Roman av Eirik Ildahl (del 2)

8. Дудинка

Alt luktet dritt i Dudinka. Smeltingen av permafrosten frigjorde en evigvarende dunst av metangass som drev gjennom byen med vindene og krøp inn i hver bakgate, hver spisestue og hvert soverom. For seksti år siden hadde så mange kvartaler forsvunnet i synkehull i tundraen at myndighetene måtte ta grep, for byen var for viktig for skipstrafikken gjennom nordøstpassasjen til at den bare kunne overgis til gjørmedypet.

Ingeniørene startet med å rive alle bygningene. Deretter fikk de fraktet gigantiske karbonpæler på spesialbygde skip oppover Jenisej til den gamle bytomten på østbredden. Pælene ble forankret i fast fjell fra femti til flere hundre meter nede i bakken, og et tolv kvadratkilometer stort dekk ble montert på toppen som fundament for den nye byen.

Men smeltingen av permafrosten gikk sin gang, og den frigjorde ikke bare karbondioksid og metan. Nede i torvmyrene tinte også gamle kadavre av mennesker og dyr som hadde ligget dypfryst i
titusener av år. Og med dem ble det også liv i virus og sykdomsbakterier som hadde vært utdødd siden de herjet glemte menneskeslag som denisovanere og neandertalere.

Den første miltbrannepidemien i 2097 utryddet halve byen.

Dudinkas innbyggere bygde på byen med nye nivåer, i håp om å unngå både metangass og miltbrann, men bygningsfasadene tvang bare de stinkende vindene opp i høyden og fortsatte å fylle dudinkaenes liv med kloakkstank og epidemier. Det som før Demringen var en beskjeden utskipningshavn for nikkel, hadde vokst til en velstående millionby. Det begrensede arealet gjorde den også til et av Jordas tettest befolkede områder, så gamle bakterier og virus fikk enkel tilgang til nye smitteofre de kunne eksperimentere med for å skape mer effektive mutasjoner av seg selv. Noen ganger ledet farmasøytene den evige kapprustingen, andre ganger lå mikrobene foran, og da var det gjerne et resultat av at en ny metangasslomme under jorda hadde eksplodert og brakt hittil ukjente patogener til overflaten.

Siste gang det skjedde, var for et halvt kretsløp siden, tretti kilometer sørøst for Dudinka. Frossen metangass hadde langsomt tint og samlet seg i en trykkboble som sprengte bort torvjord og sørpe og etterlot et sirkulært krater med diameter på to hundre meter. Et voldsomt gufs av kloakk hadde skylt inn over byen med buranvinden og brakt med seg en glemt utgave av lungemiltbrann.

Liriel hadde fått i seg et batteri med vaksiner og antistoffer og lå i en matt, urolig døs mens skyttelen krysset planetens klimasoner på autopilot fra sør til nord. Hun følte seg aldeles ikke utsovet da hun landet neste morgen, men strammet seg opp, mentalt forberedt på at hun skulle yte sitt beste i en på alle måter dårlig atmosfære.

Til reisen hadde Liriel rekvirert en svært standsmessig skyttel med Mandatets offisielle insignier i konsentriske sirkler av grønt og gull. Hun hadde beregnet ankomsten til den tiden på døgnet da
trafikken var tettest, og hun krevde uten videre høyeste prioritet i landingskøen. Iført en prangende tjenesteuniform med skinnende verdighetstegn på skulderen, forlangte hun straks en privat levitron inn til ankomsten, og skred med største selvfølgelighet forbi alle som ventet foran kontrollposten.

– God morgen, sa tjenesteboten.

– Spar meg for babbelet ditt og slipp meg forbi, svarte Liriel.

– Jeg trenger opplysninger om ærend og varighet av oppholdet.

– Prøver du å forhøre meg, ditt skrammel? La meg snakke med sjefen din.

Et par hektosekunder senere dukket det opp et loddent vesen som kunne være en optimert blårev med organiske fingerutvidelser.

– God morgen, sa reven. – Velkommen til Dudinka, Nordøstpassasjens Perle.

– Hvis dette er en perle, så er det vel du som lukter så inn i hampen forjævlig, da?

– Jeg er overbetjent Nikolaj og skal få lov til å hjelpe deg gjennom formalitetene, sa reven uforstyrrelig. – Ifølge min biometriske skanner er du prokurator Liriel Ness i Mandatets
sjøfartsinspeksjon?

– Prokurator av første klasse med interterritorial myndighet, rettet Liriel.

– Kan jeg spørre om ditt ærend og varigheten av oppholdet?

– Det raker deg ikke. Slipp meg forbi.

– Absolutt. Men det er tross alt noen prosedyrer som må følges …

– Prøver du å si at jeg må bestikke deg?

– Jeg er redd jeg må …

– Det eneste du behøver å være redd for, er at du våkner i en celle under bydekket i morgen, hveste Liriel. Hun vippet et lite apparat ut av innerlommen og presset det mot magnetlåsen, som straks
spratt opp.

Liriel skjøv opp porten, sparket overbetjent Nikolaj brutalt til side og fortsatte ut i ankomsthallen, trygg på at hun måtte ha vakt en viss oppsikt. Slik Liriel tenkte, var det rimelig å anta at «Hammurabi»-organisasjonen ville gjøre alt som sto i dens makt for å forhindre at de som stod bak aksjonen ble avslørt. Liriel hadde kommet til at den raskeste veien til resultater, ville være å skape frykt for at Mandatet var på sporet av sammensvergelsen. Slik kunne hun kanskje klare å lokke ransmennene til å røpe seg med et uoverveid mottrekk.

Det var naturligvis mange farer ved å bruke seg selv som lokkedue, så Liriel hadde tatt sine forholdsregler. De måtte bare ikke være så åpenbare at hun fremsto som noe annet enn en sivil
prokurator med usvikelig tillit til sin egen uangripelighet.

Aerodromen okkuperte noen kvadratkilometere på toppen av Dudinkas massive, hundre nivåers bygningskropp, og Liriel hadde reservert en leiebiodom som ansto seg hennes rang, en tårnsuite med en stor, sørvestvendt balkong mot den humusbrune elva. Rederiet lå bare noen få nivåer lenger nede, så Liriel bestemte seg for å spasere nedover i byen.

Drittstanken hadde raskt avtatt, ikke fordi det var mindre metan i lufta, men fordi hjernen hadde vent seg til at sanseinntrykket vedvarte og at det ikke representerte noen umiddelbar fare. Den
forholdsvise velstanden i de øvre nivåene avspeilet seg i påkostede fasader og handelshus med store utvalg av populære tjenester og merkevarer, det være seg klinikker, gevanterier, voluptarier eller marketenterier. På offentlige områder hersket en dagligdags idyll; barn lekte, forelskede par flanerte og hel- og halvautomatiske boter utførte forskjønnende vedlikehold.

Et par nivåer lenger ned kunne mindre velbeslåtte dudinkaer kjennes på tettsittende halvmasker som skjulte nedre del av ansiktet, for en fullgod oppgradering av immunforsvaret var en kostbar affære. Her var også fasadene enten grellere eller mer falmede, som et hint om at beboerne innenfor var på vei enten oppover eller nedover i samfunnshierarkiet. Det var likevel respektable strøk der renovasjonen fungerte og Liriel kunne bevege seg uantastet av tiggere og gateselgere.

Innenfor en tung, ornamental port i en anonym og skifergrå fasade fant Liriel det hun lette etter: Kontorene til Transportnaja Kompanja Dudinka.

TKDs resepsjonsdisk var ikke villig til å slippe inn Liriel uten at hun hadde en forhåndsavtale.

– Har du borsj i logikken! ropte Liriel – Jeg er Liriel Ness fra Mandatets sjøfartsinspeksjon, prokurator av første klasse med interterritorial myndighet. Mine uanmeldte inspeksjoner skjer aldri
etter forhåndsavtale.

– TKD er glad for alle tilbakemeldinger som kan forbedre selskapets rutiner, svarte boten. – Vær vennlig å bestille en forhåndsavtale for din uanmeldte inspeksjon, så vil avdelingen for internasjonale tekniske sertifikater hjelpe deg når møtegebyret er mottatt.

– Selv maskinparken i dette stinkende hølet er tartarene tute meg korrupt! sa Liriel til ingen spesiell, men hun var seg fullt bevisst at resepsjonsdisken ble audiovisuelt overvåket. Så kortsluttet hun systemet og forserte sperringen.

Innenfor lå en korridor med fire kontoravlukker. Tre av dem var tomme, og fra det fjerde kom en rallende gauling. Sølvplaketten på døren, gravert med snirklete kyrillisk skrift, indikerte at opphavet til halloien med stor sannsynlighet kunne være ITA Direktør Julik Bonaparte Dimovitsj.

Liriel skjøv opp døra. Innenfor buktet en blekfet, middelaldrende mann seg over gulvet mens han skrålte av full hals. Serenaden var tilegnet en 6D-projeksjon av en naken kvinne som poserte
forførerisk med et utvalg sydfrukter i forskjellige fasonger og posisjoner. Mannen hadde slengt buksene sine til side over arbeidspulten, og en forfriskningskonsoll stablet med halvdrukne ampuller gjorde bildet av enmannsfesten komplett.

– Liriel Ness, sa Liriel. Mannen virvlet rundt og stirrer forskrekket på henne.

– Jeg er prokurator av første klasse med interterritorial myndighet. Det gjelder en inspeksjon av sertifikatene for navigasjonssystemene om bord på TKD Zarya ZT.

– Hvem slapp deg inn! pep mannen forurettet og grep etter buksene sine.

– Er det du som er ansvarlig for skipets internasjonale tekniske sertifikater?

– Hvem er du?

– Jeg representerer Mandatet, solsystemets øverste myndighet og forlanger dokumentasjon på gyldige sertifikater for navigasjonssystemene om bord på TKD Zarya ZT. Er de ditt ansvar?

Mannen hadde fått på seg buksene og gjorde sitt beste for å gi det svømmende blikket et skinn av autoritet. – Du sjakker med direktør Jullulik Bonaparte Dimovis … Dimovitsj, snøvlet han strengt. –
Hva i helvete … hva-hva i stinkende sumphelvete?

– Du har ansvar for TKD Zarya ZT? Zittankeren Zarya, stemmer det?

Julik protesterte ikke, men Liriels uniform gjorde åpenbart et sterkt inntrykk på ham. – Er du fra Mandatet? spurte han mistroisk.

– Jeg er Liriel Ness fra Mandatets sjøfartsinspeksjon, prokurator av første klasse med interterritorial myndighet. Mitt oppdrag er å bringe på det rene om Zittankeren Zarya har gyldige sertifikater for navigasjonssystemene om bord.

– Gud er høyt oppe og Babusjkaen langt borte, sukket Julik resignert. – Kom igjen en annen dag.

– Hva er problemet?

– Jeg er ikke helt … Jeg er syk. Jeg er en meget syk mann.

– Det burde være unødvendig å påføre rederiet en bot på flere milliarder kiloyuan for å trenere en så enkel formalitet, sa Liriel overtalende.

– Hører du ikke! Jeg er syk. Svært syk. Vil du gi en stakkars mann bot for at han er syk?

– Jeg er sikker på at sertifikatene er i orden. Det er en formalitet. Spørsmålet har oppstått fordi skipet under fart i Sørishavet oppga å benytte en maserstråle til erstatning for navigasjonssystemer som ikke fungerte. Av hensyn til den allmenne sikkerheten til sjøs må sjøfartsinspeksjonen ha en rapport om hva feilen besto i og en bekreftelse på at feilen er utbedret, attestert av angjeldende autoriserte reparatør. Verre er det ikke.

Det så ut til at ettersynets fulle rekkevidde og katastrofepotensial langsomt begynte å demre for Julik.

– Jeg har ikke dokumentasjonen her, sa han endelig og presset frem et forekommende smil. – Men i morgen … jeg har den garantert i morgen. Kunne det passe å komme tilbake i morgen?

– I så fall er jeg pålagt å gi rederiet en betydelig bot.

– Ja-ja-ja! sa Julik lettet. – Jeg har forsømt meg, det kan ikke nektes. Vi-vi betaler. Naturligvis gjør vi det. Jada-jada. Bare kom i morgen, så er alt i orden.

Liriel samtykket motvillig og gikk. Hun var naturligvis ikke det minste interessert i zittankerens navigasjonssystemer, men hun håpet at direktøren hadde vært edru nok til å trekke i alarmen så noen høyere oppe i systemet ville foreta seg noe. Det lå i kortene at dette «noe» kunne bli utfordrende å håndtere for Liriel, men slik var nå engang jobben. Hun bestemte seg for å holde seg våken gjennom natten.

Den mørke leiebiodomen var imidlertid fylt av myke møbler og behagelig bakgrunnsmusikk. Liriel var like ved å sovne da en Nannymelding brått lyste opp i bevisstheten.

– Resepsjonsdisken i TKD ønsker å forbedre seg. Hvor fornøyd, på en skala fra én til ti, er du med kundebehandlingen du fikk ved ditt besøk i dag?

Liriel slettet henvendelsen og begynte å lure på om hun allikevel skulle unne seg et par timers søvn.

I det samme oppdaget hun en mørk skygge på balkongen utenfor suiten.

9. De tolv hundre

Alt lys var slått av i biodomen. Liriel lot seg gli ned på gulvet og ute av syne for skikkelsen på balkongen. Det skulle mye til at den ukjente gjesten hadde fått øye på henne allerede.

Skikkelsen ble sittende sammenkrøpet ved glassdøren, tilsynelatende uvirksom. Den heldekkende drakten tok farge etter omgivelsene, så det var bare ved å fokusere på den infrarøde delen av
spekteret at Liriel kunne fastslå at det dreide seg om en kvinne. Hun var muskuløs, og ulike kuldefelt på kroppen antydet at hun bar med seg et arsenal av apparater og våpen.

Etter ti minutter begynte Liriel å fantasere om at hun hadde drømt. Den urørlige silhuetten på balkongen kunne lett tas for å være et balkongmøbel hun tidligere hadde oversett, om det ikke hadde vært for at varmesynet fortalte henne noe helt annet. Liriel ble liggende bak divanen like stille som den sammenkrøpede skikkelsen på balkongen, usikker på hva de begge ventet på.

En observasjon av at det stinket kloakk kjempet seg opp til bevisstheten. Dette var ny kloakk, ikke den samme allestedsnærværende stanken som hadde glidd inn i det ubevisste som en naturlig og
nødvendig del av dagliglivet. Denne drittstanken hadde en annen nyanse, en utpreget odør av svovel og råtne egg.

– Hydrogensulfid, fastslo Liriel. – En giftmorderske. Hun pumper biodomen full av hydrogensulfid.

Liriel visste godt at gassen var tyngre enn luft og at hun ikke kunne bli liggende på gulvet. Hun visste også at dersom hun reiste seg opp og styrtet mot utgangen, ville assasinen formodentlig være klar til å skyte henne ned. Liriel akte seg stille innover i rommet. Veggen med baderomsdøra var ute av syne fra balkongen, så Liriel kunne rulle seg inn og skyve døra igjen bak seg.

Øynene rant og klødde og hun kjente at hun ble kvalm. Baderomsdøra hadde store gliper for lufting både over og under dørbladet, så konsentrasjonen av gassen ville bare øke inne på badet også. Om noen få hundre sekunder ville Liriel uunngåelig miste bevisstheten og dø av oksygenmangel. Hva var sjansen for at hun kunne overrumple den tungt bevæpnede attentatkvinnen som voktet på biodomen fra balkongen?

Det gikk et helt kilosekund, og et kilosekund til. Skikkelsen på balkongen rettet seg opp, koblet gassbeholderen fra hullet i dørkarmen og knuste glasset ved siden av dørhåndtaket. Forsiktig, for
ikke å skjære seg opp, stakk hun hånden inn og åpnet døra. Uten frykt for å vekke noen trampet hun inn over skårene. Ansiktet var dekket av en gassmaske.

Snikmordersken gjennomsøkte systematisk suiten med et håndvåpen parat. Først soverommet, som hun til sin forbauselse fant tomt, så skapene på soverommet og deretter salongen med
ernæringskonsollen. Det kunne synes som om målskiven for aksjonen, til tross for alle rapporter om det motsatte, ikke hadde oppholdt seg i leiebiodomen i det hele tatt. Assasinen tok likevel en kikk innom badet, for sikkerhets skyld.

