Nå har jeg lest årets norske science fiction- antologi, En strek gjennom tyngdekraften, red. Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothe Schrattenholz og Joanna Rzadkowska.Jeg er imponert – og positivt overrasket, faktisk. Ikke at jeg regnet med en dårlig antologi, men dette var enda bedre enn ventet!
Hør:
Norsk science fiction-fandom og sjangerbevisste forfattere har fortsatt i dag en underdog- og outsider-posisjon. Sjangerlitteraturens kvalitetskriterier er ikke nødvendigvis helt samsvarende med den «seriøse» litteraturens, og derfor kan god science fiction falle utenfor det gode selskap med dets støtteordninger og kultursider i avisene. Ville for eksempel Stranger in a strange land (Robert Heinlein 1961) eller Trelegemeproblemet (Cixin Liu 2008) kommet med i den norske innkjøpsordninga, dersom de var originale verk på norsk?
Tja ….
George R.R. Martin, forfatteren av A Song of Ice and Fire, sier i et intervju at realismen fikk hold om den «seriøse litteraturen» en gang mot slutten av 1800-tallet, og at de romantiske strømningene da fant en alternativ rute gjennom sjangerlitteraturen i billige pulp-magasin. Romantikken, svermeriene, levde videre med folkelig engasjement, men uten etablissementets støtte.
Vel, dette er en del av sannheten. Men, som mange av oss vet, har det oppigjennom hele 1900-tallet vært glidninger og overlappinger mellom den seriøse litteraturen og sjangerlitteraturen. Og det er kanskje disse glidningene som har vært blant det aller mest interessante lesestoffet?
George Orwell skrev sf-dystopien 1984 og dyrefabelen Animal Farm, Aldous Huxley skrev Brave New World, Island og Ape and Essence. Disse to var etablerte forfattere kjent for realistiske romaner. Mange av de viktigste klassiske verkene innen sf er skrevet med godt grep om den seriøse litteraturens kjennetegn. For sf er jo på sitt aller mest interessante når den trenger inn i den sjelelige – eller «psykologiske» – materien, der realistiske persontegninger møter svermeriske idestormer.
Etter hvert har flere av sjangerlitteraturens mestere blitt anerkjent innenfor det seriøse feltet. Ray Bradbury regnes i dag som en av USAs aller største novellekunstnere, uansett sjanger, og Philip K. Dicks kultstatus er blitt kulturdefinerende.
Fantastiske forfattere som Borges, Calvino, og Salman Rushdie er anerkjente mestere, mens Frankenstein er et av de aller mest studerte verk ved engelskspråklige universiteter og høyskoler.
I Norge gjorde Bing & Bringsværd et pionerarbeid med å løfte sf inn på den seriøse scenen.
Redaktørene av En strek gjennom tyngdekraften gjør et nummer ut av å bryte med underdog-selvforståelsen. De hevder at norsk sf er inne i en gullalder, at det aldri før har vært skrevet så mye bra norsk sf.
Det stemmer også at det de siste årene er skrevet mange bøker som kan karakteriseres som sf, bøker som bruker velkjente sf-troper, bøker som leker med teknologiske muligheter og trekker slutninger om menneskelige vilkår.
Disse bøkene har – for det meste – ikke blitt markedsført som sjangerlitteratur, men som seriøs litteratur, og har i stor grad blitt anerkjent som dette. Øyvind Rimbereids Solaris Korrigert, Lars Roar Leikvolls Fiolinane, Cathrine Knudsen, Bjørn Vatne, Tharaniga Rajah, osv.
Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av denne antologien, men muligens oppfattet jeg redaktørenes oppgjør med underdog-posisjonen i norsk sf som litt vel selvsikker, og fryktet dette skulle gjelde for utvalget også? Ekte svermere må jo ta sjanser, og ekte samfunsstormere må jo innta underdogens posisjon! (?)
Men i alle tilfelle: Boka er strålende og gløder av gode ideer, innlevelse og dybde i skildringene. Dette er «litterær» sf på sitt beste, mer eller mindre hele veien gjennom. Utvalget er smart sammensatt, åpningsnovella setter tonen og vokser etter hvert som man leser videre i boka.
En umiddelbar klassiker, dette! Science fiction for den kresne!
(Se også redaktørkollega Cato Pellegrinis anmeldelse av samme bok her).
God jul allihopa!
Bjarne Benjaminsen