Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.
Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.
V
I to dager gjemte jeg meg i en lund der det ikke hadde vært noen dødsfall. På disse to dagene hvilte jeg og kom meg igjen, selv om jeg var svært nedfor og trodde at turen min ville komme når som helst. Og på den tredje dagen la jeg det vesle jeg hadde igjen av boksproviant på ryggen til ponnien, og la ivei gjennom det ensomme landet. Ikke et levende menneske møtte jeg, men de døde var over alt. Mat var det flust av. Landet var ikke slik da som det er nå. Det var ryddet for trær og småbusker, og det var oppdyrket. Mat for millioner vokste, modnet og råtnet på markene. Fra åkrene og hagene samlet jeg grønnsaker, frukt, bær. Omkring de forlatte gardene fant jeg egg og fanget kyllinger. Ofte fant jeg lagre av mat i kjellerrommene.
Det skjedde noe underlig med alle husdyra. Overalt var de i ferd med å bli ville igjen. Kyllingene og endene var de første som bukket under, mens grisene var de første som ble ville igjen, fulgt av kattene. Det tok heller ikke lang tid før hundene tilpasset seg de nye forholdene. Det var den reineste landeplage. De åt likene, bjeffet og hylte hele natta, og om dagen snek de seg bort. Etterhvert la jeg merke til ei forandring i måten de oppførte seg på. Til å begynne med holdt de seg unna hverandre, svært mistenksomme og samtidig rede til å slåss. Men det tok ikke lang tid før de begynte å samles og løpe i flokker. Hunden, forstår dere, har alltid vært et selskapsdyr, og det var den lenge før den ble temt av mennesket. I verdens siste dager før pesten var det mange, mange forskjellige slags hunder – hunder uten hår og hunder med varm pels, hunder så små at de snautt utgjorde en munnfull for andre hunder som var like store som fjelløver. Alle de små hundene, og de svake typene, ble drept av sine artsfrender. De største var heller ikke tilpasset det ville livet og døde ut. Resultatet var at mange hunderaser forsvant, og igjen ble flokker av middels store ulveliknende hunder av den sorten dere kjenner i dag.»
«Men katter løper ikke i flokk,» innvendte Hu-Hu.
«Katten har aldri vært noe selskapsdyr. Som en forfatter i det attende århundre sa: Katten går sine egne veier. Den har alltid holdt seg for seg selv, helt siden tida før den ble temt, gjennom århundrers liv som husdyr, til i dag da den igjen er blitt vill.
Hestene ble også ville, og alle de fire rasene vi hadde degenererte til den vesle mustangen dere kjenner i dag. Kuene likeså, liksom duene og sauen. Og at noen få høns overlevde, vet dere. Men villhønsene av i dag er svært forskjellige fra hønsene vi hadde i den tida.
Men jeg må komme videre med historien. Jeg reiste gjennom et øde land. Som tida gikk begynte jeg å lengte mer og mer etter mennesker. Men jeg traff ingen, og jeg ble mer og mer ensom. Jeg krysset Livermoredalen og fjellene mellom den og den store dalen ved San Joaquin. Dere har aldri sett den dalen, og den er svært bred, og det er der villhestene holder til. Det er store hjorder der, tusener og
titusener. Jeg besøkte den igjen tredve år seinere, så jeg vet det. Dere tror det er mange hester her nede i dalene ut mot kysten, men dette er ingenting sammenliknet med San Joaquin. Underlig nok trakk kuene seg, etter at de var blitt ville, tilbake til de nedre fjellene. Åpenbart er de bedre i stand til å forsvare seg der.
I landdistriktene hadde overfallsmenn og røvere satt mindre spor etter seg, for jeg fant mange landsbyer og mindre byer som var urørt av ild. Men de var fylt av pestens døde, og jeg reiste videre uten å utforske dem. Det var i nærheten av Lathorpe at jeg i min ensomhet, tok med meg et par colliehunder som ikke hadde vært frie lenger enn at de var ivrige etter å vende tilbake til sine bånd med mennesket. Disse colliene fulgte meg i mange år, og sporene etter dem er ennå synlige i de hundene dere gutter holder i dag. Men på seksti år har colliepreget forsvunnet. Disse dyra likner mer på tamme ulver enn noe annet.»
Hareleppe reiste seg, så etter at geitene var der de skulle være, og så etter hvor sola stod på himmelen. Det var tydelig at han begynte å bli utålmodig. Nødet av Edwin skyndte Beste seg videre.
«Det er ikke mye mer å fortelle. Med de to hundene og ponnien og en hest jeg klarte å fange, krysset jeg San Jaoquin og fortsatte til en vidunderlig dal i Sierra som kalles Yosemite. I det store hotellet der fant jeg store lagre med forsyninger. Beitet var frodig, likeså viltet, og elva som rant gjennom dalen var full av aure. Jeg ble der i tre år, mutters aleine, i en ensomhet som bare et menneske som engang har vært sivilisert kan forstå. Så klarte jeg det ikke lenger. Jeg syntes jeg holdt på å bli gal. Akkurat som hunden var jeg et selskapsdyr og trengte mine egne. Jeg tenkte at siden jeg hadde overlevd pesten, var det en mulighet for at også andre hadde overlevd. Jeg tenkte også at etter tre år måtte pest-mikrobene være borte, og landet reint igjen.