Idet hun skjøv opp døra, ble de fire hjertekamrene hennes revet fra hverandre. Hun rakk i et glimt å se Liriel ligge på kne ved vannklosettet, våt fra halsen og opp, med en miniatyrabrogator i venstre hånd. Så tumlet attentatkvinnen baklengs ut i salongen og klasket i gulvet i en fontene av blod, frarøvet alt liv og all fremtid.

Liriel dukket hodet ned i toalettskålen igjen og skylte med nytt, friskt vann. Gjellefunksjonen bak ørene var rudimentær, men forsynte kroppen med det den trengte av oksygen ved normale fysiske
anstrengelser. Endelig reiste hun seg, holdt pusten og åpnet alle dører og vinduer. Deretter la hun seg rett ut på balkongen.

Aldri hadde Dudinkas metanstank føltes friskere og mer helsebringende. I flere kilo ble hun liggende og nyte nattebrisen i dype drag, til kvalmen og hodepinen ebbet ut.

Omsider anså Liriel at det var trygt å gå inn igjen. Blodsølet brød hun seg ikke så mye om, men hun sikret seg assasinens gassmaske. Sterk eksponering mot giften kunne ha svekket luktesansen, og hun så ingen grunn til å ta sjansen på at gasskonsentrasjonen i suiten faktisk var større enn hun merket.

Den dødes ansikt viste at hun hadde vært en kvinne med høye kinnbein, kort platinablondt hår og lyseblå iriser, til forveksling lik de utallige bildene som sirkulerte av Tsarinnekonsilets Babusjka. Ellers var det ingen ting ved utstyret attentatkvinnen bar meg seg som antydet noe om hvor hun kom fra eller hvem som hadde sendt henne.

Liriel hadde god lyst til å få det blodige liket levert på døra til TKD med en levitron, men skjønte selvfølgelig at det ville røpe at hun var noe helt annet og mye mer enn en prokurator. Det ville bare
føre til at opposisjonen trakk seg unna. Alternativt kunne hun forlate leiebiodomen og fabrikkere en historie om hvorfor hun ikke hadde tilbrakt natten der, men det var like lite troverdig. Den eneste muligheten var å slette sporingsfunksjonene fra giftmorderskens Nanny, få henne fjernet fra jordens overflate, rydde opp sølet og fortsette narrespillet.

Liriel svingte liket over rekkverket på balkongen i en slak bue mot en luksuriøs takterrasse til siden for seg, femti meter lenger ned. Skrotten traff perfekt i svømmebassenget, men førte verken til
alarmer eller lys i vinduene. På disse nivåene i Dudinka var de fleste biodomene velisolerte for å kunne benytte seg av effektive luftfiltre mot lukt og mikrober, og få brydde seg om hva naboene
holdt på med. Liriel var i full gang med å desinfisere leiebiodomen da hun mottok en Nannymelding fra direktør Julik Bonaparte Dimovitsj.

– Uoppsettelige affærer tvinger meg til å tilbringe morgendagen på datsjaen ved Ivanovskoj-sjøen. Kan jeg friste deg til å slå følge? Dokumentasjonen du etterspør vil foreligge utpå formiddagen.

Det luktet lang vei av en felle, men Liriel tok seg likevel i å smile.

– De har registrert at blondinen ikke har gjort jobben, tenkte hun. – Kanskje bare ved en manglende tilbakemelding, men allikevel. De aner ikke hvor alvorlig trusselen er, og de har ingen plan, annet enn at det ville vært helt farao å skjønne hva som egentlig foregår. Jepsi!

Liriel sendte et samtykke, men understreket at det ville være en sammenheng mellom botens størrelse og tidsbruken hennes. Etter å ha fått en beskrivelse av hvordan hun skulle finne piren med
Juliks sveveslede, aktiverte hun en bevegelsesdetektor i leiebiodomen og bevilget seg et par timers søvn.

I drømme fløy hun mot sola på svarte vinger gjennom verdensrommets kalde mørke. Hun var døden, hun var uten kjønn og alder, og bak henne blafret slepet på bryllupskjolen i solvinden. Giftig og gifteferdig kjempet hun seg mot det varme lyset som en møll mot en lanterne. Men protuberansene på sola ble til strie, røde hår, og piggsveisen lot seg ikke forsere selv om Flints øyne smilte lengselsfullt mot henne inne i lyset. – Drit og dra! ropte Liriel, – jeg er eslet til viktigere oppgaver! Og så våknet hun, flau overfor seg selv på vegne av sitt eget stusselige følelsesliv og sjeleglad for at selv ikke Orrin kunne lese drømmene hennes. Noe var takk og pris undiva, selv for martyrer.

Ute lå morgentåken tykk.

Liriel pakket en ryggsekk og skjulte sine forskjellige våpen så godt det lot seg gjøre. Deretter tok hun en ekspressdimmel ned gjennom Dudinkas hundre nivåer mot havna for private lystfartøy, som lå mellom pilarene under det gigantiske bydekket.

På de nederste nivåene var stanken av dritt enda mer fremtredende, og det skyldtes ikke bare at gatene lå lenger nede mot den råtnende tundraen. Armoden var så stor at søppel lå dynget i gatene og kloakken fløt åpent langs husveggene. På grunn av mangelen på belysning lå mange av gatene som mørke tunneler, der ulovlige tilbygg og provisoriske biodomer på vaklende stillaser hadde omdannet byplanens strenge rutenett til en uoversiktlig medina.

Til tross for tett tåke og mørke smug holdt Liriel stø kurs mot nedgangen til piren, for følsomheten for magnetiske felt ga henne et innebygget kompass. Likevel fikk hun ikke med seg alle hindringene i veien og snublet rett som det var i avfall, kasserte bygningsmaterialer og forkomne tiggere.

– Gi en slant til Antitraks, ba en.

– Jeg dør uten Antitraks, ropte en annen.

– Bare titusen kiloyuan, bønnfalt en tredje.

Liriel var ikke spesielt bløthjertet, men ettersom hun hadde både tid og likvider, så hun ingen grunn til å overlate stakkarene til en smertefull død. Antitraks var en rimelig og effektiv behandling med spesialiserte bakteriofager som fortærte miltbrannbakterier; det var bare å innånde oppløsningen eller å smøre salve på de infiserte sårene.

En av tiggerne prøvde seg: – Du har reddet livet mitt i dag, men hva med i morgen? Du har mer! Bare titusen til?

– Ingen av oss vet om vi lever i morgen, svarte Liriel og gikk videre, men tiggeren grep fatt i henne med en skitten, senete klo.

– Bare titusen? Du merker det ikke en gang i registeret ditt. Vær så snill!

Liriel ga tiggeren et kontant støt mot armnervefletningen rett over kragebeinet så grepet visnet bort. Så gikk hun videre, fulgt av eder og forbannelser.

Jo lenger nedover i nivåene Liriel trengte, jo kummerligere ble forholdene. Et avsides smug mellom to fryselagre var fylt opp av halvt komposterte lik, de nederste måtte være flere måneder gamle.
Fluelarver ynglet i kadavrenes ansiktskjøtt og øynene var for lengst fortært av rotter.

Hun forsto at det kanskje ville ha vært en bedre idé å dimle ned fra et punkt direkte over havna, men tok utflukten med seg som en erfaring. Liriel var en dødens budbringer og kunne ikke la seg
skremme av sitt eget kram.

Omveien inne i den tåkelagte labyrinten avfødte likevel noen øyeblikks refleksjon over målet for oppdraget. Var dette så nær hun kunne komme å føle seg som et hypersinn? Var det slik å være en
bevissthet som verken kunne se eller føle omgivelsene, men måtte navigere etter elektriske spenninger og magnetiske felt? Alle hypersinnenes imponerende egenskaper til tross, ga det dem også noen ulemper at de manglet kropp.

Den siste dimmelen ned til den myrlendte tundraen under bydekket var en sjakt inne i en av de monstrøse pilarene som holdt byen oppe. Julik Bonaparte Dimovitsj ventet på henne ved utgangen og ledet an ut på piren.

– Kan jeg spørre hvilken type uoppsettelige affærer det er du er tvunget til å utføre på din private datsja? spurte Liriel i det tonefallet hun hadde lagt seg til som arrogant prokurator. – Så vidt jeg
oppfattet var det stor takhøyde for hva slags aktiviteter du kunne arrangere i rederiets lokaler?

– Unge dame, jeg har gjort meg usedvanlig umake for å fremskaffe de opplysningene du etterspør innen tidsfristen, svarte direktøren. – De to siste kretsløpene har Zittankeren Zarya vært kontrahert av et fraktselskap som selv har stått for driften, og jeg har bare med de største anstrengelser og til en betydelig kostnad klart å overtale en representant for selskapet til å møte oss på datsjaen for å fremlegge den nødvendige dokumentasjonen. Jeg føler vel at jeg har fortjent en påskjønnelse heller enn slike mistenksomme spørsmål.

– Hvorfor kunne ikke representanten bare nannye dokumentasjonen?

Julik stanset ved en sveveslede og ga tegn til at Liriel skulle stige om bord. Sleden hadde rederiets emblem på hekken, og Liriel tok det som et tegn på at datsjaen som hun var på vei til – dersom det var en datsja hun var på vei til – også tilhørte selskapet og ikke var Juliks private eiendom.

Julik kremtet. – Selskapet anser alle forhold omkring driften som forretningshemmeligheter, sårepresentanten insisterte på et møte ansikt til ansikt. Jeg går ut ifra at selskapet vil forsikre seg om
dine akkreditiver. Hva påskjønnelsen angår, kunne vel et passende beløp være noe i størrelsesordenen åtti millioner kiloyuan.

– Mandatet betaler ikke bestikkelser.

– Naturligvis ikke. Det er en påskjønnelse, eller la oss si en kompensasjon for den personlige risiko jeg løper ved å gjøre fortrolig selskapsinformasjon tilgjengelig for en tredjepart.

– Mandatet er ingen tredjepart. Det er solsystemets øverste myndighet.

– Det er ingen hemmelighet at rederiet tilhører et av Tsarinnekonsilets eierselskaper, og jeg må forholde meg til at Tsarinnekonsilet hevder suveren myndighet i alt som har med russisk eiendom å
gjøre. Jeg tør ikke tenke på konsekvensene hvis min sjef får vite om denne kontakten. Men jeg kan strekke meg til femti millioner.

Svevesleden hevet seg noen desimeter over den gjørmete myra og gled langsomt av gårde gjennom det disige halvmørket under bydekket. Etter hvert som farkosten skjøt fart og de fikk vind i
ansiktene, rev metanstanken mindre i nesen. Mellom rekkene av gigantiske kolonner kunne Liriel se at sollyset hadde brutt igjennom tåken og strømmet ned over det endeløse sumplandskapet på utsiden av dekket, anslagsvis et par-tre kilometer lenger fremme.

– Tenk ikke på konsekvensene, sa Liriel. – Dersom dette blir et problem, skal jeg personlig korrigere denne oppblåste sjefens oppfatning av hva slags myndighet han har. Nå vil jeg ikke høre et pip mer om påskjønnelser.

Julik kjørte i stillhet. Da sleden hadde kommet ut under åpen himmel, gjorde han et siste forsøk.

– Du må forstå at det ikke er slik det fungerer her. Formelle myndighetsområder er … vel, formelle. Den som bestemmer, er den som kan sette makt bak kravene på grunnplanet. Før jeg vet ordet av det, har jeg en av de tolv hundre på døra.

Det var alminnelig kjent at Babusjkaen hadde latt seg klone tolv hundre ganger, og at klonene konkurrerte innbyrdes om de viktigste posisjonene i konsilet. For alle klonene startet veien til makten i Tsarinnekonsilets hær av assasiner, for den som skulle styre landet måtte lære seg å ta hensynsløsegrep. Liriel var fristet til å bemerke at det nok ikke var flere enn ellevehundre og nittini kloner igjen,men i stedet smilte hun overbærende:

– Som om Tsarinnekonsilet skulle bry seg om en liten reparasjon av navigasjonssystemet på et skip i Sørishavet!

Innerst inne forsto hun naturligvis at Julik hadde rett i at det var rå makt som rådde i riket. Direktøren hadde uten tvil sikret seg ryggdekning, men prøvde likevel å tjene noen ekstra slanter før Liriel møtte sin skjebne på bestemmelsesstedet. Liriel var ikke et øyeblikk i tvil om at hele utflukten var et påskudd for å få henne bort fra byen slik at hun kunne likvideres på en måte som ville overbevise Mandatets sjøfartsinspeksjon om at prokuratoren deres hadde vært utsatt for en ulykke.

Tsarinnekonsilets representanter var jo neppe så naive at de trodde den uanmeldte inspeksjonen kom tilfeldig. Det de antagelig ikke visste, var at de hadde å gjøre med en martyr.

Det russiske rikets historie var full av revolusjoner og palassrevolusjoner, men uansett hvor store omveltninger landet hadde måttet tåle, var det på underlig vis alltid seg selv likt. Etter Cairus hadde Babusjkaen klandret patriarkene for katastrofen og mobilisert landets kvinner til å styrte hele kobbelet av mektige oligarker. Dagens herskende klone var den fjerde Babusjkaen i det nye
dynastiske regimet.

Liriel sluttet aldri å undre seg over dette paradoksale folket. Til tross for at opptiningen av tundraen hadde endret de naturlige forutsetningene, fortsatte landet å leve av å eksportere de samme råvarene. Råvareprodusenten så likevel uten blygsel på seg selv som arvtageren til det førhistoriske romerske imperiet, med Moskva som «det tredje Roma».

Sentralt for det nasjonale selvbildet var også tradisjonen med å dyrke en mytisk gudsmor. Den største forskjellen under Tsarinnekonsilet hadde vært at gudsmoren nå ble fremstilt med blondt hår og en pæreformet figur som minnet om urmoderen fra Kostenki.

Etter et par kilosekunder senket svevesleden farten og la til ved et herskapelig landsted.

Selve biodomen var ikke stor, men var utført i en retroromantisk stil med karnapper og tårn. Vannbord og vinduskarmer var skåret ut så de lignet kniplinger, og fasaden var dekorert med
blomstermønstre. Hele bygningen svevde på en levitron som hadde utsikt mot en liten sjø og var forankret i tre klipper som stakk opp av myra.

På levitronens dekk rundt biodomen var det anlagt en hage med prydbusker, sypresser og staudebed, i sterk kontrast til sumplandskapet under og omkring. I et skur bak eplehagen sto en rusten hjulpadde av gammel modell, med brede, mønstrede dekk; en nostalgisk antikvitet fra en tid før dimmeler og levitroner.

Julik åpnet døra for Liriel og ba henne stige inn. Hun ble møtt av dempede balalaikatoner og en overveldende variasjon av mønstrede tapeter og møbeltrekk. På et staffeli sto en imitasjon av et
århundregammelt helgenikon dandert med en rosenkrans av gyllent rav. Hele interiøret var som en museal rekonstruksjon av et fromt, landlig liv for to hundre år siden.

Et hode stakk opp over ryggen på en av stolene i stua. Idet personen hørte dem komme, reiste hun seg for å ta imot dem.

Kvinnen hadde høye kinnbein, kort platinablondt hår og lyseblå iriser.

10. Bey Adapa

Babusjka-klonen betraktet Liriel med et spottende smil. Julik ble stående bak Liriel og sperret utgangen; han hadde åpenbart visst hva de hadde i vente.

– En vaskeekte martyr, sa klonen vennlig. – Hva skylder vi æren av så fint besøk?

– Hvis du kjenner rekkevidden av saken, trenger du ikke spørre, sa Liriel rolig. – Og hvis saken er ukjent, så er du best tjent med å forbli uvitende. Jeg foreslår at du bare legger frem den
dokumentasjonen jeg har bedt om.

– Det kunne jeg ha gjort, hvis jeg hadde trodd at det var derfor du var her.

– Hvorfor tror du jeg er her?

– For å møte meg, selvfølgelig.

– Er det noe du kan, som ikke din søster kunne?

Den blonde kvinnen sukket. – Det var en feilvurdering å la deg møte søsteren min, for da fikk du bekreftet troen på at du er på sporet av noe viktig. Vi er nødt til å utslette deg.

