Et spørsmål om ståsted, episode 21

Føljetong av Patrick Sahlstrøm

Surkluts leir ville nok strøket til speidereksamen, men det var det beste den kunne få til. Særlig siden batteriene på overlevelsesdrakten hadde gått tomme. Surklut lurte litt på hvorfor kapteinen i det hele tatt hadde lastet så mye ubrukelig skrot inn i skipet. Defekt utstyr var verre enn mangel på utstyr, men det var det fryktelig lite å gjøre med akkurat nå.

Jeg må starte en fagforening. Hvis jeg overlever dette tullet. Vi trenger et verneombud.

Det var i grunnen ikke mye annet Surklut kunne gjøre enn å sutre. Den burde nok utforsket nabolaget, men tanken på å bevege seg ut i det ukjente fikk Surklut til å dirre som en geleklump. Å utforske galaksen hørtes langt morsommere ut enn det var i virkeligheten.

Det var grusomt kaldt, og den eneste tilgjengelige varmekilden var motoren i landingsskipet. Hvis Surklut begynte å kødde med den, ville det mest sannsynlige utfallet bli en atomsopp, deilig varmt en stakket stund. Og deretter, ikke noe å bekymre seg for lenger. Skulle Surklut først ta livet av seg, ville det være bedre å finne en metode som ikke ødela resten av mannskapets mulighet til å forlate denne planeten.

Surklut hadde i utgangspunktet total tro på at Iianea visste hva hun holdt på med, og ikke var i noen form for fare, men hvis landerne var like defekte som alt annet på Månefisken, så var kanskje den tiltroen litt overdrevet.

Men hva kan JEG gjøre med det? Jeg aner jo ikke engang hvor de har blitt av? Og selv om jeg visste det, hvilken forskjell ville det gjøre? Hvilken forskjell gjør det om jeg bare blir her? Skal jeg vente til jeg sulter, tørster eller fryser ihjel? Nei, da er det bedre om jeg stryker med mens jeg i det minste gjør noe! Men hva??? Tenk om de kommer tilbake mens jeg er borte, og drar uten meg! De burde skjønne at jeg er i nærheten når de ser at overlevelsesdrakten er borte, men hvor lenge gidder de å vente?

Ute av stand til å bestemme seg, gjemte Surklut seg lenge nok til å lære hvor lenge natt og dag varte på denne vokterforlatte planeten. Været var heldigvis relativt stabilt, riktignok grusomt kaldt, men vindene var i det minste svake, og luftfuktigheten behagelig. Surklut var nærmest ekstatisk da det utpå ettermiddagen fjerde dagen begynte å regne. Deilig og friskt vann, trodde Surklut. Den gang ei. Selvfølgelig måtte det være nær frysepunktet, men det var det minste problemet. For vannet smakte som avfall fra en kjemikaliefabrikk. Fylt av sot og mikroskopiske plastbiter og annen forurensing som Surklut ikke en gang orket å begynne å gjette hva var.

Flotters, det var forgiftning jeg skulle dø av. Jeg kommer ikke til å vare lenger enn et par-tre lokale dager i denne dødsfella. Men biomassen vil vel ikke legge merke til meg mens det regner? Håper jeg. Ok, tenke rolig nå. Hvis Iianea fortsatt holdt seg til manualen, ville hun ta kontakt med lederne av den mer avanserte biomassen. Logisk nok. Ditto logisk at lederne holdt til der det fantes mye av den. Derfor er det også logisk å dra dit for å finne gjengen. Logisk, men veldig skremmende.

Det eneste Surklut kunne få med seg av utstyr på egen hånd, var oversetteren. Surklut trippelsjekket at den hadde nye batterier plugget inn. Slimvesener var i stand til å absorbere store mengder væske og næring, og leve av det over lang tid. For første gang skulle Surklut skulle teste dette i felten. Den slurpet i seg det meste av tilgjengelige forsyninger i lyet, helt til grensen for sprekkeferdig var nådd. Litt uggen, men klar for en lengre periode uten ny næring, skvulpet Surklut forsiktig i retning av den største lokale lysklyngen de hadde observert.

Regnet tiltok i styrke, og skittent som det var, sørget alt vannet for at Surklut kunne flyte nedover mot den antatte bosetningen. Ferden startet i en liten bekk, som raskt fant sammen med en annen og ble til en stor bekk, som igjen rant ut i en fossende elv. Surklut ble feid med, uten å ha noen form for kontroll, men var langt fra bekymret. For dette var nesten gøy! Elveriding var en aktet sport hjemme, og sist den hadde vært med på det, var den ikke større enn en liten pøl.

Regnet stoppet like brått som det hadde begynt, men vannet som hadde pøst ned, fløt fortsatt utemmet rundt. Elven endte i en demning i utkanten av bosetningen. Surklut fløt i land, og bestemte seg for å finne et sted der den kunne få bedre oversikt. Det var nesten ingen avanserte bio-er i nærheten. Enten hadde regnet skremt dem under tak, eller så var det færre av dem enn Surklut først hadde antatt. De få som Surklut registrerte, var på vei til to store bygninger som lignet på hverandre, og det virket logisk å flyte i den retningen. Da en av bio-ene nesten tråkket på Surklut, tok den det som tegn på at den var mer eller mindre usynlig..

Surklut fløt av gårde på noe som for kort tid siden hadde vært en støvete vei. Regnet hadde gjort den om til gjørme og mudder, nesten så det føltes hjemmekoselig. Av uforståelige grunner manglet de to bygningene tak, og ut fra dem strålte et lysshow i hele spekteret av farger. Surklut stanset en stund, distrahert av skjønnheten i dekoren skapt av fargesprakende lamper, fakler og bål, til tross for skumring og regn

Jeg hadde aldri forestilt meg at bio-ene her kunne skape noe så vakkert! Farger brukt til noe annet enn kommunikasjon og koding! Farger for sin egen skjønnhets skyld! Hva som nå enn hendte, var det verdt det, alene for å ha sett dette. Å Vokter! Bio-er som kan skape noe sånt, må være langt mer avanserte enn jeg kunne forestille meg.

Lysshowet nådde klimaks med en serie kontrollerte eksplosjoner i stor høyde, nærmest som regn av ild mot bakken. Dette fryktinngytende synet fikk Surklut til å vende oppmerksomhet mot sin prekære situasjon igjen.

Ingenting å fundere over, jeg må finne skaperne av disse lysene!