I mange nordmenns bevissthet er frasen «norsk science fiction» nærmest synonymt med Jon Bing (1944-2014) og Tor Åge Bringsværd (1939 –). De var naturligvis langt fra enerådende med å skrive og utgi fantastisk litteratur på norsk. Men deres posisjon som dem som introduserte science fiction som en seriøs litteratur for et voksent publikum, er ubestridt. Deres samlede produksjon omfatter nærmere tre hundre titler, som foruten romaner og noveller består av antologier, dramatikk, sakprosa, barnebøker og oversettelser. Langt fra alt er science fiction.
I et intervju i Dagbladet 28. mai 2008 sa Jon Bing om Bing & Bringsværd at han er en tredjeperson, en forfatter som adskiller seg fra Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på flere måter: «Han er en ålreit fyr, men ulik oss. Han skriver på en annen måte, har en annerledes litterær stil og velger andre ord enn oss. Han gjør ting vi aldri ville gjort hver for oss.»
Bing og Bringsværd møtte hverandre på stiftelsesmøtet for Aniara, Oslo-studentenes science fiction-forening, i Aulakjelleren på Universitetet i Oslo i 1965. På møtene bidro de med opplesning av noveller de hadde oversatt fra engelsk. Utad var de pågående overfor medier og forlag, og fikk napp hos Gyldendal. Muligheten for å arbeide profesjonelt med science fiction på et seriøst forlag, gjorde at engasjementet i Aniara ble mindre (foreningen gikk etter hvert i dvale og gjenoppsto i 1974, med nye personer i styret).
Fra begynnelsen av gjorde de seg til talsmenn for «den nye bølgen», som fra midten av 1960-tallet og fremover var et opprør mot tradisjonell science fiction fra 30-, 40- og 50-tallet. De lanserte tilmed en egen betegnelse på sjangeren: I stedet for science fiction mente de at det skulle hete «fabelprosa», hvilket omfatter stort sett all fantastisk litteratur. Deres syn på hva som med rette kan kalles science fiction, er ikke uproblematisk.
Blant litteraturvitere, som britiske Brian Aldiss og svenske John-Henri Holmberg, er det enighet om å definere Mary Shelleys Frankenstein (1818) som verdens første science fiction roman. Fantastisk litteratur derimot, strekker seg atskillig lengre bakover i litteraturhistorien og omfatter fantasy, skrekk, eventyr, myter og legender, osv. I boken Magiske verdener: Fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams (1979), skriver forfatteren Øyvind Myhre: «… er det i virkeligheten snakk om vidt forskjellige litterære tradisjoner, med vidt forskjellige røtter» (s. 9).
Bing & Bringsværds navn er uløselig knyttet til Lanterne science fiction. At de klarte å overtale et stort forlag til å satse på science fiction på norsk, må sies å ha vært litt av en bragd. Motsatt hva mange tror, var det ikke en egen serie, men inngikk som enkeltutgivelser i en allerede eksisterende serie med kvalitets billigbøker: Lanterne-bøkene. Jon Bing fortalte i et intervju i science fiction tidsskriftet Algernon nr. 12/1-1977 at det var litt tilfeldig hvilke bøker som ble utgitt med merkelappen «science fiction» og ikke, fordi det dreide seg om parallelle utgivelseprogrammer.
I årene 1967-1980 utga Gyldendal Forlag ialt 58 titler i Lanterne science fiction. Ni av disse var temaantologier med oversatte noveller, mens to var originalantologier med norske forfattere. Åtte titler var skrevet av norske forfattere, mens de øvrige var oversatte romaner og novellesamlinger. Slett ikke bare av «ny bølge»-forfattere, men også kjente navn innen science fiction som Isaac Asimov, Alfred Bester, Ray Bradbury, Arthur C. Clarke, Philip K. Dick, Ursula K. Le Guin, Clifford D. Simak, Theodore Sturgeon og H. G. Wells.
Vel så viktig var det at de fant plass til en håndfull norske forfattere: Åsmund Forfang, Thore Hansen, Per G. Hvidsten (Olsen), Reidar Jensen, Ingar Knudtsen jr., og Arvid Malme. Dramatikk kom til å få en sentral plass i deres samlede produksjon. Allerede i 1969 ble deres skuespill Å miste et romskip: et sjansespill oppført på Det norske teatret, og ble senere utgitt i bokform. Riksteateret oppførte Sans & Samling. Et skurevyspill i 1971, og i 1981 oppførte Det Norske Teateret Dobbelteksponering. De lagde også en fjernsynsopera, Gagarin, i 1991, med musikk av Håkon Berge.