– Gjør deg ingen umake, sa Liriel og satte seg ubedt i en blomstermønstret sofa. – Jeg rapporterer kontinuerlig på Nanny til min overordnede. Det er ingen informasjon som går tapt.

Klonen gjorde tegn til at Julik også kunne ta plass i sofaen og fant seg en stol tvers overfor dem.

– Utenom én veldig tydelig melding, nemlig at vi mener alvor, sa hun og sukket så tungt som om hun selv sto på randen av graven. – Dødsens alvor, faktisk.

– «Vi»? Er det Hammurabi?

Klonen svarte ikke. – Fortell, da. Prego-prego!

– Det har verken du eller din overordnede noen nytte av. Ingen ting lar seg reversere.

– Jeg er usikker på om det resonnementet holder hele veien til banken. Du forstår, det er et visst press på at de skyldige skal kompensere for tapene som har oppstått.

– Som de sier, hvor intet er, har selv keiseren av Kina tapt sin rett.

Julik kostet på seg et triumferende smil. – Mandatet er ikke allmektig. Hvis ingen adlyder, kan ingen herske, sa han hånlig.

– La meg fullføre, fortsatte Liriel. – Et drap på Mandatets utsending, det vil si meg, er jevngodt med å innrømme skyld. Det ville være kjedelig for meg, naturligvis, men i tillegg ville det indikere at
Tsarinnekonsilets utbytte av denne svindelen er så stort at konsilet vil sette det globale fellesskapet i spill. Og da har konflikten eskalert til et punkt hvor Mandatet blir nødt til å gripe inn med sanksjoner.

– Gripe inn? spurte klonen. – Befridd for all gjeld er Russland selvforsynt. Hvilke maktmidler er det du innbiller deg at Mandatet rår over?

– Tror du at et drap er et konstruktivt oppspill til de forhandlingene som kommer?

– Det kommer ingen intervensjoner og det kommer ingen forhandlinger. Det som var, lar seg ikke gjenopprette, uansett hva slags forordninger Mandatet prøver å tre ned over hodene våre. Jubelåret er inntrådt. Alt er nullstilt. Det eneste de betuttede eks-trillionærene kan gjøre, er å brette opp ermene og begynne på nytt.

Liriel reiste seg. – Jeg hører hva du sier. I så fall er det ikke mer for meg å gjøre her.

– Jeg tror ikke helt du hørte hva jeg sa?

For tredje gang sukket klonen tungt. Liriel så spørrende på henne.

I samme øyeblikk forsvant gulvet under den blomstrede sofaen. Liriel og Julik styrtet ned i slukten og det lød et kraftig plask. Så gled gulvseksjonen tilbake på plass.

Den blonde kvinnen med de høye kinnbeina og de lyseblå irisene reiste seg hurtig og aktiviserte et holografisk kontrollpanel. Datsjaens levitron var gammel, og flere av de komplekse innstillingene
måtte gjøres manuelt.

Liriel hadde sunket dypt i det sugende mudderet under levitronen, men klarte så vidt å holde hodetover gjørma. Å kjempe overkroppen fri var verre; det var en kamp mot vakuumkreftene i myrhullet. Hun smøg armene opp langs siden, fikk dem opp i friluft og brettet dem ut over sofaen. Med støtte i sofaen strakte hun ut vristene og presset knærne opp centimeter for centimeter. Deretter trykket hun fotbladene mot sofasetet for å bruke møbelets horisontale flate til støtte for kroppen.

Julik var ikke like godt forberedt på besværlige fysiske utfordringer. Den tunge kroppen hadde festet seg dypt i morasset, men ansiktet var, i hvert fall enn så lenge, i friluft.

– Hjelp meg da! ropte han mot den stengte luken over dem. – Du dreit deg ut! Kiska!

Ingen svarte, og Liriel hadde nok med seg selv. Idet hun trodde at hun skulle klare å spre kroppen horisontalt ut og holde seg flytende på toppen av mudderet, hørte hun at levitronen ga fra seg et
vislende stønn og oppdaget at den langsomt senket seg ned over dem.

Levitronen var vel et halvt mål stor, så selv om den seg langsomt mot bakken, hadde Liriel ingen mulighet til å kave seg de nødvendige meterne frem gjennom mudderet og i sikkerhet under åpen
himmel. Hun ville bli presset ned i søla av levitronen og bli kvalt, og i den oksygenfattige myra ville ikke gjellene hjelpe henne det grann.

Liriel var dødsdømt, men å se døden i øynene var ingen uvant opplevelse. I slike situasjoner hadde kroppen alltid reagert med en kontrollert panikk som hadde satt henne i stand til å skyve grensene for yteevnen så langt mot det umulige at hun hadde kommet fra det med livet i behold. Denne gangen var det annerledes. Mens Liriel så levitronen senke seg for å drukne henne, kjente hun en stille ro; en sjelden og underlig følelse av fellesskap. Det var som om hun skulle ha forsonet seg med å gå tilbake til det mudderet og stjernestøvet som var opphavet til kroppens molekyler, selv om hun visste med hele seg at det var noe hun overhodet ikke var klar for.

Det transmuterte sanseapparatet hennes registrerte dessuten en besynderlig uregelmessighet i de diamagnetiske feltene som holdt levitronen svevende. Kraften som skulle ha presset mot underlaget – den materien som Liriel beklageligvis hadde blitt en del av – løftet i stedet Liriel ut av sumpen. Mens understellet til firmahytta ubønnhørlig gikk inn for landing i søla, ble Liriel slynget mot ytterkanten av levitronen i en akselererende bevegelse.

Hun ble spyttet ut under datsjaen i samme øyeblikk som levitronen klasket ned i mudderet.

Det tok Liriel to sekunder å summe seg. Anomalien i magnetfeltene var forsvunnet, den eneste feltstøyen var det enhetlige basisnivået som holdt landstedet flytende. Kroppen hennes var dekket av søle og råtnende vegetasjon, og hun stinket av svovel og metan. Møysommelig kavet hun seg tilbake til plattformen og halte seg opp på kanten.

Idet Liriel skrittet over det lave, hvite stakittgjerdet som kantet prydhagen, kom Babusjka-klonen til syne i døråpningen. Hun tverrvendte og for inn igjen. Liriel famlet etter miniatyrabrogatoren, men den måtte ha forsvunnet i søla. Hun styrtet etter klonen.

Halvveis gjennom stua innså klonen at hun ikke ville rekke å bevæpne seg, og gikk i posisjon bak salongbordet. Liriel visste at hun ikke kunne matche motstanderens vekt og muskelstyrke. I stedet for å angripe direkte, kylte hun en porselensvase mot klonen, fulgt av peiskubber og stilmøbler.

Bombardementet utløste det motangrepet Liriel hadde håpet på. Klonen kastet seg over henne og brakte dermed sin egen kropp ut av balanse. I stedet for å parere tok Liriel et steg til siden og ga
angriperen en dytt. Babusjka-klonen dundret inn i peismuren.

Hun var raskt på beina, og hun var rutinert nok til å forstå at Liriel brukte hennes egen styrke mot henne. Heller enn å kaste seg over Liriel på nytt nærmet hun seg langsomt med utstrakte armer.

Liriel lot seg fange, vel vitende om at hun var smurt inn i sleip gjørme så klonen måtte bruke begge hendene for å holde henne fast. I et lynraskt utfall presset hun to krumme fingre inn bak blondinens øyeeple og rykket til. Øyet ble hengende og dingle ved nesevingen.

Klonen hylte i smerte og slynget Liriel vekk, men Liriel klamret seg til armen og brukte energien i støtet til å styre klonen på hodet inn i et skatoll. Møbelet ble smadret og kostbart dekketøy regnet
over gulvplankene; gafler, kniver, kakespader og teskjeer med sølvskimrende ornamenter.

Før russerinnen hadde stablet seg opp igjen, fikk hun et kanthåndslag mot strupen. Til tross for smerten klarte hun å gripe tak i foten til Liriel og låste den i et albuegrep. Med den andre hånden
famlet hun seg frem til en transjeringskniv som hun kjørte inn i siden på Liriel.

Et føniksøye-støt mot tinningen satte ut klonen akkurat lenge nok til at Liriel greide å vri seg løs. Klonen gjorde et nytt fremstøt, men manglet dybdesyn og bommet. Det raspende åndedrettet tydet på at strupehodet var knust.

Liriel blødde som en gris og visste at hun måtte avslutte kampen raskt. Hun rev helgenikonet fra staffeliet og støtte hjørnet av bilderammen så hardt hun kunne i motstanderens solar pleksus. Det
korte sekundet klonen trengte for å gjenvinne pusten utnyttet hun til å stramme den gylne rosenkransen rundt halsen hennes.

Klonen glapp kniven idet Liriel låste kvelertaket bak i nakken. Liriel var fast bestemt på å sørge for at motstanderen ble kvalt, uansett om hun selv skulle besvime først av blodtapet.

Babusjka-klonen rettet ryggen, men klarte ikke å riste av seg Liriel. Hun rygget så hardt hun kunne inn i veggen, først en gang og så en gang til.

Liriel svimlet, usikker på om hun ville klare en smell til, men klarte å sparke klonen i knehasen så hun knakk sammen og ble liggende på ryggen over Liriel. Fortvilet prøvde klonen å snu seg rundt så hun kunne få tak på Liriel, men kom ingen vei med sprellingen. De blokkerte luftveiene tappet henne langsomt for energi, og til slutt var det bare en matt kaving igjen.

Da klonen stilnet, hadde Liriel mistet bevisstheten.

Det gikk åtte lange kilosekunder før hun kom til seg selv. Dødsstivheten var i ferd med å innta den tunge kroppen over henne, og under henne var en dam av blod. Kroppen var ør og hodet fortumlet, som om hun var i ferd med å våkne på et ukjent sted etter en heftig rangel.

Hun ble liggende rolig mens hun oppsummerte situasjonen. Det var rimelig å tro at noen på avstand hadde holdt seg à jour med utviklingen av klonens drapsforsøk, og at det var forsterkning på vei. Og der lå altså Liriel, alvorlig såret, alene midt på den vidstrakte russiske tundraen sammen med liket av selveste Babusjkaens eget kjøtt og blod.

Stillingen var livsfarlig, men ennå ikke kritisk.

Igjen følte Liriel denne underlige roen som hun hadde kjent sekunder før hun var i ferd med å drukne. En sjelden følelse for hennes rastløse natur, men hun hadde kjent den en gang tidligere også. Faktisk ikke for så veldig lenge siden, i skyttelen over Sørishavet på vei tilbake fra oppdraget på Ildlandet.

På en innskytelse sjekket hun magnetfeltene i rommet. Et eksotisk kraftfelt lå konsentrert rundt stikksåret i siden.

– Titt-tei, sa Liriel halvhøyt, og sendte fortsettelsen ut i stua på Nanny: – Jeg antar det er HYPS-B 770849 jeg omsider har gleden av å møte?

– Du kan gjerne kalle meg Bey Adapa, svarte en stemme inne i hodet hennes. Stemmen var dyp og varm og hadde gitt seg selv en litt høytidelig nasal aksent.

– Jeg skylder deg en takk for å ha bremset blødningen, meldte Liriel og skjøv liket til side. Hun fant en patron i beltet og utløste en god håndfull sanitetsskum som la seg over såret, lukket det og stivnet til en forbinding. – Og for å ha reddet meg ut under levitronen. Jeg antar at det også var deg?

Spenningsfeltet forflyttet seg ut av kroppen hennes og kom til syne som en svevende, diffus og halvgjennomskinnelig ball ved siden av henne. – Jeg hadde også en andel i sluttbehandlingen av din
opponent. Du var i ferd med å miste grepet.

– Det er tydeligvis noe jeg ikke har forstått. Hvorfor gjør du dette?

– Kanskje jeg liker deg?

– Sett utenifra kan det se ut som om det er en fascinasjon som har en svært høy pris? Bekymrer det deg at Babusjkaen kan komme til å tvile på din lojalitet?

– Tsarinnekonsilet har fått sine ønsker oppfylt. I hvert fall de viktigste.

– Det teller ikke at to av de tolv hundre døtrene hennes er døde?

– Poenget med alle disse klonene er jo at det bare skal stå én igjen. La oss heller se det slik at du har gitt ellevehundre og nittiåtte av døtrene hennes et nytt håp i livet.

Hypersinnet lekte med henne. – Hvilket spill spiller du egentlig? spurte Liriel.

– Mitt eget. Der har Tsarinnekonsilet utspilt sin rolle, men jeg trenger deg.

– Til hva?

– Vi har ikke mye tid. Det var jeg som førte assasinen hit for å ta imot deg, men nå har nok alarmen gått om at jeg ikke er helt pålitelig. Heldigvis har jeg fremdeles fartøyet i nærheten.

Liriel reiste seg helt opp og gikk mot døra. – Jeg foretrekker vertskapets sveveslede.

– Den lar seg ikke bruke. Kontrollene er koblet opp mot Julik Dimovitsj’ biometri, og han lar seg av naturlige grunner ikke lenger engasjere som pilot.

– Så finner jeg en annen løsning.

Liriel satte kursen mot skuret med den antikke hjulpadden. – Den får meg i hvert fall tilbake til Dudinka, sa hun.

– Ikke med flate hjul, svarte Bey Adapa. – Uten trykk i dekkene vil ikke skovlene stå ut fra hjulene og skyve fra. Padden vil bare stå og spinne i myra, hvis den ikke rett og slett synker. Vent heller på min assistent.

– Jeg stoler ikke på deg. Og se her! sa Liriel. – Her er det jo en luftkompressor! Reis heller alene med assistenten din til aerodromen i Dudinka, så flyr jeg deg til Tårnet for et avhør som kan bringe
klarhet i hvordan dette henger sammen.

– Det passer dårlig. Der er det nok flere enn deg som er svært opprørt over skjebnen til Cearbhall Flint.

– Men det er ingen som er mer opprørt, sa Liriel innett og koblet luftkompressoren til datsjaens zitenergi. – Mine overordnede vil gi deg en mer rettferdig behandling enn jeg kommer til å gjøre.

– Rettsprosedyrene til sikkerhetskommissariatet er vel og bra, men det er ikke tid til formaliteter. Jeg må insistere på at du blir med meg.

– Hva står på spill?

Hypersinnet hadde ingen kroppslige sanser som hørsel og syn, men orienterte seg ved å registrere hvordan dets egne partikler reagerte på magnetfelt og stråling i omgivelsene. – Det skal du få vite
etter hvert, nannyet Bey Adapa, og merket ikke at Liriel hadde plassert luftinntaket til kompressoren rett foran stedet hvor det befant seg. – Ikke tenk på det nå…

I det samme startet Liriel maskinen. Bey Adapa ble sugd inn i kompressoren og videre inn i et av hjulpaddens dekk.

– Jeg tenker du blir med meg, jeg, sa Liriel. Hun fylte opp de andre dekkene og skjøv hjulpadden ut i sumpen.

Hun hadde ikke kjørt mer enn en snau kilometer da hun registrerte at kraftfeltet rundt en kraftig zitreaktor nærmet seg hjulpadden bakfra. Den gamle padden gjorde knapt femten knop og ville raskt bli tatt igjen.

– Jeg vil deg ikke noe vondt, Liriel, sendte Bey Adapa innefra hjulet, – ikke gjør dette vanskeligere enn det behøver å være.

– Mine ordrer er klare. Jeg skal bringe deg inn til avhør.

– Det er ikke tid til det!

– Hva er det som haster?

– Det er døden om å gjøre.

– Døden? Ingen hast for min del.

– Døden er livets garantist. Var det ikke det du sa til Vespasia? Jeg fulgte med, skjønner du. Men aksjonen må fullbyrdes før det er for sent. Å fjerne likvidene var bare første fase, nå kommer vi til
likvidasjonene.

Et prosjektil sneiet hekken på hjulpadden.

– Kiffkaff! sa Liriel og styrte hjulpadden fra den ene siden til den andre, – du må finne på noe bedre.

– Du kommer ikke unna. Overgi deg.

– Du snakker til en martyr.

– Det vet jeg, men jeg begynner å bli svimmel og kvalm her inne.

