland, The Wind in the Willows, Kiplings The Jungle Book og ikke minst Lord Dunsany fantasy-univers, inspirerte Ursula Le Guin til å forsøke å skrive både fantasy og science fiction. Da hun gjorde alvor av å forsøke å få noe utgitt, var det imidlertid med en rekke fortellinger fra det fiktive, sentral-europeiske landet Orsinia. De ble alle sammen refusert. Deler av disse første romanene gjenfinnes bl.a. i Orsinian Tales (1976).

Hun fullførte college, studerte fransk og italiensk litteratur fra romantikken og renessansen, og tok en mastergrad i disse emnene. I perioder bodde og studerte hun i Europa. Men før hun rakk å ta fatt på den påtenkte doktorgraden, hadde hun møtt sin tilkommende ektemann, historikeren Charles Le Guin. Etter bryllupet, som fant sted i Paris, flyttet paret tilbake til USA, hvor hun ga opp tanken på en akademisk karriere.

Debut og gjennombrudd

Den ideologiske slagsiden i de litterært og politisk tvilsomme pulp-magasinenes heltedyrkelse av militarister og imperialister, hadde vært en vesentlig årsak til at Le Guin i unge år mistet interessen for fantasy og science fiction, og orienterte seg mot klassisk litteratur. Det var derfor med en viss skepsis at hun vendte tilbake til disse sjangrene. Hun solgte sine første noveller til sf-magasiner, og leserne begynte å legge merke til navnet hennes.

Allerede med debutromanen Roconnan’s World (1966) viste hun litterære aspirasjoner av samme kaliber som Samuel R. Delany, en annen av 1960-tallets giganter. Prologen til denne romanen, «The Dowry of Aygnar» er faktisk oversatt til norsk som «Angyars medgift», i magasinet NOVA nr. 5 1975. Med romanene The Left Hand of Darkness (1969), The Word for World is Forest (1972, 1976), og The Dispossessed: An Ambiguous Utopia (1974), samt en rekke kortere fortellinger, befestet hun i løpet av få år sin posisjon som en viktig, ny stemme i amerikansk litteratur.

Den bærende ideen i det som gjerne kalles Hainish-universet – en rekke fortellinger som er knyttet sammen av en felles bakgrunn – er at noen eldgamle vesener, Hain, for flere millioner år siden «plantet» mennesker på ulike planeter, deriblant Jorden. Ideen virker søkt, men den er nødvendig for å forklare hvorfor det fantes mennesker flere steder i galaksen, lenge før romreiser var blitt en realitet. De beskriver en tenkt fremtid 300-400 år fra nå, og dekker et tidsspenn på 2500 år. Andre titler er Planet of Exile (1966), City of Illusions (1967), Four Ways to Forgiveness (1985) og The Telling (2000).

Parallelt med disse bøkene ble Le Guin overtalt av et forlag til å forsøke å skrive for ungdom/unge voksne. Resultatet ble Earthsea-trilogien: A Wizard of Earthsea (1968), The Tombs of Atuan (1971) og The Fartest Shore (1972). Inspirert av J. R. R. Tolkien beskrev hun en fantasy-verden, der den unge trollmannlærlingen Ged gjennomgår alle de prøvelser som kreves for å bli en fullbefaren, voksen trollmann. Senere ble trilogien utvidet med ytterligere tre bøker. Fire av dem ble oversatt til norsk i Gyldendals Luna-serie. To av romanene er dessuten blitt filmatisert, noe Le Guin var sterkt misfornøyd med fordi alle skuespillerne (selvfølgelig!) var hvite …

Noen sentrale temaer

Science fiction-forfattere blir ofte i retrospekt berømmet for at deres ekstrapolasjoner av en tenkt fremtid holdt stikk, at verden ble akkurat slik som de spådde. Liksom det finnes utallige eksempler på det motsatte – at de tvertimot bommet grundig, og verden kommer ikke til å gå under allikevel. (Alle kan puste lettet ut!)

Som litterært uttrykksmiddel er sf-sjangeren i sin natur først og fremst et speilbilde av forfatterens samtid og kultur. Science fiction har aldri forutsagt og skal heller ikke forutsi fremtiden. Som Le Guin sier i forordet til The Left Hand of Darkness, presenterer forfattere sine lesere for oppdiktede historier, de er ikke profeter: «Jeg er en løgner. Mistro alt jeg sier. Jeg forteller sannheten.»

