Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.
Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.
«Jeg var aleine i det store huset. Som jeg har fortalt dere før, så kunne vi snakke sammen gjennom tråder eller gjennom lufta. Telefonen ringte, og jeg hørte broren min snakke til meg. Han sa at han ikke ville komme til middag, av frykt for å få pesten av meg, og at han hadde tatt med seg de to søstrene våre for å slå seg ned hos professor Bacon. Han rådet meg til å bli der jeg var, og vente for å se om jeg hadde fått pesten.
Alt dette var jeg enig i. Jeg ble i huset og prøvde for første gang i mitt liv å lage mat. Og pesten viste seg ikke. Ved hjelp av telefonen kunne jeg snakke med hvem jeg ville og følge med i det som skjedde. Aviser kom det også, og jeg beordret alle sammen kastet bort til døra mi så jeg kunne få vite hva som skjedde med resten av verden.
I New York og Chicago hersket kaos. Og det som hendte der, hendte i alle de store byene. En tredjedel av New Yorks politimenn var døde. Politisjefen var også død, likedan borgermesteren. All lov og orden var opphørt. Likene lå ubegravd i gatene. Alle jernbaner og fartøyer som førte mat inn i de store byene hadde stanset, og mobber av sultende fattige plyndret forretninger og varehus. Mord og plyndring og fyll. Millioner hadde allerede flyktet fra byene – først de rike, i sine private motorvogner og luftskip, og så de store folkemassene, til fots, og alle førte pesten med seg der de plyndret gardsbruk og byer på sin vei.
Mannen som sendte nyhetene var alene med senderen sin på toppen av en høy bygning. Folk som var igjen i byen – han anslo dem til flere hundre tusen – var blitt gale av frykt og drikk, og på alle kanter raste brannene. Han var en helt, den mannen som ble på sin post – en ukjent avismann, antakelig.
På fireogtjue timer, sa han, var ingen transatlantiske luftskip kommet, og ingen meldinger fra England. Han meldte likevel at ei melding fra Berlin – det er i Tyskland – hevdet at Hoffmeyer, en bakteriolog ved Metchinkoff-skolen, hadde oppdaget serumet mot pesten. Det var den siste meldinga som til denne dag har nådd oss fra Europa. Hvis Hoffmeyer fant serumet, var det for sent, ellers ville oppdagere fra Europa forlengst ha kommet hit for å se etter oss. Vi kan bare slutte at det som hendte i Amerika hendte i Europa også, og at det i beste fall er igjen noen snes gjenlevende etter Skarlagenspesten på hele kontinentet.
Meldingene fra New York fortsatte å komme en dag til. Så stanset de. Mannen som sendte dem, fra toppen av en høy bygning, var enten død av pesten, eller han var blitt drept i en av de voldsomme brannene som raste rundt ham. Og det som hendte i New York, gjentok seg i alle de andre store byene. Det var det samme i San Francisco, Oakland og Berkeley. Innen torsdag døde menneskene så raskt at likene ikke kunne bringes bort, og de døde lå overalt. Torsdag kveld begynte panikkflukten ut på landsbygda. Tenk dere mennesker, tettere enn laksestimene der har sett svømme oppover Sacramento-elva, i strømmer på millioner ut av byene, i et håpløst forsøk på å unnslippe den uunngåelige døden. Dere forstår, de bar pesten med seg. Endog de rikes luftskip bar bakteriene med seg, på sin flukt ut til fjellene og ørkenene.
Hundrevis av disse luftskipene unnslapp til Hawaii, og ikke bare førte de pesten med seg – de fant at den var kommet dit før dem. Dette hørte vi fra nyhetsmeldingene, helt til all orden i San Francisco var oppløst, og det ikke lenger var noen igjen til å motta eller formidle meldingen. Dette tapet av kommunikasjon med resten av verden var forbløffende, ufattelig. Det var akkurat som om resten av verden hadde sluttet å eksistere, var strøket bort. I seksti år har denne verden ikke eksistert for meg. Jeg vet at det må finnes steder som New York, Europa, Asia, Afrika, men ikke ett ord har jeg hørt fra disse stedene – på seksti år. Med Den Røde Pest falt verden fra hverandre – fullstendig, uopprettelig. Ti tusen års kultur og sivilisasjon var strøket bort på et øyeblikk, «svant som skum».
Jeg snakket om luftskipene til de rike. De første pesten med seg, og uansett hvor de flyktet, så døde de. Jeg har ikke truffet mer enn en eneste overlevende fra dem – Mungerson. Han ble en Santa Rosaner etterpå, og han giftet seg med min eldste datter. Han kom til stammen åtte år etter pesten. Da var han nitten år gammel, og han måtte vente i tolv år til før han kunne gifte seg. Dere skjønner, det var ingen ugifte kvinner, og noen av de eldste døtrene til Santa Rosanerne var allerede bortlovet. Derfor måtte han vente til min Mary var blitt seksten år. Det var sønnen hans, Humpelegg, som ble drept av en fjelløve her i fjor.
Mungerson var elleve år da pesten kom. Faren hans var en av industrimagnatene, en enormt rik og mektig mann. Det var i hans luftskip, Kondoren, de flyktet med hele familien, mot Britisk Colombias villmark, langt i nord. Men det inntraff et eller annet uhell, og de havarerte ved Mount Shasta. Dere har hørt om det fjellet. Det ligger langt i nord. Pesten brøt ut blant dem, og denne gutten på elleve år var den eneste overlevende. I åtte år var han aleine, vandret gjennom det øde landet og lette forgjeves etter andre mennesker. Og til sist kom han sørover og traff oss, Santa Rosanerne.