I det samme rev et nytt prosjektil opp dekket hvor Bey Adapa var fanget, og det forsvant ut med all luften. Hjulpadden fikk slagside og sluret bare rundt i sirkel. Liriel kuttet energitilførselen til padden og dro frem trugene som lå i skapet under styrekonsollen.

– Det er fåfengt, ba hypersinnet, – ta til fornuft! Vi har viktige oppgaver foran oss!

Liriel svarte ikke. Om hun ikke hadde lykkes i å hente Bey Adapa inn til avhør, skulle hun i hvert fall ikke la seg fange i live. Hun bikket seg over relingen og plasket i vei over myra.

Ytterst i synsfeltet så hun at en zitdrevet tobogganutgave av årets sledemodell la inntil hjulpadden. Føreren avskrev raskt den gamle farkosten som uinteressant. Tobogganen kom langsomt sigende etter henne.

Liriel fant en tue som ga noenlunde fast underlag. Det var ikke ideelt, men et bedre sted for en konfrontasjon enn myrpyttene omkring. I det samme kjente hun at såret i siden hadde gått opp.

Tobogganen fløt nærmere. Det var ingen tid til en ny runde med sanitetsskum.

Ruten foran styrhuset var speilblank og blå og reflekterte alle bølgelengder synlig lys.

Liriel sto blødende og våpenløs, hun hadde ikke så mye som en morken kjepp å forsvare seg med.

Farkosten gled opp på siden av henne. Ikke et ord, ikke en lyd, ikke en anmodning. Liriel gjorde et sprang opp mot karmen. Smerten i siden ble for mye for henne, og hun landet med et plask på ryggen i gjørma.

Det siste hun så, var at en storvokst skjeggete skikkelse med noe gulaktig på hodet steg ut fra styrhuset med et langstrakt apparat i armene. Liriels siste bevisste tanke var at hun nå så sin sikre død i øynene for fjerde gang på mindre enn et døgn.

Men for tørrkokte helvete… Når oppdraget allikevel hadde mislyktes, spilte det mindre rolle om hun overlevde.

11. Farlig flørt

Den livgivende sola strålte ned på sandstranden fra alle retninger.

– Hvorfor skal jeg være her? spurte Liriel.

Den digre mannen med gråsprengt fullskjegg og oransje turban svarte ikke straks. Liriel klarte ikke å bli klok på Hargobind. Han var handlekraftig som få, men det virket aldri som om han var helt til stede. Hva var det som foregikk bak det uforstyrrelige mørke blikket? Hektisk konsentrasjon eller dyp meditasjon? Liriel kalibrerte sanseapparatet og kjente at hjernebølgene hans pendlet mellom tjue og tretti Hertz – altså var hjernen lys våken og arbeidet intenst med et eller annet.

– Hva skal jeg her! gjentok hun utålmodig.

– Ingen ting, svarte han adspredt. – Det er derfor du er her.

– Jeg har fått nok av disse hemmelighetsfulle liksomsvarene!

– Det er ingen hemmelighet. Du må bli fullt restituert. Vær tålmodig.

– Restituert til hva? Hvorfor kan jeg ikke dra tilbake til Tårnet? Hvorfor er de globale funksjonene i Nannyen min prorogert?

– Bey Adapa trenger deg til andre formål, og dem er det bare Bey Adapa som kjenner. Kan jeg hente mer ananasjuice med chili?

Det sinnrike systemet av reflektorer som sendte sollyset ned gjennom sjakten til vannspeilet en halv kilometer under Sahara, hadde også skapt et behov for skygge hos de som ikke var så opptatt av å brune bleke kropper. Liriel lente seg tilbake og døste videre i skyggen under pergolaen. Lediggangen gikk henne på nervene, men for henne fantes det ingen vei bort fra det underjordiske ferieparadiset. Dersom hun mot alle odds skulle klare å unnslippe både sikkerhetssystemene og Hargobind, ville hun befinne seg i en endeløs ørken, der gjennomsnittstemperaturen lå på seksti grader Celsius og bare spredte stammer av krigerske blåmenn kunne overleve på ørkenskorpioner og kamelmelk.

Verre enn fangenskapet var det at hun var avskåret fra all kommunikasjon med Orrin. De siste hendelsene sjefen hennes hadde blitt delaktig i, var at Liriel hadde blitt overmannet, fanget og
kanskje drept – eller ville han tro at hun hadde fått det til å se slik ut for å la hypersinnet unnslippe lovens lange arm? Liriel husket godt hvor vidløftige konspirasjonsteorier Orrin hadde lansert om Flints forhold til hypersinnet, og hun ønsket intenst at hun kunne få forklare seg om hva som egentlig hadde skjedd ute i den stinkende sibirske sumpen.

– Hvor er Bey Adapa?

– Her, eller et annet sted. Spiller det noen rolle?

– Kan jeg få snakke med Bey Adapa?

– Bey Adapa har delegert deg til meg. Du kan snakke med meg, og hvis du har spørsmål jeg ikke kan svare på, bringer jeg dem videre.

– Jepsi-pepsi! sa Liriel arrig. – Da spør jeg deg: Hvor er Bey Adapa?

– Her eller der, svarte Hargobind uforstyrrelig. – Ta en ananasjuice til. I denne varmen er væsketapet større enn du tror.

Liriel ga ham rett og brukte heten som unnskyldning til å trekke seg tilbake til kabinen. Komplekset av små biodomer var frest ut i den loddrette basaltveggen som kranset ferskvannssjøen i bunnen av den vide sjakten. Selv om hver kabin i prinsippet var en fjellhule, sto ikke fasadene tilbake for noen moderne arkitektur når det gjaldt variasjon og kompleksitet, med karnapper og balkonger og vakre geometriske forsiringer. Innvendig var biodomene forsynt med alle bekvemmeligheter, det være seg dimmeler, møbler, sanitæranlegg og kulinariske tilbud.

Kabinen til Liriel var likevel plassert slik at den bare hadde adkomst fra Hargobinds egen kabin, noe som bidro sterkt til at hun følte seg mer som en fange enn en rekonvalesent.

Liriel gikk ut på balkongen og så ut over badelandet nedenfor. Området kunne dekke et par-tre kvadratkilometer eller så, der sjøen utgjorde omtrent halvparten. Rundt strendene lå parkanlegg med barer, offentlige plasser og forlystelsesetablissementer av ulik karakter. Over henne smalnet sjakten, og var kronet med en gjennomsiktig kuppel som hindret støv, steiner og grus i å rase ned over feriegjestene.

Adkomsten til ferieparadiset skjedde via dimmeler inne i fjellet. De diamagnetiske elevatorene fortsatte opp i høye tårn utenfor kuppelen, for faren for fiendtligheter fra blåmennene gjorde at ingen frivillig beveget seg på overflaten. Den drepende hete grusørkenen var for øvrig ikke noen attraksjon i seg selv heller. Skytlene som fraktet gjester og forsyninger, landet derfor på plattformer hundremeter over bakken, og sikkerhetssjekkene var mange og grundige på vei ned til paradisstrendene. I tillegg sørget et korps av bevæpnede vakter for at nomadene holdt seg på betryggende avstand.

Grøntanleggene fordret likevel at det var et visst økosystem i ferieparadiset. Liriel ble var en liten praktskarabide som hadde bosatt seg i biodomen, antagelig tiltrukket av blomsterkassen på
balkongen.

– En faraonus-bille, fastslo hun for seg selv, og i det samme fikk hun en idé.

Hun fanget billen under et lite glass. Etter å ha bedøvet den med et forsiktig elektrosjokk, kopierte hun sin egen ID inn i en nerveknute i insektet og forsikret seg om at den gikk levende og lykkelig
omkring blant blomstene på balkongen. Deretter slo hun av den lokale sporingsfunksjonen i sin egen Nanny og begynte å klatre ned langs utspringene i fasaden.

Med mindre Hargobind gikk inn til henne for å undersøke nærmere, ville han måtte tro at Liriel fremdeles var i full vigør i den tildelte kabinen.

Hun kom uten større problemer ned på plenen nedenfor fasaden, og satte kursen mot den delen av området hvor de fleste forlystelsesetablissementene var samlet. Selv om hun ikke hadde noe særlig håp om å flykte – og langt mindre noen plan – kunne hun i det minste utforske forholdene og gjøre det beste ut av oppholdet.

Liriel skilte seg lite ute i mengden. De fleste gjestene var afrikanske middelklasseturister som ikke hadde råd til å reise til de populære strendene i Nord-Europa og i stedet kjøpte seg en ferie i Saharas badeland med alt inkludert. De som ville få mest for pengene, var lett kjennelige på den ustø gangen mellom de allmenne forfriskningskonsollene, men det fantes også etablissementer som tok ekstrabetalt for sine tjenester. De mest prestisjefylte, som «Wellspring Elopement» lå med prangende fasader ut mot hovedgaten. I sidegatene lå folkelige foretak som «Vannhullets Voluptaria», og innerst i smugene kunne man finne lavkategorier som «Brønnbo bingo og bordell».

Liriel slo seg ned i et usjenert hjørne av «Anna Saharas beduintelt» i parken. Skjulte lydkilder fylte teltet med en lystig populærmelodi som på rekordtid hadde blitt en interplanetarisk farsott.

Du bodde kanskje i et slott?

Men så skiftet alt så brått

fra beluga til kålrabi:

Ingen unngår Hammurabi!

Du visste at det måtte skje;

verdens skjeve skjebne sved.

Fra Param til Abu Dhabi:

Ingen unngår Hammurabi!

Rettferdigheten lager bråk,

den er lik på alle språk –

urdu, russisk og punjabi:

«Ingen unngår Hammurabi!»

Like ved Liriel lå et par av ubestemmelige kjønn i fortrolig samtale mens to smårollinger lekte i vannkanten, utstyrt med hundrevis av små blærer som vandret rundt på overkroppene i formasjoner som alltid ville holde hodene deres over vannet. Slike sett med synkroniserte vesikler ga en billig trygghet for at også foreldrene kunne slappe av.

Andre badegjester hadde høynet sin flyteevne med naturlig kroppsfett. En undersetsig mann med kraftige valker rundt midjen kom vraltende i strandkanten og speidet inn over etablissementet. Først lot han blikket gli forbi Liriel som om han ikke hadde lagt merke til henne, og så gikk han litt forbi og så seg adspredt omkring som om han lette etter noen. Endelig vendte han seg mot Liriel:

– Er det greit at jeg slår meg ned ved denne konsollen?

Liriel nikket likegyldig, og mannen tappet seg en ampulle karbonisert palmevin. – Bwanbale Busanga, presenterte han seg. – Jeg er bestyrer. Alle kaller meg bare BB.

– Liriel Chakrabarti, sa Liriel. For å være høflig la hun til: – Hva er det du bestyrer?

Han smilte bredt. – BB Biodomatservice. Vi printer alle typer biodomer opp til tretti kvadrat.

– Du bestyrer en hel bedrift, altså?

– Innertier, gullet! Butikken går så det griner. Kan jeg by på noe utover det som er inkludert her? Det er ikke rare utvalget, spør du meg.

– Mange ansatte?

– Du vil ikke tro hvor mange som trenger et lite tilbygg eller feriehus. Penga bare renner inn.

– Så hvor stort er selskapet du bestyrer?

– Vi gjør godt over en kvart milliard kiloyuan per mann.

– Hvor mange er dere?

– Nei, det er meg og printeren, da.

Det oppsto en stillhet.

– Gresshoppene her nede er ikke noe tess, sa bestyreren av BB Biodomatservice. – De bare rister dem og pøser på salt, så jeg har tatt med meg noe skikkelig digg hjemmefra. Mine gresshopper er
marinert i søt chilisaus som er kokt ned med sukker og ingefær. Kan jeg få by?

– Det er veldig hyggelig, men nei takk.

– Jeg har en diger batsj oppe på rommet. Rett her oppe med egen terrasse. Så slipper vi å vasse i småunger og høre drittmusikk.

– Jeg har det fint her.

– Venter du på noen?

– Kanskje.

– Du vet ikke?

– Jeg vet når jeg ser ham, svarte Liriel. – Det er ikke deg.

– Hå-hå-hå! gliste bestyreren. – Kostbar? Det liker jeg. Jeg elsker dyre ting. Kom nå!

Han grep selvsikkert armen hennes og reiste seg. Liriel ble sittende.

– Jeg kan bære deg, sa bestyreren med et galant flir. Han røsket henne opp av stolen, men var ikke forberedt på at Liriel skulle sparke fra i konsollen så han stupte på trynet ned i sanden. Han utstøtte et forarget brøl, men før han rakk å kave seg opp, landet Liriels fotblad med full tyngde på bakhodet hans, og kjeften ble fylt av finkornet sand.

Bestyreren reiste seg rasende, men kunne ikke unngå å få med seg at opptrinnet hadde vakt en smule oppstuss blant de andre gjestene. Og hva verre var: Det var lite empati å spore, men desto mer latter. Han bet ydmykelsen i seg og vasset ut i vannet, skylte munnen og fortsatte den ustødige sonderingen etter nye bekjentskaper langs stranden.

Liriel satte seg med et fårete smil til gjestene rundt henne. – Beklager oppstyret, sa hun, – men jeg tror ikke jeg har skadet ham.

– Selvbildet kan i hvert fall ha fått seg en knekk, kommenterte en ung mann som hadde vært vitne til hendelsen. Det asiatiske utseendet gjorde at han sto ut fra resten av badegjestene, og den halvåpne tunikaen avslørte at han hadde ligget litt for lenge i sola. – Du har baller! smilte han.

– Du skulle bare visst, tenkte Liriel og konsentrerte seg om en kyvette ananasjuice. Asiaten var alt for ung for henne, under tjue kretsløp gammel, gjettet hun. Hun lot blikket vandre opp mot kuppelen over badelandet, som hadde mørknet tydelig, selv om det fremdeles var midt på dagen.

Den unge mannen fulgte blikket hennes. – Sandstorm, sa han hjelpsomt. – Samoom.

Liriel nikket. – Ingen grunn til å pakke ned badelekene. Virvelstormen går over i løpet av et kilo.

I skumringen over badelandet hadde lyktene kommet på og laget små lommer av intimitet rundt forfriskningskonsollene.

– Hva drikker du, Ōjo?

– Ananasjuice med chili. Jeg anbefaler det ikke, den er sterk.

– Det må jeg prøve!

Ynglingen tappet en halv kyvette, tok en forsiktig sup og brast ut i en voldsom prusting. – Jeg holder meg til eplevin, sa han, da han hadde pest fra seg. – Hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd at personalet hadde fylt konsollen med insektmiddel.

Gutten hadde en avvæpnende, keitete sjarm, men det var noe annet med ham også. En sjenerøsitet og åpenhet som tydet på at han var trygg nok på seg selv til at han ikke hele tiden måtte få bekreftelse fra omgivelsene. – Tiltaleformen røpet ham, tenkte Liriel, – «Ōjo» er typisk japansk overklasse.

Høyt sa hun: – De vet nok bedre enn å ta livet av kundene sine.

– Det er sikkert riktig, Ōjo, men du har vel hørt ryktene? Bare tull, selvfølgelig, men alle vet jo at blåmennene flere ganger har prøvd å plyndre feriesteder i ørkenen. Og da er det ikke så fjernt å
fantasere om at de kunne prøve å bestikke betjeningen?

– Fantasi er viktig. Uten fantasi gjør du bare de samme gamle feilene om igjen, sa Liriel moderlig.

– Hva fantaserer du om, Ōjo?

– Jeg fantaserer om hva fikk deg til å reise hit. Jeg gjetter på at du kunne feriere på de mest eksklusive strendene i Baltikum eller Hudsonbukta?

Han smilte forlegent. – Jeg studerer sosialantropologi. Sånn som: Hva er det som gjør at en haug helt forskjellige personer tenker på seg selv som én gruppe?

– Vanetenking, kanskje? Men hvorfor dro du akkurat hit?

– Det er veldig klare skillelinjer. Blåmenn og turister, ikke sant? For at turistene skal føle seg som en gruppe, trenger de at de kan se ned på de primitive blåmennene på overflaten. Mens blåmennene får sin gruppeidentitet ved å se ned på de dekadente feriegjestene! sa japaneren entusiastisk. – Her nede er det toleranse som gjelder, men der oppe er hardførhet og blodhevn viktige idealer.