Ved å distansere seg fra en pådyttet rolle som futurolog, ønsker Le Guin å sette seg selv i en posisjon der hun ikke kan bli stilt til ansvar fordi noen mener at hun «tok feil». Hennes anliggende er å utføre tankeeksperimenter, og gjennom historien og personene forsøke å sette relevante, mellommenneskelige foreteelser i relieff.

Det vil føre for langt å forklare inngående den sosiale-kulturelle og politiske oppbygningen av hvert enkelt av de samfunnene Le Guin skildrer. Tre gjennomgående temaer skiller seg likevel ut: 1) Det kjønnsløse samfunn (kjønnsroller/seksualitet/feminisme); 2) Det likevektige samfunn (økologi/miljøvern og militarisme/imperialisme); samt 3) Det eiendomsløse samfunn (autonomi/anarkisme).

Særlig hennes tidlige verk peker seg ut. Her presenterte hun leserne for kjerneområdene i sin taoistiske verdensforståelse og livsinnstilling: Det finnes ingen andre sannheter enn individets sentrale plass i naturen. Fortellingene har det til felles at hovedpersonen foretar en reise. Ved å stille to ulike samfunnsformer opp mot hverandre, får forfatteren anledning til ikke kun å beskrive dem, men også å kontrastere dem. Ved møtet med en fremmedartet samfunnsorganisering, blir hovedpersonen (og leseren) konfrontert med den verdenen man selv kommer fra, fordi hun/han observerer og tolker den fremmede verdenen med utgangspunkt i sin egen kulturelle og historiske bakgrunn og kjønn.

1) Det kjønnsløse samfunn

Det gjennomgående temaet i The Left Hand of Darkness er kjønn, eller snarere fraværet av samme. Etnologen Genly Ai reiser til planeten Gethen («Vinter») for å observere livsførselen til den androgyne befolkningen. Det meste av tiden lever de helt uten kjønnsspesifikke føringer. Kun ved kulminasjonen på deres seksuelle syklus blir de henholdsvis «mannlige» eller «kvinnelige», og det er tilfeldig hvem som blir hva. Ved å beskrive og analysere gethanernes liv og samfunnsorden, blir han tvunget til å betrakte seg selv som mann på en helt ny måte.

Enkelte forfatterkolleger kritiserte Le Guin for at hun ikke gikk langt nok – fordi folket på Gethen var beskrevet med en utpreget heteroseksuell adferd. I romanen The Female Man (1975) tok feministen Johanna Russ det ett skritt lenger, ved at menn, som maskulint, aggressivt kjønn, er helt fraværende. Noe lignende foreslo Alice Sheldon, – som tildels skrev under det mannlige (!) psevdonymet James Tiptree, jr. – i kortromanen «Houston, Houston, Do You Read?» (1976), der menneskeheten føres videre ved hjelp av kloning og kun består av kvinnelige individer.

Le Guins roman er imidlertid mer subtil, for det er kun i de periodene biologien gir adgang til formering, at befolkningen splittes i to kjønn – resten av tiden er de helt kjønnsløse. Forfatteren sier ikke at det er den eneste riktige rammen for menneskelig samliv, men at slik er de biologiske betingelsene på Gethen. I flere senere bøker blir homoseksuelle relasjoner omtalt med samme selvfølgelighet.

The Left Hand of Darkness banet veien for en hel generasjon av feministiske forfattere (det fantes noen få både før og samtidig), som ut fra et kvinneperspektiv ga aktive, tenkende kvinner viktige rolle som noe mer enn mannhaftige soldater på oppdrag for Jordens makthungrige nasjoner. Den skaffet Le Guin en varig plass både som fantastisk og feministisk forfatter, og appellerer til lesergrupper som vanligvis ikke leser science fiction.

Maktmisbruk uten kjønnsaspektet

I romanen The Lathe of Heaven (1971) gikk hun den stikk motsatte veien: Boken forteller om den unge, unnselige mannen George Orr, som har den mildt sagt besynderlige egenskapen at han kan forandre virkeligheten gjennom sine drømmer. Han begynner å gå i terapi hos psykiateren William Haber, som får det for seg at han vil skape den perfekte verden, og utnytter Orrs mystiske evner for å oppnå dette. Maktspillet mellom terapeut og pasient skifter stadig, og blir til slutt direkte usunt.

I et tv-intervju etter filmatiseringen av romanen, fortalte Le Guin at hun bevisst hadde valgt to mannlige personer, fordi hun ikke ønsket å utforske forholdet mellom kjønnene, men mellom to mennesker med ulike maktposisjoner: Hvis kjønn er underordnet, hvilke forhold virker inn på individets muligheter for å frigjøre seg fra maktmisbruk og overgrep?