Fra 1970 og utover begynte de å lage ting for NRK. Det første var en serie for fjernsyn som kort og godt het «Science Fiction». Serien ble
innledet med en filmatisert versjon av Orson Welles berømte dramatisering for radio av H. G. Wells The War of the Worlds: Det oppsatte programmet ble tilsynelatende avbrutt av en nyhetssending om at en UFO nettopp hadde landet i Studenterlunden – men i motsetning til forløperen skapte det ikke panikk …
Ialt besto serien av tre faktaprogrammer der de diskuterte forskjellige temaer, samt fem dramatiseringer av kjente science fiction noveller av forfattere som Ray Bradbury, John Collier, William Tenn og Bob Tucker. Tiden har kanskje gått fra dem, selv om de har kulturhistorisk betydning for alle som er interessert i norsk science fiction. De ligger i NRKs arkiv, og kan sees ved å søke på ordet «science fiction».
Deres nære samarbeid med NRK førte til at de kom til å stå bak flere tv-serier, både science fiction og krim – serier som nærmest har fått kultstatus: Blindpassasjer (1978) og (i mindre grad) Ta den ring (1982). Begge seriene var forut for sin tid, rent produksjonsmessig. Den førstnevnte har gjentatte ganger blitt vist på sf-kongresser, og ble vist på Nasjonalbiblioteket i Oslo så sent som i 2019, under en temautstilling om science fiction. Blindpassasjer ble i 1978 belønnet med Rivertonprisen for «årets beste norske krim». De lagde ytterligere tre science fiction-dramatiseringer for NRK Radioteateret: Rutine for ukjent planet (1978), Rutine for Nemesis (1979) og Rutine for Terra Nova (1980). Sammen med Blindpassasjer ble disse samlet og utgitt i boken Marco Polos nye eventyr (1980). I 1990 vendte de tilbake med oppfølgeren Av støv er du kommet, som fortalte hva som skjedde med besetningen på stjerneskipet Marco Polo etter Blindpassasjer>. Imidlertid ble den aldri produsert.
Deres skjønnlitterære debut skjedde med novelle
samlingen Rundt solen i ring (1967). Selv om begge forfatternavnene sto oppført på tittelbladet, hadde de ikke skrevet novellene sammen, men opptrådte vekselvis under egne navn. Neste fremstøt var novellesamlingen Sesam 71 (1971). Det var ikke en bok i egentlig forstand, men besto av en bunke løse ark i en konvolutt, komplett med hull så man selv kunne sette i splittbinders (!).
På 1980-tallet gikk det stadig lenger mellom utgivelsene. De utga noen romaner hver for seg, var opptatt på hver deres kant, og det ble færre felles prosjekter. Først i 1991 vendte de tilbake med novellesamlingen Tvilstilfeller. Igjen opptrådte de med hver deres noveller i den samme boken, og historiene er både bedre skrevet enn forgjengerne, og behandler tema som føles relevante.
Deres neste bok het Oslo 2084: Fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (2004). Den introduserte leserne for privatdetektive
n Robert Altermann, som løser kriminalmysterier i et fremtidig Oslo, preget av klimaforandringer og elektronisk overvåkning. Selv om historiene er forskjellige både i stil og innhold, utgjør de likevel en helhet. Stikkord er kjøp og salg av ekte og kunstige minner på svartebørs, gen-manipulering, og bruk av gamle oljeinstallasjoner som superfengsler. De to første er egentlig hverdagshistorier fra en teknisk avansert fremtid, de to siste har action og drive.
Ti år senere kom London 2084: En fortelling om fremtidige forbrytelser (2014) – faktisk deres første og eneste roman. Igjen møter vi privatetterforskeren Robert Altermann, som plutselig en dag får vite at han har en sønn i London. Oppdagelsen fører til en rekke overraskende avsløringer, som blant annet handler om spillavhengige som må selge egne kroppsdeler og organer for å betale ned på spillegjelden, ulovlig kloning av dyr og mennesker, m.m.