Men jeg løper fra fortellinga. Da den store utvandringa fra byene rundt San Francisco-bukta begynte, og mens telefonen ennå virket, snakket jeg med min bror. Jeg forklarte ham at denne flukten fra byene var det reineste vanvidd, at jeg ikke hadde noen symptomer på pesten, og at det beste vi kunne gjøre var å isolere oss sammen med våre slektninger på et eller annet trygt sted. Vi bestemte oss for Kjemibygningen på universitetet, og vi planla å legge opp et lager med forsyninger, og med våpenmakt forhindre alle andre i å tvinge sitt nærvær på oss etter at vi hadde forskanset oss.
Da alt dette var i orden, bønnfalt min bror meg om å bli i mitt eget hjem i hvert fall fireogtjue timer til, i fall pesten skulle utvikle seg hos meg. Dette gikk jeg med på, og han lovet å hente meg dagen etter. Vi diskuterte detaljene om forsyninger og forsvaret av kjemibygningen helt til telefonen døde. Den døde midt under samtalen. Den kvelden var det ingen elektriske lys lenger, og jeg var aleine i huset mitt i mørket. Aviser ble ikke trykt lenger, så jegt visste ingenting om hva som foregikk utenfor. Jeg hørte lyden av opptøyer og pistolskudd, og fra vinduet kunne jeg se himmelen blusse av en veldig brann i retning av Oakland. Det var ei natt full av redsler. Jeg sov ikke et øyeblikk. En mann ble drept på fortauet rett foran huset mitt – hvordan og hvorfor vet jeg ikke. Jeg hørte de kjappe smellene fra en automatpistol, og noen få minutter seinere krabbet den sårete stakkaren bort til døra mi, mens han stønnet og bønnfalt om hjelp. Jeg væpnet meg med to automatpistoler og gikk ut til ham. I lyset fra en fyrstikk fastslo jeg at mens han døde av kulesårene, så holdt også symptomene på pesten på å utvikle seg hos ham. Jeg flyktet innendørs, og jeg kunne høre ham klynke og stønne i enda en halvtime.
Om morgenen kom min bror. Jeg hadde samlet de tingene jeg trodde jeg kunne få bruk for i ei veske, men da jeg så ansiktet hans, visste jeg at han aldri ville følge meg til kjemibygningen. Pesten var over ham. Han ville ta meg i hånden, men jeg tok et raskt skritt tilbake fra ham.
«Se på deg selv i speilet,» sa jeg.
Han gjorde det, og ved synet av det røde ansiktet sitt, hvor fargen ble enda sterkere mens han så på det, sank han ned i en stol.
«Gode Gud,» sa han. «Jeg har fått den. Kom ikke nær meg. Jeg er en død mann.»
Så grep krampen ham. Han brukte to lange timer på å dø, og han var bevisst til det siste – klaget over kulda og nummenheten i føttene, lårene, hoftene, helt til det nådde hjertet hans, og han døde.
Det var på den måten Skarlagenspesten drepte. Jeg tok veska mi og flyktet. Synet av gatene var forferdelig. En snublet over like overalt. Og mens du så på, kunne du se mennesker synke sammen, med døden preget i ansiktet. Tallrike branner raste i Berkeley, mens Oakland og San Francisco nærmest var utslettet av voldsomme branner. Røyken fylte himmelen slik at dagen ved middagstid var forvandlet til dyster skumring, og som vinden snudde kunne du av og til se sola skinne svakt gjennom røyken, som ei matt, rød skive. Visselig, mine sønnesønner – det var som den siste dagen av verdens undergang.
Det var tallrike motorvogner som hadde stanset, noe som viste at det var slutt på bensin og reservedeler på verkstedene. Jeg husker en slik bil. En mann og ei kvinne lå døde i setene, og på fortauet ved sida av lå to kvinner og et barn. Underlige, forferdelige syn gliste mot meg i alle retninger. Folk snek seg forbi, stille, lurende, liksom spøkelser – kvinner med hvite ansikter, med barn i armene, fedre som leide barn i hånden, enslige, i par, i familier – alle flyktet fra dødens by. Noen bar på forsyninger av mat, andre tepper og verdisaker, og det var mange som ikke hadde noe.
Det var en dagligvareforretning – et sted hvor de solgte mat. Mannen den tilhørte – jeg kjente ham godt – en rolig, stille, men dum og sta fyr – forsvarte dem. Vinduene og dørene var knust, men han gjemte seg bak en disk innenfor og fyrte av pistolen sin mot flere menn på fortauet utenfor som prøvde å komme inn. I inngangen lå flere lik – menn han hadde drept tidligere, antar jeg. Mens jeg så på, fra avstand, så jeg en av røverne knuse vinduet i forretningen vis-a-vis, et sted hvor de solgte sko, og tenne omhyggelig på. Jeg løp ikke for å komme kjøpmannen til unnsetning. Tida for slike handlinger var ute. Sivilisasjonen raste sammen, og nå var det hver mann for seg selv.
– fortsettes –
Utrolig bra føljetong!