2) Det likevektige samfunn

Kortromanen The Word for World is Forest ble opprinnelig trykket i antologien Again, Dangerous Visions (1972), og utgitt som selvstendig bok i 1976. Den tar opp spørsmål omkring imperialisme, vold og voldsutøvelse, og den prisen innbyggerne på en fjern planet må betale for å bevare sin kultur og sitt opprinnelige levesett.

Athsheanerne har i mange årtusener levd i et fredsommelig matriarkat, fullstendig i balanse med naturen og blottet for voldelige konflikter. Fordi de har levd isolert så lenge, har de fått utvikle seg upåvirket. Til planeten kommer en gruppe blodtørstige erobrere, Yumen, som har satt seg fore å opprette en rekke bosettinger. Uten å spørre setter de i gang å hugge ned trærne, for å gi plass til bygninger og installasjoner.

Drivkraften bak invasjonen er jakten på lukrativt tømmer fra de gigantiske skogene, som er en ettertraktet vare på deres hjemplanet. Erobrerne blir fremstilt som brutale, hensynsløse bøller uten mange formildende egenskaper, mens urbefolkningen lider. Inntil de reiser seg og slår tilbake med de samme midlene som deres fiender har benyttet mot dem. Når undertrykkelsen har pågått lenge nok, blir de undertrykte tvunget til å ta opp kampen for å unngå utslettelse. Men i samme øyeblikk som de griper til vold, er deres opprinnelige kultur og filosofi også blitt ødelagt for all fremtid.

Le Guin i kortform

Sammen med en rekke innflytelsesrike og nyskapende forfatterkolleger, var Le Guin med på å løfte fantasy og science fiction opp på samme nivå som annen voksenlitteratur. Revolusjonen – for det var virkelig en revolusjon – var nødvendig og ble ønsket velkommen over hele verden. Nye, farlige visjoner vant terreng og fortrengte mye av 1950-tallets foreldete tankesett.

Flere av Le Guins korte fortellinger hører til blant disse: «The Ones Who Walk Away From Omelas» (1973), «The Day Before the Revolution» (1974), «Nine Lives» (1969) og «The New Atlantis» (1975). Også i nyere noveller som «A Fisherman of the Inland Sea» (1994) og «The Matter of Seggri» (1994) vender hun tilbake til Hain-universet og fortsetter å utforske kjønnsproblematikken.

«The Ones Who Walk Away From Omelas» tilhører en gruppe korte tekster som Le Guin kaller for «psykomyter». Teksten, som hverken er en novelle eller fortelling, handler om byen Omelas – Salem, O(regon) baklengs – og gir et fortettet bilde av landskaper og hendelser uten noen egentlig handling. Novellen «Mazes» (1975) benytter en lignende fortellerteknikk.

«The New Atlantis» er adskillig mer underholdende. Her skildres en fremtidig verden der den økologiske balansen er uopprettelig forstyrret, ekteskap er kriminalisert, bibliotekene er stengt fordi forlagene kun utgir «bestselgere for folket», og alle som befatter seg med naturvitenskap blir overvåket, arrestert og satt i arbeidsleir.

Hovedpersonen er en kvinnelig musiker som kommer hjem etter å ha vært av sted på «villmarksuke», og finner sin illegale ektemann sovende på sofaen. Han er nylig blitt løslatt etter å ha sonet ferdig, og er fullstendig utslitt etter å ha gått hele veien hjem. Mannen og noen andre vitenskapsfolk ønsker å bruke avansert, ny teknologi for å heve et nytt kontinent som er i ferd med å stige opp av havet.

Akkurat som i «The Ones …» og The Dispossessed møter vi personer som får nok av overgrep og vold fra tyranniske myndigheter, og ikke ser noen annen utvei enn å forlate det vante og trygge til fordel for friheten. De gjør ikke væpnet motstand, slett ikke, men snur ryggen til og finner nye stier og tråkk. Det er det som skiller Le Guins pasifisme fra militant kommunisme.

«Nine Lives» regnes som Le Guins eneste «harde» novelle. Den ble første gang trykket i Playboy Magazine under forfatternavnet U. K. Le Guin. Man våget nemlig ikke å avsløre at man trykket noe av en kvinnelig forfatter (!). Le Guin ble kritisert for dette, og angret senere på at hun hadde gått med på det. «Nine Lives» tar opp kloning på et forholdsvis tidlig tidspunkt, da teknologien hverken var særlig kjent eller etisk akseptabel.