Dette var den siste boken hvor Jon Bing medvirket. Samme år gikk han bort, i en alder av 70 år, og satte punktum for det lengst levende forfatter-samarbeide i norsk litteratur. Deres store innsats og betydning vil bli stående, når mange andre forfattere for lengst er glemt.
Jon Bing
blir især husket for sin forskning om forholdet mellom juss og informasjonsteknologi – og som science fiction koryfe. Han var en pioner på sitt fagfelt, og høstet stor internasjonal anerkjennelse. Han skrev et stort antall fagbøker og artikler i fagtidsskrifter, og har fått mange priser for sitt mangeårige akademiske arbeide.
Bing ble født i Tønsberg. Familien flyttet til Trondheim da han var tre år gammel. Etter gymnaset flyttet han til Oslo og begynte å studere juss ved Universitetet i Oslo. I 1969 ble han cand. jur., og ble i 1970 ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo. I 1988 ble han den første norske professor i rettsinformatikk. Utover karrierene som akademiker og forfatter, hadde han en rekke verv i komiteer og utvalg innenfor kulturlivet, blant annet som formann for Norsk Filmråd (1977-1980), og som leder for Norsk Kulturråd (1993-2000).
Hans store interesse for datateknologi preger deler av hans skjønnlitterære forfatterskap. Men han var også opptatt av verdensrommet og romskip, og var fortrolig med de fleste temaene vi finner i science fiction. Hans stil er forholdsvis lavmælt, fortellende, men rommer også formeksperimenter av den typen som var så vanlige på 1960-tallet, da mange av hans samtidige forfatterkolleger sprengte rammene for tradisjonell litteratur.
Dette kommer især til uttrykk i novelle-romanen Komplex (1969), og i enda sterkere grad i romanen Det myke landskapet (1970), som består av en mengde korte tekster som til sammen danner en historie. I boken brukte han navnene til en rekke kjente, virkelige personer, som Ringo Starr og andre. En lignende teknikk finner vi i romanen Scenario (1972), som gjennom fire parallelle handlinger forteller om et fremtidig Europa i forfall. Flere av personene bærer gjenkjennelige navn som Charles Babbage og Pink Floyd. Kanskje Bings mest vellykkede roman, etterfulgt av novellesamlingen Knuteskrift (1974).
Neste store prosjekt, som det tok Bing ti år å ferdigstille, var de fire ungdomsromanene om bibliotekskipet Alexandria: Azur – kapteinenes planet (1975), Zalt – dampherrenes planet (1976), Mizt – gjenferdenes planet (1982) Tanz – gåtenes planet (1985). I tillegg til å være herlig spennende bøker som godt kan leses av voksne, reiser romanene spørsmål om kunnskapsformidling og informasjonsteknologi, og om identitet og tilhørighet.
Alene, og fremtiden (1979) samler de beste novellene så langt – både fra hans egne bøker og fra de han utga i kompaniskap med Bringsværd. Samlingen viser hvor vidt omkring han kom i sin science fiction. I 1984 utga han ungdomsboken Flod og romanen Dobbeltgjengere. Ytterligere en novellesamling kom i 1988: Skyggene fra månen. Fra 1990-tallet utmerker En gammel romfarers beretninger (1992) seg. Ungdomsbøkene Piken som ble borte (1995) og Nidarholm. Den hvite munkens briller (2007) ble hans siste selvstendige, skjønnlitterære verker. Sammenlignet med Bringsværd er Bings science fiction forholdsvis beskjeden hva gjelder antall titler, men det er hevet over tvil at han tilførte genren verdifulle noveller og romaner.
Tor Åge Bringsværd
ble født i Skien. Tidlig på 1960-tallet flyttet han til Oslo og begynte å studere teologi ved Menighetsfakultetet, skiftet senere over til Det teologiske fakultet, for til sist å ende sine studier i 1968 som cand.mag. med fagkretsen religionshistorie, kristendomskunnskap og folkeminnevitenskap. Han skrev fortellinger for forskjellige blader, og fikk trykket tekster i det politisk radikale kulturtidsskiftet Profil, hvor han var medlem av redaksjonen frem til 1968.
Tidlig på 1960-tallet var han medarbeider i NRK Radio, hvilket førte frem til hans første sakprosa-bok, antologien Det står skrevet (1967). Hans interesse for religionshistorie gjorde at han senere skrev en serie barnebøker om de norrøne guder: Vår gamle gudelære i 13 bind (1985-1996). Hans store viten om historiske perioder og verdensreligionene ligger til grunn for hans historiske fantasy-serie Gobi i fem bind (1985-1994).
Når det gjelder hans mange barnebøker, vil jeg trekke frem den sjarmerende serien om Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme, som han laget sammen med Thore Hansen. De ligger nok nærmere fantasy enn science fiction, men de tilhører det ypperste blant norske barnebøker, som stadig nye generasjoner finner frem til. Derutover har han laget en rekke teateroppsetninger for barn. Hans dramatiske arbeider omfatter bl.a. Jungelens herre (1974), Glassberget (1975), Da er jeg en klingende bjelle (1980), Den himmelske stresskoffert (1989) og Odin (1991).
Betegnende nok er den mest interessante av dem samtidig den minst kjente, nemlig «Kodémus», som NRK filmatiserte som Fjernsynsteater i 1971. Den forteller om en mulig fremtid, der alle mennesker har sin egen Lillebror, en bærbar minidatamaskin som styrer alt den enkelte foretar seg. Alle er forbundet gjennom et nettverk som har forbindelse til alle verdens databanker. Bringsværd var mer enn bare litt forutseende her!
Hans første selvstendige bok som science fiction-forfatter var novellesamlingen Probok (1968). Her finner vi også den første beretningen om Bløtkakemannen, en slags anti-superhelt som 
både er pasifistisk og anti-kapitalistisk, en oppvigler som bruker bløtkaker som sitt viktigste og farligste våpen (han kaster dem). Historie nummer to om ham finner vi i Bløtkakemannen og Apache-pikene (1972), mens en tredje historie er medtatt i novellesamlingen Karavane: samlede noveller 1967-1974 (1974; ny udgave 1992). Novellene ble senere samlet og utgitt sammen med en fjerde historie i boken Bløtkakemannen (2004).
Bringsværds romaner er noe utenom det vanlige. De er ofte fulle av innfall og utfall, påfunn, anekdoter og digresjoner, som tilsynelatende ikke har noe med selve handlingen å gjøre. Han blander ofte inn eventyr og myter, og trekker veksler på tegneseriefigurer og elementer fra populærkulturen.
Bazar (1970), er en hesblesende og vanvittig morsom historie om hva som skjedde med verden etter den store boligrevolusjonen, hvor folks boliger – ja, selv hundehus! – begynner å leve deres egne liv. Den inneholder de fleste av science fiction-litteraturens klisjéer – roboter, tidsmaskiner og gale vitenskapsmenn – og slo an tonen for hans kommende romaner.
Den som har begge beina på jorda står stille, eller: Alveolene kommer! (1974, ny utgave 2019) ble av enkelte kritikere sammenlignet med en forfatter som amerikanske Kurt Vonnegut. Med denne romanen sto Bringsværd frem som frihetlig sosialist og erklært anarkist. Boken er både fryktelig morsom og dypt alvorlig, og skildrer hvordan alveolismen oppsto i 1973.
Hans politiske ståsted ble ytterligere befestet i romanen Syvsoverskens dystre frokost (1976). Den foregår i et slags meta-New York (som forfatteren har en modell av i kjelleren sin) og faller bokstavelig talt fra hverandre mot slutten. Underveis diskuterer han den videre handling med leseren, med katten sin og seg selv. Boken kan sies å være en slags anti-roman, et humoristisk overflødighetshorn av en bok.
Pinocchiopapirene (1978) ble i Danmark omtalt som en essaysamling, mens den i Norge ble utgitt som roman. Det forteller mye om Bringsværds løsslupne skrivestil at man ikke riktig vet hvordan boken skal kategoriseres. Hans neste roman, Minotaurus (1980) forteller historien om monsteret som ble stengt inne i labyrinten på Kreta, fortalt fra monsterets synsvinkel, mens Ker Shus (1983) er en mer klassisk science fiction roman.
Pudder? Pudder! (2001) er en science fiction-roman med handling fra Oslo omtrent 250 år frem i tiden. WEB: Betroelser om en truet art (2005) handler om den store krigen som menneskene tapte og maskinene vant. Kvinnen som var et helt bord alene (2009) føyer seg inn i rekken av velskrevne bøker. Hans foreløpig siste roman heter Kintsugi (2021). Det er ingenting som tilsier at han ikke kommer til å skrive flere.
Cato Pellegrini