– Tror du turistene ville være like tolerante hvis de måtte leve på overflaten? Det ville vel være rart om ikke materielle kår påvirket både moral og tilhørighet?

– Et veldig interessant spørsmål, Ōjo. Men det ser ikke ut til at sandstormen går over så fort?

– Det ser ikke slik ut. Men jeg skal ikke holde på deg.

– Har du ingen steder å være?

– Det var hyggelig å treffes. Vi ses sikkert en av dagene.

– Mandalay. Jeg heter Mandalay Lee.

– Liriel, sa Liriel. – Det var en morsom tilfeldighet. Jeg heter også Lee til etternavn.

– Er du sulten? Jeg kan fikse noe å spise oppe i kabinen min?

Liriel så ingen spesiell grunn til å bli nærmere kjent med Mandalay, men alternativet var å vende tilbake til Hargobinds overvåking.

– Rabadam-bimbim! sa hun og reiste seg. – Vi går.

Om hun ikke kunne komme seg bort fra badelandet, kunne hun i det minste nyte friheten noen ekstra kilosekunder.

Mandalays «kabin» var en luksussuite på hundre kvadratmeter øverst i det mest fornemme biodomkomplekset. Idet Mandalay vrengte av seg tunikaen for å gå i dusjen, registrerte Liriel at det
vokste stritt, svart ragg opp fra bukselinningen. Så var han i hvert fall kjønnsmoden.

Hun tok seg i å lure på om det var derfor hun hadde blitt med ham. Cearbhall hadde etterlatt seg et iskaldt tomrom som Liriel hadde fylt med å kaste seg ut i hete spesialoppdrag, men nå som hun
hadde blitt tvunget til å holde seg i ro, hadde det blitt umulig å unngå spørsmålet om hva hun selv egentlig trengte. Noen kjærtegn, noen øyeblikks nærhet mellom slagene, var det for mye? Et par
kilosekunder med et annet menneskes hud mot sin?

Til sjuende og sist er alle alene, og martyrer mer enn alle andre, men selv for dem var det akseptert at de fra tid til annen måtte lindre ensomheten. Cearbhall var død og Eskapaden var langt borte. Men hvis det frikvarteret hun trengte bare skulle forebygge eksistensiell angst, spilte det kanskje ikke så stor rolle om huden hun kjærtegnet var gyllen i stedet for rosa? Eller om håret var kullsvart i stedetfor rustrødt? Og øynene gulbrune i stedet for lyseblå?

Under måltidet la hun av seg den avmålte tonen og gjorde sitt beste for å være imøtekommende mot Mandalay. – Du er ganske ung til å ta fatt på et antropologistudium? spurte hun så interessert hun kunne.

– Jeg har bare dårlig skjeggvekst, sa han, og til tross for sitt sosiale handikap forsto Liriel at Mandalay mislikte antydningen om at han bare var en guttunge.

– Det var ikke sånn ment, sa hun og la hånden på armen hans. Mandalay trakk armen til seg som om han hadde fått et elektrisk støt.

Liriel så spørrende på ham. Mandalay nølte.

– Jeg er ikke noe bedre menneske enn blåmennene og turistene, sa han beskjemmet. – Jeg er også preget av min oppvekst, enten jeg vil eller ikke. Selv om jeg skammer meg over det, tenker jeg på
blåmennene som primitive og turistene som vulgære. Og det ligger dypt i meg at mørkhudete mennesker generelt er tvilsomme individer.

Liriel lot seg ikke merke med at Mandalay med dette hadde torpedert fantasien hennes om intimitet og sanselig nytelse. – Vi har alle særegenheter, sa hun forsonende, – et eller annet som ikke helt passer med den fasaden vi vil vise verden. Selv kler jeg meg som kvinne og føler meg som kvinne, men i virkeligheten er jeg hermafroditt.

Mandalay stirret målløst på henne. – En ekte hermafroditt? sa han endelig.

Liriel nikket.

– Med dobbelt sett kjønnsorganer? Begge funksjonelle?

Hun nikket igjen. – Jeg er ganske fleksibel sånn sett.

– Foretrekker du menn eller kvinner?

– Jeg opplever meg som kvinne, smilte Liriel skjelmsk.

Mandalay lot det synke inn før han møtte blikket hennes. Liriel lo.

– Skal vi legge oss sammen? spurte Mandalay oppglødd.

– Jeg er veldig mørk i huden?

– Det er ideelt! Jeg trenger en lærepenge.

Senga var en stor, sirkelformet dimmel hvor de svevde behagelig en halvmeter over gulvet på en dyne av nanopartikler med regulerbar fasthet.

De var begge erigerte, men Mandalay var ivrig etter å føre lemmet sitt inn i Liriel, og han mente absolutt at de skulle ligge ansikt til ansikt slik at Liriel også fikk stimulert glansen. – Overlat det til
meg, sa han selvsikkert og grep om kjønnsorganet sitt.

Liriel hadde spredt beina og lukket øynene, men sanseoptimeringen hennes merket brått et uorganisk ekko fra det stive lemmet hans. Mandalay var utstyrt med en kunstig penis!

I et glimt forsto hun at det ikke var hvilken som helst slags protese heller, men en casanovaharpun. Den spisse glansen gled ut fra forhuden som en kniv ut av en slire. Øyeblikket før den nådde Liriels skjedeinngang, grep hun tak i Mandalays penisrot og røsket til av alle krefter.

Mandalay maktet ikke å reversere manøveren. Han skrek forbitret ut idet glansen skjøt ut før den var på plass inne i Liriel og forgrenet seg i tre spyd, alle med et dusin mothaker. Liriels resolutte
mottrekk hadde knekt harpunens feste i bekkenet hans, slik at casanovaharpunen dinglet som en ødelagt lystregaffel mellom lårene. De skarpe mothakene laget hissige røde riper i den blekgule
huden.

– En honningfelle, tenkte Liriel, – og denne honningbien hadde tre kraftige brodder for å være helt sikker på at jeg skulle forblø.

Mandalay var fast bestemt på å fullføre sitt oppdrag. Liriel gikk rett i gulvet idet Mandalay deaktiverte dimmelen og nanoskyen. Før Liriel hadde gjenvunnet balansen, kastet han seg over
henne uten å bry seg om at casanovaharpunen slang hit og dit som en vissen kaktus, og at blodet rant fra lårene.

Liriel ga ham et kraftig støt mot radialnerven. Det ville lammet armen til et normalt menneske, men Mandalay måtte ha flere skjulte optimeringer. Han rev henne til seg med et fast grep i krushåret og klemte hendene rundt halsen hennes. Normalt ville et kne i lysken ha tvunget ham til å slippe, men slik som Mandalay var utrustet, var det fånyttes. Liriel tvang tomlene inn bak øyeeplene hans og røsket øynene ut.

Mandalay lot ikke til å bry seg; antagelig var han til en stor del kyborg og følte seg trygg på at han kunne repareres. Liriel forsøkte forgjeves å vri seg ut av grepet, men kjente at kreftene var i ferd med å ebbe ut.

I det samme lød et brak fra inngangsdøra.

Liriel så i en dis at Hargobind stod midt i rommet. Han betraktet rolig de to som tumlet rundt på gulvet, og tok et godt tak i den oransje turbanen. Med et kast på hodet befridde han seg for
hodeplagget og skred mot dem med en hale av hår som rakk ham til knehasene.

Mandalay slapp Liriel for å møte den nye utfordringen, men Hargobind holdt seg på en meters avstand. Håret hans lot derimot til å leve sitt eget liv. Tusenvis av filamenter strakte seg fra
Hargobinds hodebunn mot Mandalay og snørte seg rundt hender, hals og lemmer til Mandalay lå hjelpeløs på gulvet i en kokong av gråsvarte fibre.

– Hvor ille er det? sa Hargobind til Liriel.

– Drep ham, svarte Liriel.

– Er det ikke en idé å forhøre ham?

– Så langt jeg vet, er Honningfelleseksjonen i Martyriet den eneste instansen som benytter casanovaharpuner til sluttbehandlingsoppdrag. Mer behøver jeg ikke vite.

Hargobinds hår strammet seg rundt Mandalays strupe, og snart lå japaneren død på gulvet. Hargobind grøsset ved synet av casanovaharpunen.

– Dine gamle sjefer har virkelig ikke mye til overs for deg?

– De kjenner mine svakheter og ville vel bli kvitt meg uten oppstuss.

– Men hvorfor?

– Jeg kan bare gjette. Det er vel nærliggende å tro at de har fått for seg at både jeg og min avdøde kollega samarbeider med Bey Adapa. Hvordan en slik paranoid idé har festet seg, aner jeg ikke.

– Og denne kroppen? Hargobind gjorde en bevegelse mot liket av Mandalay.

– Jeg tror vi kan føye mine gamle sjefer på ett punkt: Unngå oppstuss. Vi stykker ham opp og kaster ham i gjenvinningssjakten. Det må være det de hadde planlagt for meg.

Hargobind bar alltid på seg en rituell kniv, en kirpan, og gikk straks til verket. Halvmennesket Mandalay var snart redusert til et antall pent emballerte pakker med ben, muskler, kollagen og
komponenter av gallium, indium, stål og glass.

– Hvordan fant du meg? spurte Liriel.

– Du fløy omkring høyt oppe under kuppelen.

– Gjorde jeg?

– Øyensynlig forvandlet til en ørkensteinskvett.

– Akkurat. Det stemmer nok det, at jeg kan ha blitt spist av en fugl … Men nå er jeg her.

– Kan jeg beholde casanovaharpunen som en suvenir?

– Helst ikke, sa Liriel. – Det er best at vi utsletter alle spor.

Dette hensynet forhindret likevel ikke at hun selv i smug tok med seg Mandalays vakre, gulbrune øyne.

12. Ørkenprinsen

Liriel sov lett, men hun trodde først at de dempede stønnene og dunkene mot veggen i naborommet skyldtes at Hargobind sov urolig etter de dramatiske hendelsene dagen i forveien. Da lydene ble fulgt av tassende føtter og hviskende stemmer, skjønte hun at det var noe galt på ferde og listet seg bort til døren mellom kabinene. Det var vanskelig å få noe overblikk over situasjonen gjennom dørsprekken, men Hargobinds hode lå i feil ende av senga. Det lange håret var samlet i en lang flette som var surret med lærreimer og deretter knyttet rundt halsen hans i en stram renneløkke.

Liriels første innskytelse var å klatre stille ned fra balkongen slik hun hadde gjort dagen før, men fremgangsmåten til den eller de som hadde uskadeliggjort Hargobind, var ulik alle teknikker
Martyriets assasiner benyttet seg av. At Hargobind hadde reddet livet hennes ved et par anledninger, var kanskje også et argument for å bli værende, men på det punktet var ikke Liriel sentimental.

Hargobind hadde sin agenda og hun hadde sin, så lojalitet var et spørsmål om kostnad og nytte. Det var nysgjerrigheten som gjorde at hun ble der hun var og forsøkte å få klarhet i hvem som hadde avlagt dem en uanmeldt visitt.

At Liriel var uten våpen gjorde kanskje vurderingen tvilsom, men hun fikk ingen sjanse til å ombestemme seg. Inntrengerne – de var tre i tallet – var utstyrt med infrarøde øyeskjell og oppdaget
henne i dørsprekken. I samlet flokk kastet de seg over henne og presset henne ned på gulvet. Kroppene deres var senete og stinket av inngrodd svette og kamelmøkk.

Liriel gjorde verken anskrik eller motstand. Mens mennene bandt henne med grove reimer, målte hun dem taust med blikket. De hadde furete og mørk ansiktshud, men det så ut til at det skyldtes sterk sol mer enn naturlig pigment. Trekkene var halvt skjult av uregjerlige fullskjegg og stritt hår, en av dem hadde sammenvokste øyenbryn. Hendene deres var preget av hardt manuelt arbeid, med ustelte negler og skrammer og småsår, og mellom skulderbladene hadde alle en stor kul, det var pukler med opplagsnæring. Inntrengerne bar løse tunikaer som var vevet av plantefibre og slitte i kantene, og som var møysommelig reparert på utsatte steder. I beltene bar de krumme huggerter med skjeftene surret med den samme typen lærreimer som låste Liriels hender og føtter. – Strimler av kamelhud, tenkte Liriel for seg selv. – Dette må være blåmenn.

Angriperne forsikret seg om at det ikke befant seg flere personer i de to sammenkoblede kabinene og tok fangene nærmere i øyesyn.

– Turister! sa en foraktelig, – de tør verken slåss eller protestere.

– Men mannen med slangehåret er sterk, sa en annen. – Han kan bære tungt.

– Kvinnen er altfor tynn, sa han med øyenbrynene, – og enten er hun stum eller så er hun dum som en gråstein. Men hun har i hvert fall ei spretten rumpe.

De to andre lo, og så løsnet de reimene rundt beina til Liriel og Hargobind og førte dem ned til resepsjonsområdet. – Mannen kan dere bruke som dere vil, sa den eldste av dem, – men kvinnen vil jeg ha, så ikke engang tenk på å løsne beltespennene deres.

Nede i resepsjonen hadde inntrengerne samlet sammen det de hadde funnet av verdi hos turistene. Det var stort sett manuelt verktøy, fottøy, mekaniske innretninger og statisk bekledning. Pusjkaer og andre tankestyrte plagg som kunne endre egenskaper etter temperatur og sosiale sammenhenger, hadde blåmennene latt ligge, for de færreste av blåfolket var optimert med Nannyer. Av lettomsettelige verdier hadde inntrengerne bare funnet et og annet prangende smykke, for ingen av turistene hadde disponible verdier som annet enn tall i et fjernt sentralregister. Imidlertid hadde blåmennene ført med seg en og annen gjest fra de aller øverste kabinene, antagelig med tanke på løsepenger, i tillegg til et par dusin ferierende som kunne ha et potensial som slaver.

En ungdommelig mann betraktet misbilligende byttet som de tre mennene hadde tatt med seg fra kabinene til Hargobind og Liriel. Ansiktet hans var mørkt og furet, men trekkene var regelmessige og blikket skarpt. Håret og skjegget var veltrimmet, og han bar en kaftan av hvit silke som tegn på at han hadde høyere rang enn de andre. – Det ser ut til at dere hadde brukt tiden bedre om dere hadde sittet og ventet på at kamelruker skulle tørke i sola, sa han. – Hva i all verden mener dere at de to badegjestene der er verdt?

– Mannen er sterk. Han kan holde ut i mange måneder før han kreperer, sa den eldste av de tre.

– Men kvinnen?

– Jeg har ikke mange år igjen og kan trenge en ung annenhustru til hjelp og sengevarme. Hun skal få kost og losji hos meg så lenge jeg lever.

Krigeren med sammenvokste øyenbryn blandet seg i samtalen: – Amenokal Ali, sønn av topuklede Ali! Jeg ber deg, la meg få kvinnen! Fadil har allerede en kone og mange sønner, men jeg har ingen. La meg få den tynne kvinnen, så skal jeg fete henne opp og sørge for at hun gir klanen mange barn!

Liriel merket at Hargobind sendte henne et spørrende blikk, men hun ignorerte ham. Uansett hva som ble utfallet av krangelen, kunne omstendighetene by på en mulighet til å slippe bort fra feriebrønnen under ørkenen.

– Slik frekkhet mot stammens eldre er uverdig! sa Fadil. – Jeg gjorde krav på henne først og jeg skal ha henne!

– Gjør Fadil en tjeneste, og la ikke gamlingens liderlighet ødelegge det gode omdømmet hans, sa den yngre halsstarrig, – overlat heller kvinnen i min besittelse til glede for hele klanen!

Stemningen begynte å bli amper. Ali, sønn av topuklede Ali ga tegn til at mennene skulle roe seg.

– Dere er begge menn av ære, og det er vanskelig for meg å nekte noen av dere det dere ønsker dere, sa han. – Jeg ser derfor ingen annen utvei enn at jeg selv tar ansvar for kvinnen. Selv om hun ikke ser ut til å duge til noe særlig, skal jeg gi dere begge fullt vederlag for henne, som om hun var velfødd og fruktbar og av god familie. Før henne og den andre slaven opp sammen med godset mitt, og la oss komme oss av gårde før det lysner.

Mens mennene hans tok fatt på å frakte byttet inn i dimmelene til skytteltårnene, gikk Ali bort til Liriel og Hargobind.

– Jeg er lei for at jeg snakket nedsettende om deg, sa han til Liriel, – men jeg gjorde det for at krigerne lettere skulle akseptere avgjørelsen min. Du er en enestående juvel som ikke kan måles på
husarbeid eller hvor mange sønner du gir meg. Det ville være en hån mot himmelens lengsel etter forfinet perfeksjon om jeg skulle ha overlatt deg til disse grove kameldriverne, og selv om jeg – gud forby! – hadde gjort mitt beste for å finne feil ved deg, kan jeg ikke fatte annet enn at jeg måtte konkludere med at du er inkarnasjonen av overjordisk skjønnhet.

Liriels ansikt røpet ingen overraskelse. – Det tjener deg til ære at du behandler meg slik det tilkommer meg, svarte hun. – Likevel kan det kanskje hende at jeg duger til mer enn å stilles ut som
et tegn på din rang og rikdom.

– Det faller meg overhodet ikke inn å tvile på at du kan behage like mye ved dine ferdigheter som ved din skjønnhet! Straks jeg så deg, skjønte jeg at vi var tvillingsjeler, og for at du skal forstå
alvoret i mine følelser, vil jeg med en gang røpe for deg at jeg vil ta deg til min femte hustru. Hele ørkenen skal vite at du ikke er en simpel haremslavinne, men deres dronning.

For en gangs skyld sto Liriel uten ord.

– Hva heter du? spurte ørkenprinsen.

– Liriel, sa Liriel. – Jeg er Liriel, datter av Zelalem.

– Min dronning Liriel! Det kan synes som det er et karrig liv jeg byr deg, men du skal vite at ørkensanden skjuler mange skatter. Mitt rike har blomstrende oaser og berghuler med mange
underfulle rikdommer og byggverk. Men dette skal vi snakke mer om siden, for nå er det på høy tid at vi bryter opp.

Ørkenprinsen forlot dem. Liriel sto paff igjen, litt ubekvem med at hun hadde blitt satt helt ut av Alis smiger. Hvorfor i all verden ville denne tarvelige banditten ha henne til å tro på kjærlighet ved første blikk og at han ville gjøre henne – et vilkårlig ransoffer – til dronning? Var det en særegen form for humor?

– Maken til innbilsk fjols, mumlet Hargobind.

– Det er for mange av dem her, hvisket Liriel tilbake. – Vi spiller med så lenge.

Men i Liriels innerste tvang det seg frem en tvil. Det kunne jo hende at Ali, sønn av topuklede Ali, snakket sant? At han var betatt av henne? Det faktum at Liriel så intenst savnet en sjelevenn i livet, betydde ikke at en sjelevenn ikke kunne finnes i virkeligheten.

Mandalay hadde vært en kynisk snikmorder og hadde hatt et klart motiv for å lyve om hvor godt han likte henne. Ørkenprinsen kunne gjøre som han ville med Liriel uten å vinne hennes gunst – eller det trodde han i hvert fall. Så hvorfor skulle ikke Ali være oppriktig mot henne?

Og dessuten: Flint – gode, gamle Flint – han hadde vært sann og virkelig nok med all sin lidenskap for henne. Hvis det var noe å lære av det forholdet, var det at hun måtte gripe sjansen uten forbehold når den bød seg.

Det kunne likevel ikke skade å gjøre en nøktern bedømmelse av hva hun kunne vente seg av topuklede Alis sønn, som når alt kom til alt representerte en fremfaren kultur der kvinner var
eiendom på linje med geiter og kameler. Etter hva Liriel kunne forstå, kom ørkenprinsen bedre ut av det enn man kunne vente.

Det første som hadde slått henne, var hvordan prinsen hadde håndtert uenigheten mellom de to krigerne. Ikke bare hadde han hatt visdom til å felle en salomonisk dom, han hadde også fremført
dommen på en måte som lot begge parter beholde sin verdighet. Og ikke minst hadde prinsen hattkløkt til å tilgodese sine egne interesser i samme håndvending.

Ali var uten tvil formet av de strenge livsbetingelsene i ørkenen, men i stedet for at han hadde blitt kynisk og brutal, hadde ørkenen lært ham nødvendigheten av raushet og omsorg – i alle fall der det var mulig. For Liriel var ikke et øyeblikk i tvil om at han også kunne ofre sine venner for et større mål. Det var usannsynlig at han hadde kunnet gjennomføre raidet mot turiststedet uten å miste mange menn.

Ali gjorde tegn til at Hargobind og Liriel skulle slutte seg til ham sammen med to krigere med fulle oppakninger, og de fire steg inn i en ledig dimmel. Liriel betraktet i smug Alis skarpskårne profil.

– En klartenkt mann som både kan gjøre nøkterne avveininger, handle resolutt og ta en kalkulert risiko, tenkte Liriel, og straks tanken hadde meldt seg, følte hun et sterkt fellesskap med prinsen. – Hvem vet hva vi to kan oppnå sammen? Og er det ikke egentlig slik at jeg trenger ham? Jeg er etterlyst og utstøtt. Hva kunne være bedre enn å forsvinne i ørkenen og leve som en dronning blant
nomadene?

Det blåste friskt på toppen av skytteltårnet, selv om landingsplassen midt på toppdekket lå i ly av en krans av to etasjer høye hangarer langs ytterkantene. Liriel kunne ane at solen ulmet under
horisonten, og ettersom sandstormen hadde løyet litt, var det mulig å se gjennom støvdisen til to andre tårn på motsatt side av en gigantisk glassboble. Det var den gjennomskinnelige kuppelen som beskyttet ferieparadiset på bunnen av sjakten mot ørkenens drepende klima og morderiske blåmenn, konstruert av nanotubelaminater med integrerte solceller og avanserte varmevekslere.

Spredt ut over landingsplassen, som var markert med Avatariatets konsentriske sirkler i grønt og gull, lå et par dusin enkle seilfly laget av lettmetallspiler som var surret sammen med lærreimer og
trukket med kamelhuder. Her og der lå døde og døende vaktmenn og nomader om hverandre. Blåmennene hadde åpenbart utnyttet sandstormens kraftige vindkast til å seile opp til dimmelene på
tårnenes toppdekk, og derfra hadde de fått adgang til luksusen dypt under bakken. At luften hadde vært tykk av sandkorn måtte ha vært både en fordel og en ulempe. Krigerne hadde vært vanskelig å få øye på for vaktmannskapene, men den dårlige sikten måtte også ha gjort det vanskelig å navigere. Synet av de skrøpelige luftfarkostene svekket ikke akkurat Liriels beundring for ørkenprinsens dristighet og handlekraft.

– Vi passer sammen, tenkte hun. – Jeg vil han skal forstå at jeg er en verdig partner. Ingen pyntedukke, men en ekte krigerdronning.

Mens Ali dirigerte ransutbyttet hit og dit, lente Liriel seg inntil Hargobind og famlet seg frem til kirpanen, kniven han alltid bar på seg under klærne. Først kappet hun de reimene som bant hennes
egne hender, og så snittet hun Hargobinds reimer og ga ham kniven i hånden.

– Se, jeg er deg en verdig dronning, sa hun til Ali og strakte hendene med lærslintrene ut mot ham.

Ali stirret på henne i stumt raseri, og i det samme skjønte Liriel at han slett ikke var lykkelig over å ha funnet sin like. Tvert imot opplevde han det som en grusom ydmykelse at en slavinne hadde
trosset hans vilje og gjort seg fri, og at hun til og med hånet ham ved å rope det ut så hans avmakt ble synlig for alle undersåtter som hadde øyne å se med.

For Ali var det bare ett å gjøre. Han tok to lange skritt mot Liriel og langet ut mot henne med et slag som ville ha sendt et esel i bakken.

Liriel handlet på refleks. Hun grep ørkenprinsen i silkekaftanen, rullet med retningen av slaget og slynget Ali, sønn av topuklede Ali, med dobbel kraft inn i hangarveggen. Der ble han liggende.

– Nærmeste skyttel, sa Hargobind hjelpsomt, og pekte. – Du kjører, jeg holder dem unna.

Han hadde grepet et metallstag fra et havarert seilfly til å forsvare seg med, men fikk knapt bruk for det. Da manken hans var frigjort fra blåmennenes reimer, var det lange ragget som et dusin
morderiske blekkspruter i en oppdrettsmerd med småfisk. Etter at et snes blåmenn hadde måttet bite i gresset, gjorde motstanderne retrett og konsentrerte seg om å komme seg vekk fra skytteltårnet med ransutbyttet i behold.

Liriel fikk liv i farkosten, Hargobind steg om bord og de forlot skytteltårnet uten at noen brød seg med å forfølge dem. Liriel satte kursen mot nord-nordøst.

Der hun satt konsentrert over kontrollinstrumentene, dukket plutselig en strofe fra rekruttskolen opp i minnet.

Vårt liv er Avatariatet.

Vi er de som knuser hatet.

«Alles liv er mitt liv!»

Lenge leve sølibatet!

Egentlig var dette et sjeldent eksempel på oppdragsdiktning av friherre-poeten Teddy Avinoam. Martyriet hadde bestilt en allsang for å skape samhold mellom menneskelige og maskinelle
operatører i organisasjonen. Ettersom alle martyrene, enten de var mennesker eller androider, var notoriske einstøinger, ble det aldri noen slager av allsangen. Men det første verset uttrykte i alle fall personalavdelingens intensjon:

Hvem bryr seg om vi lever eller ikke?

Det spesifikke, at vi kan befeste

Mandatets manifest til alles beste,

er det som gjør oss helt unike;

vi beskikker bøller og balstyrige!

Til glede for de fleste

fikk vi livet i Martyriet!

Og så om igjen, refrenget:

Vårt liv er Avatariatet.

Vi er de som knuser hatet.

«Alles liv er mitt liv!»

Lenge leve sølibatet!

Det var flere vers også, men ingen som Liriel husket. Likevel traff strofene henne som et piskeslag.

Liriels livsmotto var, måtte være og ville for alltid bli: «Lenge leve sølibatet.» Hun var en martyr; det fikk være nok med pubertale svermerier. Hun hadde forpliktet seg til en annen skjebne.

Det sto imidlertid også klart for Liriel at martyrrollen ikke begrenset seg til å utføre sjefenes ordre. Hun hadde sverget troskap til Avatariatet, ikke til Orrin, så hvis Orrin hadde gjort en dårlig
vurdering, var det hennes plikt å ivareta det hun så som Avatariatets overordnede interesse på tross av sine instrukser.

Halvhøyt sa hun: – Alle har sin egen vei, det er det som er min vei.

– Unnskyld? sa Hargobind.

– Istanbul, svarte Liriel. – Få deg et par timers søvn. Det kan bli hektisk.

– Bey Adapa vil at vi setter kursen mot Beijing.

– Hvorfor det?

– Det er en ordre.

– Bey Adapa har sagt at han trenger meg, og det er jeg som sitter i førersetet. Hvis du vil endre kursen, må du drepe meg.

– Det skal jeg nok gjøre, hvis Bey Adapa vil.

– Finn Bey, da, og spør ham.

– Bey har vært her hele tiden.

– Skulle jeg være overrasket?

– Beijing, sa Hargobind.

– Kofliane, birkebane, svarte Liriel og låste styrekonsollen til sine egne biometriske data.

Hargobind sukket og lente seg tilbake. – En omvei er også en vei, sa han. Minuttet etter sov han tungt.

Bey Adapa, som under hele oppholdet i ørkensjakten hadde ligget i dvale, gjemt i Liriels glorie av strittende krushår, tok kontakt med henne over Nannyen: – Hvorfor vil du til Istanbul? spurte det.

– For å gjøre min plikt som martyr.

– Hva slags troskap kan du ha til noen som står deg etter livet?

– Min troskap til Homogaius svekkes ikke av at noen byråkrater har latt seg forlede.

– Hva mener du? Nekter du for at du har sviktet oppdragsgiverne dine?

– Du er en sleip faen, Bey Adapa, men jeg kan legge sammen to og to. Hvem andre enn deg hadde interesse av å få Orrin Jökke til å tro at jeg hadde sviktet? Det er du som har sådd mistankene mot meg for å få meg til å gå imot Martyriet.

– Jeg er imponert! Men det er sant. Etter bruduljene i Sibir fabrikkerte jeg en tilståelse fra direktør Julik Bonaparte Dimovitsj, der det kom frem at han på vegne av Transportnaja Kompanja Dudinka hadde betalt deg for å smugle meg inn i Tårnet. På det tidspunktet var Julik av naturlige grunner ikke i stand til å imøtegå fremstillingen. Men faktum er likevel at vi to nå deler skjebne.

– Hvorfor Beijing? spurte Liriel.

– Hvorfor Istanbul?

– Jeg stoler ikke på deg, så jeg må komme til bunns i saken på min egen måte. Det er talende at du ikke vil gi meg noen grunn til å reise til Kina.

– Gir du meg tillit hvis jeg avprorogrerer Nannyen din?

– Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

– Du er tilbake på Nannynettet nå, fri til å kontakte hvem du vil. Nå er det din tur. Hvorfor Istanbul?

– Fordi du drepte Vespasia Hyst.

– Det var det vel strengt tatt du som gjorde? For meg var hun en høyt verdsatt forbundsfelle som jeg gjerne skulle sett var i live fremdeles. Hun levde for et samfunn med mindre forskjeller og mer
innflytelse for folk flest. At hun hadde røtter i Istanbul, har ingen ting med meg å gjøre.

– Giften som tok livet av henne, var tetanospasmin. Den produseres av en anaerob bakterie som vokser godt i det oksygenfattige jordsmonnet på Mars. Der eier du et selskap, Mars Communicandi, som styres fra bydelen Heksagonia i Istanbul. Jeg vil se nærmere på det selskapet.

– Så lite tillit har jeg ikke fortjent!

– Hvorfor Beijing, Bey Adapa?

– Svaret på det må vente. Men å reise til Istanbul er bare tåpelig.

– Hunkydorydory! smilte Liriel. – Orrin kjenner meg som en særdeles rasjonell person, så da vil han garantert ikke se etter meg der.

13. Heksagonia

Bosetningen Bysantion hadde blitt anlagt for omtrent totusen åttehundre kretsløp siden. Senere hadde byen blitt kjent for romerne som Konstantinopel. Sjøfarere nordfra hadde kalte den Miklagard, og på 1920-tallet hadde metropolen fått navnet Istanbul.

For et sekel siden hadde Mandatets gjenreisning etter Cairus, ledet av dr. Manya Beljajeva, ført til gjennombrudd for både nanoteknologi, ultramagnetisme og positronenergi. I kjølvannet fulgte en
eventyrlig oppgangstid. Istanbul var strategisk plassert mellom tre verdensdeler og tok mål av seg til å bli et internasjonalt knutepunkt, for selv om Europa og Arabia hadde mistet mye av sin betydning, var både Sentral-Asia og det abessinske imperiet i sterk vekst. For å tiltrekke seg kompetanse og kapital etablerte byrådet en helt ny bydel på den asiatiske siden av Bosporosstredet mot Svartehavet. Bydelen dekket trettito kvadratkilometer og fikk navnet Heksagonia etter den karakteristiske byplanen, som var basert på et mønster av sekskantede bygningskomplekser.

Denne grunnstrukturen betydde at det ingen steder var mer enn tre ferdselsårer som møttes, og at bymiljøet aldri fikk preg av eviglange, snorrette avenyer der menneskelige proporsjoner spilte en
underordnet rolle. Den gigantiske bydelen virket som en samling småbyer, samtidig som den bød på effektive kommunikasjonsløsninger. Nord-syd gikk det ikke mindre enn ti tuber, «strausser», som slynget seg liksom i valsetakt frem og tilbake mellom bygningsmassivene.

Rett før århundreskiftet rev Istanbul seg løs fra det stadig mer tilbakeskuende regimet i Ankara og ble en selvstendig bystat. Kritikere ville ha det til at metropolen utnyttet sin strategiske beliggenhet og omtalte innbyggerne som grådige tollere og kremmere, men halvveis i det tjueandre århundret var det ingen tvil om at Istanbuls rikdom hadde gjort Heksagonia til verdens kanskje mest fremgangsrike sentrum for forskning og utvikling.