Det kommer kanskje overraskende på noen at Le Guin er såpass positiv til naturvitenskap og teknologi, etter alt snakket om økologisk balanse og å leve i pakt med naturen. Men uten teknologi ville f.eks. romreiser vært umulig. Flere av de problemene hun stiller opp finner sin løsning nettopp ved hjelp av vitenskap. Det moralske spørsmålet, derimot, er hvordan man innretter og organiserer samfunnet, hvilke livsbetingelser enkeltmenneskene har. Maskiner er hjelpemidler.

«The Day Before the Revolution» skildrer Laia Asieo Odos siste dag før den store revolusjonen bryter ut på planeten Urras. På grunn av sine radikale tanker og skrifter, blir hun og sentrale tilhengere av bevegelsen holdt fengslet i årevis, inntil nye tider setter dem fri og skaper vilkårene for at deres etterkommere kan utvandre til naboplaneten Anarres og gjøre hennes livsidealer til sine.

Novellen er vakker i all sin enkelhet, og fylt av både vemod og stillferdig triumf. Den kan godt leses som et selvstendig verk, men er uløselig knyttet sammen med The Dispossessed. Ingen bør imidlertid la seg lure av dens lavmælte og tilsynelatende hverdagslige handling.

3) Det eiendomsløse samfunn

Som nevnt i innledningen, er Ursula Le Guins forståelse av anarkisme dypt rotfestet i taoisme, men den er også et produkt av moderne tenkning og levemåte. Hun reserverte seg dog mot å kalle seg anarkist, ettersom hun levde et tradisjonelt familieliv innenfor ekteskapets rammer, og mente at det ikke samsvarte med idealene hun forfektet. I deler av livet var hun aktivist og deltok i ikkevoldelige protestmarsjer mot bl.a. atomprøvesprengninger.

Og dermed har vi nådd frem til selve kronen på verket, romanen The Dispossessed: An Ambiguous Utopia. Kanskje en av de aller viktigste science fiction-romanene som noensinne er skrevet, av mange regnet som Le Guins hovedverk. Hovedpersonen, Shevek, er astrofysiker og kommer fra Anarres. Handlingen følger to alternerende tidslinjer. Den ene beskriver hans liv og utvikling fra barndom gjennom ungdomsår og utdanning, til høyt ansett vitenskapsmann. Den andre følger hans opphold og opplevelser i møtet med den opprinnelige befolkningen på Urras.

Han reiser til Urras for å møte noen av planetens fremste vitenskapsmenn (de godtar ikke kvinnelige forskere …). Han har brukt hele sitt voksne liv på å utvikle en matematisk modell for umiddelbar forflytning av informasjon over svimlende lange avstander, en såkalt ansibel. Han har et lønnlig håp om at felles anstrengelser kan føre til det store gjennombruddet. Hvis bestrebelsene lykkes, vil det åpne opp for utstrakt og mye tettere kontakt mellom de bebodde planetene i galaksen.

Dette faller imidlertid ikke i god jord på Anarres: Hans egne anser ham for å være forræder, en overløper og kollaboratør, som samarbeider med fienden, skjønt det ikke finnes noen indikasjoner på at Urras planlegger å angripe dem. Skyldes deres uvilje mot Sheveks kontakter paranoia, utviklet i tiden før de utvandret, eller er trusselen reell? Det gis ingen entydige svar. Fordommer og bevisst plantet propaganda om «de andre» florerer, mens det skorter på faktabasert kunnskap:

«De ga oss Månen sin [ … ] for å forhindre oss fra å ødelegge de profitt-baserte statene deres og etablere det rettferdige samfunnet der. Og så snart de var blitt kvitt oss, vedder jeg på at de satte i gang å bygge opp statsapparater og hærstyrker fortere enn svint, siden det ikke var noen der til å stoppe dem.» (s. 39)

Det gjennomgående temaet i romanen er totalt fravær av privat eiendomsrett. Det innebærer ikke kun å klare seg helt uten eget, «privat» husvære, jordisk gods, dyr eller andre mennesker, men også å være fri for å hige etter det, fri for begjær og grådighet. Ingenting blir fremstilt ut fra profitt-motiv, men ut fra hva menneskene trenger i hverdagen. Alle har frihet til å velge hva de vil gjøre, inklusive å bidra med kjedelig, men nødvendig praktisk arbeid. Ingen har egne boliger, men flytter inn og ut i ledige enheter etter behov. Shevek forklarer dette slik for en kollega:

«Alle på Anarres er revolusjonære, Oiie … Nettverket av administrasjon og forvaltning blir kalt PDK, Produksjons- og Distribusjons-Koordinering. De utgjør et koordinerende system for alle syndikatene, grupperingene og enkeltpersonene som utfører produktivt arbeid. De utøver ikke myndighet over personer, de administrerer produksjonen. De har ingen myndighet til å støtte meg eller forhindre meg.» (s. 65)

Ekteskapet er avskaffet, men mange velger å leve i partnerskap – to-kjønnet eller likekjønnet – i lengre eller kortere perioder. Barn blir oppdratt til frihet og ansvar i fellesskapet, og finner sin vei i livet gjennom samspillet med jevnaldrende og voksenpersoner. Det antydes følelsesmessige bånd mellom biologiske foreldre og barn, men barna kan like godt vokse opp uten dem. Og det fungerer.

Opp mot dette idealsamfunnet – som er fullt av nyanser, innsigelser og motsetninger – stiller Le Guin livet på Urras. Her finner vi ulike nasjoner, politiske retninger og kapitalistisk markedstenkning. Motsetningene og mistroen mellom folkene er store og mange, og derfor har alle et sterkt og avansert militærvesen. Moralen er enkel: Eiendom har bare verdi så lenge du har våpen til å beskytte den med.

En kort sammenfatning av handlingen gir naturligvis et overfladisk og fordreid bilde av det temmelig innfløkte, psykologiske dramaet som utspiller seg både inne i og rundt Shevek. Personene tegnes tredimensjonalt, fulle av indre og ytre spenninger, tvil, savn og sorg, men også stolthet, styrke og besluttsomhet.

Å basere en hel roman på dette tankegodset, var ikke bare dristig – det var ifølge Le Guin knapt nok forsøkt tidligere. Den er gjennomsyret av de samme holdningene som vi finner i andre av hennes verk: Enhver som forsøker å undertrykke og underkue medmennesker med hjelp av makt – uten hensyn til motivet – har per definisjon diskvalifisert seg selv som deltager i fellesskapet. Det finnes mange andre meninger innenfor science fiction-litteraturen, som kan sies å være adskillig mindre sympatisk enn dette.

Moderne mennesker blir «oppdratt» gjennom elektroniske medier til å forstå seg selv og andre som forbrukere, en vare hvis verdi fastsettes gjennom antall følgere, klikk og likes. Slik blir mennesket redusert til passiv konsument uten egenverdi. Med slike livsbetingelser trengs forfattere som Ursula K. Le Guin mer enn noensinne. Gjennom sine mangefasetterte og nyanserte romaner og noveller tilførte hun litteraturen fortellinger som gir håp om at en annen verden ikke bare er ønskelig, men også mulig. Et mer flatterende ettermæle er det vanskelig å forestille seg.

Ursula K. Le Guin på norsk

(med takk til Øystein Sørensen for hjelp med tittellisten)

Tre av Le Guins romaner ble utgitt på norsk i Lanterne science fiction:

Skog vil si samfunn (The Word for World is Forest), Gyldendal Norsk Forlag 1979

Fortellinger fra Orsinia (Orsinian Tales), Gyldendal Norsk Forlag 1979

Mørkets venstre hånd (The Left Hand ot Darkness), Gyldendal Norsk Forlag 1980

Den opprinnelige Earthsea-trilogien ble utgitt i Luna-serien:

Trollmannen fra Jordsjø (A Wizard of Earthsea), Gyldendal Norsk Forlag 1978

Atuans Gravkammer (The Tombs of Atuan), Gyldendal Norsk Forlag 1979

Den fjerneste kyst (The Farthest Shore), Gyldendal Norsk Forlag 1980,

– samt en fjerde bok:

Tehanu (Tehanu: The last book of Earthsea), Gyldendal Norsk Forlag 1993

I tillegg finnes noen enkelte noveller:

«Angyars medgift» («The Dowry of the Angyar») NOVA nr. 5 1975

«Ni liv» («Nine Lives»), NOVA nr. 1 1976

«De som går bort fra Omelas» («The Ones Who Walk Away From Omelas»), NOVA nr. 4 1977

«Irrganger» («Mazes»), NOVA nr. 2 1978

«Nye Atlantis» («The New Atlantis»), antologien Nye Atlantis, Bok og Magasinforlaget 1982

Cato Pellegrini

 

 

Last ned som e-bok: