Emil anmelder: Children-trilogien av Adrian Tchaikovsky

Av Emil Flakk

Bøker om alt

Ganske nylig leste jeg Children-trilogien, skrevet av Adrian Tchaikovsky. Trilogien består av tre titler, nemlig Children of Time, Children of Ruin, og Children of Memory. Jeg ble så imponert at jeg bestemte meg for at her skulle det anmeldes. Trilogien minner på en måte om bøker som Cloud Atlas, Ulysses og 100 års ensomhet; ikke i verken stil eller handling, men fordi det er bøker som omfatter så mange brede temaer at det liksom blir fiksjon om alt. I Children-trilogien drøftes blant annet evolusjon, likestilling, sivilisasjon, individualisme og kollektivisme, genetikk, KI, sameksistens, intelligens og bevissthet, kolonialisme, overlevelse og tilpasningsevne, etikk, identitet og minner. 

Og hva hvis … Litteratur som får deg til å tenke

Og det er ikke som om bøkene bare skraper alle disse temaene på overflaten heller. Flere ganger mens jeg leste trilogien, måtte jeg faktisk stoppe opp og ta en tenkepause for å evaluere mine egne synspunkt. Blant annet tok jeg meg selv i å reflektere over hvordan sivilisasjoner utvikler seg på en tilsynelatende rasjonell måte, og samtidig virker utviklingen så
tilfeldig? Dersom vi hadde gjort som i bøkene, og plassert en ny jord et sted ute i Melkeveien, ville da sivilisasjonen ha utviklet seg omtrent som vår egen, med hårløse aper som finner illusjonen av en slags mening enten i religion eller i teknologiske sprang? Eller er de normene og forutsetningene vi tar for gitt for sivilisasjoners eksistens, nærmest å regne som en oppdiktet løgn? Hva om det i stedet hadde utviklet seg sivilisasjoner uten hverken hjul eller skriftspråk, eller at konsepter som kjønn og etnisitet enkelt og greit ikke eksisterte?

Den tredje boken drøfter spesielt tematikk knyttet til KI som er høyaktuell i dagens ChatGPT-samfunn. Noe av det som er spesielt interessant ved tankene bøkene gav meg rundt KI, og andre temaer for øvrig, er at jeg ofte ble usikker på om jeg leste en utopi eller en dystopi. 

Når man kludrer med evolusjonen

Jeg ønsker ikke å avsløre for mye av handlingen, siden det er best om leseren oppdager den selv. Jeg kan likevel avsløre premisset, som er at menneskene i fremtiden har utviklet teknologi for å reise til andre solsystemer, og de har en plan for å kolonisere og terra-forme diverse planeter. Med gen-teknologi skal de så utvikle mennesker som går gjennom evolusjon i rekordfart. Dette prosjektet er ledet av en kvinne kalt Avrana Kern, som er lidenskapelig opptatt av å se planen bli til virkelighet, og hun skyr ingen midler. Imidlertid er det også de som ikke deler Avrana Kerns begeistring for menneskenes plan i galaksen – og da det skal terra-formes, går ting galt. Fryktelig galt. Menneskenes planer om å terra-forme og skape intelligent liv virkeliggjøres på sett og vis, men på ingen måte slik Avrana Kern hadde sett det for seg.

Det er ekte … Jo, eller, kunne vært det da

En av trilogiens største styrker er at det hele virker så troverdig. Dette er ikke steinhard science fiction der alt er basert på vitenskap og fakta. Tchaikovskys science fiction må på ingen måte forveksles med store navn innen hard sf, eksempelvis Arthur C. Clarke og Andy Weir. I Tchaikovskys trilogi er det mange spekulasjoner rundt det teknologiske, og forfatteren tar seg store kunstneriske friheter. Men universet føles ekte likevel. Kanskje er en grunn til dette at settingene, enten det er på planeter eller i romfartøy, alltid virker veldig forseggjorte, med mye kjøtt på beinet. Her nevnes ingen steder i forbifarten, og det er ikke noe overfladisk slengt med i siste liten. Det hele presenteres i et visuelt levendegjørende språk. med en evne som få forfattere kan matche. Kanskje blir det klisjé å skrive at forfatteren bruker en pensel til å male bilder på netthinna mi med ord, men i så fall får denne anmeldelsen ha en klisjé, for det er nettopp det Tchaikovsky gjør.

Det kjennes godt å bry seg

Noe annet som gjør det hele så troverdig, og generelt leseverdig, er at karakterene i romanen føles som noen man kjenner seg igjen i. Nå blir jeg veldig subjektiv her, men tidligere har jeg hatt et problem med å leve meg ordentlig inn i rom-operaer, nettopp fordi jeg syns så mange forfattere innen sjangeren mangler evnen til å skape tredimensjonale og interessante karakterer man bryr seg om. Et eksempel for min del vil være Alastair Reynolds, hvis episke rom-operaer ikke har mangler verken i handling eller driv, men hvor karakterene, i det minste for min del, fremstår som litt flate og uinteressante. Karakterene i Tchaikovskys romaner derimot, enten de er mennesker, KI, eller romvesener, er karakterer jeg heier på og føler med. Ja visst er det kult med stjernekrig og reiser i lysets hastighet, men til syvende og sist er science fiction som enhver annen sjanger: Man må bry seg om dem det handler om.

Konvertert sjanger-skeptiker?

Jeg kan ikke annet enn å anbefale Children-trilogien til alle og enhver som er opptatt av science fiction som stiller store spørsmål. Som indikert tidligere, er ikke undertegnede generelt en stor fan av rom-operaer, men trekkes heller til andre sub-sjangre innen sf. Children-trilogien er imidlertid blant eksemplene som bekrefter at alle regler har unntak. Stående applaus.