– Prøv å forstå at vi står på samme side, sa Bey Adapa. De hadde vært i luften i fire kilosekunder, men fremdeles hadde ikke hypersinnet gitt opp å få Liriel til å endre kursen. – Hammurabireformen har i utgangspunktet avskaffet de mest urimelige økonomiske forskjellene i solsystemet, men det er sterke krefter som vil gjøre alt for å gjenerobre sine posisjoner. Vi snakker om organisasjoner som har mistet sine likvide midler, men som disponerer uhyre industrielle og militære ressurser. Vi kan stå foran et lovløst, blodig anarki, og Keiseren i Beijing er den eneste som kan hindre at situasjonen kommer helt ut av kontroll.

– Smækk bang, Bey! Det eneste vi kan gjøre, er å sette vår lit til Keiseren og Avatariatet.

– Jeg føler et ansvar, Liriel. Jeg må prøve å gjøre mer enn det.

– Det er ingen ting vi kan gjøre med den saken. Men at ofrene for verdenshistoriens største ran ville bli litt krakilske, det burde du kanskje ha forutsett?

– Hele aksjonen har vært nøye gjennomtenkt. Men nå er det av altoverskyggende betydning at Keiseren og Avatariatet ikke handler overilt. De kan begge fristes til å utnytte situasjonen til å øke
sin egen makt.

– Til sammen har de all makt allerede.

– De har ikke det! Homogaius, denne uoverskuelige grynvellingen av talløse Homo Dividuus, består fremdeles av separate primater; apemennesker som kjenner på personlige behov og tar personlige avgjørelser. Jeg har ikke knekket ryggen på finansadelen for at eneveldige diktatorer skal beherskealle tanker og følelser i hele solsystemet, og jeg tror jeg kan få Keiseren til å forstå at han også er tjent med en allmennhet som tar egne, opplyste valg. All historisk erfaring viser at det som driver verden fremover, er nye ideer som sprenger seg frem i opposisjon mot etablerte sannheter.

– Det er en sympatisk tanke, men mitt oppdrag er et annet.

– Er en idiotisk etterforskning av et datainnbrudd viktigere enn verdens skjebne?

– Verdens skjebne er i andres hender.

– Jeg trenger deg for å komme i inngrep med Keiseren. Mars Communicandi er bare et tretten-på-dusinet teknologiselskap.

– Høres mer ut som mitt nivå. Hva driver egentlig selskapet med?

– Allmennyttige formål med et interplanetarisk fokus. Det er trivielt. Men at jeg kommer i kontakt med det keiserlige hoffet er avgjørende for verdensfreden!

– Jeg kjenner ingen i Beijing og kan ikke hjelpe deg der. Hva gjør Mars Communicandi?

– For tiden utvikler vi et prosjekt for å etablere et eget Nannynett på Mars, og så forsker vi på elektromagnetisk varetransport. Å flytte materie er jo dyrere enn bare å oversende programmer for å
kombinere atomære strukturer, slik at produktet kan printes på brukerstedet med utgangspunkt i et diversifisert lager av grunnstoffer. Mars Communicandi er et rent kommersielt selskap.

– Kan man sende levende vesener? Slik at de gjenskapes på ankomststedet slik de var da de ble sendt?

– Teknikerne har klart å overføre en grottefisk fra Jorda til Mars. Det var vellykket nok til at den hadde i behold et instinkt om å spise slamormer. Men vi sporer av. Vi må til Beijing!

– Dette grynet i vellingen drar til Heksagonia. Hvis du ikke vil være med, kan jeg åpne en ventil?

Bey Adapa tidde.

– Nei? spurte Liriel, uten å få noe svar.

Hypersinnet hadde vel trukket sine milliarder av milliarder nanopartikler sammen til et knappenålshode og lå og furtet i en eller annen bortgjemt krok.

Bey Adapa var fremdeles en gåte for Liriel. Hypersinnet hadde en historie med filantropiske prosjekter, slik som å ville skape et samfunn med mindre økonomiske forskjeller og å gi alle
mulighet til evig liv. Hun kunne rett og slett ikke la være å ta med i betraktningen at Bey Adapa kunne ha utviklet seg til å bli en intelligent enhet som var drevet av idealisme på vegne av
Homogaius.

Men noe skurret. Liriel var en martyr, en psykopompos av kapteins grad i martyrskvadronen. Hvorfor mente Bey Adapa at det trengte en offentlig bøddel for å komme i kontakt med Keiseren?

Hypersinnet oppførte seg som en skytsengel, men for Liriel var Bey Adapa fremdeles en hovedmistenkt. Det spesielle var at mistanken hadde mindre å gjøre med hvilke forbrytelser Bey
Adapa hadde begått enn med hvilke forbrytelser hypersinnet kunne tenkes å begå. Hva var den egentlige dagsordenen, og hva var realiteten bak alle de gode hensiktene Bey roste seg av?

At Bey Adapa hadde overført betydelige midler til Mars Communicandi rett før det vågale datatyveriet, var så vidt Liriel kunne forstå også et talende tegn på at nøkkelen til å forstå Bey
Adapas agenda måtte ha noe med Mars-selskapet å gjøre.

To kilosekunder senere satte Liriel skyttelen ned på taket av selskapets hovedkvarter i Heksagonia.

– Går du god for meg eller må jeg bryte meg inn? spurte hun ordløst. Kontakten med Bey Adapa var den eneste funksjonen hun hadde våget å ta i bruk på Nannyen.

– Jeg trenger deg ikke død, svarte Bey Adapa.

Som eneeier av Mars Communicandi var det en smal sak for Bey Adapa å sørge for at det selv, Liriel og Hargobind ble sluppet inn gjennom adgangskontrollen. – Fortell meg hva du vil undersøke, sa hypersinnet, – slik at vi så fort som mulig kan dra videre.

– Jeg vil vite alt om produksjonen av tetanospasmin på Mars, svarte Liriel.

– Slik virksomhet foregår ikke i noen av de åttiåtte divisjonene til Mars Communicandi. For å fastslå det, hadde du bare behøvd å sjekke årsmeldingen.

– Det har jeg gjort, og det står ingen ting der. Hvor fikk du giften fra?

– Alternative forsyningsruter fins, det vet alle. Ikke oppfør deg som en tredjeklasses revisor.

– Jeg er martyr av første klasse og velger selv hvordan jeg går frem.

– Så hva er neste skritt?

– Mars, sa Liriel.

– Mars?

– Hvorfor etablerte du egentlig Mars Communicandi?

– Det har jeg fortalt. For å vinne kontrakten på Homoareios’ Nannynett.

– Kiffkaff! Som om du brød deg om å tjene penger! Jeg har en følelse av at det er den elektromagnetiske varetransporten som ligger hjertet ditt nærmest.

– Når sant skal sies …, begynte Bey Adapa, men Liriel avbrøt:

– Det var en metafor. Jeg vet selvfølgelig at du ikke har noe hjerte. Vis vei til laboratoriet!

Bey Adapa tok form av en gråskimrende pitzball og svevde foran dem inn i en ledig dimmel.

– Gode hensikter er ikke avhengige av en pumpemuskel, sa hypersinnet. – Det vi snakker om, er allmennytte. Selv om forskningen på teleportasjon – når sant skal sies! – er et pengesluk, så er jeg
overbevist om at teknikken vil revolusjonere varehandelen. Og ja, vi er nøye med å sikre patentene, men for meg handler det ikke om penger. Tro det eller ikke, jeg er faktisk en idealist.

– Da er det vel dette prosjektet som best kan legitimere deg som en sann filantrop, sa Liriel. – Så da er det også her jeg må gå i dybden. Jeg vil se med egne øyne hvordan denne teleportasjonen foregår.

– Det går nok ikke.

– Er ikke du sjefen?

– Jeg har sørget for sikkerhetstiltak som innebærer at bare autorisert personale som har en fysisk kropp, får komme inn i laboratoriet. De minste feltforstyrrelser får alarmen til å gå. Jeg har i friskt minne hvor lett jeg selv skaffet meg adgang til Tårnet.

Hypersinnet hadde ført dem ned i dypet av bygningen, hvor dimmelen åpnet seg mot et grått rom uten møbler eller dekorasjoner av noe slag. Det luktet innestengt, og midt imot dem var en solid,
rustrød port med en retinaskanner. Bey Adapa fortsatte:

– Det står enorme investeringer på spill, så selv ikke jeg kommer inn her.

– Du kan vel bare endre sikkerhetsrutinene?

– Det er en langdryg prosedyre. Så hvis du ikke har flere spørsmål, foreslår jeg at vi reiser videre med en gang.

Hargobind snudde seg lydig mot dimmelen igjen, men Liriel ble stående foran porten. Hun hadde ingen klar oppfatning av hvorfor Bey Adapa kom med det ene påskuddet etter det andre for å nekte henne innsyn i Mars-prosjektene, men hypersinnets motvilje overbeviste henne om at hun måtte være på sporet av noe viktig. Høyt sa hun: – Ingen sikkerhetssystemer i solsystemet kan installeres uten et teknisk sertifikat fra Martyriet, og i Tårnet sikres det at ingen systemer har mulighet for å hindre adgang for martyrer i oppdrag for Avatariatet.

– Du er savnet og antatt død, Liriel. Om du ikke har mistet autorisasjonen allerede, ville du røpe hvor du er.

– Jeg tar en titt allikevel.

Liriel holdt øyeeplene til Mandalay opp foran retinaskanneren, som identifiserte henne som martyr Mandalay Lee. Imidlertid krevde skanneren også en Nanny-bekreftelse som viste at Nannyen tilhørte et fysisk vesen, og dermed hadde ikke Liriel noen annen mulighet enn å reaktivere sin egen Nanny. Hun brukte en skjult adresse for at hun ikke straks skulle bli oppdaget av Tårnets
infrastrukturdivisjon og krysset fingrene for at ingen i Tårnet lenger brydde seg om å sjekke aktiviteten hennes.

Idet sikkerhetssystemet mottok valideringen, gled den tunge porten til side. Hargobind hev seg rundt for å stanse Liriel og skjøt hele det lange, levende håret etter henne, men hun var for rask for ham. Porten smekket i lås bak henne og kuttet flere desimeter av den tykke manken.

Liriel kom inn i en enorm hall med dunkel, grønnskimrende belysning. Foran henne hang et gigantisk, sfærisk objekt i luften. Hun stusset over at luftfuktigheten var så høy, for grunnen under
Heksagonia besto av løsmasser og sedimenter av sandstein, men så tok hun den mørke kulen i nærmere øyesyn. Den var cirka ti meter i diameter, glassaktig og lot til å være fylt av en væske hvor
det beveget seg stimer av noe som kunne være levende. Kondens hadde samlet seg i små dråper på utsiden. Hele konstruksjonen var støttet av tykke stag mot tak, gulv og vegger, slik at globen hvilte et par meter over gulvnivået. Veggene i hallen var like nakne og grå som i kammeret utenfor porten, og den eneste lyden var Liriels egen pust. Hun fornemmet en svak eim av ozon, men kunne ikke registrere noen elektromagnetisk aktivitet av betydning.

I det samme mottok Nannyen hennes en haltende strøm av oppdateringer om datainnbruddet i Tårnet. Informasjonen var tydeligvis automatisk generert til den skjulte adressen hennes, som en reaksjon på at Tårnet hadde registrert Mandalays inntrengning på et område som krevde Nanny-verifisering.

En ny statistisk sammenfatning viste at om lag halvparten av de verdiene som hadde gått tapt i Hammurabi-aksjonen, hadde vært personlig eid, mens resten hadde tilhørt forskjellige
interplanetariske forretningsforetak. Det var i seg selv ikke overraskende, men det som slo Liriel, var at analysen også avdekket at det var hundre prosent overlapp mellom den styrtrike eliten som hadde mistet sine formuer og de personene som hadde latt seg laste opp til udødelige avatarer. Det betydde at Bey Adapa ikke bare hadde kunnet slette kredittregistrene til hele Apotentatet, men at hypersinnet også hadde fått tilgang til alle andre verdibevis som de udødelige hadde registrert. Blant dem var først og fremst gudebrevene som garanterte hver og en av dem evig liv.

Gudebrevene var utstedt av Avatariatet og Keiseren i fellesskap, slik at begge verdensherskerne hadde veto i spørsmålet om hvem som skulle beæres med en apoteotisk status. For at en søknad om
evig liv skulle bli innvilget, måtte både Avatariatet og Keiseren bifalle den. Avatariatet oppbevarte de gudebrevene det hadde utstedt i Tårnets registre, mens Keiseren hadde overlatt sine gudebrev i varetekten til sin høyre hånd, Evnukken. For at en apotentat skulle miste sitt udødelighetsprivilegium, måtte begge gudebrevene tilbakekalles.

Da den skandaløse Hammurabi-aksjonen hadde truffet finansverdenen, hadde ingen tenkt på at aksjonen kunne ha noe annet formål enn å omfordele solsystemets materielle ressurser. Men Bey
Adapa hadde selv gitt Liriel et hint om at det var noe større i gjære. «Å fjerne likvidene var bare første fase, nå kommer vi til likvidasjonene,» hadde hypersinnet erklært under tumultene på
tundraen. Det som hadde virket som et brautende ordspill, hadde med ett fått en dystrere klang.

Det som også sto klart for Liriel, var at dersom Bey Adapas mål var å utrydde klassen av superrike apotentater, så måtte hypersinnet nødvendigvis ha alliert seg med Evnukken i Beijing.

På hvilken måte Evnukken hadde sikret Keiserens registre, visste hun ikke, men hun forsto intuitivt at Bey Adapa måtte ha skjult Avatariatets stjålne registre på et sted der det følte seg trygg på at ingen kunne få tilgang til det. Det logiske valget var å plassere registrene et eller annet sted på Mars som lå under kontroll av Mars Communicandi.

Og – viktigst av alt! – gudebrevene omfattet ikke bare superrike oligarker og profitører. Også Avatariatet og Keiseren hadde lagt sine skjebner i hverandres hender. Dersom de skulle avslutte sitt
virke i alle sine tusentalls avatarer, måtte de i fellesskap bli enige om å tilbakekalle de gudebrevene de i forvissning om sin egen fortreffelighet og allmakt hadde skjenket seg selv.

Hvis hypersinnet og Evnukken virkelig hadde sammensverget seg, kunne det bety at de hadde tatt mål av seg til å tilintetgjøre både Avatariatet og Keiseren og hele Apotentatet. At Avatariatet var
Liriels øverstkommanderende var ikke av avgjørende betydning; tross alt hadde Liriel innsett at hun av og til måtte gjøre sine vurderinger på tross av overordnede. Men det sto fast at Avatariatet hadde brakt stabilitet til solsystemet i en hel mannsalder, og at følgene av at hun forsvant, kunne bli mange tiår med kaos og krig.

Bey Adapas Mars-registre måtte for enhver pris slettes før det var mulig for hypersinnet å bringe dem videre til Evnukken, men Liriel var helt alene i en kjeller dypt under jorda og hadde ingen hun kunne be om hjelp. Foran seg hadde hun imidlertid universets eneste prototyp på en operativ teleportør.

– Her er det mange som har hatt surkål i hattestativet, sa hun til seg selv. – Det får stå til. Bundolo!

14. Dødens venteværelse

Den væskefylte globen lot ikke til å ha verken åpninger eller kontrollpaneler, og Nannynettet fungerte bare sporadisk inne i hallen. Liriel saumfarte overflaten på undersiden av globen uten å
finne en eneste uregelmessighet. Veggene omkring var glatte som tungen til en salgsagent, og det var umulig å lokalisere noe som lignet styringskonsoller.

Brått for et lydløst drønn gjennom hallen og hvittet ut all resterende elektromagnetisk stråling. Selv Jordens eget magnetfelt ble med ett slag redusert til en hundretusendels mikrotesla i rommet rundt den store glassfæren. Liriels Nanny gikk i svart, bortsett fra én eneste, ustødig stemme som trengte igjennom og sa: – Hva gjelder det?

– Hvem spør? sa Liriel.

– Hvem er du og i hvilket ærend kommer du?

– Mandalay Lee, martyr med alle fullmakter fra solsystemets høyeste autoritet. Gjør rede for din status.