Med hesten og hunden og ponnien la jeg i vei. Igjen krysset jeg San Jaoquin-dalen, fjellene bortenfor den, og kom ned i Livermoredalen. Forandringene på bare tre år var forbløffende. Hele landet hadde vært dyrket, og nå kunne jeg snautt kjenne det igjen, så tett var villnisset som hadde vokst opp og slettet ut sporene etter menneskets jordbruk. Dere skjønner at hveten, grønnsakene og frukttrærne var alltid blitt stelt og passet omhyggelig av mennesker, slik at de var svake og livsudugelige. Ugraset og buskaset derimot var alltid blitt bekjempet av mennesket, slik at de var blitt seige og motstandskraftige. Følgen var at når menneskets vernende hånd ble borte, rykket den ville vegetasjonen fram og knuste og ødela nesten alle de dyrkete plantene. Det var blitt mange flere coyoter, og dette var første gangen jeg støtte på ulver som streifet om i flokker på to eller tre eller flere ned fra områdene hvor de alltid hadde holdt til.
Det var ved Temescalsjøen, ikke langt fra det som engang var byen Oakland, at jeg traff de første menneskene. Å, mine barnebarn, hvordan kan jeg beskrive mine følelser for dere, da jeg kom ridende ned lia mot innsjøen og så røyken fra en leirild stige gjennom trekronene! Hjertet holdt nesten opp å slå. Jeg kjente det som om jeg holdt på å gå fra vettet. Så hørte jeg et ungeskrik – en menneskeunge. Og hunder bjeffet og mine hunder svarte. Jeg hadde ikke visst annet enn at jeg kanskje var det eneste levende mennesket i hele verden. Det kunne ikke være sant at det fantes andre – røyk, og ungeskrik.
Ut fra trærne, der, rett foran mine egne øyne, så jeg en mann komme – en stor mann. Han sto på en utstikkende stein nede ved stranda og fisket. Jeg var overveldet. Jeg stanset hesten. Jeg prøvde å rope, men klarte det ikke. Jeg vinket. Det så ut som om mannen så på meg, men han vinket ikke tilbake. Så la jeg hodet på armene mine der i salen. Jeg var redd for å se igjen, for jeg visste at det var en hallusinasjon, og jeg visste at hvis jeg så igjen, ville alt være borte. Og så dyrebar var hallusinasjonen at jeg ville den skulle vare litt til. Jeg visste også at så lenge jeg ikke så, ville den være der.
Slik satt jeg inntil jeg hørte hundene snerre, og en mannsstemme. Hva tror dere stemme sa? Det skal jeg si dere. Den sa: «Hvor i helvete kommer du fra?»
Det var ordene, nøyaktig de ordene. Det var hva den andre bestefaren din sa til meg, Hareleppe, da han hilste meg der på stranda av Temescalsjøen for sjuogfemti år siden. Og det var de vakreste ord jeg noensinne har hørt. Jeg åpnet øynene, og der sto han foran meg, en stor, mørk, hårete mann, med skrå øyenbryn og ville øyne. Hvordan jeg kom meg av hesten, husker jeg ikke. Men det neste jeg husker er at jeg holdt hånden hans med begge mine og gråt. Jeg ville ha omfavnet ham, men han har alltid vært en trangsynt, mistenksom mann, og han trakk seg bort. Likevel holdt jeg hånden hans og gråt.»
Bestes stemme sviktet og han brast ved minnet, og tårene trillet nedover kinnene hans mens guttene så på og kniste.
«Likevel gråt jeg,» fortsatte han, «og jeg ville ha omfavnet ham, men sjåføren var et dyr, et fullstendig dyr – den mest frastøtende mann jeg har kjent. Navnet hans var … underlig, det har jeg glemt. Alle sammen kalte ham Sjåfør – det var navnet på yrket hans, og det ble sittende på ham. Derfor heter stammen han grunnla sjåførene til denne dag.
Han var en voldsom, urettferdig mann. Hvorfor pesten sparte ham, kan jeg ikke forstå. Det later til – våre gamle metafysiske forestillinger om absolutt rettferdighet til tross – at det ikke finnes noen rettferdighet i universet. Hvorfor fikk han leve? – et selvrettferdig, moralsk uhyre, en flekk på naturens ansikt, en ondskapsfull, hensynsløs, bestialsk svindler. Alt han kunne snakke om var motorvogner, maskiner, bensin og garasjer – og især, med den største fryd, om sine egne, skitne, simple svindelaffærer overfor de personene som hadde ansatt ham før pesten. Og likevel ble han spart, mens hundrevis av millioner, ja, milliarder av bedre menn ble drept.
– fortsettes –
Nydelig føljetong