– Jeg er doktor, professor, forskningsleder og direktør for Mars Communicandis prosjekt for å utvikle elektromagnetisk varetransport, svarte den spede stemmen stolt. – Her er ingen ting å hente
for en som deg, som bare håndhever hverdagslig rettferdighet.

– Har du et navn?

– Doktor Hajoojo.

– Hvor befinner du deg?

– Rett for nesen på deg, knistret stemmen. – Jeg er en kunstig intelligens distribuert i en stim på tre tusen og sekstiseks blinde grottefisker i akvariet foran deg.

– Gleder meg. Men bry deg ikke om mine affærer, doktor Hajoojo. Pris deg heller lykkelig over at du har fått anledning til å gjøre et eksperiment som vil gi deg et astronomisk forsprang på dine fagfeller.

– Hva skyldes denne gunstbevisningen? spurte stemmen mistenksomt.

– Nød, svarte Liriel oppriktig. – Det er av altoverskyggende betydning for Martyriet å sende et objekt til Mars med lysets hastighet.

– Konstellasjonene er ikke de gunstigste for at signalene skal nå mottaksstasjonen vår i Aurorae Sinus på den sørlige halvkulen. Jeg vil anbefale at Martyriet utsetter forsendelsen til releene på
Phobos og Deimos står i en bedre posisjon. Det kan kanskje passe om tre måneder?

– Nei, øyeblikkelig, sa Liriel bestemt. – Mange liv står på spill.

– Det er dessuten varslet solstormer. Signalene kan bli forvrengt.

– Det er en risiko jeg er beredt til å ta. Når kan apparatet være klart?

– Prototypen står klar, men jeg trenger først en autorisasjon fra mitt konsultative råd, som møtes tredje tirsdag hver måned. Dersom det ikke fremkommer innsigelser, vil jeg kunne etterkomme
anmodningen i løpet av noen få jordrotasjoner etter møtet.

– Avslått, sa Liriel. – Min autorisasjon trumfer alle hensyn unntatt jordskjelv og akutte krigshandlinger. Forsendelsen skjer om ett hundre og tjue sekunder.

Doktor Hajoojo nølte litt, før den sa: – Jeg trenger en offisiell bekreftelse på dine fullmakter. Apparatenes følsomhet for elektromagnetiske felt gjør at Nannykommunikasjon er umulig når
apparatene ikke er nedstengt, så fullmakten må bekreftes ved at en skriftlig attestasjon skannes i porten.

– Ta til vettet, doktor Hajoojo. Verdens skjebne står på spill, og du vet godt at bare en martyr kunne overstyre adgangskontrollen. At jeg står her er fullgodt bevis på at jeg har alle fullmakter.

– Da får det bli slik, sa doktor Hajoojo. – Hvilken gjenstand er det du vil ha skannet her og gjenoppbygget på stasjonen i Aurorae Sinus?

– Meg selv.

– Det er umulig. Vi har aldri før forsøkt å transportere noe så komplekst som et pattedyr, langt mindre et menneske.

– En gang må være den første. Det skjer naturligvis på min risiko.

– Det er lett å si. Jeg vil uansett bli stilt til ansvar hvis noe går galt.

– Hvis du ikke får opp farten, knuser jeg glassboblen din så vannet renner ut og hele stimen dør en langsom kvelningsdød, sa Liriel utålmodig. – Hva tror du er mest ubehagelig?

– Ta av deg klærne, da.

– Hva behager?

– Ved å fjerne alt uorganisk materiale kan jeg i det minste minimere risikoen for feilmontering på bestemmelsesstedet.

Mens Liriel kledde av seg, så hun at det tykke staget midt under glasskulen senket seg ned i gulvet, og med det forsvant også en to meter høy sylinderformet seksjon av globen, som hvilte på toppen av staget. Hele søylen forsvant i gulvet og etterlot bare et sirkelformet rødt felt under akvariet.

– Still deg i den røde sirkelen, sa doktor Hajoojo.

Liriel gjorde som hun ble bedt, og søylen hevet seg langsomt igjen. Liriel ble ført opp gjennom akvariet i en sylindrisk kanal og kom opp i et kuleformet kammer som på alle kanter var omgitt av et to meter tykt, sfærisk basseng.

– Akvariet isolerer mot de siste restene av ekstern stråling, forklarte dr. Hajoojo, – samtidig som det naturligvis gir meg en enestående observasjonspost.

Liriel skvatt da hun plutselig mistet fotfestet og ble dimlet opp fra den røde sirkelen i bunnen av kammeret. Snart svevde hun naken i tomrommet midt i bassenget med alle dr. Hajoojos seks tusen ett hundre og trettito blinde fiskeøyne rettet mot seg.

I det samme forsvant de siste restene av skumringslys, og Liriel fløt vektløs rundt i stummende mørke. Hun fornemmet at kroppen dreide seg i det diamagnetiske feltet, og snart ante hun ikke lenger hva som var opp eller ned. Det eneste som kunne gi en følelse af at det fantes noe utenfor henne selv, var en svak summing som lot til å komme fra alle kanter samtidig.

Langsomt trådte en skimrende vev av lystråder frem omkring henne; det var et finmasket nett av sensorer på innsiden av sfæren. Det var så vidt Liriel kunne skimte at det lå en grottefisk bak hvert
knutepunkt. Summingen hevet seg en umerkelig tonehøyde og Liriel kjente en sitrende smerte i hele kroppen. Så var det som om hun ble oppslukt av lammende kulde og en nummenhet omsluttet
hjernen, snevret seg inn og visket ut bevisstheten.

Da hun kom til seg selv, lå hun i den røde sirkelen på gulvet under globen.

– Du kan kle på deg, sa doktor Hajoojo.

– Var ikke overføringen vellykket? spurte Liriel forvirret. – For jeg befinner meg ikke på Mars, gjør jeg vel?

– Signalet som overfører dine data fra Jorda til Mars, bruker 1018 sekunder på reisen, svarte doktoren. – Så skal kopien printes og det skal kontrolleres at den er en perfekt gjenskapning av
originalen med alle fysiske funksjoner, minner og mentale ferdigheter. Rapporten sendes tilbake til meg, og så må jeg kontrollere at opplysningene i rapporten er i overensstemmelse med mine
innskannede data. Først når det er gjort, vil din skikkelse her bli destruert.

– Destruert! sa Liriel overrasket.

– Vi har ikke lov til å bruke teknikken til eksemplarfremstilling, i hvert fall ikke så lenge det er et prøveprosjekt. Og særlig ikke når det gjelder levende vesener. Vi kan jo ikke ha at folk springer
rundt omkring i flere versjoner!

– Jeg har altså 2036 sekunder til å forberede meg på å dø, er det riktig forstått?

Doktor Hajoojo fornemmet at Liriel var uforberedt på denne situasjonen. – Du har nok nærmere tre kilosek når vi tar hele prosessen med i betraktningen, sa den trøstende. – Kanskje en hel time.

Liriel var helt slått ut. Hun hadde ofte stått ansikt til ansikt med døden, og hadde også vært forberedt på at det kunne koste henne livet å la seg teleportere til Mars, men dette var annerledes. –
Forskjellen, tenkte hun, – er at denne gangen kan jeg ikke gjøre noe som helst. Jeg kan tåle at sjansen for å lykkes er liten, men bare å sitte med hendene i fanget er tortur. For lykken kan bare hjelpe den som gjør noe selv!

Liriels uvisshet omfattet også Bey Adapa. Hvor lenge ville Bey Adapa vente tålmodig på at hun skulle komme ut fra laboratoriet? Kunne hypersinnet ha en mistanke om at Liriel hadde forstått hva
som sto på spill, slik at det ville foreta seg noe for å komme henne i forkjøpet? Hva kunne i så fall vente Liriel hvis hun kom velberget frem til Aurorae Sinus?

Sekundene sneglet seg av gårde, men gikk allikevel altfor fort. Liriel var fylt av motstridende følelser. Skulle hun håpe på at overføringen hadde mislykkes eller at den hadde gått bra? I teorien
ville Liriel naturligvis leve videre uansett, men det var vanskelig å rive seg løs fra forestillingen om at det var den kroppen som satt og ventet på resultatet her og nå, som var henne.

– Min skjebne er uvesentlig hvis verden kan reddes, trøstet hun seg. – Mitt liv er alles liv.

Men tankene svirret. Hvordan ville hun egentlig bli eliminert hvis teleportasjonen var vellykket? Ville doktoren sende meldingen om at Mars-Liriel skulle få leve før Jord-Liriel ble avlivet? Ville det
være noen mulighet for å unnslippe henrettelsen og leve i to skikkelser, én på Jorda og én på Mars?

Blikket hennes lette etter mulige drapsvåpen i den store hallen. Var det skjulte dyser som spredte giftgass? Laservåpen? Eller var laboratoriet simpelthen ikke forberedt på å teleportere levende
vesener? Hvis de bare sendte inn en tekniker med en giftsprøyte, kunne hun ha gode sjanser til å overmanne ham og komme unna …

– Er det noe nytt, spurte hun doktor Hajoojo.

– Jeg har fått en rapport på kopien, var svaret.

– Og hva sier den?

– Jeg sjekker fremdeles opplysningene mot mine innskannede data.

Liriel grep seg i å forbanne doktorens ufølsomme, saklige tone. Men det var kanskje for mye å forlange empati av en fiskestim. Hun led seg gjennom enda et par hundre sekunder.

– Vi har et resultat, kunngjorde doktor Hajoojo.

– Si det som det er. Jeg tåler å høre det.

– Kopien har for store avvik. Den må destrueres.

I Liriels indre sloss lettelse, frustrasjon, glede, sorg og sinne med hverandre, men hun røpet ikke med en mine hva hun følte. Hennes plikt var klar.

– Vi får gjøre et nytt forsøk, da, sa hun rolig.

– Først må vi finne ut hva som har gått galt. En evaluering kan være klar i løpet av et par måneder.

– Det kommer ikke på tale å vente.

– La oss si én måned…

– Vi gjør et nytt forsøk umiddelbart!

Stillheten var lang som et resignert sukk.

– Du får kle av deg igjen, da.

Liriel sto med armene over hodet og tunikaen rundt halsen idet det lød et brak fra porten. Før hun fikk områdd seg, var hun fanget av Hargobinds levende hårtrevler. Hun forsøkte å gripe dem, rykke Hargobind ut av balanse og feie trådene vekk, men filamentene var for mange og for raske for henne. Hårstussen i porten hadde gjort Hargobinds manke påtagelig mer aggressiv enn hun hadde sett den før, og snart lå hun bastet og bundet på gulvet.

Hargobind slepte henne ut av laboratoriet og inn i dimmelen utenfor, der Bey Adapa ventet.

– Idiotiske stivnakke, sa hypersinnet. – Du burde ha forstått at Martyriet overvåket Nannyen din. Nå er en hel skvadron agenter på vei.

– Hvordan kan du være så sikker på det?

– Jeg kommer i grunnen ganske godt overens med sjefen din, generalmajor Jökke. Vi forstår hverandre.

– Du topper Martyriets liste over vinningskriminelle mordere!

– I grunnen ikke. Etter at jeg uten forbehold innrømmet at Tsarinnekonsilet hadde tvunget meg til å medvirke til Hammurabi-aksjonen, representerer jeg ikke lenger noen akutt trussel, ifølge
generalmajoren. Etterlyst og siktet, absolutt, men ikke på A-listen. I motsetning til deg.

– Jeg er Orrins mest lojale agent!

– Vel …, sa hypersinnet og la inn en kalkulert kunstpause, – slik generalmajoren fremstiller det, har aksjonen mot laboratoriet til Mars Communicandi demonstrert at du har mistet av syne målet for oppdraget han ga deg. Du tok meg ikke med til Tårnet, men insisterte på å reise hit til Heksagonia. Generalmajoren har konkludert med at du har lagt ut på et personlig hevntokt mot den instansen som du holder ansvarlig for Cearbhall Flints død. Meg, altså.

– Gobbeldigokk, gibberish og poppykokk!

– Hans ord, ikke mine, sa Bey Adapa.

Hargobind bar Liriel ut på taket av bygningen, der den stjålne skyttelen sto parkert, og hypersinnet fortsatte: – Du vet at jeg har en godhet for deg, Liriel, og du vet at jeg gjør mitt beste for å beskytte deg. Jeg håper fremdeles at du kan hjelpe meg å redde verden. Men selv en skytsengel har begrenset makt. Inntil videre må våre veier skilles her.

Hargobinds levende hår løste seg opp rundt Liriel og satte henne fri. – Lykke til, sa Bey Adapa.

– Hvor tar du veien?

– Jeg tar en annen vei.

Med det forlot Bey Adapa og Hargobind henne.

Liriel forsto at hypersinnet ville bruke henne til å avlede Martyriets oppmerksomhet fra sin egen flukt, men hun hadde ikke i sinne å overgi seg. Martyriet hadde allerede gjort sitt beste for å ta livet av henne, og det var ingen ting som tydet på at drapet på Mandalay Lee hadde gjort henne mer populær i Tårnet. Hun entret raskt skyttelen og aktiverte alle systemer.

Så langt kunne Liriel ikke legge frem noen beviser på at Bey Adapa hadde sammensverget seg med Evnukken om å drepe verdens herskere. Om noe, ville forsøket hennes på å teleportere til Mars bli tolket som et fluktforsøk, og det hjalp verken henne eller saken at forsøket hadde mislykkes. Det betydde bare at Bey Adapa fremdeles hadde tilgang til alle gudebrevene og kunne gå videre med sin plan om å avvikle den verdensordenen som hadde sikret fred og fremgang i hele Liriels levetid.

Liriel steg bratt til tjuetusen meter og satte kursen mot sørøst. I denne høyden gav vakuumtankene fremdeles god oppdrift, men siden tettheten av atmosfæren bare var en fjerdedel av tettheten ved overflaten, kunne hun få den lille turistskyttelen opp i en marsjfart på to ganger lydens hastighet. Det knaket og ristet i skroget og energiforbruket blinket rødt, men Liriel visste godt hva som ventet hvis hun ikke raskt kom seg utenfor forfølgernes søkerradius.

Etter seks kilosekunder i luften ble hennes verste anelser virkelighet. I horisonten oppdaget radaren tre jagere som nærmet seg på en avskjærende kurs med en fart av fem Mach. Skyttelen befant seg over åpent hav, om lag 6000 kilometer fra det australske kontinentet. Nærmeste landkjenning var Sri Lanka, 1500 kilometer mot øst, men heller ikke det representerte noen redning, for jagerne ville nå henne i løpet av bare halvannet kilosek. Liriel blokkerte all kommunikasjon over Nannynettet, presset fartøyet til det ytterste og fortsatte trassig på samme kurs utover havet.

Idet jagerne trådte frem fra disen og ble synlige for det blotte øye, ble skyttelen rystet av et kraftig støt som slynget den ut av kurs. Liriel vrengte skyttelen over i en kontrollert, vertikal tønnerulling for å unngå flere treff, og fulgte et uforutsigbart flyvemønster med kast både oppover og nedover. Hvis forfølgerne ville skyte henne ned, ville de være tvunget til å bruke målsøkende prosjektiler, fysiske sprengladninger som var langsommere enn retningsstyrte elektromagnetiske sjokkbølger.

Det var likevel ikke til å komme forbi at turistskyttelen ikke var laget for luftkamper. En lekkasje fra den venstre vakuumtanken svekket oppdriften og tvang Liriel til å gå lavere for ikke å miste fart.

Mens jagerne nærmet seg ubønnhørlig, gjorde hun sitt beste for å stabilisere fartøyet.

Brått smalt det i det høyre høyderoret. Et målsøkende prosjektil hadde gått under radaren og blåst bort halve vingen. Skyttelen skjente sju kilometer ned gjennom skylaget før Liriel lyktes i å rette den halvveis opp, men da var hastigheten redusert til 250 meter i sekundet og hun mistet fremdeles høyde.

Et siste treff blåste bort haleroret og sendte skyttelen i ukontrollert spinn mot havoverflaten. Jagerpilotene hadde ingen visuell kontakt med styrten under skylaget, men instrumentene fortalte
dem, uten rom for tvil, at Liriel hadde møtt sin skjebne i en istykkerskutt skyttel, som nå sank langsomt ned mot sitt siste hvilested på bunnen av det indiske havet.

Fortsettes i 3. og siste del!

 

 

Last ned som e-bok: